Om kjærligheten, Hellas og den vanskelige far-sønn-relasjonen

Om forfatteren:

Rene tilfeldigheter har ført til at jeg snublet over denne romanen tidligere i høst. Faktisk var det min beslutning om å lese flest mulig norske bøker før nyttår som gjorde at jeg hadde radaren ute for den i det hele tatt (jf. bokbloggprisen).

Odd Klippenvåg (f. 1951) var for meg en fullstendig ukjent forfatter da jeg kom over romanen "Et personlig anliggende". Derfor var min forundring stor da jeg på bokas smussomslag kunne lese at dette er hans 19. bok og at han hovedsaklig skriver romaner og noveller. Hvorfor har jeg ikke hørt noe om ham tidligere, tenkte jeg?

Forfatteren kommer opprinnelig fra Lofoten, men flyttet til Oslo i 1970, kan jeg lese på Wikipedia. Han er utdannet cand.philol. og etter å ha jobbet som lærer i noen år, ble han forfatter på heltid i 1996. Han hadde da skrevet bøker i nesten 20 år allerede.

Jeg har ikke funnet en eneste bokanmeldelse av "Et personlig anliggende" på nettet. Det er i det hele tatt veldig lite å finne om forfatteren og hans bøker - kanskje med unntak av noe om hans roman "Tingenes tilstand" som utkom i 2008, og som har høstet en del anerkjennelse ("suveren komposisjon", uttaler Anne Cathrine Straume i sin bokanmeldelse datert 03.11.2008). På smussomslaget til "Et personlig anliggende" er Hilde Stubhaug fra Morgenbladet sitert med følgende: "Odd Klippenvåg skriver med intensitet og humor om kroppslig forfall og skrantende kjærlighet."

Noe jeg har fanget opp er at tematikken i en del av Klibbenvågs bøker er homofile forhold. Kan det være så "enkelt" som at dette er grunnen til at bøkene hans ikke når bredere ut, og dermed ikke får den oppmerksomhet jeg er veldig sikker på at de fortjener? Dette er nemlig en forfatter som behersker skrivekunsten til fingerspissene!

Om handlingen i boka:

Alexander Aas er en kunstmaler med et vanskelig forhold til sin far. Dels skyldes dette en nokså omflakkende barndom der det aldri ble anledning til å slå skikkelige røtter noe sted, og dels skyldes det at faren aldri har vært særlig interessert i å bli kjent med sin egen sønn. Selv ikke da Alex kom ut av skapet og betrodde faren at han var homofil, førte det til at de kom hverandre nærmere. Faren reagerte knapt i det hele tatt. I dag har faren slått seg ned i Spania, og kontakten mellom ham og Alex skjer pr. brev gjennom boka.

"I et forsøk på å skyve vekk minnene om det som har skjedd siden sist han var her, går han raskt mot døren og ned trappen. Da han et øyeblikk blir stående og vurdere om han skal gjøre som han først har ment, legge seg på sengen og vente, eller kanskje heller kle på seg og gå ut for å stelle i hagen, hører han lyden av en bil. Dino! tenker han og styrter mot vinduet. Men det er bare en rusten pickup som langsomt kjører opp smuget med en kasse vannmeloner på lasteplanet. Han ser at herr Smirneos, den gamle, forfinede mannen, sitter på verandaen sin og kikker over på ham, dermed trekker han for vindusskoddene enda han vet han ikke bør gjøre det for luftingens skyld, og så skynder han seg gjennom stuen mot soverommet. Uten flere overveielser kaster han seg på sengen. Han husker det siste fornedrende møtet med svogeren i Oslo før han dro, med Victor, og at Julia, den yngste søsteren, ikke hadde vært hjemme da han kom brasende inn, uanmeldt fordi han hadde tenkt at han ikke hadde noen andre å overnatte hos. Men her, tenker han og lar blikket gli gjennom rommet, her skal alt bli bra." (side 8-9)

