Bokelskere.no

Selve tittelen på denne boken sier egentlig veldig mye om den, - den tradisjonsrike innledningen «Det var en gang» knytter den til gammel fortellerkunst, mens elven, selveste Themsen, er helt sentral i historien. Og begge deler var noe av grunnen til at jeg kjøpte boken, i tillegg til at handlingen var lagt til England i «gamle dager», - en deilig utflukt (for ikke å si flukt!) for en som i år ikke har kunnet reise til de britiske øyer og isteden har kastet seg over programmene om kanaler på nrk!

Det er i skildringen av livet og menneskene langs Themsen – utenfor London – jeg synes boken er best, - jeg føler virkelig at jeg har vært på besøk i et gammeldags britisk vertshus! Ellers utspiller mye av handlingen seg i grenselandet mellom det overnaturlige og det realistiske, - og forfatteren hover det pent inn, på begge sider av grensen.

Jeg likte hvordan forfatteren spilte på gammel fortellertradisjon og tenkte lenge at oversetteren hadde vært flink, - språket gled lett. Men så kræsjlandet det plutselig, - som gammel dame må jeg få påpeke en brøler som faktisk var med på å minke magien! Når en velstående herre rundt 1870 oppsøker en for ham ukjent professorfrue i Oxford, er det ikke riktig å la ham være dus med henne, selv om de ikke har det skillet på engelsk! For en som er oppvokst med skillet mellom du og De, var det hårreisende! Så, - nå er det sagt!

Ellers koste jeg meg med boken som sommerlesing og gir den terningkast 5!

Nå har jeg lest den, og jeg må nok si meg veldig uenig med deg i så mangt, men ikke i totalvurderingen av boken.

Først og fremst misliker jeg dypt at det blir skrevet romaner om folk som har levd, at en forfatter tilsynelatende går inn i deres hoder og dikter opp hva de har følt og tenkt, - jeg blir veldig provosert! Det viser seg imidlertid etterhvert at Svarstad også var et skrivende menneske, både i brev, artikler og ikke minst notatbøker, og jeg klamrer meg til håpet om at Slapgard også har kunnet benytte seg av de siste, - men jeg ville altså så mye heller ha lest en biografi! Og jeg klarer ikke å se på kildebelagte biografier om avdøde betydningsfulle kunstnere som «kikking», - deres liv og kunst var jo knyttet tett sammen. Da er jeg nok mye mer kritisk til bøker med utlevering av nålevende personer.

Men når det er sagt, synes jeg det var veldig interessant å se Sigrid Undset gjennom Svarstads øyne og få høre deres historie fra hans side. Her får vi tydelig presentert at et forhold har (minst!) to sider. Nå vil jeg nok si at Svarstad ikke fremstår som noen enkel mann, han virker innett ambisiøs og med en særdeles skarp tunge. Men Slapgard har også fremstilt ham som en mann som var trofast mot sitt livs kjærlighet og som elsket alle sine barn.

Mye av boken er jo viet hans arbeid som maler, - og for meg ble det nok i overkant mye snakk om alle fargenyansene som jeg dessverre ikke har greie på. Mitt hovedinntrykk av Svarstads bilder (uten at jeg har kjent så mange) har alltid vært at de har vært litt grå og kjedelige, så det var jo interessant å få påpekt nettopp hvor opptatt han var av farger, - og det har kanskje Slapgard vektlagt, nettopp for å få oss til å skjønne at han ikke var så fargeløs?

Konklusjon: Jeg var ikke så begeistret for romanen, men syntes det var veldig interessant å få et innblikk i levd liv og se Sigrid Undset fra en annen synsvinkel, - derfor høynet jeg til terningkast fire.

Aha, - det har med filmrettigheter å gjøre! Jeg trodde det mer var en regisør som ville sette sitt eget stempel på Agatha Christie, gjøre henne bedre(!) og mer tidsriktig.. Mine favoritter er nok de første jeg leste, og de som inneholdt litt kjærlighet: "Hvorfor spurte de ikke Evans", "Mord pr. korrespondans" og "The man in the Brown suite", - i tillegg til ovennevnte.

