Bokelskere.no

Hvem er oppleser?

En psykologisk thriller som har vært synlig i det siste, og nå er den endelig lest.

Nok en bestselger
Hadde denne i hylla en god stund før den ble lest. Hadde lyst til å lese den, men var ikke helt gira, selv om jeg hadde sett litt på den en stund. Men så klarer man ikke å holde seg unna heller, for man vil jo gjerne vite hvorfor den og den boka er så populær. Blir alltid i tvil med bøker som får mye oppmerksomhet. Bestselgerfobien, kaller jeg det. Liker noen av dem, men ikke mange.

Den tause pasienten er om den beryktede Alicia Berenson, som er innlagt på institusjonen,The Grove, og ingen av de ansatte har fått henne til å snakke. Hun drepte sin mann på en brutal måte. Hvorfor, og hvorfor har hun ingen interesse i å forsvare seg? Samtidig er det en ledig stilling der som psykoterapeuten Theo Faber er veldig interessert i. Av en eller annen grunn virker han nesten besatt av denne tause Alicia. Hvorfor tror han kanskje at han vil få henne til å snakke når ingen har klart det tidligere?

Kreativ oppbygning
Dette er Alex Michaelides debut. Det er ikke selve skrivemåten eller karakterene som fascinerer meg med denne boka, heller ikke handlingen, men selve oppbygningen, som er noe kreativ, og har noe svung i seg. Hvorfor jeg er begeistret over oppbygningen har jeg litt lyst til å snakke om, men samtidig kan man det ikke, for da blir en stor del av plottet avslørt. Det vil jeg ikke skal skje. Så sånn sett får boka en stor pluss for meg. Bortsett fra det er Den tause pasienten av Michaelides veldig lik andre psykologiske thrillere som er blitt utgitt de siste ti årene.

Noen av bikarakterene var småspennende å lese om og som jeg gjerne ville gå i dybden i, men de fikk ikke stor nok rolle til det, og synes hovedkarakterene fort blir noe blasse. Selve saken, kjernen ble for lett å gjette seg frem til, derav ingen overraskende slutt. Men likevel var det noen spennende partier her og der. Savnet sterkere karakterer og mer engasjerende historie. Til tross for at dette er en kort bok, en bok med "normal" størrelse, hadde den noe tungtrødd i seg. Psykologiske thrillere er for meg lekne, lystige, mørke og sjokkerende, men denne ble blek på mange av punktene. Den største skuffelsen var hvor forutsigbar den var, selv om den har en del vendinger.

Som mange andre bøker, hevdes det at denne også skal filmatiseres, og Brad Pitt har kjøpt filmrettigetene gjennom Plan B. Plan B er et produksjonsselskap som han opprettet sammen med Jennifer Aniston og Brad Grey. Selv om jeg ikke ble helt fengslet av boka, er jeg fremdeles interessert i filmen, for tror kanskje historien egner seg bedre på film enn i bokformat?

Fra min blogg: I Bokhylla

1934-utgaven av Samlede verker var visstnok den siste samleutgave Hamsun var med på å redigere og godkjenne selv.

I denne utgaven har substantivene stor forbokstav.
å skrives 'aa' (infinitivsmerket skrives 'at').
'Meg', 'deg' og 'seg' skrives 'mig', 'dig' og 'sig'.

Enestående!

Kreativ måte å lære om tall på.

Digg med bøker i stor format
Det er lenge siden jeg selv var et barn, men man må ta vare på barnet i seg, og det hjelper med å lese slike bøker. For man husker hvor godt man likte å bla i slike bøker selv i store format som barn, og man blir lett nostalgisk. Det er også morsomt for en voksen å se hvordan barnebøker forandrer seg med årene.