I bokas åpningsscene har Alex vendt tilbake til familiens sommerhus som ligger like utenfor Kalámata, Peloponnes. Her venter vennen og elskeren Dino Longos. Alex og Dino har vært elskere i noen år. Avstanden mellom Alex, som store deler av året har befunnet seg i Norge, og Dino, som bor i Athen, har aldri vært til hinder for at forholdet gjenopptas hver gang de treffes nettopp her. Skjønt de har aldri rukket å ta hverandre for gitt, og kanskje er dette noe av grunnen til at forholdet dem i mellom fremdeles er like sterkt ... ? Denne gangen er en hel del likevel annerledes, blant annet fordi Hellas som nasjon befinner seg på randen av stupet rent økonomisk. Tavernaene er ikke så fulle som de pleier, arbeidsledigheten brer om seg og engstelsen for privatøkonomien preger folkene som lever her. Også Dino, som er arkitekt, er redd for jobben sin.

Parallelt med det som foregår mellom Alex og Dino i Hellas, får vi utover i boka vite hva som skjedde forut for Alex´avreise fra Norge. En periode leide han et hus i Lofoten, der han søkte tilbake til røttene sine og for å få inspirasjon til å male. Noen dramatiske hendelser førte til at han etter hvert flyktet hals over hode fra stedet ... Hvorfor skal vi tidsnok få vite.

Da Dino reiser tilbake til Athen etter noen dager, preges Alex av en indre rastløshet som nesten tar knekken på all konsentrasjon. Og tankene rundt om han kan stole på Dino kverner rundt i hodet hans. Dette slipper ikke taket før det er hans tur til å besøke Dino i Athen. For øvrig et besøk som skal bli nokså skremmende på flere enn én måte - blant annet på grunn av alle urolighetene og opptøyene blant arbeidsledige i storbyen. Hvilken sjanse har dette forholdet når det kommer til stykket? Og hva var det i sin tid med faren hans og onkel Yannis? Yannis som han alltid har hørt døde av kreft, men som mest sannsynlig døde av noe helt annet ...

Min oppfatning av boka:

Det er alltid interessant å komme over en ny forfatter som virkelig kan skrive! På forhånd var jeg ikke klar over at dette var en roman om et homofilt forhold, og kanskje var det like greit. Selv om forholdet mellom Alex og Dino er helt sentralt i romanen, et kjærlighetsforhold som for øvrig er nydelig beskrevet, vil jeg understreke at boka handler om en hel del mer enn dette. Bakteppet i romanen er et Hellas i økonomisk krise, hva dette gjør med menneskene som lever i denne virkeligheten og hvordan dette arter seg for dem som kommer utenfra. Dessuten graver forfatteren i et vanskelig far-sønn-forhold, som skal vise seg å handle om så mye mer enn det vi tenker oss til å begynne med. Ellers inneholder kjærlighetshistorien ingredienser som har det meste til felles med heterofile forhold; hva mener den andre om forholdet?, hva vil han/hun?, hvor mye skal jeg våge å gi av meg selv på dette stadiet i forholdet?, vil forholdet tåle at jeg forteller "alt" allerede nå, eller bør jeg vente litt til? osv. Stemningene som beskrives, varmen og den brennende sola, havet og badetemperaturene, tavernalivet, de greske matrettene - alt vekker en masse minner om mange deilige somre i Hellas - også på Peloponnes - for undertegnede!

Dette er en kompleks roman som er nydelig skrevet, og som absolutt gir meg mersmak med tanke på å lese flere bøker av Odd Klippenvåg! Aller mest fascinert ble jeg nok av å følge utviklingen i forholdet mellom Alex og Dino, som forfatteren skriver med så stor inderlighet og innlevelse.

Jeg anbefaler boka varmt!