Denne boken, som heter "Den fjerde rytter" på norsk, står på hytta og er en av mine favoritt-Agatha Christie-bøker, som jeg har lest mange ganger! Da den skulle gå som film på nrk i påsken, gledet jeg meg, men ble så til de grader skuffet, at jeg ble helt rasende! Den var helt annerledes enn jeg husket, - hovedpersonen som i min hukommelse var en skikkelig helt, var blitt til en usympatisk konemorder, og den kjærlighetshistorien jeg mente å huske, var ikke-eksisterende! Da jeg nå var oppe på hytta, kastet jeg meg over boken igjen for å forsikre meg om at jeg hadde rett, - og det hadde jeg, heldigvis! Men at det ved filmatisering skal være lov å begå et slikt karakterdrap som stakkars Mark Easterbrook ble utsatt for, er helt ubegripelig og veldig provoserende!

Dette var en stor roman, - i dobbelt betydning. Gjennom 840 sider er vi inne i hodet til den unge gutten – senere unge mannen – Theo Decker; vi ser alt han ser og opplever alt han opplever, og det er ikke lite! Alt er tett, godt og grundig skildret, både guttens opplevelse av å miste moren på en grufull måte og livet hans etterpå, samt de fysiske omgivelsene han levde i, - jeg føler nå blant annet at jeg har vært en tur i New York! Det er vel dette som kalles en dannelsesroman, og assosiasjonene går både til John Irving, Paul Auster og J. D. Salinger, samtidig som det lenge var noe Dickensk over historien.
Dessverre ble boken i lengste laget for meg, og fascinasjonen avtok etterhvert som historien utviklet seg og i svært lange drag skildret hendelser som jeg ikke er så begeistret for, - for å si det på den måten. Men mot slutten tok den seg faktisk opp og samlet alle trådene inn i de store eksistensielle spørsmål, som hva som er gode og onde handlinger, tilfeldighetenes betydning, meningen med livet, kunstens tilstedeværelse og over det hele: tiden som en stor sammenbindende opplevelse, - flott gjort!

Jeg leser for tiden Stillitsen av Donna Tartt, og det er et 830-siders sant svir! Nettopp på grunn av sidetallet har den - til tross for de gode anmeldelsene - ligget på vent noen år, men nå er jeg i gang, - og hvilken opplevelse! Stadig nye assosiasjoner dukker opp: Owen Meany, Paul Auster, Dickens, Catcher in rhe Rye .... Jeg ER inne i hodet på denne unge gutten og deler hans opplevelser, - og har en fantastisk helg!

Interessant omtale som minnet meg på at jeg har lyst til å lese denne. Men jeg tror at jeg kanskje vil ha en annen opplevelse av den, - selv om heller ikke jeg ville ha syntes den var interessant å lese om historien var oppdiktet. Men i og med at Anders Svarstad er så tett knyttet til Sigrid Undsets liv og diktning, vil jeg forhåpentligvis synes den er interessant, - uten å oppleve meg som for mye av en kikker. Levd liv er interessant!

