Du vet meget godt at døden ikke tar noe hensyn, at den hverken velger eller vraker, den myrder barnet i vuggen og lar oldingen leve, den tar det unge, det friske og lar det syke og dårlige stå. Den tar de ypperste blandt oss, de klokeste, de fineste og lar skrapet bli igjen.
Vi ser det hver dag, vi ser det alle sammen, ser det og gruer for meningsløsheten og pynter på det så godt vi kan.

Jeg kom til Florens ut på formiddagen og tok straks inn på mitt gamle pensjonat i nærheten av Piazza Signoria. Siden drev jeg omkring i byen med regnkappe og paraply og prøvde å gå misstemningen av mig, mase den, elte den ut av kroppen. En dyster ensomhetsfølelse tok mig, slik som den så ofte har tatt mig i storbyens travle menneskevrimmel, en følelse av å være stengt ute, en dyp forlatthet, en hjemløshet. Det åpnet sig et sugende savn likesom en angst på bunnen av sinnet, [...] en uro drev mig fra sted til sted [...]

Å, jeg vet det nu - et menneske velger ikke sin tro, likeså lite som det velger sin plass, det er livet som velger for det, de ytre omstendigheter. Det velger heller ikke sitt livssyn, det kommer til livssynet gjennem erfaring, gjennem kjensgjerninger som det bøier sig for eller som bøier det ned som et siv - gjennem oplevelse som det heter, jeg har hatt min.

Det blev efter hvert en visshet hos mig, en uryggelig kjensgjerning, at jeg var blitt hvad jeg ikke vilde - en drømmer på jorden for en drøms skyld. Den hadde gjennemved mitt indre, gjennemspunnet det med sine tråder, bundet mitt sinn uløselig til sig.

Hinduen har et vakkert ord: I himmelen er det mange dører, og enhver kan gå inn gjennem sin.