Bokelskere.no

"Jeg husker da jeg møtte Jesus for første gang, jeg var elleve. Det var ved det store treet. Jeg så Ham. Han hadde trenchcoat og hatt. Da han så meg, løftet han på hatten, nikket, og så forsvant han blant buskene. Jeg gikk tilbake flere ganger, men det var bare den ene gangen han var der. Da jeg fortalte det til Suss i gruppen, spurte hun hva jeg gjorde der, i skogen. Jeg svarte at jeg gikk dit iblant for å tenke og lytte til stillheten. Det syntes Suss var veldig rart." Gud er glad i Norge

Hver gang jeg plukker opp en bok om religiøsitet og religiøse mennesker, forventer jeg nesten instinktivt at boka a) skal pisse på religion og religiøse mennesker og 2) ikke makter å formidle hvorfor så mange mennesker, inkludert undertegnede, har et så sterkt forhold til religion og bruker sin tro som et moralsk fundament.

Jeg får som vanlig rett. Ikke fordi jeg er forutseende, men fordi så mange av de som skriver om litterært om religion og religiøse mennesker, har en agenda som styrer pennen. De skriver om karakterer som kan tale for dem, i stedet for karakterer som taler for seg selv. De lager karikaturer av mennesker med tro, busemenn som enkelt kan jages bort med forfatterens «allvitende» og selvrettferdige penn.

Resultatet er zomby-bøker; de er døde som f***, men lever fordi de er til. Bøker som taler til de omvendte (inkludert sekulære kritikere), men som aldri besitter et hjerte som kan gi uttrykk for troens mirakel.
.
Per Andrea Perssons «Gud er glad i Norge», en samling på fjorten noveller som kretser rundt religiøse miljøer, er annerledes. Men ikke på en god måte. Hovedproblemet er samlingens korthet. Novellesamlingen er bare på nittitosider. Jeg sier ikke at det er umulig å skrive korte gode noveller, bare at Perssons fjorten forsøk verken utviklet seg til noe.

Samlingens andre problem er at den (som forventet) fremstiller sine religiøse karakterer som hallusinerende og skrullete noksagter, i tillegg til å lide av forfølgelsesvanvidd. De ser Jesus i trenchcoat, tror noen forgifter dem via vannet og er eks-dyreplagere som nå forkynner frelse.

For det det er verdt fikk boka gode anmeldelser da den kom ut i 2007. Selv fant jeg ikke én eneste novelle som talte til meg, berørte meg, eller fikk meg til å tro at det her var noen som hadde noe å si meg.

Styr unna.

Barry Lygas "Game", den andre boken i om den unge seriemorderjegeren Jasper "Jazz" Dent, er på mange måter bedre enn den første boken presenterte leserne for Jazz, Connie-den afroamerikanske kjæresten hans, bløderen Howie, G. William Tanner, sheriffen i Lobo's Nod, som fakket Billy Dent, faren til Jazz og en av USAs verste seriemordere.

Spenningen er mer fortettet, skurken er mer sofistikert og plottet er mer interessant. Men så kommer slutten, og driter og pisser over det hele.

Det skjer ved at boka slutter på en cliffhanger. Jeg har ingenting mot bøker som slutter på en høy og spennende note, så lenge disse bøkene følger et mønster som er etablert av den første boka.

Harry Potter-bøkene er et godt eksempel. Det samme er bøkene av Limony Snicket. Lygas første bok om Jazz, etablerte at hver bok skulle fokusere på én sak. Det gjør ikke denne. Den har to historier, hvorav en begynner på slutten.

Da kan jeg ikke la være med å sitte igjen med en følelse av å ha blitt lurt. Det har jeg ikke følt siden jeg leste T. Cooper og Allison Glock Coopers «Forvandlerne», og før det, et par av James Pattersons bøker, som også slutter på en cliffhanger av de latterlig store.

Boka har altså kvaliteter jeg satte pris på, men på grunn av slutten kan jeg ikke få meg selv til å gi den en bedre terningkast enn to.

Om bare forfatteren hadde kalt den «Game- Part 1».

Styr unna.

