Bokelskere.no

Så hyggelig å høre fra deg, Rolf! Jeg er redd du overvurderer meg, men uansett tusen takk for dine gode ord og din anbefaling.

«Slaktehus 5» er en bok jeg i årevis har tenkt jeg burde lese. Takket være din omtale, skal det nå bli gjort (men først må jeg komme hjem å få tak i den på norsk, vi har en engelsk utgave i huset).

Du skriver at science fiksjon ikke er en sjanger som interesserer deg, og heller ikke meg. Det har du rett i. Men jeg vil likevel komme med en anbefaling til deg. Under en opprydding på hytta, sto jeg på nippet til å kvitte meg med «City» av Clifford D. Simak. Heldigvis var det noe ved boken som sa meg at jeg måtte spørre gemalen først. Han holdt på å få sjokk! Dette er virkelig en av sjangerens store klassikere. Jeg har lest den på norsk med tittelen «Legenden om mennesket». Om du ikke har lest den (jeg fant den ikke i din boksamling), anbefaler jeg den på det sterkeste. Begrunnelsen finner du her.

Hilsen Lillevi, for tiden ved havet.

«Mine bilder, essays om kunst og alkoholisme» er fullført. En absolutt god bok. Jeg er i hovedsak enig i de gode anmeldelsene og også bokelsker MonaBLs omtale. Omslagsdesignerne blir ofte oversett, all ære til MonaBL, som trekker frem dette fascinerende omslaget.

Skal jeg være riktig kritisk, hadde jeg ønsket en vri; litt mindre om fylla, litt mer om bildene i Bjertnæs' varierte samling. Bjertnes har gjort en bragd med å slutte å drikke, Likevel henger en uro igjen; vil hans edruskap vare ved. Forfatteren gir oss et rått og ærlig innblikk i alkoholismens nådeløse tvang. Men... har han tatt dette innover seg, fullt og helt?

Også denne boken hadde vært godt egnet for lesesirkelen. Jeg er ikke uten videre enig i alle forfatterens betraktninger om kunsten og kunstnerne. Hadde vært artig å diskutere boken med flere.

Tusen takk, Ava! Denne boken hadde jeg neppe oppdaget uten deg.

Mobbeoffer vs. bøller, hvor galt kan det gå?

Uhyggelig opplevelse
Lisbet får seg en uhyggelig overraskelse på kjøkkenet en morgen da hun får se et kart som er klistret på kjøkkenvinduet hennes, og kartert virker skremmende kjent. Senere får hennes eksmann Henrik vite at hans tidligere kone er funnet myrdet. Sammen har de to små barn, en gutt og en jente. I sorgen prøver han å ta seg av barna så godt han kan. Men han føler seg ikke lenger trygg, da han får et kart som viser hans nylige bevegelser i nærmområdet. Noen følger med på ham, men hvorfor?

I mellomtiden blir man dratt tilbake til 1999, da man blir kjent med Robert som andre betrakter som en slags raring. Han blir utestengt og mobbet av en bestemt gjeng som alltid finner nye måter å skremme og plage ham på. Hjemme er det ikke mye bedre da han bor i en leiligheten sammen med lillesøsteren og moren som har gitt opp morsrollen for lenge siden. På fritiden er han besatt av å tegne kart over nærområdet som en slags trøst. Faren er ute av livet hans da han forsvant på sjøen for mange år siden. Vil han klare å heve seg over mobberne? Og er kartene enkelte mottar i nåtiden, et hevnopprør, eller ligger det noe mer bak?

Medrivende debutkrim
Kartografen er debutkrim og ofte opplves debutkrim noe stakkato og en smule tørr, men det var ikke denne. Den tar for seg et mørkt tema, og forfatteren er god på karakterbeskrivelser og handlingen har en fin flyt hele veien. Likte også at det ofte skiftet perspektiv og at boka besto av et stort persongalleri. Eneste som trekker litt ned var at det ble for lett å gjette seg frem til eventuell syndebukk og Henrik var nok karakteren jeg likte minst fordi han virket noe snobbete.

Men for all del, en av de bedre debutkrim bøkene jeg har lest i det siste. En krimbok med spennende tema, stort persongalleri og kreativt plot. Jeg leser gjerne mer av Hemming.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Nydelig som lydbok, lest av forfatteren.

Kan ikke skryte på meg å ha lest mange bøker av Linn Ullmann, for dette er nemlig min første roman av henne.

