Hun ba om det griper tak i deg og nekter å slippe før du har lest siste side. Og selv da blir den hengende over deg, som et tungt teppe. Det er så utrolig sårt, håpløst og uendelig trist.

Boken tar opp et utrolig viktig emne på en måte som er absolutt aktuell for ungdom. Den setter seksuelle overgrep på dagsordenen og gir en stemme til victimblaming og slutshaming: La oss snakke om voldtekt, la oss snakke om den behandlingen voldtektsofre får i samfunnet der det er deres ord mot alle andres. Det er dette som er Hun ba om det, en must-read for alle som takler tunge temaer.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Hun ba om det

Lockhart har med Genuine Fraud igjen tenkt utenfor boksen. Historien er fortalt i revers, der vi starter med slutten og leser oss fremover, altså vi leser oss bakover i tid. Dette får oss stadig til å stille spørsmålene: Hva har skjedd?

Den ukonvensjonelle og direkte fortellerstilen driver deg gjennom fortellingen med en sterk understrøm av spenning. Jeg ville likt å si at den går mot et mektig crescendo, men det blir for deg å dømme. Her er nok meningene delte.

Det er nok absolutt dårlig gjort overfor E. Lockhart å sammenligne Genuine Fraud med We Were Liars (norsk tittel: Vi var løgnere). Ikke bare er plottene totalt forskjellige, men også fortellerstilene skiller seg fra hverandre. Likevel, når man har lest den sistnevnte og elsket den, er det vanskelig å avstå fra å sammenligne de to.

Og da er det nok mange som stiller spørsmålet: Er Genuine Fraud like god som We Were Liars?

Nei, absolutt ikke.

Plottet er så som så og hovedkarakteren vanskelig å få grep på, spenningen er absolutt til stede og E. Lockhart demonstrerer en mesterlig fortellerstil. Les den som en underholdende spenningsroman, gjerne på stranden nå i sommer. La deg rive med, men ikke forvent storhet.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Genuine Fraud

Tåkens hersker er karakterisert som en grøsser som er rettet mot både ungdom og voksne. På mange måter er det en spøkelseshistorie.

Romanen er blitt beskrevet som velskrevet og poetisk, men jeg fant den overdrevne bruken av adjektiver en smule forstyrrende. Jeg satt igjen med en følelse av at historien er overskrevet, den er så grundig forklart til hver minste detalj, gjerne ved bruk av en overflod av adjektiver.

Leseopplevelsen var fornøyelig nok, men den manglet magi, og jeg ble aldri trukket helt inn i historien. Tåkens hersker fremkalte hverken de store følelsene eller begeistring.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Tåkens hersker

Wives and Daughters er av mange sett på som Gaskells beste roman, men dessverre rakk hun ikke å fullføre den før hun døde. Heldigvis er det ikke mye som mangler og det er lett å tenke seg hvilken vei historien hadde tatt hvis hun hadde fullført den. Romanen ble første gang utgitt i 1866. Den har også blitt filmatisert.

Historien er utrolig søt. Og intrigene er akkurat spennende nok til at du bare må finne ut hva som skjer. For her er det mye romantikk og hemmeligheter i fleng. Om forbudt kjærlighet og skjult begjær. Om drømmer og håp. Om intrikate renkespill for å kapre den beste ektemannen. Akkurat slikt som vi ønsker oss i romantiske romaner fra 1800-tallet.

Jeg liker historiene til Gaskell. Ja, de er romantiske, men de inneholder også mange beskrivelser av datidens samfunn, om klasseskillene, den industrielle utviklingen og den høye moralske standarden mange unge jenter måtte følge. Bøkene er en like stor informasjonskilde om viktorianske England, som de er rene lesefornøyelser. Ta deg tid til å lese en av dem, og kanskje blir du like fascinert av Gaskells romaner som det jeg har blitt.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Wives and Daughters

En meget klok bok. Dillon putter mye av seg selv i bøkene sine, og det merkes. Det er en del selvoppnådd visdom som skinner fra sidene. Visdom som gjør at boken ikke bare er en søt roman, men noe til ettertanke og, kanskje, etterfølgelse.

