Bokelskere.no

En gang hadde kjærlighets-romanen/skuespillet et godt rykte. Av mange grunner. En av grunnene til dets gode omdømme var at subsjangeren var, og er forsatt, mindre depressiv enn krigslitteraturen, en annen populær subsjanger. En annen er at den, mer enn noen annen sjanger, inviterte til oppfinnsomme plott om forviklinger og kjønnspolitikk, altså både komedie og provoserende skrifter. En tredje er kanskje den mest undervurderte av alle; sentiment.

Hvis det er noe som betegner de mest populære verkene innenfor sjangeren, de som virkelig har vist sin stayer-evne, så må det være det at bøkene og skuespillene handler om karakterer som føler mye, og som ikke er redd for å sette ord på disse følelsene.

Det står i sterk kontrast til moderne bøker og skuespill i subsjangeren. Der er det sjelden at både hovedkarakterene og menneskene rundt dem ikke er utslettende kyniske til kjærlighetens overveldende krefter.

I stedet for å nære sentimentaliteten som er halepåhenget til romantikken, kan nesten alle karakterene ikke vente med å lire av seg moderne og kyniske flosker om hvor håpløst kjærligheten er, og/eller hvor mislykket institusjonen som stadfester/bekrefter den mest, ekteskapet, er.

Det er derfor det er forfriskende å gjenlese Johann Wolfgang von Goethes "Den unge Werthers lidelser". Der den moderne kjærlighetsromanen handler om kyniske karakterer som oppfører seg som melankoliske og hjemvendt krigsveteraner, handler Goethes berømte lille roman om en mann som har grunn til å være kynisk, men som ikke gjør det.

Delvis inspirert av hans eget liv, sender Goethe sin utdannede og fornemme hovedpersonen til en landsby. Wahlheim. I den første perioden, bruker han dagene på å komme over kvalene sine over dødsfallet til en nær kvinnelig bekjent og lese klassiske bøker.

Så møter han Lotte.

Hun er datteren til en fornem herre i Wahlheim, mor til sine små søsken siden moren døde, og viktigst av alt; hun er forloved med den intelligente, ærlige og ærerike Albert, en ung mann med en lys fremtid. Werther trosser advarslene fra bekjente, og selv det lille som er av hans egen fornuft, mot å forelske seg i Lotte.

Det betaler han en tragisk pris for.

"Den unge Werthers lidelser" er en sentimental (i positiv forstand), ærlig og rørende roman om kjærlighetens ufornuftige salighet og dens bunnløse tragedie, altså myntens to sider.

Populære og klassiske romaner er ikke alltid de enkleste bøkene å komme gjennom. For det første er det som om tidens ånd og kanoniseringens spøkelser står over ens skuldre og utfordrer en til å komme med et annet syn enn det som er godtatt. Deretter kommer grublingen og spørsmålene; hvis du er enig med den generelle konsensusen, vil du kanskje spørre deg selv om den kulturelle konsensusen ledet deg til vannet. Og hvis du er uenig, vil du kanskje spørre deg selv hva som er feil med smaken din.

Personlig mener jeg at en ikke kan gjøre annet enn å være bevisst på disse usynlige kreftene og bare formulere sin egen ærlige mening om verket.

Og min ærlige mening om "Den unge Werthers lidelser" er at den er en suveren kjærlighetsroman. Ikke på grunn av selve historien, som mer enn et par hundre år etter utgivelsen kanskje ikke er noe å rope hurra for, men fordi språket er så umåtelig utsøkt, poetisk og kraftfullt.

En av de enkleste quizspørsmålene som dukker opp minst én gang i ens vennekrets og som garantert vekker energisk skrål og nervøs barnslig latter er denne; hva er verdens eldste yrke? En er så vidt over fjorten når svaret kommer en for øre; prostitusjon. Det er ikke så mange som er interessert i å spørre hva det nest eldste er. Instinktet mitt sier forfatteren, eller rapportøren.