Rørende og gjenkjennelig

"Mors gaver" er Cecilie Engers (f. 1963) sjette roman (og syvende bok dersom man tar med barneboka "Kjell Aksel - en snauklippet historie fra 1999), i følge Wikipedia (skjønt jeg savner "Kammerpiken" som utkom i 2012 i Wikipedias oversikt). Selv har jeg bare lest "Himmelstormeren" om Ellisif Wessel, rebellen og overklassekvinnen som engasjerte seg i kvinnekamp blant samer og kvener i Finmark i første halvdel av det 20. århundre. En engasjerende og interessant bok, for øvrig! "Kammerpiken" endte jeg derimot opp med å avbryte etter å ha erkjent at dronning Mauds kjoler - eller kjoler over hode - kanskje ikke er det som interesserer meg mest her i verden.

Da Cecilie Engers mor fikk Alzheimer og endte opp på Bråset bo- og omsorgshjem i Røyken (nabokommunen til morens hjemkommune Asker), måtte hun og familien etter hvert avvikle barndomshjemmet på Høn. I tillegg til at det var sårt å se moren forsvinne inn i glemselen, ble dette for forfatteren en reise tilbake i tid, til barndommen og den gangen moren var et rivjern med sine meningers mot - politisk radikal, med sterke nei-til-EU-meninger og en kvinne som ikke gikk av veien for å skrive protestinnlegg i lokalavisen når hun følte for dét.

"Nå husker ikke mor Høn lenger, og jeg snakker aldri om huset når jeg er på besøk, for å skåne henne. Hver gang vi går rundt omsorgssenteret, som det så hensynsfullt kalles, og kommer til inngangen, stanser hun og sier: Skal vi inn her? Her har jeg aldri vært før. Så tar hun meg under armen og sier: Skal vi se hva som venter oss på innsiden?

Tenker hun ikke på noe annet enn det hun ser, lukter, hører? Finnes ikke huset lenger? Ville hun sett på den blå døren nå, på frosten på bakken og rimet på innsiden av vinduene, og ikke ant at store deler av livet hennes har vært innenfor disse veggene. Med heftige diskusjoner, kjærlighet, fortvilelse, hennes voldsomme engasjement?

Av og til er jeg også borte for henne. Som datter kommer og går jeg i bevisstheten hennes. Oftere og oftere er jeg et hvilket som helst menneske." (side 13)

Her treffer forfatteren en sår nerve for alle de som har opplevd at foreldrene har forsvunnet inn i glemselen, hva enten man snakker om Alzheimer spesielt eller demens generelt. Skjønt man ved Alzheimer i alle fall glimtvis kan oppleve autentisk kontakt, slik den en gang var ...

Cecilie Enger kommer i forbindelse med ryddingen i morens hus over en skrivebok, der moren har skrevet opp absolutt alle presanger som har vært gitt og mottatt til jul gjennom alle år. Mens hun sitter og blar i denne, oppdager hun at disse i utgangspunktet så uskyldige notatene ikke bare er historien om familien Enger, men også sier noe om den utviklingen Norge som nasjon har gjennomgått fra slutten av 1950-tallet og frem til i dag. For gavene sier noe om hvordan det sto til i det som etter hvert ble velstands-Norge - mens vi var på vei dit. Gjennom de magre 1960-årene der det meste var hjemmelaget, med dog preget av optimisme, og 1970-tallet der velstanden for folk flest begynte å befeste seg for alvor, inntil den sprang ut i full blomst på 1980-tallet. Og for meg som er omtrent like gammel som forfatteren, blir dette også en reise gjennom minner fra egen oppvekst og levde liv. Akkurat dette - gjenkjennelsen - er nok nøkkelen til suksessen Cecilie Enger opplever med denne boka, som flere steder betegnes som hennes definitive gjennombrudd.

Morens gavelister får forfatteren til å huske mange enkeltepisoder og familiemedlemmer fra egen oppvekst, det være seg en tante med tunge depresjoner til familiemedlemmer som hun har blitt fortalt opplevde å få hele sin oppsparte formue revet bort i forbindelse med børskrakket i 1929 ... Hun trekker frem enkeltepisoder og samtaler som har gjort et dypt inntrykk på henne - noe er til å smile av, noe gjør en trist ...

