De udødelige av Gareth P. Jones ble opprinnelig utgitt i 2013 og ble ikke oversatt før i 2020. Bedre sent enn aldri ...
Har lest en del bøker av Gareth P. Jones nå. Bøkene hans består litt av alt. Realisme, fantasy, humor, det forskrudde og noe mørkt. Ikke alt i samme bok, men spredt i bøkene hans. Så ser for meg at jeg hadde likt bøkene hans som liten også.
En sær og avslappende hobby
Gareth P. Jones bruker å vandre på kirkegården og låne navn fra gravstøtter i bøkene sine. Det gjør også Amy som man møter i begynnelsen av boka. De udødelige er en slags historie i en historie. Den er om Amy som virker som hun flykter ofte hjemmefra og tilbringer tid på kirkegården. Der dikter hun opp historier om navnene hun ser på gravstøttene.
Gjennom henne møter man lord Ringmore som tilfeldigvis møter på gatebarna Tom og Esther. De prøver å narre ham ved å stjele, men da de blir avslørt, tilbyr ham dem et oppdrag mot penger. De nærmeste dagene kommer lord Ringmore over en bok. Den skal være magisk og inneholde en god del mysterier. Han ber Tom og Esther dele ut invitasjoner personlig til de folka lord Ringmore ønsker å diskutere boka med, og ingen andre, ikke en gang Tom og Esther får vite om boka. Men Tom og Esther har sine egne metoder til å spionere og lytte til folk uten at noen merker at de er til stede. Lord Ringmore trenger hjelp til å tyde boka av de personene han har innkalt til møte, siden det er skrevet på et rart språk. Tom ser en mulighet til å tjene litt penger, og tipser en bande han "samarbeidet" med før i tiden og stjele boka. Esther blir skuffet da hun får vite det, og lord Ringmore er skuffet og overbevist om at gatebarna står bak dette. For å finne boka, er han nødt til å finne dem ...
Mange spennende elemeter i en bok
Handlingen skjer i London og man reiser tilbake helt til 1819, og forfatteren innrømmer at han har tatt seg noen friheter når det gjelder det historiske. I De udødelige får man litt av alt. Magi, realisme, humor, og hvordan magiske krefter kan forandre mennesker, og kanskje ikke til det bedre. Selv foretrakk jeg å lese om Foreningen for tallet 13, som faktisk er en forening som eksisterer, enn om Tom og Esther. Fikk ikke helt tak i dem til tross for at de hadde en stor rolle i handlingen, men likte å lese om de fra foreningen fordi de hadde en spesiell humor, og hadde noen sære personlighetstrekk som var interessant å lese om.
De udødelige og de fleste bøkene av Gareth P. Jones er fine bøker for barn som higer etter noe å lese og som kanskje vil øke deres leslyst. Dette er ikke hans beste bok, men den er lystig og veldig kreativ.
Fra min blogg: I Bokhylla
Gjennom dagboknotatene til doktor Glas, får vi innblikk i hans eneboertilværelse, praksis, og gatevandringer i Stockholm. Tidlig i 20-årene falt han for en pike, men de så hverandre aldri igjen etter den romantiske midtsommerkvelden. Han har egentlig gitt opp kjærligheten, men så får han følelser for en av sine pasienter. Dette leder etterhvert til et mord, som kun leseren er vitne til, via dagboken.
En velskrevet og interessant liten bok. Lettlest med tanke på at den kom ut tidlig på 1900-tallet.
Spennende og med noen tvister underveis! Tove Alsterdal er verdt å bruke noen timer på.
Årets første bok ble denne inspirerende og interessante boken om kunsten å tenke ingenting. Bli en monotasker i stedet for en multitasker. Øvelse gjør mester. Fordypning, meditasjon, trening! Boken gir et spennende innblikk i østlig filosofi, kultur, og kampsport. Forstå meningen bak tesermonier, ikebana og kalligrafi. Mange ideer å ta med seg i et forsøk på å få et mer harmonisk sinn!