Noen har beskyldt Dillon for å putte litt vel mye i denne ene romanen, men det følte ikke jeg. Er ikke livet slik? Er det ikke slik at man møter på litt av alt i løpet av et liv? Og summen av alle disse møtene eller hendelsene er nettopp det som gjør oss oss? Og når man skal gå gjennom alt det i løpet av noen skarve sider, så føles det kanskje litt mye? For noen tydeligvis, men ikke for meg. Jeg fant historien meget troverdig.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: 100 umistelige ting

Velkommen til Amerika er historien om en familie hvis struktur har gått opp i sømmene, og en omveltning så kraftig at familien trues med å gå i oppløsning. Om hvordan man kan bo så nære hverandre og være så glade i hverandre, men allikevel befinne seg så uendelig langt fra hverandre.

Det er en skjør beretning om ensomhet og lengsel, og en kjærlighet så dyp at den både binder mennesker sammen og truer med å rive dem i stykker. Ikke minst er det en beskrivelse av en ung jente som prøver å gi uttrykk for det kaoset, den angsten og den sykdommen som farger henne på innsiden. På litt over 80 sider er dette sterkt gjennomført av Linda Boström Knausgård.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Velkommen til Amerika

Et interessant plott i seg selv, egentlig, men jeg må innrømme at jeg ble skuffet over utførelsen. Boka har flere fine trekk, men jeg mener den kunne vært bedre med bearbeiding.

Språket i boka er greit. Ganske så lettlest. Man bruker ikke lang tid på å komme seg gjennom boka.

Og selv om jeg ikke falt pladask for historien, var den såpass spennende at jeg var nødt til å lese den ut. Jeg måtte finne ut hva som skjedde. Og er ikke det det aller viktigste med en bok? At leseren bare må lese ferdig?

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Bare du som passer på

Solid motvekt til hatretorikk overfor flyktninger

Det går nesten ikke en dag uten at jeg på sosiale medier er vitne til hatefulle utsagn eller "såkalt fakta" om flyktninger, som kun er egnet til å øke fremmedfrykten i samfunnet vårt. Nytt det siste året er at også enkelte norske politikere har hengt seg voldsomt på bølgen, og sjokkerende nok ikke går av veien for ikke å være så nøye med fakta. I rettferdighetens navn forsøker de fleste å skille mellom grunnløse og ekte asylsøkere, men retorikken overfor de grunnløse rammer dessverre også de andre, det vil si de vi gjennom internasjonale konvensjoner og avtaler er forpliktet til å ta imot. Særlig når man fremhever at det kan være IS-folk blant flyktningene som kommer hit. Glemmer man at det handler om mennesker? Noen ganger kan det faktisk virke slik. Å stenge folk ute har uansett aldri fungert som beskyttelse mot terror.

En god medisin mot egen fremmedfrykt er å bli kjent med menneskene det dreier seg om. Dette er imidlertid noe de færreste av oss får anledning til. Det nest-beste - men på ingen måte dårligste - alternativet er å lese om enkeltskjebner i litteraturen, eller å se filmer som handler om mennesker som er annerledes enn oss selv. Det spiller i grunnen mindre rolle om det handler om fakta eller fiksjon, selv om jeg må innrømme at fakta gjør et enda sterkere inntrykk på meg enn fiksjon. Fiksjonen blir for øvrig sterkere når vi vet at forfatteren selv har en egen flyktningehistorie bak seg. En slik forfatter er Viet Thanh Nguyen.

Viet Thanh Nguyen (f. 1971) er født i Vietnam og er oppvokst i USA. En gang var han selv båtflyktning. I dag er han professor og forfatter i USA, og han har allerede rukket å bli svært prisbelønt for sine bøker. Han mottok Pulitzer-prisen for debutromanen "The Sympathizer" (2015) i 2016. Og han har fått Asian/Pacific American Award for Litterature for novellesamlingen "The Refugees". I dag anses han som en av de viktigste amerikanske stemmene i amerikansk samtidslitteratur, og han ble i 2017 tildelt The MacArthur Foundation Fellowship (kalt "The Genius Grant"). Denne prisen tildeles individer som "viser ekstraordinær originalitet og dedikasjon innenfor sitt fag". (Sitatet er hentet fra forlagets presentasjon av boka.)