"Mor rakner, litt etter litt, og nå har hun mistet forståelsen av hva en gave er. Hun som alltid satte frem de styggeste bilder på peishyllen og la de mest usmakelige puter i sofaen, når giverne av disse tingene var på besøk. Ga jeg henne et smykke, brukte hun det alltid når vi var sammen. Og da Ola, som seksåring, kjøpte en stor, rød plastring til henne, gikk hun med den hver gang han traff henne." (side 81)

Og jeg som fremdeles husker hvordan det var å gå på skole på lørdager, og som dessuten husker hvor befriende det var da lørdagsfri ble innført, måtte virkelig smile når forfatterens mor på side 140 i boka beskrives som en iherdig motstander av lørdagsfri skole. For hvordan skulle det gå med alle barna? Hvor skulle de gjøre av seg på lørdager? Bare drive formålsløs rundt uten å ha noe sted å gå? Hvorpå faren, som moren senere skilte seg fra, utbrøt "Kan de ikke bare være hjemme, som andre folk?" For ikke å snakke om morens indignasjon da hun fikk "Anna i ødemarka" i julepresang fra sine foreldre. Trodde de kanskje ikke at hun var mer intellektuell enn som så, og så fnøs hun av denne ukeblad-romanen ... Og jeg fikk samtidig flashback til et minne om den samme boka hjemme hos oss en jul, bare at der var den faktisk til glede, som all annen dokumentarlitteratur som handlet om mennesker som hadde hatt det vanskelig og som klarte seg på tross av dette. "Dankert-Anna" føyde seg pent inn i denne rekken, selv om man neppe kunne snakke om stor litteratur. Og når hun skriver om moren som gråter seg gjennom filmen "Broene i Madison County" med Meryl Streep og Clint Eastwood i hovedrollen, tenkte jeg: "Gi meg navnet på den - mann som kvinne - som ikke har tørket en eneste tåre under denne filmen?"

"Alle vet at det skal skje en dag. Det er naturlig å oppleve foreldrenes bortgang. Men når det skjer, så er det likevel ikke som man har forberedt seg på. Det er en tom sorg, det er å kjenne seg som en etterlatt barn, selv om jeg er voksen. Det er vemod over tapt tid, anger over det so er sagt og det som ikke er sagt, og takknemlighet over alt som har vært fint." (side 256)

Hun får sagt det, Cecilie Enger! Hun skriver om sin mor, men klarer samtidig å få det til å bli så allmenngyldig - som om vi alle er i samme båt og i bunn og grunn opplever det samme, men med noen ulike detaljer her og der. Hun treffer dermed en streng av gjenkjennelse hos de fleste av oss, og med en rørende og naivistisk humor og glede gjør hun samtidig det hele litt ufarlig. Hun bekrefter også myten om at "det er noe i de fleste familier", men måten hun pakker det hele ut på, er så fylt av respekt at jeg aldri tenkte på det som pinlige avsløringer av hennes families indre liv. Og mens vi er inne på dette med julegaver - jeg tipper at denne boka kommer til å ligge under særdeles mange juletrær i år. Og så håper jeg at alle som stifter bekjentskap med Cecilie Enger for første gang gjennom denne boka, også tar seg bryet med å lese "Himmelstormeren"! Det fortjener både boka og leserne!

Cecilie Enger skriver så lett og ledig, samtidig som hun med få, presise ord klarer å fange inn mennesker, stemninger og tidskoloritt. En fornøyelse fra ende til annen! Ikke til å undres over at hun er blitt belønnet med Bokhandlerprisen 2013!