Beklager, men jeg må bare innrømme at jeg ble veldig skuffet over denne! Etter å ha lest både «Sommerlys, og så kommer natten» og trilogien om «Gutten», samt all den gode omtalen av denne, hadde jeg gledet meg til å lese den, men så opplevde jeg altså rett og slett å ergre meg! Den ble for rotete! Én ting er hvordan Stefánsson opphever tiden i skildringen av et liv, - det er fascinerende tenkt og gjort og skaper en samlende himmelhvelving over fortellingen, og språket og enkeltstående formuleringer er glitrende. MEN, en annen ting er at det er for mange fortellere av denne historien, og man skjønner ofte ikke hvem det dreier seg om eller når og hvor det skjer, så jeg ble ofte helt oppgitt! Jeg antar jeg er for utålmodig og enten ikke skarp nok til å skjønne sammenhengene eller ikke villig til å bare la meg føre bevisstløst med. Det er mange små og store kapittelinndelinger her, med velformulerte overskrifter, men jeg ville så mye heller at de skulle hjulpet oss med å gjøre det klart hvem som fortalte og med en stedfesting og datering av hendelsen. Men jeg antar at det nettopp ville ha fjernet noe av den magien Stefánsson ville skape og mange må ha opplevd, - jeg ble altså bare irritert og det er ingen god følelse å lese en god bok med! For jeg synes jo den var god også, - særlig på slutten da det meste ble klargjort og man merket sammenhengen i det hele, men da var det for sent for meg! Likevel, - jeg har tenkt på hvilket terningskast jeg skulle gi, og tenkte lenge på fire (og det er dårlig til å være meg), men jeg ender likevel med en femmer for fantastisk språk og en høy himmel over diktede liv.

P.O. Enquist var en av vår tids største forfattere, og her kan man høre ham i en timeslang samtale om "Et annet liv", - anbefales!
https://soundcloud.com/user-67512258-134314539/p-o-enquist-og-aslak-sira?fbclid=IwAR0wRClGIuROC1ryQNMyCO_8YjNgoO-7EJwO60PsOAuwYhdqYmERTwPLVmY

Ååå, - dette var et kinderegg av en bok! For det første er det jo en kriminalroman, for det andre er det en mesterlig skildring av et forblåst øysamfunn i Canada og av landskap og liv på Ytre Hebridene og for det tredje, er det en fascinerende reise i tid som viser båndene mellom fortid og nåtid og betydningen av slektshistorie, - deilig! Hvis jeg ville, var det nok noe jeg kunne pirket på, men det vil jeg ikke, - kinderegget var fullkomment!

Denne fortellingen fra 1877 er lang nok til å fylle en liten bok. Den har undertittelen «Fra en bygdelæge til en ven» og er skrevet som et slags langt brev hvor jeg-personen forteller sin historie. Denne stilen gjør fortellingen mer lettlest enn Elsters senere og større bøker (Tora Trondal og Farlige folk), og den inneholder noen av de vakreste skildringer av opplevd kjærlighet jeg har lest. I alle Elsters bøker er betydningen av å være sann og ekte svært viktig. I de senere bøkene gjelder dette særlig overfor egne holdninger og overbevisninger, mens her er det mer psykologisk, - det handler om å være tro mot sin egen personlighet. Her går skillet mellom de tilstedeværende og handlekraftige og de lengtende og drømmende. Det er interessant å se hvordan kvinneskikkelsene til Elster har en tendens til å være sterke og sanne, mens mennene er mer betraktende og intellektuelle, - så også her. Men det bølger frem og tilbake ettersom historien vokser frem.

Elster var fra Førde, et sted han elsket, og boken inneholder mange fine skildringer fra Vestlandet. Til ære for vestlendingene legger jeg inn dette sitatet hvor hovedpersonen på slutten av boken sitter i en flat og grankledd østlandsbygd og skriver:
Jeg længes stundom, saa det suger i Brystet, saa mit Blod bliver feberhedt efter disse vestlige Egnes fugtige Luft og den dejlige sommerlige Duft af vaade Træer og vaadt Græs. Jeg længes efter vilde skummende Elve, efter fint friskgrønt Græs, efter sorte Furuskove, efter de smaa hvide Huse med Haver og de graa Stuer inde i Dalene. Jeg længes efter høje Fjelde med Sne paa Toppen, efter Lugten af Sø, efter Lyden af lange, svagt aandende Sommerbølger og efter Synet af vuggende Skuder, efter store Pakboder med Tønder, efter Tale om Sild og Sejlads. Jeg længes efter et trangt Himmelfelt og glødende Solfaldsfarver, ja, jeg tror endog jeg længes efter Hytternes Røglugt, de smaa Kirker og den gammeldags Salmesang.