En medrivende personlig bok om å få en identitetskrise. Lene Julsen forteller om sin reise ut av mørket. Med varme, humor og dyp frustrasjon. Her lærer vi mye om mindfulnessmeditasjon, tankekjør og energityver i hverdagen. Den hopper frem og tilbake mellom tiden før og etter smellen, og følger henne gjennom et intensivt mindfullneskurs. Det er spennende å følge reisen og utviklingen hennes. Både medrivende og lærerikt.
Gutten i den stripete pyjamasen er oversatt til 50 språk, og har solgt over 5 millioner. Det er ikke rart. Dette er virkelig en rørende bok. Vi ser verden gjennom øynene til 9år gamle Bruno. Faren får besøk av "røveren", og blir beordret til Polen. Utenfor det nye hjemmet kan Bruno se masse mennesker i pyjamas bak et høyt gjerde. Hva gjør de der? En dag møter han en gutt ved gjerdet, og de to blir venner. Det er det barnlige, troskyldige, naive blikket og tankene til Bruno som gjør boken så gripende. Det at vi forstår og vet alt som Bruno ikke skjønner. Han er så levende og troverdig, en gutt man blir glad i! En bok til ettertanke.
BOKOMTALE: Tonedød av Randi Fuglehaug. Leseeksemplar fra Kagge.
Agnes Tveit fra Voss har nå sagt opp jobben som journalist, og jobber nå med en biografi om den kjente og saksofonisten Marta Tverberg. Under en festival faller Marta død om på scenen. Agnes starter sin egen etterforskning, og hun utsettes for mange farer.
Dette er den andre boka om Agnes Tveit. men den kan fint leses frittstående. Jeg likte historien godt, og kan absolutt anbefale dere å lese boka.
Lea har flyttet på hybel. Hun har startet på videregående. Gården hun kommer fra er to stasjoner unna med toget. Sommeren før skolen startet, var Leas mor syk. Lå i senga med migrene mens Lea hjalp faren med geitene.
Den første helga Lea kommer hjem etter skolestart, er moren nok en gang sengeliggende. I følge faren var dette blitt normalen. Migrene ble ikke lenger brukt som årsak. Moren hadde sluttet å kommunisere. Hun lå bare og stirret ut i lufta, eller sov. Lea prøver iherdig å få kontakt, men det nytter ikke. Moren hennes har på en måte forsvunnet.
Lea bestemmer seg for å starte et nytt liv. Hun vil bli en annen. Nå skal hun hete Vilde, ha lilla hår, og piercing i nesa. For Vilde er tøff, og bryr seg ikke om syke mødre og fraværende fedre. Vilde har til og med kjæreste.
Men etter en stund forsvinner Vilde…
God og sterk ungdomsbok på nynorsk om psykisk helse.
«Meg og mamma som lente hodene mot hverandre. Jeg hadde på meg redningsvest, vi må ha vært på båttur, bak oss var himmelen knallblå. Mamma var solbrun og hadde på seg solbriller. Hvor gammel var jeg der. Åtte, ni? Det sa albumet ingenting om. Men det må ha vært før jeg fylte ti. Vi så lykkelige ut sammen, og så lykkelige så vi aldri ut etter den sommeren mamma fikk kreft.»
Endelig har jeg fått lest Mímir Kristjánssons bok Mamma er trygda som ble utgitt i 2019. Boken starter ved at han forteller om den første hunden de hadde som fikk kreft og måtte avlives, de er hos dyrlegen med hunden:
«Til slutt ga han opp, og med sine siste krefter kom han luntende bort og la hodet sitt i fanget mitt. Jeg rufset ham i pelsen og klødde ham bak ørene, og så sovnet han inn for aller siste gang.
Bacchus fikk ikke cellegift. Lillehjernen hans ble ikke strålt i stykker. Han gikk ikke på hormonkur så han føyk opp i vekt. Han måtte ikke gå på morfin, begynte aldri å skjelve, slet ikke med depresjoner og søvnløshet.
