Bokelskere.no

Tegneserieforfatteren tegner et portrett av Burma/Myanmar mens han er der med sin sønn og Leger uten grenser-kone. Gøy, lærerrik, interessant og attpåtil litt søt. Jeg kan anbefale denne.

Hovedpersonen, som er en jeg-person, er et tidligere misjonærbarn. Med frikirkelig bakgrunn. Allerede der faller jeg helt ut. For jeg innrømmer det, jeg har fordommer. Og jeg klarer rett og slett ikke å sette meg inn i dette mennesket, uansett hvor åpensinnet og innsiktsfull han er. Dessuten er nesten alle i boka religiøse. Alle som betyr noe i hvertfall. Og det ender bare med at jeg småirriterer meg. Boka vant Gyldendals konkurranse om beste kjærlighetsroman i 2003, og siden jeg elsker kjærlighetsromaner (de seriøse, that is) tok jeg den seff med meg hjem fra biblioteket da jeg så den. Etter å ha lest den fatter jeg det ikke. Jeg blir ikke grepet, jeg tenker bare grow up, du tror bare du elsker henne, hun er forresten søstera di btw, det hjelper ikke at hun er adoptert, dessuten har hun reist til andre siden av jorda for å slippe unna deg, ta hintet, get over it. Finn deg ei ny ei å pule.

Denne tok jeg med meg hjem fra biblioteket fordi tittelen ligner på Londonstaner av Gautam Malkani, en bok jeg syntes var veldig underholdende. Oslostaner var også veldig underholdende, men bortsett fra det (og at den seff handler om desier) var bøkene veldig forskjellige. Hovedpersonene i denne boka er godt voksne og roter seg ikke inn i gjengkriminalitet, men inn i en islam-fundamentalistisk gruppe. Pluss at den er "lettere".

Jeg har aldri lest Neil Gaiman før. Ikke en gang da jeg var gother. Jeg tror jeg plukket denne boka med meg fra biblioteket pga. dens svært tiltrekkende cover. Jeg tenkte at det uansett ikke kunne skade å vite hva Neil Gaiman skriver. Noe sier meg at jeg burde ha tatt med meg Sandman hjem i stedet. For Kirkegårsboken var kjempekjedelig. Jeg vet ikke helt om jeg syntes det fordi den var kjedelig eller fordi det var en barnebok og jeg rett og slett er for voksen til å finne noen glede i en barnebok lenger, men takk og pris heller jeg mest mot forklaring 1: at den bare er kjedelig. Det er nemlig ikke lenge siden jeg leste en annen barnebok og syntes det var kjempegøy. Forresten var slutten av boka sykt teit. Den la skikkelig opp til at Neil Gaiman kommer til å skrive en oppfølger. Og enda en. Og en til. Sykt Harry Potter-wannabe. Dream on, Neil.

Candace Bushnell er min favoritt chic lit-forfatter. Denne boka likte jeg derimot ikke. Altfor tykk, den blir murrende om det samme hele tiden. Grenset til de kjedsommelige. Den siste setningen i boka er forresten bare enda mer teit enn det kapitlet i Tilstrekkelig vakkert jeg nettopp skrev om. Alle er så sykt rike og milliardærer (i dollar!), men ingen blir fornøyde.

Til tross for at jeg var på et intervju med forfatteren hvor intervjueren SPOILA sykt mye i boka (dust), ble jeg likevel overrasket og nærmest sjokkert flere ganger da jeg leste denne. Jeg syntes hennes forrige bok, Stalins kyr, var veldig bra og veldig fæl, og denne var bare enda bedre og enda fælere.

Føler det er sykt wannabe noe å si at jeg kjente meg igjen i flere ting i denne boka, men jeg gjorde altså det. Det gjør sikkert alle (kvinner) som leser denne. Likte denne boka veldig godt, jeg, godt nok til at det nå ligger en stabel Simone de Beauvoir-bøker på pulten nå.

Selvbiografisk bok om å være illegal innvandrer i Norge, og det har hun vært i over åtte år. En bra og veldig interessant bok. Setter ting i perspektiv.

