Er det bare på nett dette salget er? Ikke i butikkene....

Herlig gjensyn med Lars Saabye Christensens univers!

Det er faktisk nokså få norske forfattere jeg har lest så mange bøker av som Lars Saabye Christensen. I grunnen tror jeg det kun er Knut Hamsun, Knut Faldbakken og Ketil Bjørnstad som rager over Saabye Christensen hva gjelder antall leste bøker for mitt vedkommende. I alle fall - når Lars Saabye Christensen kommer ut med nye bøker, sørger jeg alltid for å få tak i disse. Denne gangen har det riktignok av diverse årsaker tatt litt tid før jeg fikk lest boka. Nettopp derfor var det veldig beleilig å komme over lydbokutgaven sist jeg var innom biblioteket. Dermed var ikke veien lang til å få lest/hørt den!

"Sluk" består egentlig av tre deler; en om Chris Funders sommer på Frogner/Nesodden i 1969 (frem til side 206), en om Frank Farrelli - "mellommannen" - i Karmack (fra side 207 til 362) og til slutt en om Chris Funder som i mellomtiden har rukket å bli 60 år (fra side 363 til 414) - sistnevnte del i form av en eneste lang epilog som på forunderlig vis knytter del 1 og 2 sammen, skjønt trådene er meget løse og knapt merkbare, om man ikke er ekstra årvåken som leser.

Chris - eller Funder som han ble kalt - vokser opp på Frogner sammen med en arkitektfar og en hjemmeværende mor. I bokas åpningsscene skal han og faren bivåne rivingen av Philipsbygget, som hans far har vært med på å tegne (i 1958). Året er 1969, Funder er 15 år og selveste månelandingen som skjedde 20. juli, skal få sentral betydning for ham nettopp denne sommeren. Siden skal det meste av handlingen i boka foregå på Nesodden, med en fraværende far som blir igjen inne i byen etter å ha brukket beinet. Forholdet mellom Funder og moren er nesten klamt nært, og dette får Funder til å mene at moren i grunnen ikke skjønner noe som helst. Samtidig er han rørende ømhjertet når han beskriver morens enkle liv, og lurer på om hun ikke drømmer om noe større enn å gå rundt og smånynne til Ella Fitzgeralds "Blue skies" når hun tror at ingen hører på henne. Sånn sett blir dette også en bok om husmorens rolle på 1960-tallet, alt betraktet gjennom en 15 årings blikk.

En av tingene som Chris ikke slutter å forundre seg over, er morens stadige motstridende befalinger. Som at hun ikke ønsker at han skal ha for mye å gjøre med Iver Malt, sønnen av en tyskertøs, som det går rykter om fikk en sønn med en nazist under krigen og som sendte ham av gårde. Samtidig oppfordrer hun Chris til å ta seg litt ekstra av ham. Hva mener hun egentlig? Og Chris som selv sliter med en liten skavank - et bein som peker utover - har ikke akkurat flust med venner, men ønsker jo ikke akkurat å bli avspist med en venn ingen andre heller vil ha ... Via Iver Malt får han låne "Moby Dick", en bok han hele livet har en ambisjon om å få lest, men aldri klarer å forsere. I likhet med månediktet han ønsker å skrive, men som han aldri får til ... I likhet med Heidi som han ønsker å kysse, men aldri finner motet til å gjøre ...

Så skifter scenen og vi befinner oss plutselig i Karmack, en bitteliten ubetydelig by i USA. Frank Farinelli har i rollen som mellommann oppgaven med å komme med de dårlige nyhetene - altså en rolle som kan minne om prestens eller politiets når noen har forulykket. Men i stedet for å være en nøytral mellommann har Frank ofte en finger med i spillet, og det kan virke som om alt han tar i er forbundet med katastrofe. Folk dør nemlig som fluer rundt ham.

Så langt var det mye som tydet på to separate romaner i en og samme bok, inntil vi altså i epilogen atter møter Chris, nå en voksen og etablert forfatter som har fått et nervøst sammenbrudd etter at PC´en hans har kræsjet. Der lå nemlig utgaven av hans siste bok - og han har ikke sørget for backup ... En hver forfatters mørkeste mareritt, vil jeg anta.