Dette er en fin, morsom og god lærebok for de som skal snart begynne på skolen og lære seg om tall. Boka består av mye illustrasjon og lite tekst. Teksten er skrevet som vers og med rim. Noe av teksten er litt morbide, og det er et pluss. Man er vant til at det alltid skal være noe søtt med barnebøker generelt. Så det er godt å se en barnebok som tar en litt mørkere og morbid vending, men fortalt med humor, som kan være festlig for store og små. Jeg liker også samspillet mellom teksten og illustrasjonene. Det er ikke bare tilfeldige illustrasjoner, men illustrasjonen gjenspeiler teksten. Det er også med tall i illustrasjonene, og det er også med noen oppgaver underveis. Illustrasjonene er laget av Egil Nyhus. Denne boka er ikke bare nyttig for barn som skal lære om tall, men også de som er i ferd med å lære seg og lese. Boka kan også brukes som et virkemiddel til en samlingsstund og familehygge. En frisk pust fra hverdagen.

En barnebok som skiller seg ut med mørk humor
Jeg er som nevnt ikke i denne målgrupen, men syntes det var en koselig bok å bla i, og et pluss for at boka ikke er så søt som mange barnebøker som regel er, men byr litt på morbid humor som er lett å forstå. Sånn sett skiller den seg litt ut i mengden.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fine observasjoner.

Nei, (kvinne)frigjøring var nok ikke særlig positivt for Hamsun.
Likevel vil jeg påstå at Inger er blitt ganske frigjort under sitt Trondheimsopphold. Tilsynelatende faller hun tilbake (ved Isaks hjelp) etter hjemkomsten, men hun har allikevel sine nye kunnskaper (lesing, skriving, søm etc.) å lene seg til i tillegg til sine gjøremål på gården. Det må da være en positiv utvikling, i alle fall fra Ingers synspunkt.

Og av og til (oftest?) bør man skille mellom forteller og forfatter.

Når det gjelder synet på samene, var nok Hamsun et barn av sin tid, og sett med nåtidens briller har behandlingen av enkelte folkegrupper opp gjennom tidene vært temmelig horribel. Tenker her på bl.a. storsamfunnets tidligere fornorskningspolitikk av samene.

Isak er egoistisk, og kanskje måtte det til på den tiden. For øvrig er det interessant å lese om hvordan både Isak og Inger jobber og strever på gården, og stadig får vi høre om hvordan begge konkurrerer med den andre for å imponere og gjøre seg gjeldende i samlivet.

Livet på Sellanrå blir ofte karakterisert som en idyll, og det er jo det også. Men på langt fra bare det, jfr. barnedrapene og uenighetene mellom flere av karakterene.

Jeg mener at Inger og Isak er et av de store (kjærlighets)parene i litteraturen. Selv om de begge er ganske fåmælte, gjør Hamsuns skildring av dem at man blir svært godt kjent med deres tanker og adferd etter hvert.
Jeg syns jeg oppdager noe nytt hver gang jeg leser Markens grøde, uten at jeg kan peke på hva det er. Det skyldes nok både leseren (håper jeg) og forfatteren.

Jeg er mektig imponert av de denne forfatteren. For et driv det er i bøkene hans.

Jeg har lest
til og med kapittel X (Første del).

Mye har skjedd siden Isak slo seg ned i ødemarka. Inger - med hareskåret - har flyttet inn hos Isak, og sammen bygger de opp gården Sellanrå.
Inger og Isak har fått fire barn sammen, to gutter og to jenter. Guttene heter Eleseus og Sivert.

Det tredje barnet er en jente med hareskår. Inger dreper den nyfødte og skjuler liket i skogen. Fordi hun har vært redd for at dette skulle skje, har hun sørget for at Isak ikke har vært hjemme under fødslene.
Barneliket blir oppdaget og Inger får en straff på åtte års fengsel. I fengselet føder hun en jente, Leopoldine.
Lensmann Geissler er til god hjelp for nybyggerne, og han sørger for at Inger blir benådet før straffen er ferdigsonet, og nå drar Isak avgårde med hest og kjerre for å møte kona og yngstedatteren, og bringe dem med seg hjem.

Forsetter lesinga med kapittel XI.

Det er mange interessante og spennende episoder i de første ti kapitlene. Gården utvikler seg år for år, først og fremst på grunn av Isaks (og Ingers de første årene) arbeidsinnsats og ståpåvilje. Det blir flere og flere husdyr på Sellanrå, marken dyrkes og jordbruksarealet vokser stadig.