Små dråper med avvisning, ekskludering, nedvurdering, blir til en stor å som går på en blanidng av rettferdig harme, virkelighetsfjernhet og hevntørst i australske Jackie Frenchs lille, men utsøkte bok "Livet er ikke en film".

Bokas hovedperson, Mike, er som tenåringer flest: han er tilpasset, uten å være fri for bekymringer og problemer; han har et sosialt nettverk og et utseende som gjør at han er populær, men er ikke på toppen av det sosiale hierarkiet; og så er foreldrene hans skilt, uten at det har gjort ham sær og mørk.

Klassekameraten Lance er hans rake motsetning: Der Mike er omgjengelig, er Lance en som liker sitt eget selskap like godt som selskap med andre. Der Mike er en del av en sosial sirkel, er Lance et påheng. Klassekameratenes unnskyldning er at Lance ofte lyver på seg egenskaper og opplevelser.

Det er derfor ingen av dem tror på ham når han forteller dem at han stjal gift fra venner av foreldrene. Men når enkelte i klassen blir alvorlig syke og skolen blir satt i karantene, må de ta Lances historie på alvor. Og Mike, som aldri har sett på seg selv som noen helt, må plutselig bli like handlekraftig som heltene i actionfilmene han elsker.

Men, som tittelen slår fast, livet er ikke en film.

«Livet er ikke en film» er ikke en bok som gjør et stort inntrykk. Den starter langsomt, akselerer for fort i midten og slutter på en nokså ordinær og lite overraskende måte. Men boka er ikke uten sine positive sider.

Karakterene er sympatiske og troverdige, språket er enkelt og en likefrem måte som gjør uhyggen et stykke ut i historien enklere å kjøpe, og den har et par ting å si om konsum av vold og hvilke konsekvenser det kan ha. Det er ikke dermed sagt at det boka har å si er riktig, men jeg liker bøker som har noe å si.

Anbefales.

Det er ikke enkelt å stable et stabilt hverdagsliv på beina når man akkurat har "drept" foreldrene sine og begravd dem i hagen. Men det er det Doyle-søstrene blir nødt til å gjøre i Lisa O'Donnells morsomme og rørende roman fra 2013.

At søstrene er henholdsvis femten og tolv, gjør sannheten om det som har skjedd og hva som kan skje når den blir avdekket (bokstavelig) både interessant og spennende. Før det skjer, blir vi i kapitler som skifter perspektiv kjent med søstrene, med deres homofile-kanskje pedofile nabo- Lennie, med Mick, som selger iskrem og dop, og med Bobby- Lennies nysgjerrige lille hund som stadig dras mot hagen til Doyle-familien.

Historien som O'Donnell forteller er så god og til tider så morsom at jeg bare måtte lese bokas tre hundre og trettifem sider uten avbrudd. Jeg ble underholdt, rørt og berørt og gjort kjent med karakterer jeg ikke kommer til å glemme med det første.

Men jeg ble også litt skuffet på slutten. Ikke mye, bare litt. Slutten klinger ikke like riktig som begynnelsen og midten, noe ved den gir meg en følelse av at den var resultatet av et hastearbeid. Den burde hatt mer trøkk og følelsesmessig kick. I stedet ender den med å være en man tilgir fordi resten av boka er så bra.

Boka hadde fortjent bedre.

Likevel, hvis du leter etter en sjeldent tilfredsstillende roman med et overskudd av fortellerglede og humor, anbefaler jeg denne varmt.

Nesten uten forbehold.

Bare nitten år gammel blir Julie, fortelleren og hovedpersonen i Majken Van Bruggens roman fra 2013, enke. Mannen, Leon, blir alvorlig sjuk og dør i løpet av kort tid. Før han ble syk var planen deres å reise i Øst-Asia. Nå som Leon er borte, bestemmer Julie seg for å likevel foreta reisen alene.

Når vi møter henne for første gang, er hun nylig ankommet i Hong Kong. Bak seg har hun en lang togreise med den Transsibirske jernbanen, og foran seg har hun ingen fastlagte planer. Så det koster henne ikke noe å takke ja når Helen, en halv nederlandsk, halv thailandsk kvinne, Helen, tilbyr henne både jobb og et sted å bo i Bangkok, der hun og broren, Frank, har drevet en bar i ti år.