Historikerne sier at det ikke kan stemme, siden menneskene først begynte å skrive mellom. 5000-7000 år siden. Men ettersom massepublikasjonen først slo gjennom for ca. 700 år siden, så er trygt å si at de muntlige historiefortellerne (rapportørene) har vært konger av formidlingen av historie, myter og legender. Om ikke for noe annet, så er det morsomt forestille seg en kar som fikk godtgjørelse av tilhørere for å fortelle om sine seksuelle (og kanskje skandaløse) eskapader med nabolandsbyens kvinner.

Den gang, for mange tusen år siden, var seksualmoralen annerledes. Naturlig nok. Det er ikke umulig å forestille seg at det ikke ble sett på med blide øyne dersom landsbyens Don Juan forførte jentene og kvinnene i landsbyen, for så å lufte sine private gjøremål. Men fortelle om sex gjorde de sikkert. Kanskje i vitseform, eller i eventyrform.

Poenget mitt er at litteraturen om sex, både hentydning og eksplisitt utlegging om hva som skjer mellom en mann og en kvinne når de er intime med hverandre, ikke er noe nytt. Kama Sutra er et ypperlig eksempel for den som trenger å bli kurert for villfarelsen om at det bare er den såkalte "moderne" mannen og kvinnen som har perfeksjonert seksualitetens ytre utskeielsesgrenser.

Likevel forteller mediene oss at vi stadig blir sjokkert over halvbiografiske og litterære verker om sex og seksualitet. For bare noen få år siden var det 50 Shades of Grey-serien. Noen år før det var det Mads Larsens Pornopung som satte mange samfunnsdebattanters penner i flammer. To år før han debuterte Kanadiske Nelly Arcan med boka "Hore"

Jeg må innrømme at jeg ikke er vel bevandret i erotica-sjangeren. Det er et bevisst valg. Ikke fordi jeg er prektig ( det tror jeg i hvert fall ikke), men fordi jeg har oppdaget to sannheter om slike bøker: For det første så er det utrolig vanskelig å skrive det godt. Det holder ikke å ha et skrivetalent; mange kjente forfattere kan ikke skrive om sex uten at det virker svulstig, kleint eller overdrevent detaljert (fordi forfatteren tror at inngående detaljer skaper intimitet). For det andre er bøkene og karakterenes psykologi klisjepreget. Det er begrenset hvor mange bøker med kvinnelige karakterer med farskompleks og gutter/menn med perverst forhold til moren sin(det siste er bare tolererbart i krimbøker/filmer om seriemordere) en kan lese før en får nok.

Arcans bok skiller seg ikke særlig ut. Den har alt det du kan forvente; Jente som hater moren sin, har et suspekt forhold til og perverse tanker om faren sin, som hater og beundrer andre kvinner (fordi de ser ned på henne), mimrer over barndommen og hvordan hun hatet de andre jentene fordi de fikk seksuell oppmerksomhet før henne, osv, osv. Du skjønner tegninga. Hele boka er en tankestrøm. Her er det ikke et plot, ingen historie som når en forløsning. Det er ikke negativt.

En slik bok, der forfatteren eller hovedkarakteren forfølger en tanke i flere avsnitt og sider (her ofte uten noe punktum), er avhengig av et musikalsk språk. Og det er her boka virkelig presterer. Her er treffende refleksjon om "yrket", kundene, andre kvinner, foreldrene og barndommen. Om kundene skriver hun blant annet; " ... og man må se dem der de kler på seg i all hast, høre dem løpe bortover korridoren mot heisen, man må se dem for seg med ansiktet i tilforlatelige folder, som om ingenting var skjedd, som om det å betale en kvinne for å få ligge med henne bare utenkelig dersom man skulle støte på et vitne." (s. 37). Om kvinner ; " ... kvinner har ofte altfor mye av det de har, de er alltid for mye av det de er,de er etter hva man sier, naglet til kjønnet sitt, ute av stand til å skrive sin egen historie på nytt eller tenke seg et liv utenfor spørreundersøkelsene i motebladene... uten annet mål i livet enn å se seg i speilet og sammenlikne seg med andre." (s.51-52).