Dette er mitt andre møte med Lee Child og det fenger må jeg si. Dette er nok også en skikkelig "manne-krim" også føler jeg, selv om jeg som hunn-kjønn nyter Jack Reacher. Han er skikkelig tøff og rå, tidligere millitær og 1,95 på sokkelesten, ingen nåde når han setter i gang og det kunne godt blitt platt og stereotypt, men det blir det ikke. Koser meg med Reacher rett og slett.
I denne boken får han noe som virker som en opplagt kidnappingssak, men det viser seg at oppdragsgiveren hans skjuler noe mørkt og uhyrlig. Det er også plass til litt romantikk, men stort sett en skikkelig tøff krim. Annbefales:-)

God anmeldelse av boken. Den er bra skrevet og alt flyter fint. Skal man ha et ankepunkt er boka litt lett, og det går kanskje for fort unna. Jeg er ikke enig i at plottet er komplekst, jeg synes det kanskje be litt for konstruert, men for all del. Boka er underholdene, og i Cavalli har vi fått en motpol til Harry Hole

Her er min anmeldelse av Hauges direktiv: (ekstern lenke)

Her er mi anmelding av Farleg kreditt (ekstern lenke)

Fra teori til praksis

Leni Wildflower - coach, konsulent og lærer - og Diane Brennan - executive coach og forfatter - står bak "The handbook of knowledge-based Coaching" med undertittelen "From theory to practice". Her har Wildflower og Brennan samlet bidrag fra en rekke eksperter på området - alle presentert bakerst i boka fra side 381 flg.

Boka, som er pensum på BI-kurset "Executive coaching og team-coaching", er delt i syv deler med tilsammen trettitre kapitler; "Human Behavior and Coaching" (del 1), "Human Interaction and Coaching" (del 2), "Organizations, Leadership and Coaching" (del 3), "Tradition from Self-Help, Personal Groxth and Spirituality" (del 4), "Coaching Specific Populations" (del 5), "Creative Applications" (del 6) og "Components of Effective Coaching" (del 7).

Som forfattererne sier innledningsvis i boka: Noen av oss har det i oss at vi med letthet drar mennesker opp mot en høyere grad av innsikt, mens andre må jobbe mer for å få det til. Men alle trenger vi å forstå hva vi gjør når vi coacher, og å innse at coaching ikke har sprunget ut av et ferdig utformet konsept fra coachingskoler eller fra hodene til noen som er mer dynamiske og innovative enn oss andre, men har vokst frem "from a rich tilth of wisdom and study" (se side xi). Hvert av kapitlene i boka drar oss fra teori til praksis. Jeg vil i det følgende nokså kortfattet gjengi det jeg oppfatter som gullkorn fra hver av delene i boka.

Se mer om dette på mitt blogginnlegg.

I bokas etterord gjøres det et forsøk på å oppsummere. Det slås bl.a. fast at coaching har vokst umåtelig, samtidig som det stilles spørsmål ved hvilke utfordringer som ligger foran oss.

Det er ikke sant at hvem som helst kan bli coachet. Klienten trenger å være en villig frivillig (willing volunteer), åpen for endringer og modig. Hvis ingen av disse forutsetningene er til stede, bør vi takke nei til oppdraget!

Det er et par utfordringer med coaching. Først og fremst må coachen våge å utfordre sin klient. For det andre må coachen frigjøre seg fra en egenpålagt forventning om at han skal bidra til å finne en løsning for sin klient, og at coachingen er mislykket dersom så ikke finner sted. Coaching er ingen enkel ferdighet, men en høy-ferdighets-evne. Det ser så enkelt ut når man kan det, men det ligger som regel enormt mye trening bak. Noen ganger er forskjellene mellom enkelte former for coaching og terapi nesten usynlige, men dette bør heller ønskes velkommen enn noe annet. Som coacher bør vi heller ikke være altfor redd for følelser eller at coachingen skal gå for dypt. Igjen: dette avhenger av coachens modenhet, og er slett ikke et område en fersk coach bør gi seg i kast med.

Og med dette er en meget interessant bok, som inneholder de aller fleste tilnærminger til coaching, over! Det har virkelig vært en fornøyelse å lese denne boka, og ikke minst å være i en læringsprosess med alle teoriene og modellene som nevnes i den! De fleste kapitlene er riktignok ikke veldig dyptpløyende, men de gir et kjapt innblikk i mange emner som man kan lese mer om i annen litteratur. Boka blir ekstra verdifull fordi samtlige kapitler avsluttes med rikelige henvisninger til fordypningslitteratur. Dessuten vil jeg anta at den også kan fungere godt som et oppslagsverk når man ønsker å gå tilbake og repetere. Boka er nokså lettfattelig skrevet, og med mange refleksjonsoppgaver underveis, som knytter teorien bak coaching opp mot praktisk coaching.