Jente, 1983 av Linn Ullmann ble utgitt i 2021 Den ble fort veldig synlig. Det er ike ofte jeg leser romaner. Det spørs litt på tematikk og handling. Jeg leste denne fordi jeg ville lese noe av Ullmann, og den tar for seg et viktig tema; nemlig om sårbare jenter.

Forvirret sekstenåring
Den er om en sekstenåring som vil dra til Paris, og hun drar selv om moren hennes ikke vil at hun skal dra. De blir enige om at moren hennes ringer rundt klokka ti om kvelden på hotellet for å forsikre seg om at alt er i orden med datteren. Hun drar fra leiligheten deres i New York til Paris for at hun skal bli fotografert. En kveld går hun seg vill i Paris. Hun husker ikke navnet på hotellet, hvor det ligger, og hun snakker ikke fransk. Det eneste hun har er adressen til er fotografen som hun kaller A gjennom resten av romanen. A er mye eldre enn henne, men de innleder et slags "forhold". Et forhold hun føler seg underkuet i. I bransjen møter hun andre modelljenter som henne, bare at de virker mer "penere" og mer "verdensvante" enn det hun er.

Nå er hun voksen og er selv mor til en sekstenåring. Hun reflekterer seg selv som sektenåring i 1983. Hvor mye kan hun stole på sin egen hukommelse, og har hendelsene påvirket henne noe vis senere?

Troverdig om maktmisbruk
Jente, 1983 er en troverdig oppvekstroman om det å finne seg selv, å gå i en bestemt retning i livet, og følge en slags drøm. Handlingen foregår flere tiår før den kjente metoo bevegelsen, og det var en tid da det ikke var vanlig å skrive eller å snakke om slike ting, som maktmisbruk. Til tross for viktig tema som dessverre er like akutelt i mange bransjer i dag, ble handlingen svært gjentakende, på grensen til det kjedsommelige. Handlingen og karakterene ble en smule monotone. Jeg ble aldri helt dratt inn i handlingen.

Skjønner dog hvorfor mange liker denne, men for min del ble dessverre fortellerstemmen en smule for tørr og gjentakende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Den hørtes fristende ut, - nå har jeg satt den opp på min lange "skal lese"-liste for at jeg ikke skal glemme den!

«Gjenferdet av Aleksander Wolf» slukte jeg (så der traff du blink, Randi). En bemerkelsesverdig, velskrevet og tankevekkende bok, en bok som man burde bruke tid på. Men så var den altså så medrivende. Nå går gemalen løs på den. Tusen takk, igjen!

Det slår meg at dette burde være en ypperlig bok for lesesirkelen.

Nordbo var hittil et ukjent navn og vanligvis liker jeg dansk krim, både når det gjelder bøker og Tv-serier, men ble ikke helt overbegeistret over denne krimboka.

Groteske drap
Jenta uten hud er om den danske journalisten Matthew Cave og han oppholder seg på Grønland etter en tragisk hendelse. Hans samboer og deres ufødte barn døde i en ulykke. Selv er han i slutten av tjueårene og har hele livet foran seg, men vet ikke hvordan han skal fortsette. Han mistet også kontakten med faren da han selv var liten, så livet hans har ikke vært spesielt enkelt. Han er sent på oppdrag. Det er nemlig blitt gjort et oppsiktsvekkende funn. En mumifisert viking skal ha blitt funnet, og en politimann som stor vakt, blir funnet drept, og den mumifiserte vikingen er forsvunnet. Mysteriet forbindes med en grotesk sak som skjedde i 1973. Da fire menn ble drept på en morbid måte. Matthew oppdager raskt at det ikke er mange å stole på mens han jobber med saken.

Dette er som nevnt min første bok av Nordbo og jeg ville lese den fordi det virket som grotesk krim, noe jeg liker, men dermed ble det i stedet en kjedelig opplevelse. Det meste skyldes språket eller oversettelsen. Man ble aldri helt revet med til tross for alt det mørke.

Kjent stemme
Jeg hørte Jenta uten hud på lydbok og jeg måtte stoppe for å finne ut hvor jeg hadde hørt stemmen til Trond Teigen før. Det er en god stemmen å høre på, det var ikke derfor jeg måtte stoppe. Det var stemmen som var altfor kjent. Jeg måtte søke på navnet for å finne ut hvor jeg hadde hørt den før, før jeg kunne fortsette med boka. Jeg fant ut at det var selveste Aladdin som leste, og fant dermed ut hvorfor stemmen var så kjent. Rart hva man blir opphengt i.