Arcan skrev boka på fransk (hun var fra Quebec) og slektskapet med fransk erotica er der. Jeg tør påstå at "Hore" er lillesøsteren til Catherine Millets skandaløse selvbiografi fra 2002 (Catherine Ms seksuelle liv). Men i motsetning til Millets bok, er "Hore" tørr og uinteressant. Der Millets bok gir deg (i det minste) et bilde av en epoke, av en gruppe hedonistiske mennesker, gjør " Hore" ikke noe forsøk på å si noe meningsfullt om karakteren/forfatteren, eller byen Montréal der handlingen finner sted.

For noen år siden leste jeg et utdrag av et intervjue med en forfatter (jeg husker dessverre ikke navnet hans) der han snakket om hva vordende forfattere ikke bør gjøre. Et av rådene han kom med streifet meg mens jeg leste Oliver Opheims " Mann går på bar". Forfatteren (i intervjuet) sa at enhver som ønsker å engasjere sine lesere, spesielt hvis du er fersk, bør unngå å skrive om karakterer som ønsker å begå selvmord. Han mente at vanlige lesere sjeldent ville investere tiden og energien sin i historiene til slike karakterer.

Som med det meste er det selvfølgelig unntak, og ovennevnte forfatter sa at de eneste gangene slike karakterer kunne og burde tolereres, er når historien deres hadde en politisk dimensjon (kamikaze-flygere, selvmordsbombere o.l.) eller en moralsk dimensjon ( hjelp til selvmord).

Hovedkarakteren i Oliver Opheims er en middelaldrende mann som kaller seg selv Johan Olsen. Forhenværende litteraturstudent, forhenværende blivende forfatter. Nå er han sykmeldt og bruker dagene på å deppe over at han fortsatt ikke har utgitt noe. Han vurderer å begå selvmord ved å henge seg i leiligheten der han bor, men blir distrahert.

En dag treffer han ei Isabel på den lokale baren. Hun er i tjueårene, har en diffus og tragisk bakgrunn og en interesse for "litterære" typer. Ikke lenge etter at hun ligger med han i alkoholtåke, tropper hun foran bygningen der han bor, og snart bor hun sammen med han. Han får livsgnisten tilbake. Men det går ikke lang tid før det skjærer seg.

Etter mange år som leser så har jeg i de siste årene kommet frem til at jeg virkelig ikke liker bøker som 1; handler om karakterer som studerer eller har studert litteratur, 2) karakterer som ønsker å begå selvmord, og 3) karakterer som vandrer gjennom historier hvor nesten ingenting skjer.

Bøker som handler om for eksempel den siste gruppen, kan sammenliknes med stillbilder. Av og til er det fint å se på slike, men de vil sjeldent holde på oppmerksomheten din og de er sjeldent like minneverdige. Dessverre faller debutantboka til Olav Opheim i denne kategorien.

Uten at jeg skal generalisere i altfor stor grad, vil jeg si at for mange norske forfattere er opptatt av å skrive stillbilder mellom to permer i stedet for å fortelle en historie med plott og omveltninger som griper. Jeg tror det kommer av at en del i kultureliten opplever slike historier som svulstige og bombastiske. Bedre heller å skrive side opp og side ned om hvordan det lukter i gatene, øl smaker, pissoaret lukter,alkoholister sjangler og kjærestepar vandrer i sommersola.

Det finnes sikkert de som setter stor pris slik litteratur. Jeg er ikke en av dem.

Ei tretten år gammel ballettdansende jente møter en noen-og-tretti år gammel mann på settet der de filmer en musikkvideo for bandet hans. Noe klikker. Kanskje fordi hun vil vokse raskere enn sine jevnaldrende. Kanskje fordi hun har en naiv forestilling om musikere. Eller kanskje fordi det faktisk er noe ekte, som har potensiale til å vokse og bli noe varig. Uansett innleder de fort et forhold.

Det starter med relativt uskyldig klining. Men det er ikke nok for jenta. I korte kapitler hvor leseren får lov å se historien fra begges perspektiv, blir vi vitne til hvordan et slags gjensidig kjærlighetsforhold utvikler seg mellom disse to menneskene som juridisk sett ikke burde være i et forhold.

Forfatteren, som er ei ung kvinne selv, utfordrer leseren ved å la jenta være den aktive parten. Der mannen er tilbakeholdende og gir uttrykk for sin frykt for å havne i fengsel, tar jenta tyren ved hornene, som man sier, stjeler nøklene til leiligheten hans, låser seg inn og "gir seg hen til ham." Forfatteren lar ham protestere, men ikke sterkt nok til å gjøre ham uansvarlig for valget han tross alt gjør.

