Bokelskere.no

"Der det finst fuglar" er en leddsetning, men jeg oppfatter uttrykket som også en metafor for et bestemt sted.

Jeg har nettopp sett Dr. Osbornes siste video på Youtube vedrørende selen. Den inneholdt så relevante opplysninger fra a-å at jeg ønsker å dele den videre.

Dr. Osborne & Dr. Campbell er de jeg følger med på for å få med deres siste nyheter. De forholder seg til fakta opplysninger.

Nå er det lenge siden jeg har lest noe av Unni Lindell. Tror sist gang jeg leste noe av henne var i 2014 med Brudekisten. Ikke fordi jeg ikke liker bøkene hennes, men av og til trenger man pause fra de man leser mye av.

Det hadde også noe med Marian Dahle å gjøre, som fikk mer plass i bøkene hennes. Ble ikke helt fan av henne, og for min del så er forandring noe man ikke liker i det hele tatt, eller det tar tid før man liker en forandring. Så følte det litt med Nabovarsel også, nå som Cato Isaksen er borte, at det var et stort savn. Det blir ikke helt det samme.

Fin tråd i bakgrunnshistoriene
Selv om det er en god stund siden jeg har lest noe av Lindell, gjør det ikke noe at man har hoppet over noen bøker siden sist, for man får med seg en del bakgrunnshistorie, og denne gang møter vi en ny karakter. Så man føler seg ikke helt lost, selv om man har tatt seg en pause fra Lindells sine bøker.

Snø er Lindells nye karakter som dukker opp i Nabovarsel. Hun heter Lydia Winther, er bare 23 år, og nyutdannet politi. Kollegene hennes tar henne ikke spesielt seriøst, og hun gjør for det meste papirarbeid, og jobber med noen forsvinningssaker. Hun er den eneste som tar en jente seriøst, da hun ringer dem for å fortelle at hun tror hun så noen inne i nabohuset. Hun har ansvaret for hagen deres mens de er i Australia, og er nesten sikker på at de ikke er kommet tilbake. Hun har ikke nøkkel til huset, og de drar for å undersøke. Snøs makker tar ikke oppdraget spesielt alvorlig, men Snø er sikker på at jenta snakker sant, men det er ikke mye mer de kan gjøre med det. Men forsvinningssaker begynner plutselig å øke. Snø er god til å se en sammenheng i ting. Vil hun finne noen sammenheng i forsvinningssakene som dukker opp?

En god stemningsskaper
Stemningen er veldig intens og noe uhyggelig, i hvert fall begynnelsen, som blir fortalt i korte avsnitt. Det fungerer, for man leser fortere og blir lettere dratt inn i handlingen. Marian Dahle er fremdeles med i Nabovarsel, men er mer i bakgrunnen, og lar kollegene vise hvordan de jobber, og vise sine sterke og svake sider. Det er ikke sikkert hennes hensikt, men det virker i hvert fall sånn. Snø er ivrig etter å vise sin plass, og hun får god erfaring av å jobbe med forskjellige mennesker, men vil hun bli sett på som en av dem til slutt?

Det var godt å lese noe av Lindell igjen etter noen års pause. Hun er like god på å skape stemning, samme om det er dystert, følelsesmessig og menneskebånd. Kan ikke si at jeg fikk særlig sansen for Snø, for hun kan til tider virke noe selvgod og respektløs. Men likte godt å lese om bakgrunnen hennes, som er svært trist og mørk. Så kunne godt tenke meg at den delen fikk litt større plass.

Nabovarsel er ikke Lindells beste, men det er en lettlest, underholdende og byr på en uhyggelig sak.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hehe uten kvinner - ingen historie.

Fugler kan også bety kvinner. På Vestlander bruker vi dette begrepet noen ganger. Her er ett eks. "Det'kje greit å vere foggel i dag", morsom intro av Frode Rønli og Magne Høyland /
Stavangerensemblet. I engelsk litteratur brukes også birds som et begrep om kvinner.

Liten korreksjon:
Det er nok en viss forskjell på virkelighetslitteratur og nøkkelromaner. I førstnevnte kategori skriver forfatteren mer direkte om levende personer (Knausgård navngir dem også). I nøkkelromanene bruker forfatteren modeller (levende eller avdøde) for å skape fiktive karakterer. I sistnevnte kategori bør nevnes Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin av Agnar Mykle.