Hvis tilbudet slår deg som mistenkelig, så kan jeg forsikre deg om at van Bruggen aldri utsetter heltinnen for noen større fare enn et ran. Det finner sted i Hong Kong, blir skildret i løpet av de første tjue sidene og koster henne veska og bildene av Leon. Deretter går alt til helvete. Ikke ved at livet til Julie blir farligere eller spennende, men ganske enkelt ved at boken og historien blir kjedeligere, mer uinteressant og uvektig.

Om historien er dårlig, er karakterene enda verre. Julie skal forestille å være nummen etter mannens bortgang, men fremstår bare som en som lar tilfeldighetene rå over seg. Hun er også en av disse litterære karakterene som sjeldent tenker slik normale mennesker gjør. Selv når hun blir vitne til abnormal atferd, forblir hun uanfektet.

Jeg antar at det er meningen at reaksjonsmønsteret skal gjøre henne interessant, uutgrunnelig. Men det gjør det ikke. I stedet vasker det bort den lille troverdigheten boka hadde igjen. Det er uheldig. Mildt sagt.

Av de ca. 200 bøkene jeg har lest så langt i år, er «Bangkok baby» er en av de kjedeligste og mest uinteressante. Jeg angrer på hvert eneste sekund jeg brukte på å lese de hundre og tretti sidene boka består av.

Styr unna.

"La det være sagt med en gang: Mamma er pen, svært, svært pen. Jeg pleide å betrakte hennes skjønnhet i blikket til mennene som passerte henne. Der så jeg en feber, et løfte om fare. En dag, for ti år siden, kom jeg over en forside av Vogue, en av de siste hun gjorde før hun sank, før hun gikk over til det andre livet, bohemenes og kaosets liv, det jeg føler litt skyld for, og som gjør meg redd." Avtalen

Noen mennesker burde ikke være foreldre. Alice D, moren til Louise (fortelleren og hovedpersonen i Nustine Lévys utsøkte lille roman fra 1997) er en av dem.

Alice var en ettertraktet modell da Louise kom til verden. Men det varte ikke lenge. Fire korte år etter at fortelleren ble født, var morens karriere på vei ned. Uten at hun ville erkjenne det for seg selv eller andre. Verre; hun levde som om hun var uten forpliktelser, vanskjøttet datteren hjemme og møtte sent opp på foreldremøter ruset på alkohol og piller. Faren er et spøkelse som ikke makter å gripe inn.

Flere ti år senere og ett år etter at de sist så hverandre, avtaler mor og datter å møtes på en restaurant. Louise kommer. Det gjør ikke moren. I stedet for å bli forbanna, tilskrive fraværet med morens manglende evne til å sette et annet menneske foran seg, finner Louise på den ene unnskyldningen etter den andre for å forklare avtalebruddet og vente på moren. Men hvor lenge? Og er ettergivenheten ikke bare et tegn på at hun fortsatt er under morens tommel?

"Avtalen" er en liten bok om et langt og konfliktfylt forhold mellom mor og datter. Historien er enkel, hopper frem og tilbake mellom fortiden og nåtiden og gjør det ved hjelp av et magisk og flytende språk. Nettopp språket er hovedkortet til Lévys bok. Jeg ble betatt av det, leste setninger og avsnitt opp til flere ganger. Så godt skylte det over meg.

En perle av en roman.

PS: Ett år og noen uker etter at jeg startet å (hovedsakelig) blogge om bøker, går bloggen og jeg i en annen retning fra 1. august. Da begynner jeg nemlig å prioritere omtaler, anmeldelser og skriverier om film foran bøker. Denne endringen betyr ikke at jeg kommer til å slutte å skrive om bøker. Det betyr bare at jeg foreløpig vil begrense bokomtaler til én i uka. Mest sannsynlig søndager.

