En av de enkleste quizspørsmålene som dukker opp minst én gang i ens vennekrets og som garantert vekker energisk skrål og nervøs barnslig latter er denne; hva er verdens eldste yrke? En er så vidt over fjorten når svaret kommer en for øre; prostitusjon. Det er ikke så mange som er interessert i å spørre hva det nest eldste er. Instinktet mitt sier forfatteren, eller rapportøren.
Historikerne sier at det ikke kan stemme, siden menneskene først begynte å skrive mellom. 5000-7000 år siden. Men ettersom massepublikasjonen først slo gjennom for ca. 700 år siden, så er trygt å si at de muntlige historiefortellerne (rapportørene) har vært konger av formidlingen av historie, myter og legender. Om ikke for noe annet, så er det morsomt forestille seg en kar som fikk godtgjørelse av tilhørere for å fortelle om sine seksuelle (og kanskje skandaløse) eskapader med nabolandsbyens kvinner.
Den gang, for mange tusen år siden, var seksualmoralen annerledes. Naturlig nok. Det er ikke umulig å forestille seg at det ikke ble sett på med blide øyne dersom landsbyens Don Juan forførte jentene og kvinnene i landsbyen, for så å lufte sine private gjøremål. Men fortelle om sex gjorde de sikkert. Kanskje i vitseform, eller i eventyrform.
Poenget mitt er at litteraturen om sex, både hentydning og eksplisitt utlegging om hva som skjer mellom en mann og en kvinne når de er intime med hverandre, ikke er noe nytt. Kama Sutra er et ypperlig eksempel for den som trenger å bli kurert for villfarelsen om at det bare er den såkalte "moderne" mannen og kvinnen som har perfeksjonert seksualitetens ytre utskeielsesgrenser.
Likevel forteller mediene oss at vi stadig blir sjokkert over halvbiografiske og litterære verker om sex og seksualitet. For bare noen få år siden var det 50 Shades of Grey-serien. Noen år før det var det Mads Larsens Pornopung som satte mange samfunnsdebattanters penner i flammer. To år før han debuterte Kanadiske Nelly Arcan med boka "Hore"
Jeg må innrømme at jeg ikke er vel bevandret i erotica-sjangeren. Det er et bevisst valg. Ikke fordi jeg er prektig ( det tror jeg i hvert fall ikke), men fordi jeg har oppdaget to sannheter om slike bøker: For det første så er det utrolig vanskelig å skrive det godt. Det holder ikke å ha et skrivetalent; mange kjente forfattere kan ikke skrive om sex uten at det virker svulstig, kleint eller overdrevent detaljert (fordi forfatteren tror at inngående detaljer skaper intimitet). For det andre er bøkene og karakterenes psykologi klisjepreget. Det er begrenset hvor mange bøker med kvinnelige karakterer med farskompleks og gutter/menn med perverst forhold til moren sin(det siste er bare tolererbart i krimbøker/filmer om seriemordere) en kan lese før en får nok.
Arcans bok skiller seg ikke særlig ut. Den har alt det du kan forvente; Jente som hater moren sin, har et suspekt forhold til og perverse tanker om faren sin, som hater og beundrer andre kvinner (fordi de ser ned på henne), mimrer over barndommen og hvordan hun hatet de andre jentene fordi de fikk seksuell oppmerksomhet før henne, osv, osv. Du skjønner tegninga. Hele boka er en tankestrøm. Her er det ikke et plot, ingen historie som når en forløsning. Det er ikke negativt.
En slik bok, der forfatteren eller hovedkarakteren forfølger en tanke i flere avsnitt og sider (her ofte uten noe punktum), er avhengig av et musikalsk språk. Og det er her boka virkelig presterer. Her er treffende refleksjon om "yrket", kundene, andre kvinner, foreldrene og barndommen. Om kundene skriver hun blant annet; " ... og man må se dem der de kler på seg i all hast, høre dem løpe bortover korridoren mot heisen, man må se dem for seg med ansiktet i tilforlatelige folder, som om ingenting var skjedd, som om det å betale en kvinne for å få ligge med henne bare utenkelig dersom man skulle støte på et vitne." (s. 37). Om kvinner ; " ... kvinner har ofte altfor mye av det de har, de er alltid for mye av det de er,de er etter hva man sier, naglet til kjønnet sitt, ute av stand til å skrive sin egen historie på nytt eller tenke seg et liv utenfor spørreundersøkelsene i motebladene... uten annet mål i livet enn å se seg i speilet og sammenlikne seg med andre." (s.51-52).
Arcan skrev boka på fransk (hun var fra Quebec) og slektskapet med fransk erotica er der. Jeg tør påstå at "Hore" er lillesøsteren til Catherine Millets skandaløse selvbiografi fra 2002 (Catherine Ms seksuelle liv). Men i motsetning til Millets bok, er "Hore" tørr og uinteressant. Der Millets bok gir deg (i det minste) et bilde av en epoke, av en gruppe hedonistiske mennesker, gjør " Hore" ikke noe forsøk på å si noe meningsfullt om karakteren/forfatteren, eller byen Montréal der handlingen finner sted.
