Bokelskere.no

Rampejenta av Mario Vargas Llosa er ein flott roman om den vanskelege kjærleiken. Men eg trur ikkje eg ville gitt ho i bryllupspresang.

Den første ferieboka mi blei The Third Angel av Alice Hoffman. Boka er delt i tre, og vi følgjer tre kvinner som på ulike måtar innleiier eit kjærleiksforhold til feil mann i London. I første delen, lagt til 1990 møter vi søstrene Allie og Maddie. Allie skal gifte seg med Paul, som er utru med Maddie i håp om at Allie skal dumpe han. Ikkje fordi han ikkje er glad i Allie, men fordi han trur at ho vil ha det betre utan han. Denne affæra finn stad medan Maddie bur på Lion Park hotell ved Hyde Park, det same hotellet som Frieda, mora til Paul jobba på i 1966, då ho forelska seg i feil mann. 12 år gamle Lucy, som seinare skal bli mora til Allie og Maddie står sentralt i den tredje forteljinga frå 1952. Ho blir brukt som sendebod mellom den kommande bruda Bryn og hennar eksmann, som Bryn framleis er forelska i. Også her finn handlinga stad på det same hotellet. I denne siste delen får vi også svaret på kven det er som spøkar på rom 707 i 1990 og 1966. Dei tre delene blir altså fletta inn i kvarandre på ein litt for tilfeldig måte, gjennom karakterane og hotellet.

Tittelen The Third Angel går også igjen i alle tre delane. Faren til Frieda, bestefaren til Paul er også doktoren som tilfeldigvis kjem på sjukebesøk til Lucy. I alle sjukebesøka han gjer, har han ein engel med seg, anten "The Angel of Death" eller "The Angel of Life" eller "The Third Angel". Dette blir gjenteke eit par gonger for mykje, gjennom dei tre delane av romanen. Spørsmålet om kor vidt det går an å tru på kjærleiken, blir også repetert både av Maddie, Allie, Frieda og Lucy. Det er som om både symbolbruken og tematikken blir for eksplisitt framheva og eg kjenner det som om eg blir litt undervurdert, som lesar.

The Third Angel var ei heilt grei og passe underhaldande bok. Verken meir eller mindre, og spesielt ikkje meir. Eg har høyrd mange godord om Alice Hoffman, og har vore nysgjerrig på forfattarskapet hennar ei god stund. Men dette gav ikkje akkurat meirsmak. Eg veit ikkje kor vidt denne romanen er representativ for forfatterskapet hennar eller ikkje. Det kan jo hende eg bare har vald feil bok også?

Har lyst å lese denne boken. Vurderer å høre den på lydbok, men har inntrykk av at det er en bok som krever en del av leseren og derfor er bedre egnet til lesing enn lytting? Hva tror du/dere?

Om jeg skulle savne noe (jeg er også veldig fornøyd med konseptet!) så er det å kunne legge inn personlige kommentarer om bøkene man har lest. Det at det startes en ny "diskusjon" for hver gang noen skriver er litt dumt.

Ja, denne er vakker. Men det er ikke slik at Shaun Tans bøker er slike bildebøker som bare voksne elsker - de funker fint for barn også.

Avstemningen avsluttes i slutten av juli. Jeg venter til jeg har ca. 30 kommentarer før jeg trekker ut en vinner.

Det er helt sikkert at det er mange gode bøker som aldri blir oversatt til norsk! Det går an å ta kontakt med forlagene og spørre om de har tenkt til å oversette titler til norsk. Og gjerne få hundre av vennene dine til å gjøre det samme... ;-)

Blir spennende med den nye boka hennes, og jeg er helt enig i at denne ble for kort! Jeg er likevel imponert over dybden i fortellingen, researchen som må ligge bak og drivet i boken. Håper den neste holder samme spenningsnivå, men er litt lengre!

Tror jeg leste om likheten i en av de andre trådene om boken. :-)

Jeg er enig i argumentet ditt for å fortsette, så det blir fortsettelse. Første bok synes jeg jo var bra, så det tar seg vel opp igjen, kanskje er jeg litt utålmodig også.