Det kunne vært interessant å gå litt nærmere inn på de enkelte personene vi er blitt kjent med så langt. Da tenker jeg på både hovedpersonene Isak og Inger, men også på bl.a. Oline, Os-Anders og lensmann Geissler.
Jeg håper å kunne komme tilbake til dette senere. Har en del andre sommergjøremål som venter.

Bare kort:
Jeg synes at Oline er ganske slesk (som fortelleren (og Hamsun?) hevder at samene er) og ondskapsfull, jfr. den dramatiske slåsskampen med Inger.
Os-Anders (og samer generelt) har vi jo diskutert litt allerede, men det er nok et tema som aldri blir ferdigdebattert, som så mye annet ved Hamsun og hans forfatterskap.
I Markens grøde er lensmann Geissler forfatterens talerør. Det blir nok tydeligere etterhvert.
Jeg vet at vi blir mye bedre kjent med Inger - og hennes form for frigjøring - senere i boka.
Hvordan tolker dere Inger og hennes adferd så langt?

Det har vært fantastisk sommervær lenge, og vi har nytt varmen, badet og kost oss! I dag kom det etterhvert en sårt tiltrengt (heldigvis lang) regnskur.

Dette halvåret har jeg lest flere bøker enn jeg pleier. 30 bøker så langt. Om det er på grunn av Covid19 er vanskelig å si, eller om det er fordi jeg generelt sett leser mer nå enn før. Jeg leser mer variert nå enn tidligere, og da blir det også noen bøker som ikke er så lange/tykke. Det kan også være med på å trekke antallet opp.

Akkurat nå leser jeg Bram Stokers Dracula, og Anne fra Bjørkely av Lycy Maud Montogmery. Tidligere i uka har jeg lest Alle andre av Sally Rooney og Hilsen Ruth av Ingrid Tørresvold.
Begge bra bøker :)

De beste bøkene så langt i år...
De som har fått terningkast 6 er to krimbøker av Camilla Grebe (Når isen brister og Dvalen ), Folk med angst av Fredrik Backman, Høstdåd av Anders De la Motte, Elinor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman, Blomster over inferno av Ilaria Tuti og Småtrollene og den store oversvømmelsen av Tove Jansson.

Ønsker alle en riktig god helg videre! God sommer til de av dere som tar ferie nå.

Lykke til med fødsel og barseltiden :)

Dette var en stor roman, - i dobbelt betydning. Gjennom 840 sider er vi inne i hodet til den unge gutten – senere unge mannen – Theo Decker; vi ser alt han ser og opplever alt han opplever, og det er ikke lite! Alt er tett, godt og grundig skildret, både guttens opplevelse av å miste moren på en grufull måte og livet hans etterpå, samt de fysiske omgivelsene han levde i, - jeg føler nå blant annet at jeg har vært en tur i New York! Det er vel dette som kalles en dannelsesroman, og assosiasjonene går både til John Irving, Paul Auster og J. D. Salinger, samtidig som det lenge var noe Dickensk over historien.
Dessverre ble boken i lengste laget for meg, og fascinasjonen avtok etterhvert som historien utviklet seg og i svært lange drag skildret hendelser som jeg ikke er så begeistret for, - for å si det på den måten. Men mot slutten tok den seg faktisk opp og samlet alle trådene inn i de store eksistensielle spørsmål, som hva som er gode og onde handlinger, tilfeldighetenes betydning, meningen med livet, kunstens tilstedeværelse og over det hele: tiden som en stor sammenbindende opplevelse, - flott gjort!

Tusen takk for tipset! Den så ut som en bok jeg vil lese i sommer :-)

I siste avsnitt av kapittel IV (Første del) får Inger besøk av samen
Os-Anders.

Når det gjelder Hamsuns forhold til og beskrivelse av samer har det vært en god del diskusjon om temaet opp gjennom årene.

I første avsnitt av boka nevnes "en og annen lapp". Det er litt uklart om samene var de første som trakket opp stien, eller om Isak er den første.
Hvis man konspirerer litt kan man jo hevde at fortelleren antyder at samene ikke er mennesker.
Eller er det bare nok en litterær finurlighet fra Hamsuns side?