Som i så mange andre bøker om denne slags relasjoner, utsettes forholdet for potensielle ytre trusler; avsløring, andre partnere og endrede omstendigheter. Likevel putrer det fremover, i år etter år. Hun vokser, han blir eldre. Hun blir mer og mer "voksen", mens han fortsetter å gli gjennom livet som den ultimate kunstner som, i motsetning til vennene, ikke vil slå røtter. Han er et ideal for henne, men bare frem til illusjonene faller og realiteten står foran henne; avskallet.

Da boka kom ut i fjor sommer, skrev Dagbladets anmelder at tittelen på boka, "Ung jente, voksen mann", [...] for mange er en provoserende direkte." Jeg vil heller si at den er upretensiøs. Den er enkel, fengende og ikke til å misforstå. Den skriker også etter en reaksjon. For hva skal man mene en bok som er blottet for moralske og juridiske diskusjoner om dette forhold?

Noen vil kategorisk si at jenta, uansett hva hun gjør, er et offer. Det er den voksne mannen som begår en forbrytelse. Bare tanken om at forholdet kan være jevnbyrdig, fremstår for mange som provoserende i seg selv. Som å lefle med nedrige forbrytelser. Andre vil ha et mer nyansert syn.

Bokas hovedstyrke ligger i språket. Det er blitt kalt stilsikker, men jeg er ikke helt enig. Jeg vil heller si at det ikke skaper veidumper for den lette og ledige tonen som preger boka. Det betyr likevel ikke at det er helt vellykket. En svakhet ved språket som kan og bør trekkes frem, er likheten mellom "stemmene" til tenåringsjenta og den til hennes over tretti år gamle partner.

Jeg tilskriver det forfatterens unge alder, og ferskhet.

Hvis du ønsker å lese en drivende, kort og særegen roman, er denne å anbefale.

Milena Agus' prisbelønte roman " Kvinnen fra månen" er ganske kort. Et hundreogtrettini sider fordelt på tjue kapitler. Frem til side hundreogtrettisju var jeg sikker på at boka hadde lagt alle kortene sine på bordet. Jeg var så sikker på det at jeg allerede skrev og redigerte anmeldelsen jeg skulle skrive om boka i bakhodet. Så leste jeg det tjuende og siste kapitellet. Og brått måtte jeg sette meg opp og revurdere alt.

Historien, som strekker seg over seks tiår, finner sted i og omkring Cagliari, på Sardinia. Året er 1943. Krigen herjer både i Italia og i Europa. Men oldemoren og oldefaren til fortelleren er mer opptatt av en nærere katastrofe. Datteren deres, bestemoren til fortelleren, er over tretti og, i motsetning til sine søstre, ugift. Til farens økende bekymring og morens store fortvilelse, fordufter køen av beilere som vil "gjøre en ærlig dame ut av henne"like fort som den materialiserer seg.

Når noen av kjærlighetsbrevene som bestemoren til fortelleren har forfattet til beilerne blir funnet, blir familien så oppskaket over dem at de straks tilkaller den lokale presten for å drive djevelen ut av henne. I stedet for å bli renvasket av hennes skjendighet i landbyens øyne, blir familien enda mer besudlet.

Redningen kommer i form av bestefaren til fortelleren. Han er over førti og har akkurat mistet alt i de Alliertes bombing av Cagliari. I tillegg er han Kommunist og ateist. Men familien er villig til å overse alle disse skavankene hvis han er villig til å ekte datteren. Det spiller ingen rolle at datteren er sterkt motvillig til foreningen.

Fordi "Kvinnen fra månen" er så kort som den er, er det greit å stoppe handlingsreferatet her og heller si et par ord om inntrykket jeg sitter igjen med.

For det første er det ingen tvil om at vendingen, eller twisten, på de to siste sidene i boka er noe av det mest overraskende jeg har lest på en stund. Men i motsetning til ,for eksempel, twistene i Orson Scott Cards "Ender's Game" og Ian McEwans " Om forlatelse", tok ikke vendingen pusten fra meg.