Jeg håper at mitt forsøksvise resymé på bloggen min kan være til hjelp for andre - før man tar fatt på boka og leser på egen hånd. Den inneholder dessuten mye av interesse for andre enn dem som primært ønsker å studere coaching. Modenhet, refleksjon og ansvarlig kommunikasjon er viktig stikkord som går som en rød tråd gjennom hele boka. For at coaching skal være effektfullt og viktig for de involverte, er det viktig å etablere en plattform av tillit og respekt, og da er det viktig at coachen har ryddet i "sitt eget bo" og ikke drar med seg egne "issues" inn i coachingen!

Søren Røsnes er en ungkar i 70-årene og han er vår mann i denne fortellingen. Det begynner med at han ligger til sengs, tiltaksløs og sulten. Han har brukt og levd av pengene lillebroren Anders etterlot seg. Anders den flinke og arbeidsomme, han som fikk til det meste, men som nå var død. Så der lå Søren og visste ikke hva han skulle finne på for å få mat i huset.
Sulten tvinger han ut av senga og han går til skogs med ei revesaks. Men så skjer det ulykksalige, det er ikke reven han får i saksa, men Kleopatra, geita til naboen.
Søren og flere av hans venner er fattige og ser seg lei på at storbøndene betaler dårlig og synes det er urettferdig at det er slik her på jorden.
Det var så ubillig at det skulle være slik, lodden blev saa ulike fordelt, en kunde iblandt faa en ide om Gud egentlig var saa retfærdig som de vilde ha det til. Ikke for at kritisere, men om de store hadde hat litt mindre, og de små hadde hat lit mere....
Søren får jobb som barkefletter og er en stolt eier av en høy hatt, en flosshatt. En dag drar han og noen andre tilårskomne karer ut på vandring for å protestere mot urettferdigheten, alle med høy hatt. Målet er å få med seg flere på sin ferd, ja tusenvis, der de vandrer oppover mot Birkenes. Søren vil helst ikke være med, han ser i grunnen at dette kan ikke gå bra, men han har liksom så vanskelig for å si nei, han liker helst å være enig med alle. Så legger karene ut på sin ferd, et forunderlig følge.
Å, som jeg har kost meg sammen med Søren og de andre, og jeg har hatt så lyst til å hjelpe han, hjelpe han til å stå for sine fornuftige egentlige meninger.
En herlig bok om mennesker og deres liv fra en svunnen tid i Høvåg. Gabriel Scott hadde sine figurer i nabolaget, men han kamuflerte de slik at en ikke kunne kjenne personene igjen, sies det.

Min bok er fra 1913, det året den kom ut. Det er en slitt gammel heftet bok som nok har vært til glede for de som har eid den, og som vil bli tatt godt vare på av meg.

Jeg synes du får frem mange gode poenger i blogginnlegget ditt. Dette er en av favorittbøkene mine, mye på grunn av det du skriver, men også fordi Langeland får med en mengde detaljer som er veldig bra. Von der Hall er en 90/00 tallets Don Draper der han kjører på, og forventer at alle skal tilpasse seg han.

Det verste/beste med dette er at handlingen ikke er så "far fetched" som man skulle tro. Etter å ha hatt lederjobber i norsk næringsliv har jeg sett folk gjøre mye rart for penger og posisjon.