Bacchus fikk aldri dårlig råd, måtte aldri gå til Nav for å tigge om hjelp. Han mistet ikke jobben, mistet ikke det sosiale livet sitt, ble aldri ensom, ble aldri uføretrygda.»
Mímir Kristjánsson forteller i denne boka om livet til en kreftsyk mor. Om det å være barn, etter hvert enebarn, ungdom og voksen med en kreftsyk mor i mange år. Han skriver at han har ventet på at moren skal dø siden han var ti år. Høsten moren ble syk, grein han hele tida. Men på et tidspunkt gikk det tomt. Når han får vite at moren igjen er innlagt på sykehuset kjenner han på frykten at hun skal dø. En annen del av han kjenner på en lettelse. Var det ikke like greit å bli ferdig med det? Moren ville dø, det var i hvert fall noe hun sa.
«Det sa hun i alle fall selv.
Jeg skulle ønske jeg kunne legge meg i kveld og våkne opp død i morgen, sa hun.
Et av de spørsmålene som engasjerte mamma mest var retten til å få hjelp til å gjøre slutt på livet, til å bli «koblet fra», som hun kalte det.
Hva om legene ikke vil gjøre det? spurte jeg.
Da må du ta deg av det.
Ja vel, svarte jeg.
Men jeg kom selvsagt ikke til å gjøre det. Jeg kom aldri i livet til å gjøre det.»
Flettet innimellom kommer politikeren og den samfunnsengasjerte Mímir Kristjánsson til orde - kraftfull som alltid:
«Hva kostet det egentlig den norske skattebetaleren at mamma overlevde? Det er vanskelig for meg å si nøyaktig, men billig var det ikke.
Det er meningen at staten skal gå i pluss på folk. En voksen mann bringer inn mer til statskassen enn han koster. I tilfellet mamma går staten i minus så det synger.
Mamma har vært inn og ut av sykehus så lenge jeg kan huske. Bit for bit har de plukket kroppen hennes fra hverandre. Operert bort brystet, Oernet lymfekjertler, tatt ut deler av en svulst i hjernen. Sprøytet henne full av cellegift og forsøkt å brenne bort kreftcellene ved hjelp av stråling.
Mamma tar så mye medisiner at det hver uke kommer hjemmehjelp for å hjelpe henne med å ta riktige tabletter. Nesten like ofte må hun til legen, eller det blir vel riktigere å si legene, det er et helt team som er sving for henne.
Mamma bidrar ikke med noen ting. Hun jobber ikke, det har hun ikke gjort på snart tjue år. Hun har aldri tjent opp mange pensjonspoeng, for mamma tilhører den generasjonen som kunne studere så lenge de ville, og hun kom ikke ordentlig inn i arbeidslivet før hun var i starten av trettiårene. Etter femten— seksten yrkesaktive år var hun ute igjen.»
Omtale fra bloggen her
Dette er en historisk roman om arabernes og jødenes stamfar, Abraham. Vi følger ham fra hans unge år, da han gjør opprør mot den grusomme kong Nimrod, og til han ender opp i Kanaan.
En liten, men interessant og spennende bok, i hvert fall første del. Ble litt sært for min del utover i historien.
Dystopi er en sjanger jeg ikke har brydd meg om i det siste, for det var det så mange utgivelser av det en periode tilbake, at jeg ble en smule lei. Det var kjekt med en pause. Bjørnegap er ikke en av de beste dystopibøkene jeg har lest, men den er heller ikke fullt så tørr som mange andre bøker fra samme sjanger.
Bjørnegap er uansett en ungdomsbok. Den egner seg ikke for all ungdom siden den er svært mørk og tar for seg noen sårbare temaer. Men tåler man det, er det ikke den dummeste boka å begynne med hvis man er nysgjerrig på dystopisjangeren.