Litteratur, kultur og natur skaper en ekstra himmel over tilværelsen, - noe som kan være ekstra viktig i tider som disse.

Og, i tillegg, som Birger Emanuelsen skriver i Aftenposten i dag: "På sitt forunderlige vis bygger bøker moralsk og mental beredskap. Ikke fordi bøkene forteller om hvordan vi skal være gode mennesker. Men fordi litteraturen så ofte interesserer seg for det uventede, det som skjer for første gang. Slik blir bøkene nødvendige for å prøve å forstå en fremtid som ikke lar seg forutsi gjennom å studere gjentagelser og lovmessighet."

Denne boken kom ut i 1881 og er en av de første norske romanene innenfor realismen. Mens Tora Trondal utspant seg i et embetsmiljø på landet, er handlingen i denne – som i så mange samtidige romaner og skuespill – lagt til en småby. Der er det et bredere sosialt miljø og flere grupper som settes opp mot hverandre, og nytt er det at her presenteres vi også for et klasseskille i marxistisk forstand, med arbeidere som gjør opprør. Hovedpersonen og hans far har alltid stått i opposisjon til de ledende kretser i byen – borgerskap og presteskap – og omtales av disse som farlige folk. Men det er jo disse to som utkjemper sine personlige kamper for å leve et ærlig og riktig liv, - til dels riktignok i erkjennelsens lys i etterkant. Elster kan være infam i sin skildring av de forskjellige miljøene, særlig får kristenfolket gjennomgå, men som i Tora Trondal er ikke personene fremstilt helt svart-hvitt og de kristne verdiene verdsettes høyt. Midt oppe i de sosiale og politiske konstellasjonene utspiller det seg jo naturligvis en vakker kjærlighetshistorie som imidlertid ender som et skjebnedrama som får tankene til å gå til Jane Eyre.

Også i denne boken er det opprinnelige språket beholdt, men her har man skiftet ut aa med å og gitt substantivene små forbokstaver, noe som gjør den atskillig enklere å lese. Jeg tror også at han her bruker en del kortere setninger, noe som også hjelper på lesbarheten.

På slutten av boken skildres et dødsleie og en begravelse, og det er sterkt å tenke på at forfatteren selv døde før boken ble utgitt, bare 40 år gammel. Alle norske litteraturhistorikere er enige om at det dødsfallet var et stort tap for norsk diktning, og ifølge Francis Bull var Kristian Elster sitt slektsledds største dikterbegavelse i Norge.

Artig å se den GGP-listen, selv om det faktisk var mange av dem jeg ikke hadde lest, - men som jeg kjente igjen på forsidebildet, fordi disse var gjengitt på baksiden av de andre bøkene. "Barna på Lilleøya" så jo skikkelig spennende ut, - hvorfor har jeg ikke lest den, og heller ikke Trulte-bøkene av Aimée Sommerfelt som ellers var en favorittforfatter. "Miriam" var en av yndlingsbøkene mine, sammen med "Morten og Monika", - også var det en som handlet fra årene før 1814, men som jeg ikke husker tittelen på. Ellers var Annik Saxegaard også en av favorittforfatterne, - samt Eugenie Winther, - her dukker de opp i hodet mens jeg skriver!

Dimsie på pensjonaskole er den første, og så kom Dimsie går videre, og begge de har jeg. Jeg er usikker på den videre rekkefølgen, de har så like navn, men alle kom ut i grovt sett første halvdel av 50-tallet her i Norge, - opprinnelig tror jeg de ble skrevet på 20-tallet. Jeg er født i -49 og er altså egentlig for ung til disse bøkene, men jeg hadde en eldre søster og en kusine som hadde dem og som jeg lånte av.