Utgangspunktet virket mørkt, groteskt og det var resten av handlingen også, temmelig mørkt, men likevel kjedet jeg meg voldsomt. Det var noe med språket som ikke engasjerte i det hele tatt og man mistet fokuset mange ganger underveis. Til tross for anstrengelsen, fikk jeg med meg hele historien, men må ærlig innrømme at jeg ble lettet da lydboka tok slutt, for dette var temmelig kjedelig og umotiverende. Det var ikke Teigen sin skyld som leste med innlevelse, men selve handlingen. Det ble for ensformig for min del og karakterene var ikke spesielt troverdige. Har lest bedre krim fra Danmark.

Fra min blogg: I Bokhylla

En bok som var veldig synlig i fjor og levde den opp til hypen?

Alt annet enn idyllisk
Øya er en psykologisk thriller om en familie som havner i alvorlig trøbbel. Heather og stebarna Olivia og Owen, er med Tom på jobbreise. Heather er ganske ung, bare 24 år, men er allerede gift og har to stebarn som ikke har akseptert henne. Likevel prøver hun å gjøre denne reisen hyggelig. På grunn av et ønske av barna om å se noen av landets kjente dyr, havner de på en øy hvor det bor noen folk som foretrekker å holde seg for seg selv. Familien skal bare se på noen kjente dyr og så dra igjen, men en stygg ulykke skjer, og konsekvensene for det blir enda styggere. Familien må prøve å flykte for å redde seg selv, men hvor skal de flykte da en øy har begrenset med gjemmesteder?

Boka Øya har fått mange delte meninger og kan godt skjønne hvorfor. Selv likte jeg denne bedre enn Kjeden. McKinty beskriver dysfunksjonellle familier på en god og forståelig måte. Både familien til Heather og familien på øya er temmelig dysfunksjonelle spør du meg, og det er ikke vanskelig å forestille seg frykten Heather og familien hennes frykter da de støter på denne slekta som har sine egne regler å leve etter.

Underholdende thriller
Handlingen minte meg litt om en blanding av Wrong Turn (gal familie minus kannibalisme) og Lord of the Flies (bare at i Øya er det voksne og barn). En morsom blanding av handling. Tror nok det var en del som ikke likte boka da denne psykologiske thrilleren ikke virket seriøs, men det var nettopp derfor jeg likte den. Noen ganger må man lese noe useriøst og underholdende, for noen ganger er det befriende. Det var en slik bok jeg trengte nå. Så det gikk ikke mange dager før denne ble ferdiglest. Boka er stemplet som krim, men jeg leste den som en psykologisk thriller, og syntes den passet bedre i den sjangeren.

Likte dynamikken i Heathers familie selv om den var alt annet enn perfekt, men interesant å lese om familiedynamikk man selv ikke er vant til. De har ikke lenger nok med å overleve hverandre, men også den spesielle slekta på øya, som vil ha hevn etter ulykken Tom og Heather stelte i stand. Bare synd man ikke ble kjent med mange som enkeltpersoner. Man får bare et slags inntrykk av dem.

Selv om handlingen var svært forutsgibar, inneholdt Øya mye action og hadde bare få dødpunkter. Det var lett å la seg rive med og lese noen sider ekstra. Herlig thriller hvis man ønsker lett underholdning.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Jeg har vært i en litt tilsvarende situasjon som deg en tid. Kanskje ikke så mye mangel på leselyst, mer sliten. La ut en bønn om hjelp her, og under overskriften "Feriehjelp!" fikk jeg utrolig mange inspirerende og gode forslag. Har lånt flere av bøkene på biblioteket og satt flere på ønskelisten. Tusen takk til alle! Kanskje du kan finne noen tips her, du også :-)

Lykke til med leselysten, Hilda og god helg til alle!

Oj, - takk skal du ha! Ja, det virket jo som om det var snakk om last, men jeg har aldri hørt det i den forbindelse. Hva den damen visste, - og uten internett! Men hun hadde nok mange ordbøker!

Er det noen språkeksperter eller flinke googlere som kan hjelpe meg? Sigrid Undset har jo et særpreget språk, fullt av gamle ord og uttrykk, og hun var jo en kunnskapsrik dame, så hun brukte nok disse ordene riktig. I dette bindet av Olav Audunssøn (s.21), skriver hun at den "farmen" Olav skulle ha med i båten for å selge i England, ble lastet om bord. Har dere hørt det ordet (farmen) på norsk før? Og kan det på noen måte være bakgrunnen for ordet "farm" på engelsk, - det er jo mange engelske ord som har opphav i norrønt.