Novellesamlingen "Flyktningene" inneholder åtte noveller som hver i sær tar opp ulike sider ved det å være flyktning. Personene vi blir presentert for er i all hovedsak vietnamesiske flyktninger i USA. De er i ulik grad preget av det de har vært gjennom, og de sliter med å finne sin plass i sitt nye hjemland. Noen har reist fra familien sin og lider under dette, noen har vært vitne til de forferdeligste ting under flukten, noen føler skyld fordi de kom seg unna med livet i behold, mens andre måtte bøte med livet ... Som kvinnen i novellen "Svartøyde kvinner" som lever av å fortelle andres historier (hun er en ghostwriter), som møter broren sin som har vendt tilbake som spøkelse.

"Jeg har ikke glemt den navnløse blå båten, og den hadde ikke glemt meg, de røde øynene som var malt på begge sider av baugen hadde aldri sluttet å stirre meg i senk. Etter fire begivenhetsløse dager på stille hav under blå himmel og klare netter, kom omsider noen øyer til syne, en svart søm på horisonten langt borte. Det var da et annet skip dukket opp i det fjerne, med kurs rett mot oss. Det var raskt, og vi var langsomme, tynget av mer enn hundre mennesker i en fiskebåt som bare var beregnet på en fiskebåts mannskap og en fiskebåtlast med kald makrell. Broren min tok meg inn i det overfylte maskinrommet med den hvesende motoren og brukte lommekniven til å skjære det lange håret mitt i den korte, hakkete guttefrisyren jeg fortsatt hadde. "Ikke si noe", sa han. Han var femten, og jeg var tretten. "Du høres fortsatt ut som en jente. Ta av deg skjorten." (side 25-26)

Det var ikke redningsmenn som kom, og dette skjønte broren hennes. Piratene tok med seg verdisakene deres og alle jentene ombord, og lot resten være igjen. Broren ble skutt da han beskyttet søsteren sin. Han døde ... hun overlevde ... Men egentlig døde hun sammen med broren sin. Hun har bare ikke skjønt det enda.

I novellen "Den andre mannen" møter vi Liem som blir plassert hos det homofile paret Parrish og Marcus i San Diego, og i "Transplantasjonen" den noe villfarne Arthur som gjør det han kan for å overleve etter at han har spilt bort helseforsikringen sin og trenger en levertransplantasjon. Novellen "I´d love you to want me" handler om en kvinne som er gift med en professor som er i ferd med å bli dement. Ekteskapet ble i sin tid arrangert, men hun står løpet ut med ham, lojal til det siste. En dag bruker han en annen kvinnes navn på henne, og hun påpeker dette overfor ham. Hvor ille fatt er det egentlig med ham? Og så får hun øye på noe han - den demente - har skrevet i notisboken sin: "I dag insisterte hun på at jeg skulle kalle henne noe annet. Må holde bedre øye med henne for hun vet kanskje ikke lenger hvem hun er." I "Amerikanerne" møter vi Vietnamveteranen Carver som en gang slapp bomber over Vietnam, og som nå er tilbake i dette landet. Det blir sterk kost for ham, selv om han stålsetter seg i det lengste. Konfrontasjoner med datteren, som har valgt å slå seg ned i Vietnam, gjør noe med ham.

Den av novellene som gjorde sterkest inntrykk på meg - i tillegg til "Svartøyde kvinner" - er "Fedrelandet". Her møter vi Phuong, som bor i Saigon. Faren hadde en gang en kone og tre barn, men de flyktet fra Vietnam for en hel generasjon siden. Nå er han gift på ny, og han har valgt å kalle barna sine i kull nr. to det samme som dem han fikk i sitt første ekteskap. Han har fremdeles kontakt med sin første kone og har i årenes løp blitt oppdatert på barnas skjebne. Phuong har hele tiden trodd at farens andre barn var mye mer velsignet, og at han elsket dem høyere enn sine vietnamesiske barn. Nå har det gått 27 år, og den ene søsteren i USA, som nå kaller seg Vivien, skal komme på besøk.

Vivien er lege, og hun har med seg en plan over utfluktene hun ønsker å påspandere sin vietnamesiske familie. Hun strør om seg med dollarsedler og det er ikke måte på hvor velstående hun er. Phuong, som "bare" er servitrise, skulle ønske at hun kunne bli med Vivien til USA, for hun ønsker å leve et like rikt liv som søsteren. Før Vivien reiser tilbake til USA får hun imidlertid høre en helt annen historie om det "vellykkete" livet i det forgjettede landet ...