"Jeg flykter, farer ned trappene til tross for at det ikke er noen som kan jage meg. Det er faktisk ingen. Alle er døde. Mamma er død. Pappa er død. Lillebroren min Ludvig er død. Og sannsynligvis alle andre også."

Hedvig er tretten år. Hun har en mor og en far og en lillebror. Hun har en bestevenninne som heter Lydia. Og så har hun akkurat begynt i 7. klasse. Hun forventer å bli fjorten, og femten, og seksten, osv. Hun forventer å forelske seg, bli voksen. Hun forventer i hvert fall ikke å våkne opp en morgen og oppdage at hun har mistet alt og alle; foreldrene, sin to og et halvt år gamle lillebror, Ludvig. Lydia. Alle er døde. Borte.

Først kommer sjokket. Så frykten for det å være alene i verden. Ikke fordi hun ikke vet hvordan hun skal klare seg, det gjør hun. Takket være Ingela, den prisbelønte friluftspedagogen som lærte Hedvig og hennes de nå døde klassekameratene om hva en må gjøre for å skaffe seg mat, renser vann og holde seg varm.

Men Ingela har ikke lært Hedvig hva man skal gjøre når man oppdager at man IKKE er alene og redd for den andre.

Sofia Nordins "Ett sekund om gangen" ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for barn og ungdom. Det er ikke vanskelig å se hvorfor. Boka har et velbrukt premiss, et fint språk, nok driv og troverdige karakterer til å tilfredsstille både målgruppen og voksne som leser den.

Boka er ikke et mesterverk på noen måte. Men den leverer.

Over gjennomsnittet god barne-og-ungdomsbok.

Anbefales.

Syns dette er en god krimbok, den er lett og lese, men viktig og få med seg alle detaljer , gode karakterer som faktiskt har følelser, er ikke like kald som andre krimbøker jeg har lest.
Anbefales !

"I løpet av den siste uken hadde jeg blitt banket opp og nesten drept. Jeg hadde sett en mann bli skutt i hodet og jeg var tvunget til å stå hjelpeløst og se på mens Ema hadde vært sekunder unna å få strupen skåret over. Og da nevner jeg ikke det som var skikkelig rystende." Jegeren

Harlan Coben har solgt titalls millioner bøker ved å gjøre fortiden til et minefelt. I den andre boken i ungdomsbokserien hans om Mickey Bolitar, den femten år gamle nevøen til Myron Bolitar (helten i flere av Cobens bøker for voksne), er fortiden igjen en kilde til dødelig fare.

Bindeleddet til fortiden kalles Bat Lady. Hun heter egentlig ELizabeth Sobek og mistet familien til nazistene under andre verdenskrig. Selv ble hun reddet av et mirakel som fortsatt er skjult bak en tåke av en legende. Mickey blir venn med henne og blir involvert når fortiden nekter å la henne være i fred.

Samtidig blir Mickeys venninne, Rachel Caldwell, skutt i hodet i sitt eget hjem. Verre; moren hennes blir drept. Tross advarslene fra de voksne, velger Mickey å etterforske saken. Men ikke alene. Han får hjelp av Ema Beaumont, ei særegen venninne.

Det blir ikke ufarlig.

"Jegeren" er en helt ordinær spenningsbok. Karakterene er verken flate eller tredimensjonelle. Plottet er ikke dårlig, men det gjør heller ikke noen varig inntrykk. Faktisk er det nærmere den forglemmelige delen av skalaen. Man får et inntrykk av at Coben undervurderer sitt publikum. Det er aldri bra.

Helt ordinær bok.

"Jeg løper inn på badet og smeller døra igjen bak meg. Ser på meg selv i speilet. Alt jeg gjør, gjør denne forbaskede jenta. Løfter et øyebryn, blunker vekselvis med øynene, lager trutmunn, stikker ut tunga. Jeg er jenta i Slayer-skjorta. Det er ikke til å komme utenom." Forvandlerne, s. 20-21 (Av T. Cooper og Allison Glock-Cooper)

For noen år siden kunne man nesten ikke se en hip hop-musikkvideo uten at artisten/regissøren på slutten lovet at "fortsettelsen følger", eller "to be continued". Noen fortsettelse kom ikke, og jeg har aldri kommet over en god forklaring på hvorfor de kreative menneskene bak musikkvideoen gjorde dette. Alle aksepterte det som en liten særegenhet ved sjangeren. En enkel skyteskive for den som ønsker å påpeke de latterlige sidene i sjangeren.