Den primære grunnen til det, er at jeg startet å mislike fortellerens bestemor midtveis i boka. Ikke er hun bare melodramatisk, men hun er også en karakter uten moralsk ryggrad. Eller er hun bare gærn? Hvis det første er riktig, og en stor del av meg synes det, så er hun en av de mest patetiske karakterene jeg har kommet over på en stund. Hvis jeg tar feil og hun er forskrudd, så forklarer det en del. Samtidig skaper det visse frustrerende spørsmål og problemer for historien.

Jeg kan ikke si at jeg ikke likte boka. Til det er den for velskreven, for levende, for sitrende, og ikke minst for overraskende. Inntrykket jeg sitter med minner meg om hvordan jeg reagerte da jeg for første gang så Michael Hanekes "Funny Games". Heldigvis koker jeg ikke med like mye sinne og frustrasjon som jeg gjorde etter at jeg hadde opplevd Hanekes berømte film. Men jeg skal innrømme at jeg utsøtte et lite "hva f***!" da jeg lukket igjen boka. Jeg følte meg lurt. Samtidig ville jeg reise meg opp og gi Milena Agus en applaus.

En natt drømte jeg at en ukjent mann tok meg med makt, med en mørk hissighet, presise og voldsomme bevegelser som like gjerne kunne forestille mord som elskov." Natten om ettermiddagen, s. 16

Uten at jeg var klar over at de var en del av en serie med erotiske bøker, kalt "Sexus", leste og anmeldte jeg George Batailles "Historien om øyet" (her) og Louis Aragons "Irenes fitte" (her). Jeg fant først ut av dette faktumet nå denne uken, da jeg skulle lese boka som jeg skal anmelde her, nemlig Caroline Lamarches "Natten om ettermiddagen".

Bøkene er enkeltstående verk. Den eldste boka i serien er Marquis de Sades "Filosofi på kammerset", og det nyeste er Catherine Breillats "Pornokrati" fra 2001. Verkene har ingenting tilfelles, annet enn at de er skrevet av franske forfattere, og handler om erotikk, seksuelle utskeielser, fornedrelser, filosofering om kjønnslig omgang og fetisjer.

Det mest sjokkerende ved bøkene, i hvert fall de tre bøkene i serien som jeg har lest, er ikke de fantasifulle seksuelle aktene, men det nøkterne språket historiene fortelles i og fraværet av moralsk fordømmelse. Med unntak av én av bøkene, blir de stadig tvilsomme seksuelle aktene karakterene involverer seg aldri knyttet til en eller annen patologi eller brist, slik vi er vant med fra bøker av denne typen og filmer som prøver å si noe substansivt om emnet

Det er også tilfellet her i Lamarches lille roman.

Hovedpersonen, en ung kvinne i tjueårene som jobber på reisebyrå, søker etter et godt hjem for katteungene hennes katt snart vil nedkomme med, når hun en dag ser en annonse som treffer henne i avisen. Den er ikke skrevet av en familie som annonserer sin entusiastiske vilje til å adoptere en eller flere katter, men er derimot ført i pennen av en mann i førtiårene. Seksjonen annonsen står i heter "møteplassen", er ganske ny i avisen, og ordene er både direkte uten bluferdighet: "Autoritær mann søker føyelig og myk ung kvinne for svært fortrolige møter..." (s.18)

Hun bestemmer seg for å svare på annonsen. Deretter forteller hun hva hun har gjort til sin eldre og gifte elsker, Gilles. Enhver normal leser vil dedusere seg til at hun gjør det hun gjør for å få Gilles til å bli sjalu, men det er ikke så enkelt. Hovedkarakteren har nemlig lenge hatt en drøm om å bli dominert av en seksuell partner, bli submissiv.

Likevel, det betyr ikke at deler av henne vegrer seg, prøver å finne en utvei. Entusiasmen som forventningene har blåst opp til uante proporsjoner mister litt av lufte den første dagen hun møter den fremmede mannen.