Den guddommelige tragedie, sjakk matt

Jeg har ikke lest Papa Hemingway, men det kunne jeg virkelig tenke meg! Takk for at du drar den frem for meg! ;-)

Har nylig lest Papa Hemingway, og derfor ligger nå bl.a. "Farvel til våpnene" klar til lesning.
Utfra det du skriver Rose-Marie har jeg noe å glede meg til. Jeg ble veldig inspirert til å lese mer av ham etter boka Papa Hemingway, har du ikke lest den, kan jeg anbefale den.
I boka får en et godt inntrykk av vennen, menneske og forfatteren Ernst Hemingway, og min respekt for han steg minst to hakk :)

Om krig og kjærlighet og sånn ...

Ernest Hemingway (f. 1899 - d. 1961) er ikke blant de forfattere som har størst produksjon av romaner o.l. bak seg, men han gjorde seg likevel så sterkt gjeldende som forfatter at han i 1954 mottok Nobels litteraturpris. Blant hans mest kjente verker er "Og solen går sin gang", "Den gamle mannen og havet", "Farvel til våpnene" og "Klokkene ringer for deg". Mindre kjent er "Edens have", etter min mening den vakreste av dem alle, selv om Hemingway aldri rakk å skrive den helt ferdig (den ble utgitt i 1986, mange år etter hans død).

Romanens tittel "Klokkene ringer for deg" har Hemingway hentet fra John Donnes berømte dikt "No Man is an Island". Begge "vers" i diktet avsluttes med følgende strofe:

"And therefore never send to know for whom the bell tolls; it tolls for thee."

Samtlige av Hemingways romantitler har for øvrig noe poetisk over seg, synes jeg. Dessuten har bøkene det til felles at de handler om krig - enten første verdenskrig, andre verdenskrig eller det som er midt i mellom. Og vi må dessuten anta at mye av det han skrev om er basert på selvopplevde erfaringer. Handlingen i "Farvel til våpnene" foregår i Italia, der Hemingway arbeidet for Røde Kors, og han kom dessuten i befatning med den spanske borgerkrigen i rollen som journalist, noe som åpenbart inspirerte ham til å skrive "Klokkene ringer for deg". I "Edens have" møter vi dessuten en forfatter på bryllupsreise, og det er nærliggende å tenke seg at også denne romanen handler om forfatteren selv.

Nettopp preget av øyevitnebeskrivelser i hans krigsromaner gjorde at bøkene hans hadde høy aktualitet da de utkom. Selv om det nettopp er en kjærlighetshistorie som står i fokus i "Klokkene ringer for deg", ville det være løgn å hevde at Hemingway romantiserer krig. Tvert i mot forteller han like frem om krigens mange uhyrligheter. Wikipedia inneholder en fyldig artikkel om forfatterens liv og meritter, som spesielt interesserte oppfordres til å lese.

Handlingen i "Klokkene ringer for deg" finner sted under den spanske borgerkrigen, og foregår over fire dager i 1937, høyt oppe i de iberiske fjellene. Hovedpersonen i boka er amrikaneren Robert Jordan, som kjemper i de internasjonale brigadene mot Franco og hans fascister. Han har fått i oppdrag å sprenge en strategisk viktig bru sammen med noen spanske opprørere. Her treffer han bl.a. Maria, Pilar og Pablo. Mens kvinnene tiltrekkes av Robert, møtes han med skepsis av mennene. De går rundt og skuler mot hverandre, og mistror hverandres hensikter.

Omtrent fra første stund oppstår det et kjærlighetsforhold mellom Robert og Maria. Maria som er traumatisert etter en grufull opplevelse, hvor vi aner at hun har blitt utsatt for gjengvoldtekt og deretter er blitt skamfert på håret, søker mot Robert, og gir seg hen til ham fra første stund. Siden hun føler seg både tilskitnet og full av skam over det som har skjedd, forventer hun ingenting av ham, mens han på sin side ikke bare lover henne kjærlighet, men også ekteskap. Det som videre utspiller seg mellom dem er blant de vakreste kjærlighetsskildringer i den klassiske litteraturen, hvor denne romanen utvilsomt hører hjemme. At han elsker henne av hele sitt hjerte skal det siden ikke herske noen tvil om, der han sørger for å få henne i sikkerhet, mens han på slutten av romanen ligger døende og i ensomhet etter å ha blitt utsatt for et svik fra Pablos side. Ingen happy ending her, nei.