Ja, dette er inspirerende og morsomt!
Jeg har kikket på dine omtaler av Løvenskiold-trilogien, og de to første bindene ligger på sikker plass. «Gjenferdet av Alexander Wolf» har jeg nå reservert på biblioteket. Blir litt rørt når du sier du kjenner meg og min boksmak. Stoler på deg. Jeg noterer meg også dine andre tips.
Når det gjelder felleslesingen, rekker jeg ikke å skaffe vinnerboken.

Godt min mann har kjøpt flybilletter som tillater mye bagasje!
Takk for gode ønsker!

Tittelen er kanskje å kjenne seg igjen i hos de fleste da mange kjenner på at jula kommer brått på omtrent hvert år ...

Jula forbindes med mye
Jula betyr en del stress eller ensomhet for noen, og noen ganger begge deler. Jula forbindes med selskap og hygge. Ikke minst forberedelser. For Lillian blir jula annereldes på mange måter siden hun er prøveseparert fra sin mann, og det er hun selv som har tatt den avgjørelsen. Derfor har hun flyttet til en liten leilighet hvor hun kan styre dagene sine selv.

Mens jula nærmer seg med stormskritt og alt virker annereldes, venter hun og venninnegjengen hennes som har holdt sammen i flere ti år, på at Rose skal komme tilbake i Norge. Problemet er at hun har ingen sted å bo og påstår at det meste av bosted er inntil videre for dyrt for henne. Selv om venninnegjengen har lovet hverandre å ta vare på Rose, er det Lillian som ender opp med å dele leilighet med henne, noe Lillian gruer seg til. Rose er en person som alltid tar stor plass og som folk legger merke til, noe som kan bli slitsomt i lengden. Og mens Rose er tilbake i Norge, legger Lillian merke til en endring i venninnegjengen. Blir det noen gang det samme igjen og vil Lillian bli kvitt Rose før hun tar over livet hennes fullstendig?

Vil Lillian få tilbake sitt eget liv?
Har lest alle bøkene av Braathen bortsett fra debutboka Alle disse dagene. Juleromaner har blitt en populær sjanger de siste årene, og selv om det ikke er min favorittsjanger, prøver jeg å få med meg noen hvert år. Selv om boka foregår for det meste i tiden før og i jula, fikk jeg ingen julefølelse. I stedet ble det mange intriger mellom godt voksne kvinner som har kjent hverandre i flere år på godt og vondt. Til tross for en del feil for mange år siden, har de likevel klart å holde sammen. Spørsmålet er om Rose vil gå for langt denne gang, eller om Lillian harnok tålmodighet med den situasjonen hun er i angående sin mann. Det var interessant å følge anspentheten mellom jentenenes bånd, og Lillians nye situasjon. Det å skape seg et liv på egen hånd. Men juleromanen ble dessverre for stillestående og repeterende. Både Lillians tankegang og en del dialoger ble noe gjentakende. Det var også lett å skjønne hvorfor de grudde seg litt til Rose kom tilbake, da hun har en sterk personlighet, og er fryktelig slitsom. 

Braathen er god på å beskrive dynamikken i venninnerelasjoner og karakterbeskrivelser, men som nevnt, det ble noe gjentakende og savnet mer humor. Det hele ble dessverre for forutsigbart. Mener at Effekten av måneskinn på nyfallen snø er fremdeles hennes beste.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Ja, her er det mye bra - og mye nytt og inspirerende. Om jeg ikke får med alle i kofferten, har i hvert fall ønskelisten økt.
Sverre Bjertnæs er i hus. Avsluttete essays kan være fin ferielektyre. Interessant tema.
Jeg har aldri fått helt taket på disse tegneseriebøkene. Tviler ikke på at Kvernlands holder høy kvalitet. Kanskje skal jeg gi den en sjanse når jeg kommer hjem.
Tusen takk, Ava! Gode forslag, godt begrunnet.

Jeg har hverken lest "Besettelse" eller "Fare, fare krigsmann", men nå har jeg begge på ønskelisten. Takk til deg!
Jeg holder meg i hovedsak til eldre bøker, jeg også :-)

Til dem som liker boken, kan jeg nå fortelle at det går en god filmatisering av den på stv1 på søndager, - men det kan jo være litt vanskelig å skjønne hva de sier ...