Før de en gang har utvekslet hilsningsfraser, faller interessen hennes ned som en stein fordi hele ham skriker "uinteressant". Det får henne ikke til å løpe i motsatt retning, men det gjør at de seksuelle, fornedrelsene og piskingen føles som noe som hun går gjennom, i stedet for noe hun opplever og er entusiastisk til.

Det hjelper heller ikke at forholdet, midtveis, endrer karakter; fra platonisk og uforpliktende, til noe mer komplekst. Noe hun kanskje ikke er rede til å hengi seg til.

"Natten om ettermiddagen" er en dempet, til tider finurlig og ofte var liten roman.

I likhet med de andre bøkene i serien, er språket nøkternt, skildringen av fetisjen likefrem og uten hverdagslig, og slutten bekrefter leserens første antakelse, samtidig som den grumser til konklusjonen.

Utover det flotte språket og den interessante og likefremme handlingen, er det beste ved "Natten om ettermiddagen" at den ikke er like "hardcore" som "Historien om øyet" og "Irenes fitte". Dermed er den et ypperlig sted å starte for den som har lyst til å lese serien.

Anbefales.

Historien om øyet" er en liten novella på litt over hundre sider, utgitt i 1928. Hovedgrunnen til at boka, tross sin beskjedne størrelse, fortsatt tiltrekker seg oppmerksomhet, er at den er en av klassikerne i erotikasjangeren.

Innholdet er så kinkig, perverst, kvalmende, skandaløst, at forfatteren måtte gi ut boka under pseudonymet Lord Auch i 1928.

Det var ikke før i hippie-eraen i 1967 at boka kunne gis ut med forfatterens navn på forsiden. I etterordet forteller oversetteren at utgaven som ble gitt ut i Frankrike i 1967 er såpass omskrevet at den skiller seg fra originalen. Dermed eksisterer det to forskjellige versjoner på fransk. Oversetteren understreker at han brukte originalutgaven fra 1928 da han skulle oversette novellaen til norsk, uten at han grunngir valget sitt.

Historien fortelles av en hovedkarakter som aldri blir nevnt. Han er en tenåring som bor på et sted som bare refereres til som X sammen med sin tålmodige mor og faren som han beskriver som en "åndsvak katolsk general" (s.29). En dag møter han en jevnaldrende fjern slektning, Simone, på stranden. Gnister oppstår, og snart innleder paret et forhold.

Til tross for sin unge alder, er det ikke grense på de seksuelle fantasiene de setter ut i livet. Her er trekanter (sammen med en jevnaldrende og forstyrret jente som heter Marcelle), orgier, oralsex, analsex, pissing på kjønnsorganer, egg-fetisj, voyeurisme, likskjending og mye mer.

Over korte vignetter blir vi kjent med to unge mennesker som sjelden er opptatt av annet enn sitt kjødelige forhold. Bortsett fra moren til Simone, kunne de voksne like gjerne vært spøkelser. De eneste andre karakterene som er lenge nok i historien til å virke inn på paret, er den mentalt forstyrrede Marcell og en engelskmann som bare kalles Sir Edmond.

Nettopp den selvvalgte isolasjonen brukes delvis som en unnskyldning for noen av de perverse seksuelle utskeielsene til det unge paret. Når Simon et sted i historien pisser på ansiktet til en død person, skriver fortelleren at Simon "ikke var i stand til å forstå døden slik man vanligvis forstår den" fordi hun oppfatter den dødes død på lik linje som vanlig død. Dette skjer like etter at paret har sex ved siden av liket.

Etter å ha lest "Historien om øyet" , er jeg ikke i tvil om at den hører til blant toppsjiktet av erotikabøker. For det første er den veldig bra skrevet. Ifølge venninnen som anbefalte den, og som er litt av en ekspert på sjangeren, er det ikke alltid sånn fordi sjangeren tiltrekker seg altfor mange dårlige skribenter. Mitt eget sammenlikningsgrunnlag er ganske magert, siden jeg bare har lest en håndfull titler (f.eks Historien om O og Hore).

Likevel må jeg si at det nøkterne språket, den direkte stilen, og begrensingen av det psykologiske babbelet som bøkene i sjangeren altfor ofte hengir seg for å låne en viss respektabilitet til smusset, gjorde at jeg sitter med et bedre inntrykk av boka enn det som vanligvis er tilfellet når jeg har lest en bok i denne sjangeren.