Ekteparet T. Cooper og Allison Glock Coopers "Forvandlerne" har ingenting med hip hop å gjøre. Eller hvis en skal være pertentlig, så er det et par tilfeller hvor forfatterne forsøker seg på slang, ala Snoop Dogg. Det handler i stedet om identitet, kjønnsidentitet. Men boka er som en av de ovennevnte videoene, den lover, men leverer aldri. Ikke i begynnelsen. Ikke i midten, og definitivt ikke på slutten.

Kort sagt; dette er en bok hvor hovedpersonen alt for lett aksepterer den radikale forandringen han gjennomgår over en natt, hvor forklaringen bak forandringen er alt for latterlig og bare er interessant i teorien, og hvor slutten er skuffende fordi så skamløst legger opp til en oppfølger, i stedet for å gi oss et tilfredsstillende klimaks.

Styr unna.

I en alder av tolv år skjønner Pierre Anthon meningen med livet; at det er meningsløst. Så han slutter på skolen, abdiserer sin rolle som skolens sterkeste til Ole, tilbringer dagene med å sitte på et plommetre som vokser på skoleveien, hvorfra han utbasunerer sin filosofi om hvor betydningsløst livet er.

Medelevene, inkludert hovedpersonen, Agnes, bestemmer seg for å bevise og overbevise Pierre om det motsatte. Ved å samle en haug med ting som har betydning for dem i et forlatt sagbruk og senere ta med Pierre Anthon for å se «haugen av betydning».

Det som starter som en uskyldig lek, slutter likevel snart å være en uskyldig om enn betydningsfull lek. Tingene og «betydningene» barna krever av hverandre til haugen, fremkaller først sinne, så tårer, så ondskapsfullhet. Men vil Pierre Anthon la seg imponere?

Janne Tellers «Ingenting» er en bok som er best når man vet minst mulig om den. Så jeg er glad for at jeg ikke leste mer enn sitatet på forsiden og åpningslinjene før jeg bestemte meg for å lese boka. Hadde jeg lest baksideteksten eller blitt fortalt om premisset og alderen på barna, ville jeg styrt unna den.

Boka er ikke dårlig. Premisset er interessant. Teller har en spennende stemme og tegner et gripende bilde av en gruppe barn som går av konseptene.

Men et par ting gjør at boka ikke klarer å gjøre et så sterkt inntrykk på meg som det den burde ha klart: For det første mister boka mange troverdighetspoeng på at barna er så unge.

Jeg sier ikke at tolv år gamle barn ikke er i stand til å gjøre grusomme ting, bare at jeg som leser ikke klarer å tro på at så unge barn kan eller vil ha så filosofiske holdninger til det. For det andre, blir bokas siste 40-50 sider bare latterlige. Da kastes det lille som var igjen av troverdighet ut av vinduet.

En ting skal boka likevel ha; det er interessant mens det varer.

"I fjor hadde jeg kortere hår. Jeg likte å ha lange øredobber med steiner i. Og høyhalsede strikkegensere som var for store. Trange bukser. Og litt slitte sko. Sekk på ryggen. Men nå bruker jeg ikke øredobber. Jeg liker best å gå i mye strikkekjoler med tights under. Og joggesko som er veldig rene og stive og kjedelige. Jeg savner meg selv sånn som jeg var for ett år siden. Jeg det å være normal. Å ha en fremtid." Tilstrekkelig vakkert (Av Synne Sun Løes, Cappelen Damm, 2010, 146 sider)

Johanne er sytten år og alvorlig syk. Hun skal dø snart og renner frem og tilbake mellom aksept og glefsende sinne og frustrasjon. Jenny er også sytten, også hun skal dø. Men i motsetning til Johanne, er hennes sykdom ikke en som angriper kroppen; den er i sinnet. Og den får henne med jevne mellomrom til å forsøke å overdose seg selv til døde.

