Bokelskere.no

En viktig og sterk bok som bør leses av så mange som mulig, særlig fordi det er flere som nok helst ville forby den.
Historien er gripende og god, men jeg er ikke overbegeistret over språket den er pakket inn i. Svulmende og nedtynget av overflødige og til dels søkte metaforer. Det er overtydelig hva forfatteren vil at leseren skal føle, man blir liksom tvangsforet følelsene istedenfor å rekke å føle dem på egenhånd. Resultatet for min del, var at jeg ikke var i nærheten av en tåre en eneste gang, på tross av de ubeskrivelig grusomme scenene boken er fylt av.

Jeg leste denne boken fordi jeg er så fan av Lisa Aisatos illustrasjoner, og hun skuffer ikke!
Men jøje meg, hun kan jo skrive også! Fabelaktig gøye dikt og en suveren ide til en barnebok. Og kjempemorsom.
Den er lenge mellom hver gang jeg finner barnebøker jeg liker så godt.
Anbefales til alle.

Dette var en krim med en original vinkling! Jeg var ikke i nærheten av å gjette morderen, og det var kult at forfatteren fikk til å vinkle det hele fra perspektivet til en journalist. Og på en skikkelig overbevisende måte.
Og så er det jo knall å lese om steder i Bergen.
Hvis du vil slappe av med en krim i sommer, plukk opp Yndestads «Graven».

Wow! For en altoppslukende bok!
Jeg ble litt forstyrret av noe språklig plukk, spesielt i begynnelsen, men det var raskt glemt. For jeg tror aldri jeg har blitt så følelsesmessig engasjert av en krim. Anbefales!

Helt enig!

Her er en historie som er så fabelaktig god at jeg gir den terningkast seks selv om jeg ikke synes språket eller forfatterstemmen var så fantastisk. Det kan jo delvis ha med oversetteren å gjøre.
Vanligvis, og spesielt i barnebøker, synes jeg forfatterstemme er alfa omega, og hvis språket selv ikke vekker noe i meg, hjelper det lite at historien er god.
Vel, her har vi unntaket. En fabelaktig bok.

Denne boken var en overraskelse. En for meg helt ukjent forfatter har skrevet en krim helt på høyde med våre mest kjente krimforfattere. Fergestad viser med sin debutroman at han ikke bare mestrer krimsjangeren, han har sågar laget sin egen vri på den.
Ideen er original, og spenningen holdes til siste side.

En stillferdig og søt ungdomsroman som gir en realistisk skildring av sjelelivet til en syttenåring som er på jakt etter familien til en far hun aldri rakk å møte.
Boken er midt i blinken for ungdommer som liker å lese om forelskelse, lengsel, skam og skyldfølelse.
Spesielt de intense forelskelsesscenene er uvanlig godt beskrevet, og får deg til å gå igjennom akkurat de samme følelsene som hovedpersonen.
Siden hovedpersonen er en skriver, er den ekstra underholdende å lese for de som selv går og bærer på en skrivedrøm.
Forfatteren lykkes i å gi leseren en fin, men ikke sukkersøt, slutt på historien.

Denne boken burde være obligatorisk lesning for alle. Den er usedvanlig lærerik på så mange nivåer.
En av tingene som overrasket meg mest, var hvor ofte radikaliseringen har en ingrediens av godt gammeldags tenåringsopprør. Det hadde aldri slått meg at niquab-bruk, og et liv under strenge religiøse normer, kan være et uttrykk for opprør (mot foreldre og familie) snarere enn undertrykkelse. Noe av retorikken til disse tenåringsjentene som dro til Syria for å delta i jihad, var rett og slett gjenkjennelig.
For hvem husker ikke hvor lett det er å romantisere en eller annen person eller ide når man er tenåring?
Boken er også utrolig spennende, og den hadde noen sånne sjeldne partier som får meg til å glemme at jeg sitter og leser. Det gjaldt spesielt chattesamtalene mellom søstrene i kalifatet i Syria og deres bror her hjemme i Norge, som var blitt ateist av alle ting! Hinsides fascinerende!
Anbefales til absolutt alle!

Ja!
Jeg trodde ikke novellesamlinger var min greie, men denne holdt på oppmerksomheten min til siste side. Fengende historier og en imponerende god gjengivelse av mellommenneskelige relasjoner. Dialogene er også usedvanlig godt skrevet.
Jeg leste Gryttens "Menn som ingen treng" umiddelbart før denne, og "Kan jeg bli med deg hjem" er mange hakk bedre.

Med denne boken overgår Therese Aasvik sin debutroman, som allerede var imponerende.
Språket hennes er etter min mening sterkere enn mange av våre mest kjente forfattere, det er dessuten utrolig hvor godt hun klarer å skildre verden fra en manns perspektiv.
Historien er gripende, og spesielt i siste halvdel av boken er det vanskelig å legge den fra seg.

En underfundig historie som vil få deg til å trekke på smilebåndene hele veien igjennom. Debutant Linda Skomakerstuen har en upretensiøs stil og har skrevet en bok som vil appellere til mange.
Jeg er spent på hva det neste vil bli fra denne forfatteren.

Er ferdig med en av de beste bøkene av en norsk forfatter jeg har lest. Har utsatt å avslutte den, for jeg vet det blir lenge til neste leseopplevelse i samme klasse.
Jeg spår denne forfatteren en stor litterær fremtid:
Therese Aasvik. Boka heter "Noe skal skje" (Vigmostad Bjørke 2017).
Dette er hennes andre utgivelse, etter debuten i fjor med "Fie faller". Den gjorde også sterkt inntrykk, traff meg rett i hjerte og mage.
"Noe skal skje" er på samme nivå som "Fugletribunalet" (Agnes Ravatn 2013), men jeg tør påstå; enda bedre. Aasvik har skrevet en usedvanlig språklig vakker bok, om oppvekst, vennskap, begjær, svik, kjærlighet, og ikke minst ensomhet. Karakterer og miljø er gjenkjennbart, og så godt beskrevet at det er som man er tilstede - følelser og stemninger kjennes under huden. Det er nært, varmt, vondt og sårt.
Og ikke minst er det en spennende roman - her er hemmeligheter, fortrengte minner, og noe udefinerbart mellom linjene, som trekker leseren fra side til side. Samtidig er språket så nydelig at du vil dvele ved enkelte setninger og avsnitt, og gjerne stoppe opp for å notere vakre vendinger.
Avslutningen er forløsende, og overraskende. Og jeg fikk en umiddelbar trang til å begynne fra starten igjen.
Skal jeg kritisere noe som helst, er det at boka gjerne kunne vært mye mye lengre. Men så er det det da, at det kanskje er nettopp det at forfatteren lar så mye forbli ubeskrevet og uforklart, som gjør den magisk...

Denne boka anbefaler jeg på det sterkeste, til alle som er glad i god litteratur, i norske forfattere, og bøker med et språk og en historie som evner å gi deg gåsehud.