Bokelskere.no

Jeg fant jo frem boken og har nå satt meg til å lese, og så kan jeg ikke la være å legge ut ett dikt til, det aller første i samlingen, - det traff meg rett i magen da jeg leste det første gang!

Om å våkne opp
mellom høye trær
dypt inne i livet.
Om å stå alene
blant fremmede stammer
nederst i skogen
der nød
lærer naken edderkoppkvinne å spinne.

Takk til Annie Riis som var med på å lære meg å spinne!

Jeg har "Mellom høye trær" (Gyldendal 1979), og jeg kunne lagt ut hvert eneste av diktene der! Men i anledning morgendagen velger jeg dette:

Jentesjelene ligger i myra
og vugger de evig ufødte små.
Når kvelden rekker dem furuskyggen
løftes de varsomt
og danser de fredløses triste ringdans
på myrull og siv
mens kappesvøpene folder seg ut
og langsomt glir over
i mørket som kommer. -
Og ingen spør
hvor svikerne deres trer
hvilken dans
med hvem.

Jeg har, og jeg skal sannelig finne henne frem igjen! Hun skrev artige og fine dikt! Jeg så også dødsannonsen, det tynnes i rekkene i en generasjon. :-(

Som det fremgår av det jeg skriver nedenfor, som egentlig er en omtale av "Koke bjørn" av Mikael Niemi, synes jeg at den har mange fellestrekk med "Gutten". Derfor tenkte jeg at dette kunne være en måte å gjøre "Gutten"-tilhengere oppmerksomme på "Koke bjørn", - som jeg altså også synes er en utrolig bra bok!

Denne boken med det rare navnet er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge! For dem som har lest «Gutten»-trilogien av Jón Kalman Stefánsson, kan jeg si at den minner litt om den. Også her er vi i nordområdene, denne gangen i Nord-Sverige, men heldigvis hovedsakelig om sommeren, - personlig syntes jeg nok det til tider ble litt for mye snøstorm i Stefánssons bøker fra Island. Og også her er handlingen lagt til 1800-tallet, med en hovedperson som er en ung gutt alene i verden. Begge hovedpersonene er fattige, tenksomme gutter som har oppdaget magien i skrevne ord og bøker. I begge bøkene er det nære skildringer av naturen, men her har vi gleden av at handlingen er lagt til sommerhalvåret, hvor vi for eksempel kommer ekstra nær gress og blomster gjennom prosten Læstadius' nitide studier av disse, - noe som faktisk også gjøres i detektivøyemed. For dette er også en kriminalroman,- i begynnelsen i et rolig tempo, men med stigende spenning mot slutten! Men det var ikke kriminalhistorien som fikk meg til å nyte å lese denne boken, - det var språket med de sanselige og nære skildringene, Jussis tanker og opplevelse av verden, samt miljøskildringene. Dette er en «Favorittbok»!

Denne boken med det rare navnet er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge! For dem som har lest «Gutten»-trilogien av Jón Kalman Stefánsson, kan jeg si at den minner litt om den. Også her er vi i nordområdene, denne gangen i Nord-Sverige, men heldigvis hovedsakelig om sommeren, - personlig syntes jeg nok det til tider ble litt for mye snøstorm i Stefánssons bøker fra Island. Og også her er handlingen lagt til 1800-tallet, med en hovedperson som er en ung gutt alene i verden. Begge hovedpersonene er fattige, tenksomme gutter som har oppdaget magien i skrevne ord og bøker. I begge bøkene er det nære skildringer av naturen, men her har vi gleden av at handlingen er lagt til sommerhalvåret, hvor vi for eksempel kommer ekstra nær gress og blomster gjennom prosten Læstadius' nitide studier av disse, - noe som faktisk også gjøres i detektivøyemed. For dette er også en kriminalroman,- i begynnelsen i et rolig tempo, men med stigende spenning mot slutten! Men det var ikke kriminalhistorien som fikk meg til å nyte å lese denne boken, - det var språket med de sanselige og tette skildringene, Jussis tanker og opplevelse av verden, samt miljøskildringene. Dette er en «Favorittbok»!

Denne boken omtales på omslaget som «En av dansk litteraturs smukkeste og mest tragiske kærlighedshistorier».

Jeg ble imidlertid først kjent med den da jeg så en filmatisering på slutten av 80-tallet, - en film som egentlig heter det samme som boken, men som i Norge da ble kalt «Katinka» etter hovedpersonen. Det var en film som gjorde dypt inntrykk på meg og har blitt stående som en av de beste og mest rørende filmer jeg har sett! Og det var nok ikke så rart, for i tillegg til å bygge på den kjente danske forfatterens historie, var det Max von Sydow som sto for regien, Klaus Rifbjerg som hadde skrevet manus, den kjente Bergmanfotografen Sven Nykvist som filmet, mens Kurt Ravn, som noen av oss kjenner som «Røde» i Matador, hadde den mannlige hovedrollen, - et stjernelag! Jeg bør nok her også nevne den kvinnelige hovedpersonen, Tammi Øst, som leverte et inntagende spill, men for meg er hun dessverre ellers et ukjent navn.
Jeg strevde lenge med å få tak i en video av filmen, og rundt årtusenskiftet kom jeg over den i en bruktbutikk i Danmark, og lykken var stor! Men etterhvert gikk videospilleren min i stykker og filmen i glemmeboken. Et nylig besøk i Danmark minnet meg imidlertid på den, og nå fant jeg den på dvd via nettet, riktignok ikke i Norge, men i Danmark hvor den er utgitt i serien Nordisk Film Klassikere. Og gjensynet var så vellykket og stort at jeg ble inspirert til å kjøpe boken, som jeg tidligere bare hadde lånt på biblioteket.

Fortellingen ble først utgitt i 1886 som en av flere i boken «Stille Eksistenser», men på grunn av sin popularitet ble den utgitt separat allerede i 1898. Den boken jeg nå kjøpte, er et opptrykk av en utgave fra 1911, så jeg leser et alderdommelig dansk, men det går stort sett bra og er med på å gi historien det riktige steds- og tidskolorittet.

Som man forstår av tittelen på den boken som historien først ble utgitt i, «Stille Eksistenser», så er dette en skildring av tilsynelatende stillestående liv, - så fjernt fra vår tid som tenkes kan. De leves på den litt høyere sosiale rangstige på den jyske landsbygd for rundt 140 år siden, der dagens høydepunkt var å gå på stasjonen og se dagens tog komme og gå, slik forfatteren i forordet forteller at han selv hadde gjort. Der forteller han også hvordan denne historien oppsto i hodet hans med utgangspunkt i et kvinneansikt han en gang hadde sett i vinduet på en stasjonsbygning han reiste forbi, et syn han ikke kunne glemme. Slik vokste Katinka og hennes liv og skjebne frem til å bli en vemodig og rørende historie, bygget på menneskekunnskap og med en skarp iaktagelsesevne, - det siste bringer også litt humor inn i historien. Bang benytter seg av antydningens kunst når han skriver, det er gjennom de små bevegelser og bemerkninger historien fortelles, - på en like stille måte som livene leves.

For en som meg, som er over gjennomsnittet interessert i kulturhistorie, er Bangs skildringer et funn, og boken kan anbefales til alle likesinnede, - samt til alle dem som har sansen for en vakker kjærlighetshistorie!