En dag blir Johanne intervjuet i avisen. Jenny er en av dem som leser historien hennes og skriver til henne. På overflaten er jentene som dag og natt; Johanne er mor til en to år gammel jente, Jonine, og drømmer om å finne den store kjærligheten, gifte seg og bli gammel. Jenny på sin side vil heller skyte seg selv med hagle enn å bli gift, hater å sminke seg og dyrker sykdommen sin.

Likevel finner de tonen og begynner å brevveksle. Bokas første del består av Johannes side av kommunikasjonen, mens Jenny tar ordet i den andre halvdelen, før en annen karakter får anledning til å oppsummere det hele på slutten.

Det beste med «Tilstrekkelig vakkert» er bokas nakne ærlighet. Denne hudløse viljen til å legge ord på vanskelige følelser, til å ville snakke om de store temaene, gjør at man beundrer den litt. Det er det positive. Det negative med boka, i hvert fall slik jeg ser det, krever oftere enn jeg liker oppmerksomheten fra bokas fine kvaliteter.

Det første som får en til å himle med øynene, er premisset; en døende tenåring skriver om hvordan det er å dø og blir noe filosofisk anlagt. Det er en gammel klisjé. Men heldigvis er boka og hovedpersonen selv klar over det, og en aksepterer det noe motvillig etter at det skjer.

Klisjeene står også i kø på Jennys side. Hennes mor er en overfladisk vestkantkvinne. Faren bor i «Afrika», der han har giftet seg med en afrikansk kvinne som Jenny skriver er ett år eldre enn henne selv. Og Jenny og hennes nærmeste venn, Chris, lever opp til klisjeen om rike, bortskjemte og ensomme barn som er blinde for privilegiene de er omringet av og dyrker døden for å kjenne at de lever.

Et annet av bokas problemer er ett den kunne klart seg uten. Det er alle de døde karakterene. Besteforeldrene til Johannes på begge sider av familien er døde. Det samme er moren hennes, og det er også farens bror (han levde ikke lenge nok til å erfare noe særlig, men likevel). Jeg mistenker at det var en fiks måte på å forklare Johannes og farens tosomhet (før farens eneste gjenlevende familie, søsteren, flytter fra Bergen og kommer for å bo hos dem).

«Tilstrekkelig vakkert» er altså en bok man vil kalle glitrende. Men den var ok å lese.

Midt på treet.

Oftere enn jeg liker opplever jeg norske skjønnlitterære bøker som alt for kalde. Språket er så kontrollert og karakterene er tilknyttet og betydelige sider ved deres karakter og dramatiske behov gis til leseren i små drypp at jeg har mistet interessen for både boka og hvordan det går med personene i den når boka endelig får en stødig kurs.

Eivind Larssens "Ingen savner Edward Niema" er sånn sett en "unorsk" roman. Historien kommer raskt i gang, vi blir fort introdusert for en karakter som er morsom, sympatisk og som allerede i løpet av de første kapitlene får et mysterium både han og vi vil oppklare.

Edwards er aktuar. Eller var. Samme dag som han blir førtidspensjonert fra jobben (mot sin vilje), forteller kona ham at hun er syk. Vant med å begripe verden og livet gjennom tall og beregninger, slår han raskt fast at det er sekstisju prosents sjanse for at hans kone- en religiøs kvinne som har jobbet som regnskapsfører i mange år- vil dø innen seks år. Men som han selv innrømmer, oppfører fremtiden seg sjeldent som fortiden, og kona dør tre uker senere.

Det nevnte mysteriet blir Edward kjent med når han skal ordne med begravelsen. Han finner ut at noen har betalt alle utgiftene for begravelsen. Til og med for en nekrolog i avisen. Like etter får han et tilbud han vanskelig kan si nei til fra en mann med en kriminell bakgrunn og et mistenkelig forbindelse til den døde kona. Deretter blir hverdagen hans både mer interessant og farligere.