Noen ganger hender at man leser en roman eller novelle som man føler handler om seg selv eller sitt eget liv. Er det noen bok eller en litterær person som du identifiserer deg spesielt med?

Godt sagt. Skriving trenger ikke alltid bli et resultat, en bok. Skriving kan være nyttig, morsomt og godt i seg selv. Og man blir bedre hele tiden om man holder det ved like. :-)

Never Let Me Go er ei bok det er vanskeleg å skrive eit handlingsreferat frå. Ikkje fordi ho ikkje har handling, men fordi eit handlingsreferat vil avsløre for mykje. Boka handler om den 31-år gamle Kathy som fortel om oppveksta si. Til å begynne med, verkar det som ein vanleg oppvekstroman, men vi forstår raskt at oppveksta til Kathy og vennene Tommy og Ruth på pensjonatskulen Halisham er langt frå vanleg.

Kathy fortel, men ho forklarer ikkje lesaren det ho sjølv er innforstått med. Dermed blir det brukt mange ord og uttrykk som verkar uforståelege i starten. Eg trudde først eg hadde gått glipp av noko, og las dei første kapitla to gonger. Etterkvart skjønte eg at det skulle vere slik. Eg skulle ikkje forstå alt, før boka sjølv avslørte det. Mykje av spenninga i Never Let Me Go ligg dermed i denne meisterlege oppbygginga, kor lesaren gradvis forstår meir og meir.

Kontrasten mellom det idylliske livet på pensjonatskulen og skrekkvisjonen av eit samfunn som boka etterkvart viser seg å skildre er også sterk. Og dette er også med på å drive boka framover. Forteljinga om Kathy, Tommy og Ruth vekker sterke kjensler i meg, eg blir sint og eg blir redd. Og sjølv om eg heile tida er i den så godt fortalde historia, vekker boka også ein refleksjon rundt aktuelle etiske problemstillingar.

Never Let Me Go er verkeleg ei bok det er verdt å lese!

Lot meg litt motvillig sjarmere av de to rotehuene Emmi og Leo igjen. Mye av det samme som forrige bok, men jeg leste den på rekordtid - måtte bare vite hvordan dette gikk!

Mørket, tror jeg det var ;)

Etter å ha lest Lillelord og syntes den var bra, syntes jeg hele trilogien måtte leses. Det er jo en klassiker og får høye terningkast (>5) her på Bokelskere, men ingen har skrevt noen kommentar. Nå sliter jeg veldig med De mørke kilder (nr.2). Rampe gutten Wilfred Sagen fra første bok er nå blitt voksen og en kjedelig beskrivelse av en kjedelig tilværelse (første del) slik jeg oppfatter Borgens's beskrivelse i denne delen av livet til Wilfred. Skal, skal ikke avbryte... Noen som har lest og kjenner seg igjen i denne delen av trilogien og som også kan gi et hint om hva som venter utover?

Eg liker jo mørke bøker då... Det kan jo hende det er der det ligg.

Det er jo ikkje sikkert det er eit spørsmål om modning. Det kan jo hende det er eit spørsmål om smak. Eg både liker og ikkje-liker Hamsun. Victoria og Pan er svært gode - Pan spesielt. Men Landstrykere syntest eg blei langtekkeleg.

Eg trur dei antar sakprosa på "spec", altså med idear og utdrag, medan skjønnlitteratur skal vere komplette manus. Men les "Ikke slik, men slik" - der er det veldig mange gode råd.

For å svare på spørsmål tre først: Du bør lese bloggen "Ikke slik, men slik", som er skriven av ein forlagsansett. Då kan du i det minste unngå ein del av dei vanlege fallgruvene. Her finn du også svar på spørsmål fire, i eitt av innlegga. Du treng ikkje skrive mykje om deg sjølv i første omgang, trur eg.

Eg trur skjønnlitterære manuskript skal sendast komplette, men det står det litt om på heimesidene til dei fleste forlaga.

Dersom teksten er god, bør ikkje alder ha noko å seie, vil eg meine.