Takk for en god kommentar om boken. Er helt enig med deg.

Selv om jeg ikke har lest hele boka, så synes jeg din kommentar var veldig god og reflektert!!!

Vet ikke om du har lest boken enda, siden det er en stund siden du kommenterte den, men jeg er usikker på om du vil finne verdi hos Rand. Ikke fordi boken ikke er bra (har lest en tredjedel), men fordi du har den innstilligen du har. Basert på den til dels flosete kommentaren, kan det hende at ditt politiske korrekte sosialdemokratiske syn, vil hindre deg i se den litterære verdien i boka. Alle som har kjøpt og lest den er jo bare egoistiske tullinger, ikke sant?

Derfor burde du kanskje lese den.

Jeg har lest de fleste av romanene, biografier ++. Ah, han er en forfatter jeg har sansen for.
Denne boka er nå spesiell da, jeg ble imponert og betatt av hans harselas og forsvar, det er en "godis" bok.

Jeg har lest to bøker av Aksel Jensen, Line og Ikaros. Der den siste overrasket meg positivt, en virkelig god bok.

Boka er herved bestilt! Takk for tipset!

En melankoliens mester

Forfatteren Orhan Pamuk, som i 2006 mottok Nobelprisen i litteratur, har i "Istanbul" både skrevet om sin egen oppvekst som ung mann, og om byen over alle byer for ham; hjembyen Istanbul. Pamuk ble født i Istanbul i 1952, og regnes i dag som en av de fremste tyrkiske forfatterne. Han har oppnådd bred internasjonal anerkjennesle for sine bøker - også før han mottok Nobelprisen i litteratur.

Pamuks merittliste mht. utgivelser er ikke veldig lang, og omfatter "Det tause huset" (1983 - utkom i Norge i 2007), "Det hvite slottet" (1985 - utkom på norsk samme år), "Svart bok" (utkom i 1990 - utkom på norsk samme år), "Det nye livet" (utkom i 1995 - på norsk samme år), "MItt navn er Karmosin" (utkom i 1998 - på norsk i 2000), "Snø" (utkom i 2002 - på norsk samme år), "Andre farger" og sist men ikke minst "Uskyldighetens museum" (utgitt 2008 - på norsk i 2010). Det alle hans bøker har til felles, er at de handler om Istanbul.

Etter nylig å ha vært i Istanbul selv for første gang - som et sted av typen man bør se før man dør - ble det veldig klart for meg at "Istanbul" er en bok jeg bare måtte lese. Nå ville omstendighetene det slik at det var først etter at jeg kom hjem at jeg fikk lest boka ferdig, men det var faktisk ikke dumt. For jeg opplevde selv at jeg fikk veldig mye ut av boka grunnet gjenkjennelsen fra steder jeg hadde vært. Uansett er ikke dette en bok som fungerer som guide eller reiseskildring, idet det i første rekke er beskrivelse av stemninger og historiske hendelser som på mange måter står i fokus.

Orhan Pamuk tegner i "Istanbul" et melankolsk svart-hvitt-bilde av sin hjemby. Ikke bare får vi innblikk i byens historie og særlig om alt som gikk tapt av byens osmanske kulturarv - blant annet som følge av den tyrkifisering og sekularisering som fant sted da Atatürk kom til makten i 1923 -, men vi får også kjenneskap til Orhan Pamuks egen familie og ikke minst hans egen oppvekst fra smågutt til en voksen mann. En mann som studerer arkitektur og drømmer om å bli maler. Inntil han altså skjønner at det er forfatter han vil bli ....

Samtidig som vi følger en storfamilie - Orhan-slekten - og dens fall i en tidsperiode hvor gamle moralkodekser forlates i iveren etter å bli vestliggjort, forteller Orhan med sterk innlevelse om livet langs Bosporos, om alle de engang så praktfulle strandvillaene som preget livet langs dette vakre stredet særlig på 1800-tallet. En etter en brant disse villaene ned, om de da ikke forfalt som følge av et totalt fravær av vedlikehold. Etter hvert som Istanbul ekspanderte og befolkningen faktisk tidoblet seg i løpet av få år, skjedde det dessuten noe med eiendomsprisene i byen. Men i stedetfor lykke økte konfliktnivået i mange av familiene i byen. Plutselig satt de på store rikdommer, og dermed var arvekranglene i gang. Hvem skulle nemlig ha hva? Med humor og varme skildrer Pamuk hvordan sommerhus ble delt på midten med gipsplater, og hvor familier i konflikt måtte finne seg i å høre hver minste lyd fra familien på den andre siden av gipsplaten, som ingenlunde kunne forhindre dette.

Pamuk skriver om hüzün, en særegen form for melankoli i Istanbul, og som dels skyldes byens sjel, alt forfallet, fattigdommen som preget byen på midten av 1900-tallet, dragningen mellom øst og vest, den noe splittede identiteten til beboerne i byen ... bare for å ha nevnt noe. I den forbindelse skriver Pamuk også om det han har valgt å kalle "fire melankolske, ensomme forfattere". For å bli verdsatt både som forfatter og kunstner i den tyrkiske verdenen, var det forventet et visst trekk av askese over deres livsstil. Man led nemlig for sin kunst! Med dette som bakteppe er det enklere å forstå Orhan Pamuks mors panikk over at sønnen skulle velge å bli billedkunstner.