Utgivelsen av 'Rubinen' ble anmeldt (gikk vel til Høyesterett), og de fleste oppfatter at boka ble anmeldt pga. pornografisk innhold. Jeg har forstått det slik at andre grunner for anmeldelsen var at enkelte lesere (kvinner) kjente seg igjen og følte seg krenket. Om jeg husker riktig ble både forfatteren og forlaget (Gyldendal, Harald Grieg) frikjent. Korriger meg om jeg tar feil.

Nå fortsetter jeg lesingen av Der det finst fuglar.
Etter det jeg har lest i innleggene her, kan boken oppfattes som en nøkkelroman. Tror jeg.

Ibsen benyttet seg av slike historier fra virkeligheten også. Nora
"Mitt navn er ikke Nora : historien om Laura Kieler, modellen til Nora i Et dukkehjem"

Oppdatering fra Dr. John Campbell:
Update and COVID verses Influenza
Covid and pregnancy
COVID risk factors and implications

Jeg foretrekker å være informert og ikke uvitende, det regner jeg med flere også ønsker.

Det kan også være kvinner det er snakk om

Det er sånn litteraturen har vært i noen år og fortsatt er, bare tenk på f.eks. Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth (og søsteren hennes). Ulike grader i sjangeren virkelighetslitteratur.

Jeg har forresten lest første del av boka: "Johan". God bok, så langt.

Nye sprell fra familien Vanderbeeker. Denne gangen lager de en hemmelig hage for å glede andre.

Nytt prosjekt på gang
Familien på syv og tre kjæledyr er tilbake. Foreldrene, de fem barna, hunden, katten og kaninen bor i en bygård med få andre i Harlem, New York. Familien Vanderbeeker bor i den nederste delen, Herr Jeet og frøken Joise, i den midterste delen, og i øverste del bor det en gammel mann. Da Herr Jeet blir alvorlig syk og må tilbringe en tid på sykehuset, planlegger de å gjøre noe fint for ham og frøken Josie, til de kommer tilbake igjen. Barnas superhemmelige plan er å forandre et gjengrodd sted i nabolaget deres, og gjøre det om til en vakker hage. En hage som de og andre kan slappe av i.

Underveis i prosjektet støter de på mange utfordringer. Hvordan skal de utføre prosjektet uten at noen legger merke til det? Hvordan skal de få tak i ustyr, og har de penger nok til å skape den hemmelige hagen? Har de lov til å gjøre noe på den tomten i det hele tatt?

En veldig stødig og bedre oppfølger
Dette er bok to i Familien Vanderbeeker serien som er for barn, men som også fint kan leses av ungdom og kanskje som høytlesning for hele familien. Til sammen er det i skrivende stund fire bøker i denne serien. Den fjerde heter Lost and Found, og er ikke utgitt på norsk ennå. Bok nummer en heter: Den fantastiske familien Vanderbeeker, og bok nummer tre kom ut tidligere i år og heter: Kjæledyrmysteriet, som jeg skal lese om en liten stund. Jeg hadde bok en lenge ulest, men synes av og til det er greit å vente med å lese en serie til de fleste bøkene i en serie er utgitt, slik at ventetiden ikke blir for lang. Man kan jo risikere å miste interessen for neste bok, hvis gapet til neste utgivelse blir stor. Så ventet med å lese denne serien til tredje bok kom ut i år. Selv om dette er en serie, kan jeg påpeke at bøkene kan fint leses frittstående, for man blir godt kjent med karakterene, og det er med mye bakgrunnshistorie.

Jeg likte bok en overraskende godt, selv om jeg ikke er i målgruppa. Jeg liker å lese fra forskjellige målgrupper, for å se hva som blir utgitt og holde meg oppdatert. Jeg er ikke så nøye med målgrupper når jeg leser. Det er også godt å se at Karina Yan Glaser sin fortellerstemme har vokst siden sist, og at hun har blitt bedre til å konstruere handling, og gi mer liv i karakterene sine. I denne boka får de litt mer dybde og personlighet. De kommer tydeligere frem. Jeg liker også måten hun setter opp historien på, med fine og enkle illustrasjoner. Man blir litt sjarmert.

