Ja, det er den Casanova. Of Mistresses, Tigresses and other Conquests er utdrag fra memoarene hans og i disse utdragene handler det om affærer i Venezia, som seff er sykt vakkert og alle klisjéene som går ann. Alt Casanova og elskerne hans gjør er å spise sykt god mat og pule hele natta lang. Det er det, liksom. Skrevet i et svulstig språk som får meg til å tenke på dagens sør-europeiske gutter og jeg bare ugh, nei takk.
Dette er en samling av noen av novellene til Tjekhov. For en stund siden leste jeg novellen The Lady with the Little Dog og jeg elsket den og skulle definitvt lese mer av Tjekhov, noe jeg av en eller annen grunn ikke fikk gjort før nå (det blir ofte sånn, for det er så mange nye forfattere å sjekke ut hele tiden!). Slik kunne det derimot likegodt ha forblitt. At The Lady with the Little Dog hadde forblitt den ene Tjekhov-novellen jeg hadde lest. For alle novellene i A Russian Affair er av samme ulla som The Lady with the Little Dog. Bare dårlige kopier. Jeg henger meg på Leo Tolsjov: «You know, I hate your plays. Shakespeare was a bad writer, and I consider your plays even worse than his.»* (Men ps: elsker tittelen A Russian Affair – jeg har jo et nesten like romatisk bilde av Russland som av Frankrike.)
Dette er en sånn bok jeg fant i bokbutikken og leste fordi jeg ikke hadde noe annet å lese. Jeg hadde store planer om å lese A Christmas Carol, noe jeg skulle sist jul, men som ikke ble noe av fordi jeg ikke fant den på biblioteket (kanskje fordi den ikke er en bok i seg selv, men heller en novelle i en annen samling? Jeg vet ikke). Rett og slett fordi jeg liker filmversjonen de viser til jul og fordi Skrue McDuck er min favorittfigur hva angår Donald-tegneserier (da tenker jeg gjerne Carl Barks og Don Rosa). Dette er en plan jeg ikke helt vet om jeg gidder opprettholde, for Hard Times kjedet meg, takk og pris var det Dickens korteste roman (en fugl hvisket meg det i øret), så jeg trengte ikke holde ut lenge med denne. En ting til med denne var at jeg syntes det var irriterende å lese dialogene til visse karakterer, for Dickens hadde skrevet stemmene deres på dialekt og jeg hater jo engelsk aksent frafør av om jeg ikke skal måtte lese stygge dialekter i tillegg. Anyways, nå kan jeg i hvertfall si at jeg har lest Charles Dickens. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.
I Indonesia gikk jeg tom for bøker og var derfor nødt til å lese de få engelske bøkene jeg fant i bokbutikken. En av dem var altså Journey to the Centre of the Earth. Jeg har alltid tenkt at Jorden rundt på 80 dager skulle bli den boken av Jules Verne jeg kom til å lese, men nei. For etter å ha lest Journey to the Centre of the Earth kommer jeg neppe til å siden plukke opp Jorden rundt på 80 dager. Jouney to the Centre of the Earth var nemlig jævla kjedelig og urealistisk, hvorfor Jules Verne er blitt så kjent er mer enn jeg kan fatte. Dette føles ut som en sånn gammeldags guttebok som det går hundre av på dusinet.
Denne boka består av tre bøker: City of Glass, Ghosts og The Locked Room. Jeg fikk den av ei jente i København i fjor sommer og har kviet meg fra å lese den helt til nå fordi jeg alltid har trodd at Paul Auster var tung å lese, men der tok jeg feil. Denne fløt jeg meg i gjennom. Sammen med Quinn i City of Glass (den boka jeg likte best) og siden gjennom samtaler mellom Black og Blue i Ghosts (jeg liker spesielt samtalen de har om Walt Whitman) og spenning og mysterier med Fanshawe i The Locked Room. Jeg må definitivt lese mer av Paul Auster.
Zwei Seelen wohnen, ach! in meiner Brust,
Die eine will sich von der andern trennen;
Jeg kobler ogsaa av med lettleste boeker (og sladreblader) av og til, men det gjoer det ikke til (bra) litteartur for det om.
Det er jo helt høl i hue, men kan ikke la være å le. Privatisering av bibliotekene og salg av sprit på bensinstasjoner, prikk prikk prikk . . .
Ja, det er et fint dikt (og musikken var også skjønn - takk! visste ikke om den). Selv om jeg har lest nær alt av Yeats lyrikk, så merker jeg at det er lenge til jeg blir ferdig med ham, om noen gang. Jeg har et gjensyn med ham nå i ferien, og ordene blir varmere for hver dag som går.
Down by the salley gardens my love and I did meet;
She passed the salley gardens with little snow-white feet.
She bid me take love easy, as the leaves grow on the tree;
But I, being young and foolish, with her would not agree.
Darling River - Sara Stridsberg Spis elsk lev - Elizabeth Gilbert Om forlatelse -Ian McEwan
På norsk og svensk på en bruktbokhandel i Bali, Indonesia.
I bring you with reverent hands
The books of my numberless dreams,
White woman that passion has worn
As the tide wears the dove-grey sands,
And with heart more old than the horn
That is brimmed from the pale fire of time:
White woman with numberless dreams,
I bring you my passionate rhyme.
Education, sir, is the development of that which is. Since the dawn of history the negro has owned the continent of Africarich beyond the dream of poets fancy, crunching acres of diamonds beneath his bare black feet. Yet he never picked one up from the dust until a white man showed to him its glittering light. His land swarmed with powerful and docile animals, yet he never dreamed a harness, cart, or sled. A hunter by necessity, he never made an axe, spear, or arrowhead worth preserving beyond the moment of its use. He lived as an ox, content to graze for an hour. In a land of stone and timber he never sawed a foot of lumber, carved a block, or built a house save of broken sticks and mud. With league on league of ocean strand and miles of inland seas, for four thousand years he watched their surface ripple under the wind, heard the thunder of the surf on his beach, the howl of the storm over his head, gazed on the dim blue horizon calling him to worlds that lie beyond, and yet he never dreamed a sail! He lived as his fathers livedstole his food, worked his wife, sold his children, ate his brother, content to drink, sing, dance, and sport as the ape!
Even so. Yet there is a moral force at the bottom of every living race of men. The sense of right, the feeling of racial destinythese are unconquered and unconquerable forces.
The Southerner he had found to be the last man on earth to become a revolutionist. All his traits were against it. His genius for command, the deep sense of duty and honour, his hospitality, his deathless love of home, his supreme constancy and sense of civic unity, all combined to make him ultraconservative.
No sculptor ever dreamed a more sinister emblem of the corruption of a race of empire builders than this group. Its black figures, wrapped in the night of four thousand years of barbarism, squatted there the equal of their master, grinning at his forms of justice, the evolution of forty centuries of Aryan genius. To their brute strength the white fanatic in the madness of his hate had appealed, and for their hire he had bartered the birthright of a mighty race of freemen.
If I were to characterize all that is pusillanimous in war, inhuman in peace, forbidden in morals, and corrupt in politics, I could name it in one word - Butlerism!
He didnt care to join the Presbyterian church, but he quietly made up his mind that, if it came to the worst and she asked him, he would join anything.
JEG TOK BONGOTATOVERING I DAG