"Jeg vil være som deg", sa Phuong og tok søsterens hender i sine. "Jeg vil dra til USA og bli lege og hjelpe folk. Jeg har ikke lyst til å servere hele livet. Jeg vil bli servert. Jeg vil reise hvor jeg vil, når jeg vil. Jeg vil komme tilbake hit og vite at jeg kan dra. Hvis jeg blir her, kommer jeg til å gifte meg med en eller annen gutt uten fremtid og bo sammen med familien hans og få to barn fort og sove i et rom der jeg kan ta på begge veggene samtidig. Jeg tror ikke jeg orker det, det gjør jeg faktisk ikke. Har du aldri følt det sånn?"

"Å, herregud", sa Viven og kikket opp i gondoltaket. Phuong hadde håpet på entusiasme, og ville slått seg til ro med motvilje, forvirring eller nedlatenhet, men hun var ikke forberedt på panikken i søsterens ansikt ..." (side 199)

Det er sterke historier vi blir presentert for i denne novellesamlingen. Forfatterens evne til å mane frem ulike stemninger, vitner om solid fortellerkunst. Persongalleriet er rikelig og mangefasettert, og slik får forfatteren frem mange sider ved det å være flyktning i et land langt hjemmefra. Uansett hvor sørgelige historiene er, er de kjemisk frie for blødmer og klisjéer. Språket er nøktern og det er lite dramatikk på det ytre planet. Mange av situasjonene er riktignok beskrevet nokså inngående, og slik må det nødvendigvis være siden handlingen først og fremst foregår på det indre planet. Likevel er det rikelig å ta tak i for oss som liker å tenke litt selv og ikke ønsker å få alt servert. De sterke historiene blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt. Styrken i novellesamlingen ligger i variasjonen i historiene, og at dette egentlig kunne handlet om hvem som helst. Man trenger ikke å være spesielt opptatt av flyktninger for å like disse novellene, men dersom man først er det, er det enkelt å tenke seg at historiene har relevans for mange av flyktningene som har funnet frem til vårt land i de senere årene. Ved å komme nærmere inn på enkeltskjebner, åpnes øynene våre for de menneskelige sidene ved en flyktningekrise. Folk er folk, uansett hvor de kommer fra.

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Inderlig og intenst om den spanske borgerkrigen

Denne sommeren har dessverre blitt nokså lesefattig for min del, men denne boka fikk meg heldigvis i gang igjen! Jeg snakker om Lydie Salvayres besettende roman om den spanske borgerkrigen, "Ikke gråte".

Lydie Salvayre (f. 1948) er en fransk forfatter. Opprinnelig kom hun fra Spania som flyktning fra den spanske borgerkrigen. Faren hennes var andalusisk og moren var katalansk. Salvayre er utdannet lege og har praksis som psykiater. Hun debuterte som forfatter i 1990 og hun har siden utgitt over 20 bøker. "Pas pleurer" (på norsk "Ikke gråte") er hennes siste roman. For denne mottok hun den prestisjefylte Concourt-prisen.

Fortelleren i boka er Montse, som har nådd den anselige alder av 90 år. Hun ser tilbake på livet sitt og forteller datteren Lydie om sommeren 1936 - den sommeren da hele livet hennes ble snudd fullstendig på hodet. Et gryende opprør mot det bestående var i emning. På den ene siden av konflikten sto nasjonalistene, som ble støttet av adelen, hæren og den kastillanske kirken, som ønsket å gjeninnføre monarkiet. På den andre siden sto venstresiden, som ble støttet av sosialister, kirken i Baskerland og Cataluña og de liberale - herunder baskere og fattige landarbeidere. Nasjonalistene ble ledet av tre generaler: Francisco Franco, Emilio Mola og José Sanjurjo. Etter tre års blodig borgerkrig, som blant annet gjorde ende på baskernes hovedstad Guernica, gikk Franco av med seieren. Han ble Spanias diktator, og sørget for at alle andre partier ble forbudt. Franco satt med makten helt til 1975. (Her har jeg støttet meg på en Wikipedia-artikkel om den spanske borgerkrigen.)