Fordi det er forbundet med fare for å ødelegge spenningen for andre lesere av denne boka, stopper jeg her. Det jeg imidlertid kan si er at Saabye Christensen har klart det igjen: å skrive en fantastisk roman som ikke bare er vidunderlig skrevet, men som også inneholder en historie med umiskjennelige trekk fra hans tidligere romaner, samtidig som jeg knapt har lest maken. Hvordan han klarer å si de mest selvsagte ting, samtidig som han tryller dette om til stor litteratur, er for meg en gåte. Dette gjør han helt mesterlig!

Det er sagt om denne boka at den inneholder en hel del nokså klare selvbiografiske trekk - som at forfatteren selv var 15 år nettopp i 1969, som at også han hadde en arkitektfar, som at hans familie hadde tilhørighet på Frogner og oppholdt seg på Nesodden om somrene, som at forfatterens alterego i "Sluk" utga en diktsamling med tittelen "Kamelen i mitt hjerte" (utgitt i 1978). Men der stopper antakelig enhver likhet med forfatteren selv. Resten er ren fiksjon, noe han har understreket i intervju etter intervju.

Jeg har kommet til at boka fortjener et sterkt terningkast fem - helt på grensen til en seks´er. Det er bokas språklige kvaliteter, dybden i personskildringene og magien i historiene som har gjort at jeg har kommet til denne konklusjonen.

Her kan du også få noen gode tips. Håper du finner noen du kan tenke deg å lese.

Helt enig i alt du sier her, ikke et dødpunkter i denne boka etter min mening. Imponerende debut og skyggerom er lagt til huskelista allerede.:-) jeg likte også karakterene godt, den godeste Anton var til tider så grinete at det ble morsomt...

Du formulerer deg så godt Strindin, og jeg kan slutte meg til mye av det du skriver. Vi har liksom blitt opplært til å trå varsom i i litteratur-jungelen for ikke å trå feil. For der kan det være noen som føler at deres boksmak blir angrepet.
Jeg ønsker meg et aktivt forum, men det er ikke alltid en får det en ønsker seg. Men til tider glimter det til med friske meningsutvekslinger og det er interessant og følge med.

Kanskje vi er flere som bør komme med mer kritiske synspunkter på enkelte bøker o.l. Det er vel det som er en av tingene som kanskje vil høyne og få litt temperatur her inne.
Jeg må medgi at jeg liker best å skrive det som er bra med en bok/forfatter, det er det enkleste i min verden.

Nei, nå må jeg ut og henge opp flagget. God 1. mai til dere alle på bokelsker

Den gode historien!

Jeg har tidligere aldri lest noe av Joyce Carol Oates (f. 1938), men har etter hvert registrert at flere og flere av hennes bøker nå foreligger på norsk. Det er Pax forlag som står bak utgivelser som "Graverens datter", "Niagara", "Svart jente/hvit pike" og "Blond". Og flere kan det åpenbart bli, for på Wikipedia teller jeg 37 romaner og nesten like mange novellesamlinger. Og da har jeg ikke en gang tatt med romanene hun har skrevet under pseudonymene Rosamond Smith og Lauren Kelly, for ikke å snakke om alle kortromanene, dramaene, essayene, ungdoms- og barnebøkene, poesien ... Oates regnes blant de ledende amerikanske forfatterne og hun har dessuten vært nevnt i forbindelse med Nobels litteraturpris, kan jeg lese på Wikipedia.

Bare tykkelsen på romanen "Graverens datter" har lenge vært nok til at jeg har stått over, inntil en av boksirklene mine valgte ut nettopp denne boka for samlesning. Dermed var det ingen vei utenom. At det skulle bli et så lykkelig valg, var jeg av diverse årsaker ikke forberedt på. Endelig en forfatter som skriver den gode og fengende historien - en historie som har drevet meg som leser gjennom denne godt over 600 sider lange romanen nærmest på rekordtid. De siste 400 sidene leste jeg faktisk i løpet av et døgn!

Innledningsvis i boka introduseres vi for Rebecca Tignor, en ung og nygift kvinne som jobber som fabrikkarbeider i småbyen Chautauqua Falls i delstaten New York. På tross av at mannen hennes Nigel har lovet henne at hun skulle slippe å arbeide bare de ble gift, er hun nødt til det for i det hele tatt å ha penger til livets opphold. Nigel er knapt hjemme, ute i "forretninger" som han alltid er, uten at Rebecca vet når han kan finne på å dukke opp. Paret har en sønn, Nigel jr., som Rebecca har sett seg nødt til å plassere hos en kvinne mens hun er på jobb.