For det andre er det ingen dødpunkter. I tillegg er språkbruken potent nok og perversitetene som skjer mellom dens to permer ennå sjokkerende nok åttiseks år etter utgivelsen at boka ga meg hakeslep.

Anbefales.

Oluf Gabrielsen er trettini, jobber på universitetsbiblioteket og er gift med læreren Astrid. Men ekteskapet henger i en tynn tråd, i hvert fall påstår Astrid det. Før hun bestemmer seg for om hun skal la tråden ryke eller lappe den, drar hun hjem til tanten sin, Vera. Tilbake sitter Oluf, en typisk 1970-tallsmann; blind, hovmodig, mer opptatt av seg og sitt og uvitende om hvor Astrids misnøye med ekteskapet kan ha kommet fra. Reaksjonen hans er barnslig; i et forsøk på å vise henne at han er likegyldig til hennes fravær, inviterer han en uteligger til å komme og bo i leiligheten, sove i ektesengen. Handlingens fornuft er like diffus for ham som den er for andre, og det går ikke lang tid før den ender i en tragedie.

PS: En interessant tittel i New York Times som er knyttet til noe av dette med tittelen : " Dear Novelists- Be Less Like Moses and More Like Howard Cosell" kan anbefales.

For en del år siden var jeg på bokbad med forfatteren Nuruddin Farah hvor han fortalte at han i gjennomsnitt brukte et sted mellom 4-6 år på å skrive hver bok. Han sa også at han skriver for hånd, noe som jeg i ettertid har oppdaget også er rutinen til John Le Carre. Det gjør ikke bøkene, eller rettere sagt, historiene bedre, men jeg setter pris på forfattere som skriver på "gamlemåten".

Stephen King skriver i sin "Om å skrive" at han setter seg ned og skriver 2000 ord hver eneste dag bortsett fra et par dager i jula og på fødselsdagen. John Irving skriver på vanlig skrivemasking . Begge produserer mursteiner som ofte nærmest får deg skamløst til å utbryte " Å Gud!Om jeg bare hadde talent til å skrive BARE én bok som denne!"

Så har du Harper Lee (1 bok)!!!!! Det er til å gråte over.

Anbefaler " Jonathan Strange & Mr Norrell" av Susanna Clarke. Er ikke stor leser av fantasy, men ifølge mange jeg stoler på hva gjelder smak kan også Dark Tower-serien av Stephen King anbefales.

Jepp.Ble det med Billy Bob Thornton i en fantastisk tupé.

Gratulerer! Ønsker deg mange gledelige stunder i ditt nye boktempel.

Har lest på " Ulvetid" av Mantel denne uka. Den blir fullført i morgen og så er det enten " Bastarden fra Istanbul" av Elif Shafak ( som ifølge The Economist skal være "fullt i stand til å utfordre Pamuk som Tyrkias fremste forfatter") eller "Abessinkse krøniker" av Moses Isegawa.

God bokhelg til deg og ! :)

" En enkel plan " av Scott B. Smith kan anbefales varmt sammen med bøkene til Jeffery Deaver.

Har noen venner som er fan av den, og jeg husker at den var ganske populær den gangen den kom ut ( noe som var grunnen til at jeg kjøpte den). Men bortsett fra språket er det en bok det er veldig vanskelig for meg å forstå kvalitetene til. Hadde i det minste forventet en viss karakterutvikling i og med at det er en så seriøs roman.

Jeg kjøpte et eksemplar av denne for noen år siden, men den har ligget gjemt bakerst i bokhylla. Jeg husker så vidt at jeg leste den første siden før jeg la den fra meg, og nå skjønner jeg hvorfor.

Dette er en av mine topp 3 verste leseopplevelser noensinne. Jeg vurderer nå å lese en eller to James Petterson bøker for å komme meg over denne.

Kjedelig og uinteressant .

Dersom språket ikke hadde vært fantastiskt hadde denne fått en ener.

Hold deg unna denne.

Mer anekdotisk enn en bok med ordentlige historier. Opphakka og til tider kjedelig. Ikke hva jeg hadde forventet.

Karakter: 2