Mens Montse forteller sin historie, leser datteren (dvs. hun som har skrevet ned morens historie) en pamflett av den franske katolske forfatteren Georges Bernanos, der "han fordømmer grusomhetene som ble velsignet av den katolske kirken i Spania under borgerkrigen". (Sitatet er hentet fra forlagets presentasjon av boka.)

"Mor ble født den 14. mars 1921. Hennes nærmeste kaller henne Montse eller Montsita. Hun er nitti år gammel da hun forteller meg om sin ungdom, på det transpyreneiske blandingsspråket som ble hennes etter at tilfeldighetene for over sytti år siden førte henne til en landsby sørvest i Frankrike. Mor har vært vakker. Jeg har blitt fortalt at hun som ung hadde denne helt spesielle statelige holdningen som spanske kvinner fikk av å bære cántaro-krukker på hodet, og som man i våre dager bare ser hos ballettdanserinner. Jeg er blitt fortalt at hun beveget seg som en båt, helt rank og smidig som et seil. Jeg er blitt fortalt at hun hadde former som en filmstjerne og bar sitt hjertes godhet i sine øyne.

Nå er hun gammel, ansiktet rynket, kroppen avfeldig, ganske usikker, vaklende, men når vi snakker om Spania i 1936, da får hun noe ungdommelig i blikket, det lyser opp på en måte som jeg aldri har sett hos henne før. Hun lider av hukommelsessvikt, og alt som har hendt i årene etter krigen og fram til i dag, har hun for alltid mistet av syne. Men minnene fra sommeren 36 er helt intakte, den sommeren da det utrolige skjedde, den sommeren hun, som hun sier, oppdaget livet, og som utvilsomt var det eneste eventyret hun noensinne opplevde. Betyr det at det som har vært min mors virkelighet i de syttifem påfølgende årene, ikke har hatt noen reell eksistens for henne? Det hender at jeg tenker det." (side 15)

Mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen i boka. Ikke annet enn at dette er en besettende roman, der vi kommer tett inn på opprøret som endte med full borgerkrig i Spania, og bedre kan forstå hva som hendte. Her handler det først og fremst om enkeltskjebner, der adelens undertrykking av fattige landarbeidere fyret opp under et raseri som ikke var til å stoppe. Landarbeidere som tidligere aldri hadde vært noe annet sted, sjelden hadde tenkt en selvstendig tanke - for en brannfakkel å få innsikt i andre deler av landet, se hvordan andre mennesker levde, være i stand til å sammenligne og til slutt tenke selv! Frihet hadde tidligere vært fullstendig ukjent blant landarbeiderne, som gikk i sine foreldres fotspor, i generasjon etter generasjon. De visste ingenting og plutselig åpnet en helt ny verden seg for dem. I sentrum står et opprør mellom Montses bror José og godseierens sønn Diego, som også var en rebell i egne rekker. Montse skulle få en avgjørende betydning for forholdet mellom de to. José hvis opprør startet på grunn av en kommentar fra Diegos far da Montse søkte huspost der - "hun ser riktig beskjeden ut!" ... Det startet en gnist, som til slutt slo ut i full flamme. I romanen får spesielt kirkens dobbeltmoral gjennomgå.

"Ikke gråte" er fabelaktig skrevet! Her må oversetter Gøril Eldøen ha gjort en meget god jobb. Jeg ble grepet av måten historien er fortalt på, der det veksler mellom det dypt personlige og det mer faktabaserte, uten at sistnevnte gikk ut over opplevelsen av romanen som sådan. Tvert i mot bidro dette til å sette historien inn i en kontekst - en litt annerledes kontekst enn det vi vanligvis blir presentert for når det er tale om den spanske borgerkrigen. Vi skjønner også at det er forfatterens egen mor som forteller historien, og dette gjør det hele enda sterkere. For øvrig vil jeg påpeke at boka er lett tilgjengelig, ikke minst fordi man blir så grepet av historien om Montse og hennes skjebne.

Jeg anbefaler boka varmt! Måtte flere lesere få øynene opp for denne flotte romanen! Og så håper jeg at det kommer flere norske oversettelser av forfatterens bøker!