En svært mørk tilværelse
Plottet er noe originalt siden handlingen foregår i en gruve. I gruva er det bare gutter og menn, og noen har vært der helt fra de var liten. Ander har vært der siden fireårsalderen. Hvordan Ander havnet der, får man ikke vite. Dagene består av hardt arbeid i konstant mørke. De får ha talglys av og til, men de er dyre. Ander får hjelp av Thomas. Den få stunden de har til overs lærer Ander seg å lese og skrive. Derfor er også hele boka skrevet på en spesiell måte. De blir skrevet på samme måte som de uttales. Hvis noen husker artisten Ravi altså bakvendt for Ivar, skrev han sangtekstene sine på samme måte som ordene ble uttalt. Det gjør også Ander. I begynnelsen tar det noe tid å komme seg inn i det, men det er forståelig og man får bedre flyt etter hvert. Det trengs bare litt ekstra konsentrasjon. Skjønner bare ikke hvorfor oversetteren forandre navnet Newt til Ander, da Newt virker som et bedre navnevalg.
Baksideteksten nevner religion, men heldigvis handler det ikke mye om det. Det er en del av samfunnet de lever i, men det er ikke detaljert og heller ikke det det handler mest om. Noe som var greit siden ikke alle interesserer seg for religion.
Interessant plot
Selv foretrakk jeg å lese om gruveomgivelsene. Dessverre var det ikke mye om det. Det var mest om karakterene og deres tanker. Deres bånd til hverandre. Så det var noe vanskelig å forestille seg omgivelsene deres. Liz Hyder var inspirert av gruvearbeid i viktoriatiden da hun skrev Bjørnegap. Derfor kunne jeg ha tenkt meg at hun brukte mer av det i boka, selv om handlingen skjer i moderne tid, noe jeg regnet med siden det ikke sto presist om det i boka. Hun kunne ha fått frem beskrivelsene i gruva noe bedre.
Bortsett fra det hadde denne tynne boka noen gode elementer, som realistiske karakterbeskrivelser og kunsten å tenke selv. Hvorfor være en del av en saueflokk? Er det nok med bare en person til å gjøre en forandring? En interessant tanke og bok som er verdt å sjekke ut.
Fra min blogg. I Bokhylla
Sterk og medrivende roman om hvordan det å leve med en psykisk syk mor i barndommen kan påvirke hvordan du lever livet ditt som voksen.
Forfatter Marianne Teie har fra før av skrevet to diktsamlinger før hun bestemte seg for å skrive en roman, det gjorde hun rett i for denne var veldig bra.
Boken anbefales på det sterkeste!
Les gjerne hele omtalen min her.
Samia skal starte på nytt. På videregående kjenner hun ingen. De vet ikke at hun egentlig er nørd. At hun ikke hverken kan eller vil klemme. For hjemme har hun en mamma som klemmer for mye. Som ofte sover sammen med henne. Som har bygd hele livet sitt rundt Samia. Som kveler Samia med all kjærligheten sin. En kjærlighet som er usunn og uutholdelig.
Neda har gjort det igjen!
Man sitter hele tiden med en klump i magen, og ønsker Samias mor dit pepper’n gror. Så vanskelig det er for Samia å ha et normalt ungdomsliv, når mamma hele tiden teller timene til hun kommer hjem fra skolen. Når hun ikke takler at Samia får nye venner, og vil dra på konserter og fester. Hvordan kan dette ende godt…
Hanne Midtsund som svar til Readninggirl30 :
23:36, 15. januar 2022 Diskusjon: Lesehelgen 14-16 januar 2022
Hvis du ikke har lest noe av Murakami, så må jeg si du har mye å glede deg til! Fortellingene er litt sprø, men utrolig bra. Jeg begynte sjøl med Kafka på stranden, og vil anbefale den videre som første bok å lese av han. Mange leser de på engelsk av en eller annen grunn. Jeg har kun lest de på norsk. Det ble sagt for noen år siden at de norske oversettingene var av svært god kvalitet. Så jeg ville gått for norsk tekst! Om du da ikke kan japansk da!
Sist sett