På fabrikken må hun og de andre jentene finne seg i tidvis nokså dårlig behandling fra arbeidslederne, som sikler etter ungjentene. Parallellene til Vicor Hugos "Les Miserables" og scenen med Fantine på fabrikken, kunne knapt vært tydeligere, selv om det er sånn ca. 100 år som skiller episodene i de ulike bøkene.

På vei hjem fra jobb en dag blir Rebecca nærmest forfulgt av en mann med panamahatt. Først blir hun redd, men mannen gir seg ikke. Da han omsider tar henne igjen, spør han om hun heter Hazel Jones. Hun ligner slik på en han har kjent som het Hazel Jones, og han opplyser at det venter en arv på henne dersom hun møter opp på en bestemt adresse ... Rebecca blir rasende og ønsker ikke å ha noe med mannen å gjøre. Siden skal imidlertid minnet om dette møtet holde henne oppe - så pass at hun velger å ta nettopp navnet Hazel Jones for en gang for alle å ta avstand fra sin fortid ...

Rebecca vokser opp i en søskenflokk på tre. Selv ble hun født i 1936, idet foreldrene ankom USA som jødiske flyktninger fra Tyskland. Som fattige immigranter stilte de nederst på rangstigen i det amerikanske samfunnet, og faren, som tidligere hadde arbeidet som lærer på et gymnas, måtte nøye seg med en jobb som kirkegårdsgraver. Rebecca og brødrenes oppvekst bærer preg av fattigdom, og den en gang så stolte faren går gradvis til grunne i alkoholen. Familien Schwart har for lengst lagt jødedommen bak seg, som om dette aldri har vært en del av deres liv. Som et slags gufs fra fortiden får vi høre om Rebeccas jødiske kusiner som ankommer fra Europa, men som USA ikke vil ta imot, og som derfor returneres til Tyskland og Hitlers konsentrasjonsleire ...

Det hele ender med forferdelse, der Rebeccas far tar livet av moren - etter at begge hennes brødre har flyktet hjemmefra for å unnslippe all julingen fra faren. Bare tilfeldigheter gjør at ikke også Rebecca ender med å bli drept.

Rebecca er dermed helt uten familie i en alder av 13 år. En eldre, barnløs lærerinne tar seg av henne. Hun har som mål å få Rebecca gjennom en hederlig skolegang. Slik skal det likevel ikke gå, og før Rebecca har avlagt avgangseksamen klarer hun å bli utvist og stikker av gårde uten å se seg tilbake.

Som ung løsarbeider uten papirer er Rebecca henvist til en tilværelse med svart arbeid, og det er i den forbindelse Nigel Tiger dukker opp. Han utnytter hennes uskyld og naivitet, og dette blir starten på et dysfunksjonelt forhold der Nigel oppfører seg som om han eier Rebecca med hud og hår og til og med kan bestemme over hennes tanker. Og Rebecca som ikke er vant til for mye kjærlighet, tar dette som et bevis for hans dypfølte kjærlighet. Hadde det ikke vært for hensynet til deres felles barn, noe som gjør at hun på et tidspunkt våkner opp, er det ikke godt å si hvordan det kunne ha gått. I alle fall klarer hun å flykte fra ham, og dermed begynner hun sitt nye liv som Hazel Jones - totalt uvitende om historien bak dette navnet ... Så spørs det om livet har mer å by en kvinne som alt for ung er totalt desillusjonert og uten drømmer for fremtiden, som bare er redd og som frykter at Nigel skal komme etter henne ...

Mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe av handlingen. Selv om jeg bestemt mener at boka er minst 100 sider for tykk, og at Oates tidvis er i meste laget for ordrik, må jeg innrømme at jeg ble fullstendig grepet av historien. Og selv om mye av det som skjer er uendelig trist, opplevde jeg aldri at boka ble en tåreperse, der det benyttes klisjéer eller grep for å få meg som leser til å begynne å grine. Faktisk tror jeg at historien er temmelig realistisk for en kvinne som Rebecca Schwart, senere Rebecca Tiger og til slutt Hazel Jones og Hazel Gallagher. Troen på det gode og evnen til å lære av sine feil, kombinert med hennes kvinnelige ynde, reddet henne når alt så som mørkest ut. Og som jeg sa innledningsvis: endelig en forfatter med sans for den gode historien! Oates er helt klart en forfatter jeg kommer til å ha et nysgjerrig blikk på fremover! Så får det heller være at jeg ikke alltid følte at språkføringen var like litterær og stødig, og at fortellerstilen noen ganger føltes vel dramatisk. Det er mulig at noen sekvenser fungerer bedre på originalspråket, for alt jeg vet, uten at jeg har noe som helst grunnlag for å kritisere oversetterjobben, bare så det er sagt! Alt i alt en roman jeg mener fortjener terningkast fem, fordi romanen som sådan - helt til siste slutt - hele tiden tilfører historien nye og vitale sider ved Rebeccas liv. Slutten var faktisk ekstraordinært fiffig og satte historien i et større perspektiv! Det likte jeg svært godt!

Jeg ble også nysgjerrig på boka og la den øyeblikkelig til ønskelista mi. Herlig altså, å lese hva dere til nå har skrevet :)

Jeg har skrevet om denne boka på bloggen min, og vedlegger en link.

Skal ikke begi meg på noen analyse av "Idioten" men jeg har noen betraktninger og fakta rundt boka.
Dostojevskij skrev deler av boka da han var i Sveits og avslutter den i Firenze ifølge Petter Normann Waage. Det var i den perioden han fikk sin første datter men som døde etter 3 mnd. Han ruinerte seg på rulett, og spilte sågar bort gifteringen sin samtidig som han har harde epileptiske anfall.
Tenk dere, i den tragiske situasjonen han og familien var i klarer han og avslutter et mesterverk .

Fyrst Myskin, er i bunn og grunn en tragisk person i den verden han "lever i", han er så naiv og han får det liksom ikke til noe på mange områder. Han har dårlige allmennkunnskaper og det skinner gjennom i ulike samtaler og det er flere som merker og kommenterer det, han kan på en måte ikke oppføre seg etter den tids normer.
Han vokste opp med sammen med de gamle damene og ble som ung mann etter hvert sendt til Sveits der han likte best og underholde barn. Han var og ble på en måte alltid et barn, han er på en måte uferdig og som ikke kunne finne sin plass og hadde bl.a. vansker med å tilegne seg vanlig adferd i sammenkomster selv om han ble instruert.
Fyrsten gir meninger og observasjoner til kjenne uten baktanker, han har ingen opplevelse av spott, ironi eller hån - og han utviser en nesten overjordisk tillit til det han ser. Også er han ute av stand til å lyve. Han er absolutt det "skjønne menneske" og kommer bokstavelig talt ikke fra denne verden.
Kanskje vi nå forstår mer av personen Myskin etter å ha lest boka, eller står vi igjen med mange spørsmål om hans person? I alle fall får Dostojevskij oss til å gruble og kanskje finner hver enkelt av oss sine "svar", for når det kommer til det "guddommelige" er der flere sannheter enn svar.

Da er vi tre....holder på nå og veksler på å småflire og ha lyst til å gi opp, er på ca side 300 og synes den er veldig ujevn....til tider direkte kjedelig, så kommer den seg igjen.....det blir nok ikke mer Irving på meg hvis dette er det beste han har skrevet....

Nå er den ferdiglest og dette var helt klart ikke min greie, måtte bare se hvordan det gikk....

Dette er en veldig interessant bok, med Stensbøls subjektive oppfatninger om toppidrettens opp og nedturer med han som Olympiatoppsjef. Han sparer ikke på kruttet og kommer med klar tale om de fleste emner innen temaet. Det blir litt dyneløfting innenfor idrettspolitikken og navn blir nevnt.

For alle som fulgte med på norsk toppidrett på 90 og 2000 tallet er dette morsom lesning. Også som politisk bok er den spennende. Strukturmessig er boka litt rotete og det hopper litt att og fram. Dette er en sterk firer.

Anbefaler alle som er glad i idrett (og politikk) til å lese boken.