Det som er litt morsomt med denne serien, før jeg begynte å lese bok en, var jeg nesten sikker på at denne serien ville bli vel barnslig for meg, men istedet føles det ut som man blir en del av serien. Synes også at bok nummer to er hakket bedre enn forrige bok, for konseptet i seg selv var mer interessant å lese om. Det minner om da man var barn selv og var sosial, og alltid hadde noe prosjekt på gang. Så sånn sett opplevdes denne boka som mer troverdig enn bok nummer en.

Den veldig hemmelige hagen er en herlig, vond og god frittstående oppfølger, som minner oss om å ta vare på hverandre, og prøve å være kreativ i enhver situasjon.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er absolutt en viktig del av krigshistorien.
Hege Kofstad har i denne boka fulgt en god del navngitte personers innsats med å hjelpe folk i sikkerhet under andre verdenskrig.
Grenselosene gjorde en kjempeviktig jobb med å hjelpe flyktninger over grensa til Sverige, men også ut av landet sjøveien.
Mange av losene var fattigfolk i bygdene som selv ikke hadde stort mer enn det de selv gikk og sto i, men de delte ofte hus, seng og mat med flyktningene, som måtte ut av landet, fordi de hadde deltatt i motstandsbevegelsen.
Motstandsbevegelsen og losarbeidet var enormt farefullt, særlig fordi tyskerne vervet folk og satte i gang infiltrasjonsgrupper med falske flyktninger som skulle avsløre dette viktige arbeidet. Rinnanbanden var en slik gruppe, som klarte å avsløre mange motstandsfolk. Man visste ofte ikke hvem man kunne stole på.
Losene jobbet ofte hardt, med stor fare for både liv og helse, ofte for hele familien. Både barn og voksne deltok.
Mange lange og slitsomme turer, mange tøffe tak, gjennom norske skoger, over elver og innsjøer, over fjell og daler, i streng vinterkulde, snøstorm og regnvær, på beina og på ski, reddet grenselosene mange mennesker i sikkerhet i løpet av krigen.
Det er i dag mulig å gå noen av flyktningerutene, som f.eks. denne, Historisk vandrerute.
Kanskje et alternativ til meningsfull, opplevelsesrik og lærerik ferie?

Denne boka gjorde veldig inntrykk, og det er flott at Hege Kofstad har skrevet om dette temaet.

Absolutt en viktig del av krigshistorien. Grenselosene gjorde en kjempeviktig jobb med å hjelpe flyktninger over grensa til Sverige, men også ut av landet sjøveien.
Mange av losene var fattigfolk i bygdene som selv ikke hadde stort mer enn det de selv gikk og sto i, men de delte ofte hus, seng og mat med flyktningene, som måtte ut av landet, fordi de hadde deltatt i motstandsbevegelsen.
Motstandsbevegelsen og losarbeidet var enormt farefullt, særlig fordi tyskerne vervet folk og satte i gang infiltrasjonsgrupper med falske flyktninger som skulle avsløre dette viktige arbeidet. Rinnanbanden var en slik gruppe, som klarte å avsløre mange motstandsfolk. Man visste ofte ikke hvem man kunne stole på.
Losene jobbet ofte hardt, med stor fare for både liv og helse, ofte for hele familien. Både barn og voksne deltok.
Mange lange turer, gjennom norske skoger, over elver og innsjøer, over fjell og daler, i streng vinterkulde, snøstorm og regnvær, på beina og på ski, reddet grenselosene mange mennesker i sikkerhet i løpet av krigen.
Denne boka gjorde veldig inntrykk, og det er flott at Hege Kofstad har skrevet om dette temaet.

Jeg har kjøpt mange bøker via bookis, og solgt noen. Jeg er veldig fornøyd! Finner ofte de bøkene jeg har planlagt å lese der, til en hyggelig pris. Kvaliteten på bøkene har vært som oppgitt fra selgerne.

Jeg har hørt ferdig boken
Jeg har også reagert på ord som blir brukt og kunne ønske at Gudruns uttalelser ble beholdt på dansk.
Ellers har jeg ofte følt at teksten er litt platt. Jeg har savnet forfatterens/fortellerens stemme. Det ble litt for nøytralt og nakent. Historien i seg selv er jo ganske saftig og det er rart at den er skrevet så tørt og kaldt.