Denne boka er ikke bygget opp som brev, men som lapper på kjøleskapsdøren mellom en dødssyk mor (enda en) og en datter. Jeg synes det virker litt urealistisk i denne mobiltelefonens verden. Jeg mistenker at forfatteren bare så sitt snitt i å skrive en roman på en lettvint enkel måte. Når det er sagt er boka ikke så verst. Jeg ble litt trist av å lese den.

Død og fordervelse for ungdommer. Veldig straight bok egentlig. Den er bygget opp som brev to syttenårige jenter sender hverandre. Hun ene er mor og dødssyk, mens hun andre er deprimert og vil dø. Gode beskrivelser av hvordan den dødssyke ikke forstår den deprimerte og bare fnyser av selvmordstankene hennes som om hun bare vil være Sylvia Plath og at depresjonen bare er et image. Den dødssyke tar FEIL. Må forresten sies at jeg ikke liker slutten, sluttkapitlet er noe av det teiteste jeg har lest. Unødvendig. Kunne ikke den bare vært tatt vekk, så hadde boka vært mye bedre?

Jeg tenkte at denne var som en litt tam (og norsk) versjon av Zadie Smiths 'Hvite tenner'. Når det er sagt synes jeg den var underholdene nok, men det er kanskje ikke nok? Helt greit å lese den, men hadde ikke gjort noe å gå glipp av den heller.

Det er neppe mangel på eventyrlyst som har skylden, kanskje er det snobberi, nei, hvem vet, men jeg kjøper ikke en bok - hverken til meg selv eller til noen andre - hvis jeg ikke har hørt om boka eller forfatteren tidligere. Heldigvis har jeg en hukommelse som ikke gjør dette trekket til en svakhet. Hva mer har jeg en tendens til å sky bøker hvis jeg får dem anbefalt. Vet ikke helt hvorfor. Kanskje det bare er et tåpelig prinsipp om frihet, men det er slikt man - eller i det minste jeg - har en tendens til å henge meg opp i. Og hva mer holder jeg meg unna ethvert omslag som ser billig ut, billig både i betydningen 'ikke koste mye' og 'løsaktig/tarvelig'. Et eksempel på dette siste er jo nesten alt av nyere norsk krim, hva nå grunnen til det måtte være. Akk, jeg har for dyr smak. Hva skal det bli av meg?

Falstaff er herlig! Har du forresten sett Orson Welles' film om ham? Hvis ikke må jeg nesten tvinge deg til dét. Den heter Chimes at Midnight (eller bare Falstaff) og følger vår feite ridder gjennom Henry IV (både første og andre del), Richard II, Henry V og The Merry Wives of Windsor.

Forskjellen ligger vel i at der Ayn Rand skildrer historier som illustrerer hennes egen filosofi, og derfor tilsynelatende ikke er skrevet med noe annet formål, skriver forfattere som Sartre, Solstad og Hamsun dialoger. Hva ligger i dette? At flere synspunkter strides om retten til å kalles riktig, at noe ikke blir presentert som et endelig svar, men snarere åpner for flere spørsmål. Ihvertfall er dette tilfelle hos Hamsun. Ikke var han nazist heller. Det ligger vel i Objektivisme en tro på at verden kan forstås; men en slik forestilling vet jeg ikke hvordan kan forenes med diktning, for er ikke diktning tett knyttet opp til det uforståelige og det underlige? Men hva vet vel jeg, jeg er ennå ung og med et hovmod og en entusiasme som står i stil med min alder.

(har ikke lest boka, så nå snakker jeg generelt) Naiv og drømmende, dét kan jeg støtte, siden det antakelig er et bevisst valg av forfatteren. Eventyret, stemningen, universet som skapes etc har utvilsomt kvaliteter. Derimot, naiv som i betydningen ignorant anser jeg som høyst lugubert hvis man forsøker å koke sammen en politisk roman, hvis man ønsker å oppnå en agenda med den, overtale sine lesere. Nåvel, alt er lugubert - ignorant eller ei - hvis den forsøker dét.

Kanskje det er nettopp derfor han har det? Nå, jeg vet ikke. Men det finnes forfattere som så innbitt søker sin egen stil at de kun ender opp med å kopiere de som har lyktes tidligere.