Jeg kunne ha nevnt flere bøker, men her er bøker av 2 norske og 2 utenlandske forfattere.
Siden du kjenner både Hamsun og Dostojevskij velger jeg ikke noen av de.
Johan Bojer - Den siste viking
Lars Mytting - Vårofferet
Charles Dickens - Dombey og sønn
Nikolaj Gogol - Døde sjeler

Du er ikke alene om å være blodfan av Fjodor Dostojevskij :) Synest hovedpersonen i Hamsuns "Sult" har noe felles med flere av figurene i Dostojevskijs bøker. Eminente forfattere er de begge to.

Det er nesten så jeg føler underholdningslitteraturen blir presset på oss så fort en kommer inn i en bokhandel, det er de og krim som dominerer og står mest strategisk. De har vel sett at det er en gunstig plassering og vi handler og handler de lett tilgjengelige bøkene. Pallesalg, var det en som sa her for ei tid tilbake, ja, for det er vel det det er.
Er det slik vi gjør våre bokkjøp? Blir vi tiltrukket av bokomslagene som nå er så like at jeg synest de som lager slike har litt liten fantasi. Mange er så "sukkesøte" og "dollete" med sine pastellfarger at det er ei gru, hehe. Å, det var godt å få sagt det :)

Vel, jeg er ikke den rette til å si så mye om dette for jeg kjøper svært få nye bøker. Det er så mange gamle klassikere/biografier jeg må lese.
Takke meg til ei eldre bruktbok med bruksslitasje og navnetrekk foran, men det er nå meg da.

Har akkuratt begynt på John Irvings en bønn for Owen Meany, litt trått i starten, men etter ca 100 sider har jeg kommet godt i gang, virker lovende....

Håper på lesing ute i sola, god helg:-)

Å, du skriver så bra og inspirerende om boka og disse herlige sidesprangene som jeg leser med stor glede.
Men hjelp seg vel, jeg har ikke lest boka, men jakten fortsetter og en dag finner jeg den vel....
Er det rart jeg har blitt betatt av disse gamle russerne, det er noe med de, måten de presenterer menneskene og deres miljøer på som fascinerer meg, det er ingen som skriver så særegent som de. De har liksom sin egen stil. Jeg kan liksom se for meg de pengelense aristokratene som drar med hest og vogn på besøk fra den ene til den andre og sladret som alt og ingenting hver dag. Slitsom jobb det....
Å ja, de fleste store forfattere har nok blitt inspirert av hverandre. Jeg leser Robert Ferguson's bok "Gåten Knut Hamsun" og der skriver han bl.a. at Ernest Hemingway og Henry Miller prøvde å skrive som Hamsun, og blant europeerne var både Thomas Mann, Hesse og Gide begeistret for hans forfatterskap. Og Hamsun etterlignet B. Bjørnsson's stil i sin spede begynnelse.
I Russland var det vel Turgenjev som var den stor "far" for mange forfattere, og han blir ofte nevnt i russiske romaner.

Boka ble første gang utgitt i 1884 og forteller om forholdet mellom Jean og Fanny. Han er en ung mann fra en god familie. Hun er en eldre kvinne med en historie med tidligere og forlatte elskere i et kunstnermiljø.
Jean er både lykkelig og ulykkelig i sitt forhold til Fanny og ønsker mange ganger å rømme. Krisen oppstår når Jean blir forlovet med en jente fra en god familie.
Her blir den parisiske verden av 1880-tallet beskrevet, det er som en får et lite glimt av dette parets liv og om andre bipersoner på den tiden.
Det er noe med Daudet's bøker som fenger meg, han er ikke redd for å beskrive det stygge og heslige, det som skulle skjules og ties om, om menneskenes fall og fornedrelse.
En bok på det jevne, med god flyt i handlingen. Jeg er glad jeg fikk tak i denne boka, og fortsetter min leting etter flere bøker av Alphonse Daudet

Ja, det mener jeg!

Wow dette var en utrolig spennende bok, ikke et kjedelig sekund og overraskende slutt med bra plott. Den beste av Hayder for mitt vedkommende....Hyader har i denne boka valgt andre karakterer enn de foregående bøkene, med stort hell...håper hun fortsetter her, boka gir muligheter for det.

Handlingen utspiller seg i Bath i England og handler om to søstre, Sally og Zoe. Zoe er politiinspektør og utad vellykket og Sally er skilt fra en suksessrik forretningsmann som hun har en tenåringsdatter med. Hun sliter med å få ende til å møtes og plutselig befinner hun seg i en situasjon hvor hun trenger mange penger, raskt....søstrene har mistet kontakten, men møtes på grunn av at en av dem gjør noe forferdelig og det er ingen veg tilbake....eller....?
Anbefales virkelig, men ha tid til å lese for denne er vanskelig å legge fra seg....en meget sterk 5' er:-)

Mesterlig fra Oksanen - igjen!