Et annet element ved boka som jeg fant svært fascinerende var fortellingene om alle skipskatastrofene i Bosporos. I innledningen til disse historiene forteller Pamuk om sin fascinasjon for alle tankbåtene som passerte i stredet, om sin og andres hang til å telle båtene, klassifisere dem etter opprinnelsesland og type frakt. Og i dette lå det alltid en spenning, for ved jevne og ujevne mellomrom hendte det skipskatastrofer. Og når to svære oljetankbåter fulle av olje kolliderte, fikk dette store konsekvenser også for lokalbefolkningen. Ikke sjeldent førte slike branner til at hus langs Bosporos´ bredder også ble antent, med den følge at liv kunne gå tapt. For ikke å snakke om fugle- og dyrelivet samt fisket som led store tap hver gang på grunn av alt oljesølet.

"Istanbul" er en praktfull bok, og det var særlig denne som førte til Nobelpristildelingen i 2006. Juryens begrunnelse for tildelingen var følgende:

"I søket etter sin hjembys melankolske sjel, har funnet nye sinnbilder for kulturens strid og sammenfletning."

Det har også vært uttalt at Pamuk bruker hjembyen Istanbul som metafor for universet og for mennesket selv. Pamuk selv har erklært at han ikke klarer å skrive noe annet sted enn i Istanbul, og han bor i dag i det samme huset hvor han ble født - i selveste Orhan-leiegården, der hele slekten holdt til i hans oppvekst.

Det er mange bilder i boka, og jeg oppdaget dessverre litt for sent at det bak i boka er et kapittel som heter "om bildene". Underveis savnet jeg å vite hva bildene viste, hvem som hadde tatt dem osv. Kapittelet "om bildene" gir i grunnen kun svar på hvem som har tatt bildene. En fotograf som peker seg ut er Ara Güler. (Dette fikk jeg heldigvis med meg før jeg forlot Istanbul, og min oppmerksomhet rundt dette førte til at jeg sikret jeg meg boka "Fotocep" av Ara Güler.) Svart-hvitt-bildene som vises i boka er interessante - særlig fordi de i grunnen viser at så lite har forandret seg mange steder, selv om byen i dag må karakteriseres som velstående og ikke fattig, slik den var under Pamuks oppvekst.

Bokas styrke ligger både i at Pamuk byr så mye på seg selv, i detaljrikdommen rundt byens historie, beskrivelsen av dragningen mot det vestlige på godt og vondt, om den tyrkiske sårbarheten overfor kritikk fra vesten og det rent språklige. Dette har vært en krevende bok å lese, kanskje mest av alt fordi detaljrikdommen krevde langsom lesing. Det er i alle fall tre ting jeg er sikker på etter å ha lest denne boka: for det første at boka fortjener terningkast seks, for det andre at jeg skal lese mer av Pamuk i tiden som kommer og for det tredje at jeg skal tilbake til Istanbul!

Jeg legger ved en link til blogginnlegget mitt om denne boka, fordi jeg der har lagt ved mange koblinger til ulike nettsteder i teksten.

Helt enig at "Barndom" er ei sterk bok, nå skal jeg snart begynner på "Ut i verden 1+2" som også er erindringsbøker som "Min universitetstid også er. Jeg har de 14 bindene som du ser her og har lest noen av de fra før, pluss noen andre bøker.

Kjempehyggelig, Anne-Merete. Da ses vi

Ja, nå har jeg blitt mer kjent med Maxim Gorkij! Etter å ha lest biografien til Geir Kjetsaa er jeg i støtet til å lese enda flere av Gorkijs bøker.
Han levde i en slags brytningstid ikke minst under ulike politiske omveltninger.
Han var en stor Hamsun-beundrer og det gikk noen brev fram og tilbake mellom de to.
Han kom fra dypeste nød og armod til å bli en viktig person for Sovjet - Republikken. Etterhvert ble det ingen enkel sak for ham, ettersom de politiske retningene begynte å bli ekstreme.
Han drev med propaganda for å avskaffe tsardømmet, ble fengslet og måtte gå i landflyktighet. Han virket som forfatter både under Lenin og Stalin, og siden han var en stor og kjent forfatter ble hans vennskap/kjennskap av stor betydning for han.
"Han endte som en gallionsfigur for Stalin", men det hadde sin pris, han ble stadig overvåket, sensurert og endte opp med å sitte i husarrest.
Jeg synest det er så givende å lese biografier om store forfattere, som Gorkij. Jeg får liksom et helt annet bilde og forståelse av hva og hvorfor de bruker de emnene i sin bøker som de gjør.

Hi, hi. Et relevant spørsmål. Tror nok det må begrenses til en veske eller bærepose....ihvertfall denne gangen. Det kan jo være utfordrende nok å dra fram bøkene. Som regel er det begrenset med plass på et restaurantbord......? Blir spennende dette

Så dumt, Toril. 5.juni kan det nok være en og annen flue i lufta. Det er en fin dag å være flue på, ihvertfall de som er i nærheten av oss. Alle får leve. Du skal få referat.