Dette var virkelig et fornuftig samarbeid. Har aldri hatt sansen for Lier Horst, synes han skriver kjedelig og lite engasjerende,hans popularitet har vært en gåte for meg, men dette var utrolig bra. Regner med at han har bidratt på lik linje med Thomas Enger, som er en mye bedre forfatter etter min mening. Dette har Lier Horst hatt utbytte av.Håper disse to gir ut flere bøker. Følger spent med.

Virkelig en flott og nyttig bok. Viktig å få frem hvordan det er å være innvandrer i Norge og hvilke utfordringer mange sliter med. Denne burde alle lese.

Så utrolig kjedelig, intetsigende og lite troverdig, orka nesten ikke lese den ut...

Jojo Moyes, som trollbandt en hel verden med "Et helt halvt år" har omsider bestemt seg for å avslutte historien om Louisa Clark med en murstein på 557 sider. Siden jeg ikke var overvettes begeistret for "Etter deg", så var det egentlig mest for å glede tenåringen at jeg gav meg i kast med de siste hendelsene i livet til Louisa. Etter et par kapitler har jeg dessverre fått nok. Dette føles ut som uttværing av forfatteren, hun har etter min mening skrevet nok en unødvendig oppfølger.
Beklager Jojo Moyes, jeg er ikke enig med Tom Egeland som påstår at han blir bertatt når han får en bok av deg. (har du røyka sokkene dine, Tom?!) Meget mulig en helt grei bok for et yngre publikum, men denne falt ikke i smak hos meg. Jeg ble ikke bergtatt, må vel heller si at jeg fikk litt fnatt. Hrmf.

Jussi Adler-Olsen er et friskt, dansk pust i krimgenren, og siden "Kvinnen i buret" falt i smak hos undertegnede var det vel bare rett og rimelig å gi "Flaskepost fra P" en real sjanse?

Det er tydeligvis ikke bare plastsøppel som flyter rundt i havet, innimellom dukker det opp en og annen kryptisk flaskepost som pirrer etterforskergenet til Carl Mørck i avdeling Q. En avdeling som kan skilte med et nokså frodig og originalt persongalleri. Parhestene Assad og Mørck er forøvrig i et underholdende hat/elsk-forhold som kommer leseren til gode. Her er humor, kjappe replikker og et underliggende budskap i den danske innvandringsdebatten flettet inn i en spennende jakt på en kidnapper og seriemorder.
Kan den gamle flaskeposten være nøkkelen til å avsløre morderen og mysteriet rundt forsvinningen av to gutter på 90-tallet? Og hvorfor i all verden er de ikke meldt savnet?
Sakte men sikkert beveger etterforskningsgruppen seg inn i en religiøs sfære, der taushet er gull.
Kjære Jussi Adler-Olsen, - takk for spennende timer sammen med gjengen din. Jeg har både ledd og kjent gåsehud i løpet av min bokstavreise. Jeg elsker de kjappe dialogene, som imidlertid enkelte ganger balanserer hårfint, og noen ganger risikerer å bli anmassende og litt for mye av det gode. Det er det eneste ankepunktet jeg har, ellers er dette ypperlig krim mange vil glede seg over.
Terningen tar salto bortetter stuegulvet, glimter innom sekstallet før den rolig legger seg til med femmersiden oppe.

Denne triologien pirret nysgjerrigheten til undertegnede såpass mye at "poff" så var den havnet sammen med de andre bøkene da bokhandelen hadde salg. Også bokomslaget var herlig mystisk i all sin enkelhet, og kunne fortolkes på alle mulige måter. Her var det noen som falt uti noe, eller fra noe og kanskje er vi på vei nedover hele gjengen?