Noe av det som gjør mest inntrykk på meg når jeg leser Hemingways romaner, er hans evne til å skildre stemninger og sinnstilstander uten de helt store faktene. Dette kan nok gjøre at enkelte vil oppleve vel mye stillstand og lite action i bøkene hans, men så har det vel heller aldri vært Hemingways prosjekt å skrive spenningsbøker. På grunn av hans første hånds kjennskap til krig og elendighet, var han i stand til å skrive om krigen slik den i realiteten var - og ikke slik som den livsløgnen soldater gjennom alle tider har blitt servert når de er i ferd med å gå ut i krigen - nemlig at det er noe heroisk over å ofre seg for fedrelandet. Krig er smerte, blod og lidelse - uansett hvilken side man står på. Å skildre krigens realiteter på den måten Hemingway gjorde, var nokså uvanlig på den tiden romanen utkom.

I "Klokkene ringer for deg" er dialogene sterkt tilstedeværende, og det er først og fremst mennene som er de mest taleføre slik Hemingway fremstiller det. At en mann som Robert Jordan ankommer en geriljatropp oppe i fjellene, mens krigen raser rundt dem, og samtidig får oppleve sin livs kjærlighet noen sinne - ja, det må være en hver manns våte macho-drøm å oppleve! Sånn sett kan man si at det hele har preg av noe litt urealistisk over seg, samtidig som man ikke skal underslå at det skjer noe med mennesker som lever på randen av tilværelsen og ikke aner om de kommer til å leve ut dagen. Tiden blir vesentlig, å leve intenst blir viktig, og da er det ikke plass til tradisjonelle moralkodekser som ellers holder samfunnet sammen. Dessuten er det ikke til å komme forbi at kjærligheten blir mye sterkere når ens elskede når som helst kan bli revet fra en - fra det ene øyeblikket til det andre.

Det som skurret mest for mitt vedkommende var nok det faktum at en gjengvoldtatt kvinne skulle være klar for et kjærlighetsforhold så raskt etter den nedrige behandlingen hun hadde fått ... nettopp av menn. Men dette hadde man nok ikke den samme innsikten i den gangen som nå ... Dette forhindrer likevel ikke at kjærlighetsforholdet oppleves meget vakkert, slik Hemingway beskriver det, og hvor nettopp krigen og omstendighetene rundt Robert og Maria gjør det hele så uendelig mye sterkere. En nydelig roman det virkelig er vel verdt å få med seg! Og som Finn Schau leser med stor innlevelse og varme!

Lydbokutgaven er basert på Paul René Gauguins oversettelse fra 1946 - en oversettelse Jonny Halberg i en artikkel i Dagbladet datert 26.02.2007 beskriver som utdatert, gammelmodig og upresist. Boka forelå i en nyoversettelse i 2007, og her er det Dag Heyerdahl Larsen som har oversatt boka som er utgitt av Gyldendal forlag. Halberg mener at Larsens oversettelse er en mer bokstavtro tolkning av Hemingways roman, og at den "får vandringene mellom en mer stilistisk skriftlig prosa til saftig, muntligpreget dialog og tankestoff til å sitte". Selv må jeg legge til at jeg ikke tenkte på språket som gammelmodig, mens jeg hørte på Finn Schaus opplesning.

"Klokkene ringer for deg" er filmatisert med Gary Cooper og Ingrid Bergman i hovedrollene som hhv. Robert Jordan og Maria.

En morgen vaaknet Søren Røsnes ved femtiden eller litt før.
Det var noget som mankerte uten at han kunde si med det samme, hvad det egentlig var for slag, han kjende sig bare saa dypt mismodig, saa rent nedstemt paa alle maater. En ny dag en ny byrde, tænkte han og klippet med øinene, ja det var som det sto i skriften, at hver dag hadde nok i sin plage.

Barkefletteren av Gabriel Scott