Tidligere denne uka var jeg på Litteraturhuset og hørte Sofi Oksanen bli intervjuet om sin siste bok - "Da duene forsvant". Det var en veldig fin opplevelse, og ikke minst var det svært interessant å høre henne fortelle om hva hun hadde tenkt underveis i skrivingen og hva denne boka egentlig handler om. I boka har hun ønsket å fokusere på krigsårene 1941 - 1945 og begynnelsen av 1960-årene - begge perioder turbulente i Estlands historie. Under andre verdenskrig opplevde Estland en dobbelokkupasjon. Da resten av Europa ble fri etter Hitler-Tysklands fall, ble Estland atter okkupert av Sovjetunionen. Kun fem dagers frihet opplevde landet. Plutselig måtte man forholde seg til sin tidligere fiender igjen, og det var de som var "flinkest" til å snu kappa etter vinden, som klarte seg best. Med dette som bakteppe gikk utviklingen videre ... Det er klart det må ha gjort noe med landets historie.

I bokas åpningsscene befinner vi oss i Nord-Estland. Landet er under sovjetisk okkupasjon, og det er ham vi skal bli kjent med som frihetskjemperen Roland som fører ordet, som er boka jeg-person i noen løsrevne kapitler i en bok som ellers fortelles i tredjeperson. Han og fetter Edgar er ute i felten. Dvs. nokså tidlig har Roland mistanke om at hans feige fetter har stukket av. For fetteren er ikke egnet for kamp, og selv ikke tanken på et fritt Estland får ham til å være villig til å ofre noe som helst. Ja, det skal sagtens vise seg at det eneste Edgar er villig til å ofre noe for er redningen av sitt eget skinn. Det er han til gjengjeld villig til å ofre alt for.

"Før jeg rakk å tenke etter, nikket jeg og var på vei med beskjed om at vi dro for å beskytte flyktningene, selv om Edgar sikkert hadde brakt det på bane i håp om å slippe unna et nytt angrep og derved berge skinnet. Han kjente det svake punktet mitt. Hjemme hadde vi alle sammen etterlatt kjærester, forloveder og koner, det var bare jeg som så kvinnen min som en grunn til å forlate kampen. Men jeg forsikret meg selv om at valget var fullstendig hederlig, ja til og med fornuftig." (side 15)

Edgar gifter seg senere med Juudit, men ekteskapet blir alt annet enn lykkelig. Hva det er med Edgar som gjør at han ikke engang er opptatt av å fullbyrde det slik man forventer av en mann, er det vanskelig å få øye på. Kanskje er han seg selv nok også her? Ikke bare vansmekter Juudit i ekteskapet, men hun er også nødt til å late som om ekteskapet er lykkelig overfor omgivelsene. Det faller også Edgar tilsynelatende lett å finne frem til sine gentlemannsfakter når andre ser på. Men dette skrus av så snart de er alene.

Så blir Estland okkupert av nazistene. For noen fremstår de som redningen fra det gudeløse Sovjetunionen og de forhatte bolsjevikene. Og det gjelder å være inne med de rette for å overleve også nå. Roland mister ikke sin sjel oppi dette, mens fetteren Edgar atter vet å sno seg. Juudit er på sin side desperat av kjærlighetslengsel, og utstyrt med et oppdrag om å infiltrere tyskerne og dermed kjempe for et fritt Estland, skjer det som ikke burde skje: hun forelsker seg i en av fiendens menn. Det er tale om ekte kjærlighet fra begges side - men en kjærlighet med helt umulige vilkår. Dessuten er det farlig for dem, særlig ettersom krigen skrider frem og nazistenes posisjon atter er truet. Dessuten oppdager Edgar forholdet, og da blir det riktig farlig. Men for Juudit er forholdet redningen - uten sin tyske elsker ville hun ikke hatt noe å leve for.