Bygda opplever stor sorg når Trygve, Tarjei og Kristian dør i Afghanistan. Bare Bjørn overlever. Leseren får oppleve alle synsvinklene til alle de fire barndomsvennene og deres familie, før legen i bygda, Ragnhild på en måte får det siste ordet i den siste delen av boka.
Barndommen deres brettes ut, hemmeligheter deles og avsløres og flettes i hverandre. Denne oppramsingen og overtydeligheten av synsvinkler blir for meg litt langdryg og kjedsommelig. Bokas styrke ligger i det å beskrive samme historie fra ulike perspektiv, men samtidig blir det også dens største svakhet, da det fremstår forutsigbart og selvfølgelig for lesere som har levd litt.
Kanskje dette fortellergrepet er mer forfriskende og innovativt for et ungt publikum? Ikke vet jeg, men selv om språk og beskrivelser framstår solid, så ble dette en triologi som ikke gav meg noe nytt. Jeg savnet noe etter å ha pløyd meg gjennom sidene.
Kjære Helga Flatland, at du kan å skrive er utvilsomt. Måten du forteller deler av samme historie på blir for meg for selvfølgelig til at jeg lar meg fange. Kanskje din neste bok blir bedre?
Sola titter så vidt frem mellom regnbygene, men terningen har gjemt seg mutt og skuffet i sofakoken, der jeg såvidt kan glimte tre øyne, før den sklir ned på gulvet og blir borte.

Tenåringen i huset hadde stolt vist meg resultatet av ryddeprosjektet sitt. Noe som avstedkom mange godord fra undertegnede, som den siste tiden ikke hadde våget seg inn på rommet hennes i frykt for aldri å finne veien ut igjen.
Der, blant andre stabler lå imidlertid boka i all sin hemmelighetsfulle prakt og formelig ropte på meg. Nå skal det sies at omslaget gav meg litt for sukkersøte vibber, men siden boken må sies å ha et eksotisk miljø og persongalleri, langt fra engelske herskapshus, - ja, så bestod den såvidt kvalitetskontrollen og ble med opp i sofakroken.
Kjenner vi egentlig våre foreldre? Hvilke historier skjuler seg bak levd liv, og hva ønsker vi selv å holde hemmelig for våre etterkommere?
Dette er spørsmål som manifesterer seg etter å ha lest denne boka.
Julias far kom til USA fra Burma. Datteren Julia drar tilbake til farens fødeland etter at han plutselig forsvinner, uten å legge igjen en beskjed, eller gi livstegn fra seg. Hun reiser halve jorda rundt for å forsøke å finne svar på hva som har skjedd, og får gjennom samtaler med en gammel mann i et tehus i Burma servert en kjærlighetshistorie som sprer lys over farens oppvekst og forsvinning.
Jan-Philipp Sendker har en spesiell måte å skrive på, - fortellingen om Tin Win og MiMi trylles fram i krysningspunktene mellom fabelen, eventyret og det hverdagslige språket. Noe som resulterer i en litterær godtepose. Mellom boksidene blomstrer det fram en vakker beskrivelse av dagliglivet i Burma, og en historie om to unge mennesker med så spesielle utgangspunkt som finner hverandre, seg selv og aldri noensinne klarer å glemme den andre.
Helt uten emment, sukkersøtt kliss er dette en nydelig historie, som bare må oppleves. Personene blir malt levende og sårbare for leseren. Vil Julia noengang finne ut hva som skjedde med faren, og er han fremdeles i live? Hvordan gikk det egentlig med Tin Win og MiMi, - fikk de hverandre?
Dette finner du ut om du leser boka, som anbefales i svale sommerkvelder eller under en parasoll på stranda.
Jan-Philipp Sandker, takk for en overjordisk vakker historie om kjærlighet, grusomhet og tålmodighet, og om hva mennesker må tåle, både fra seg selv og omverdenen. Skal lete etter flere bøker med din signatur, og i mellomtiden skal jeg forsøke å lytte nøye etter mine egne hjerteslag, - og andres. I vårt travle samfunn er det lett å glemme akkurat det, - å lytte, se medmennesker, akkurat som de er uten fernisset av perfeksjon mange av oss streber etter.
En sommerdag mens regnet plasker ned over de trønderske skoger og vinden blåser frekt fra nordvest, lar ikke terningen seg affisere det grann. Den tar springfart og ruser inn i søledammene så gjørma skvetter, alt i ett mens den viser fem imponerte øyne.

Synes dette var en utrolig spennende historie og slukte boka, umulig å legge fra seg. Sympatisk hovedperson og lett å forstod hans handlingsmønster. Overraskende slutt, men likte den godt. Likte veldig godt etterordet til forfatteren også. Dette blir en favoritt hos meg og anbefaler den videre med stor glede.