Artig liste du hadde laget, - jeg kjenner de fleste, men ikke alle. Jeg har også bevart en del av barndommens bøker, særlig Anne-Cath. Vestly-bøkene, jeg fikk en hver jul, så jeg får rent julefølelse av å se dem. Den første var Ole Aleksander fili-bom-bom-bom, - som jeg var like gammel som, fem år var vi vel begge da de startet. Så ga jeg meg etter at mormor og de åtte ungene hadde bodd i huset i skogen en stund.

I tider som disse har jeg snust litt i bokhyllene mine og kommet over gamle favoritter, - blant annet Dimsiebøkene. Er det flere her inne som har et forhold til dem? For meg ble det et lykkelig møte med min barndoms venninner: Dimsie og kusinen Daphne, Rosamund, Erica, Jean, Mabs og alle de andre pikene på Jane Willardskolen. Jeg vet fremdeles akkurat hvordan det så ut der, bildene skapt i mitt hode den gang, dukker opp igjen nå, - som hvordan det så ut da prefekten Daphne satt og snakket med frøken Yorke foran peisen. Dimsie var skotsk, og jeg tror kanskje det var mitt første møte med Skottland, noe som kanskje var med på å gi meg en egen følelse av tilknytning til det landet. Jeg leste disse bøkene så mange ganger at jeg nesten tror jeg har gått på en engelsk pensjonatskole.

Jeg har de to første bøkene i GGP-serien, og bevilget meg i går to til via nettet, - jeg har jo ikke alle selv, selv om jeg har lest dem. Men jeg har et problem med å få lagt dem inn her. Det rare var at da jeg søkte på Dimsie blant bøkene her inne, dukket det bare opp noen tidlige utgaver på engelsk, og det er jo ikke dem jeg har lest. Da jeg googlet, dukket imidlertid to av de norske utgavene opp blant bøkene her, - man kan bli svimmel av mindre! Men ingen av disse var den første, «Dimsie på pensjonatskole», som er den jeg nå leser innimellom, i små kosestunder. Og så må jeg bare bekjenne at jeg ikke finner ut hvordan jeg skal legge den til, jeg har gjort denslags tidligere, men klarer ikke å finne ut av det nå.

Boken ble skrevet for nesten 150 år siden, så man må vel være av de litt spesielt interesserte for å ha noen glede av den. Men som et i overkant historisk interessert menneske, har jeg det, - jeg synes det er interessant med samtidige skildringer av mennesker og liv i «gamle dager».

Historien utspiller seg på en prestegård hvor vi har standardpersoner som prest og amtmann, fullmektig og skriver, enke og husjomfru samt hjemmeværende døtre og – ikke minst – den nye kapellanen! Det er da også han som på en måte er uromomentet i denne forsamlingen, - han er av bondeætt! Han har en sterk personlighet, er idealistisk og ærlig, mens hans motkandidat, fullmektigen, er en vaklevoren og utdatert opportunist. Men det som gjør boken interessant, er at Elster går bak disse firkantede personskildringene og viser at de ikke er fullt så svart-hvite og lar dem endre seg underveis. Tora Trondal er prestedatteren som kjemper med seg selv for å finne ut av sine følelser, og det gjør til de grader kapellanen også, - det bølger frem og tilbake og kan bli i overkant mye, - og i bakgrunnen roter fullmektigen og Toras venninne det til for dem.

Som tidsbilde er boken interessant, ikke bare sosialt, men også moralsk, - betydningen av å være et sant og ærlig menneske er et hovedtema. Den opprinnelige språkdrakten er beholdt og kan nok falle tung for mange, - det er egentlig utrolig hvor mye språket har forandret seg på disse årene. Men her er mange gode formuleringer og naturskildringer, - til tider vel blomstrende -, og personskildringene er grundige og ypperlige, tildels infame og morsomme å lese!

Som det står bakpå, bør "Mellom høye trær" leses sammenhengende, som en fortelling.