"Foran alle disse menneskene, guttevalpene, skrapselgerne og gatefeirne oppførte SS-Hauptsturmführer seg på den måten, lot henne løpe til bilen for å ta avskjed, enda vinden limte nattkjolen til lårene og lot silken gli ned av skuldrene, og han belønnet blottingen med å kjærtegne øret hennes. En sånn mengde uanstendighet, en sånn berøring som hørte til mellom laknene i de private budoarene, en sånn mengde ømhet midt i gata, en sånn berøring som ikke var for et ludder. Edgar hadde sett hvordan krigsbrudene ble behandlet, her var det noe annet. En sånn berøring er bare for én her i livet, mange får aldri oppleve den." (side 179)

Så vakkert, så skjørt og så farlig - fordi kamelonen og svikeren Edgar, Juudits egen ektemann i navnet (men ikke i gavnet), bevitner det hele og skjønner hva det dreier seg om ... En ektemann hun ikke kommer fra, fordi man rett og slett ikke skilte seg på den tiden, men var prisgitt det feilaktige valget man en gang hadde foretatt, en gang og for alltid til døden skilte dem fra hverandre ...

Parallelt følger vi ekteparet Edgar og Juudit Parts i begynnelsen av 1960-årene. Edgar har blitt kamerat Parts, og kamerat Parts skriver bok. Han skriver bok om sin og andres roller under andre verdenskrig, og han dikter seg selv inn i boka som helt, mens han gir de fleste andre skurkeroller. Bl.a. levnes fetteren Roland ingen ære. Hvor ble det forresten av ham? En historieforfalskning som dessverre ikke er fjernt fra hvordan det foregikk under kommunistveldet, hvor det gjaldt å slette alle spor fra fordums estisk storhet og erstatte dette med en kommunistisk vi-følelse som ikke tillot separatistisk tankegods. På litt avstand kan vi betrakte Juudit, som er blitt en alkoholisert og fetladen sjuske, som lar alt rundt seg forfalle. Hva skjedde egentlig med henne underveis?

Jeg kjenner til at denne boka har fått litt lunken mottakelse av enkelte anmeldere. Bl.a. er boka kritisert for å være noe rotete bygget opp. Jeg kjenner meg ikke igjen i denne beskrivelsen, all den tid kapitlene er tydelig merket med årstall, og det forhold at persongalleriet ikke er stort eller vanskelig å få oversikt over. Boka handler i all hovedsak om Roland, Edgar og Juudit, mens alle andre bare er bipersoner. Og det handler om å takle en kaotisk situasjon i et land med mye svik, hvor man ikke kan være trygg for angiveri, heller ikke innad i sitt eget ekteskap.

Oksanen skriver som en gudinne, og jeg elsker hvordan hun noen ganger ikke avslutter setningene, men bare fortsetter og fortsetter, like fullt med korrekt bruk av tegnsetting sånn ellers, selv om bruk av punktumene altså er sparsomme. På den måten får fortellingen noe fortettet over seg, og som leser fikk jeg følelsen av at forfatteren holdt meg i et strupetak og nektet å slippe før jeg hadde fått med meg alt. Det er for øvrig en hel del symbolikk i boka, som tilstedeværelsen på Litteraturhuset tidligere denne uka hjalp meg med å forstå bedre. Som at tittelen på boka - at duene forsvant - er et bilde på at nazistene faktisk spiste dem opp. Og siden duer er et symbol på fred, kan dette tolkes som at nazistene spiste freden. Oksanen presiserte også under intervjuet at det aldri er tilfeldig hvilke navn hun velger på hovedpersonene sine. Jeg liker for øvrig at hun skriver historisk korrekte bøker, og at hun gjennom sitt forfatterskap på et vis har viet seg til Estland, hennes mors hjemland, og dermed bidrar til å gi andre verdenskrig-elskere som meg mer kjøtt på beina i forhold til å forstå hva de baltiske landene faktisk har gjennomgått i årenes løp.

"Parts husket godt at da hammeren og sigden ble heist i standa på Lange Hermann 22. september 1944, var det ikke flagget til Hitler som ble fjernet, det var Estlands eget. Selvstendighet i fem dager. Fem dager med frihet. Parts så flagget selv, men i manuskriptet kunne han naturligvis ikke nevne det, for Sovjetunionen befridde Estland fra hitleristene. Hva med Roland, hadde han sett det samme, og hvis så var, hadde han klart å løsgjøre seg fra synet?" (side 290)

Det kan faktisk ikke bli annet enn terningkast seks denne gangen!