Jeg tror ikke Hamsun har tenkt på et spesielt sted da han skrev boka, men jeg hørte en samtale om Kråkmo, der det ble nevnt at stedet kanskje kunne være modell for Sellanrå.
Tror samtalen var mellom en billedkunstner - som hadde malt landskap etc. fra Markens grøde, bl.a. Kråkmotinden - og skuespiller Juni Dahr (under litteraturfestivalen på Lillehammer (som iår foregikk på NRK)).

Tenk å ha et så ondskapsfullt barn. Hva ville du ha gjort?

Barn er skumle, eller?
Ondskapsfulle barn i skrekksjangeren er ikke akkurat nytt, men det er utsepkulert og en interessant kategori. I Galgedans er det også et ondskapsfullt barn. Hun heter Jenny Ness og er ikke som de andre barna hun går på skole med. Hun smiler aldri og foretrekker å være for seg selv, med en bok som selskap. Hun leser ofte mørke skrekkbøker, og hun skremmer de andre barna med sin passive væremåte. De prøver å utfordre henne med interne opplegg, men Jenny vet bedre. Hjemme er det heller ikke spesielt idyllisk. Hun har ingen søsken. Hun bor sammen foreldrene sine i Viktoriahavn i et lite, hvitt hus.

Andre har en tendens å synes at denne familien er litt rar som ofte holder for seg selv, men virker harmløse. Familien består av Jenny, og foreldrene Theodor og Margareth. Theodor er kjent på stedet siden han er begravelsesagent. Han er trivelig, men virker kanskje litt blyg? Margareth blir fort sint av det meste. Hun irriterer seg over de andre i huset og slår Jenny av og til. Det virker som om de glir mer og mer fra hverandre i det lille huset. Vil de finne tilbake til samholdet? Vil foreldrene noen gang få Jenny til å smile?

På tide med mer norsk skrekk
En dag oppdager faren hennes noe forferdelig, og til tross for tett oppfølging fra profesjonelle, klarer ikke Jenny å forandre seg helt. Faren ser til sin store forskrekkelse at hun liker å torturere dyr, og ting blir verre når det viser seg at hun ikke er redd for å ta livet av mennesker, heller. Det eneste som gjør henne glad, og som gir henne litt energi, er å drepe noe(n). Faren hennes skjønner han ikke har stort valg, og hun er tross alt en datter. Derfor velger han å dekke over hennes grusomheter. Moren hennes har ikke så tett bånd til henne, og uten å si noe til henne, og hver gang Jenny tar livet av noe(n), bestemmer han for å holde Margareth utenfor. Folk forsvinner, og politiet kommer nærmere. Viktoriahavn er ikke et stort sted. Hvor lenge kan de holde på uten å bli mistenkt for drapene?

Endelig er det noen som satser på norsk skrekk. Selv har jeg lest en god del amerikansk horror, og litt norsk skrekk, men ikke de siste årene, for det blir publisert veldig sjeldent. Godt mulig fordi det ikke blir sett på som noe seriøst. Mange mener at skrekk er en barnslig og unødvendig sjanger, kanskje, men for meg er det en favorittsjanger, og det er godt å se norske forfattere som våger å publisere litt skrekk. Det er på tide, og selv om dette ikke er originalt eller nyskapende, var boka noe underholdende og mørk. Det eneste som var noe irriterende, er at den kanskje var noe gjentakende og monoton i lengden. Likte politimannens marerittscener, og de siste førti-femti sidene. Hadde vært moro hvis boka hadde det samme tempoet. Derfor kunne boka godt ha blitt noe forkortet. Synes både familiedynamikken og Jennys mørke side blir noe gjentakende, også. Samtidig blir jeg fascinert og nysgjerrig på denne Jenny, og vil gjerne lese resten av trilogien av den grunn.

En fin og mørk start på en norsk skrekktrilogi, dog noe slapp. Likevel er jeg interessert i fortsettelsen, og se hvordan det hele utvikler seg. Håper det blir mer fres og uhygge i neste bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tusen takk for svar :) Jeg tror jeg tar tipset ditt om en novellesamling av Ingvild Rishøi. Må tenke videre på de andre punktene. Heldigvis er det et halvt år igjen å finne ut av det på.