Det første som falt meg inn etter at jeg leste ferdig "Ingen savner Edward Niema", var at den, i motsetning til så mange norske skjønnlitterære bøker jeg har lest i løpet av det siste, var blitt skrevet med et publikum i tankene.

Jeg trodde en gang at det var en selvfølge at en bok som har blitt skrevet og gitt ut, nødvendigvis må være skrevet for et publikum. Men i løpet av de siste årene har jeg hatt et sterkere inntrykk av at mange bøker gis ut for å gis ut, eller for å bli lest av en liten sirkel av venner og venners venner.

Det er den eneste forklaringen jeg har på at det gis ut så mange bøker uten en ordentlig historie, med hovedpersoner som nekter å ville noe, som aldri engasjerer.

Anbefales varmt!

Jeg har to, ikke likevektige oppfatninger om Bernard Becketts kritikerroste og filosofisk anlagte bok:

På den ene siden er jeg betatt av historien som blir fortalt i løpet av bokas hundre og trettifem sider, imponert over måten han har konstruert historien på og bestilte et eksemplar umiddelbart etter at den lånte kopien ble returnert til lokalbiblioteket.

På den andre siden har jeg sterke motforestillinger mot det moralske universet han tegner opp, men jeg kan ikke si hva det er jeg misliker uten å spoile boka.

Kort sagt handler boka om ei jente som går opp til en prøve og forsvare sin tese om Adam Forde, en helt, legende og kanskje også en skurk, som var sentral i et av de mest minneverdige hendelsene i republikken Anaximander bor i.

Både republikken og grunnideene samfunnet er strukturert på, låner ikke overraskende veldig fra antikkens Athen. I starten var jeg redd for at dette skulle gjøre boka pretensiøs og kjedelig. Det er den ikke.

Filosofien er avvæpnende tilgjengelig, mysteriet rundt Adam Forde er gripende, det samme er kjærlighetshistorien på tampen og "sjakkampen" mellom Forde og en annen spesiell karakter.

Hvis du leter etter en liten og tankevekkende bok, anbefales denne varmt.

Sonallah Ibrahims "Det stinker" fra 1966 er en veldig kort bok. Nittitre sider for å være presis. Nesten halvparten består av forord og et intervju med forfatteren. Til tross for den beskjedne lengden, kommer boka med tre glitrende pass; det ene forteller oss at boka forandret arabisk litteratur da den først kom ut, det andre at den "[...] nærmest er fri for begynnelsers flauser", og det tredje at boka er en beundringsverdig blottlegging av et totalitært regime.

Etter å ha lest boka to ganger, første gang med skyhøye forventninger og andre gang for å sjekke hva det er jeg har gått glipp av, har jeg konkludert at boka er et oppgulp av dimensjoner. Med forbehold om at jeg ikke er en ekspert på arabisk litteratur, egyptisk litteratur eller på Egypts historie (jeg har, som så mange andre, lest litt her og der og sett dokumentarer på Youtube), vil jeg si at Ibrahims bok ikke fortjener det ryet den har. Til det er den for uinteressant, surrete og uvektig. I tillegg er den alt for tam til å ha fortjent et forbud. Her mistenker jeg at Nasser-regimets meningsløse paranoia blir brukt til å markedsføre boka, når slike forbud av det ene og det andre var regelen, snarere enn unntaket.

Det er ikke dermed sagt at boka og forfatteren mangler troverdighet. Så langt vil jeg ikke gå. Ibrahim tilbrakte tross alt en tid i Nassers torturkamre. Men siden boka er et skjønnlitterært verk, mener jeg det er feil å bruke forfatterens erfaringer til å bortforklare bokas svakheter. Jeg tror det ville vært annerledes om Ibrahim hadde skrevet en selvbiografi, det har han ikke gjort.

Ønsker du å lese god arabisk litteratur, er denne ikke en bok du bør nærme deg med noen entusiasme eller håp om å få bedre innsikt i Egypts historie under Nasser. Les heller Qutbs «Milepæler». Da kan du i hvert fall si at du har lest boka til mannen som startet flammen som er væpnet islamisme.

Denne vil bare kjede deg uten å gi deg noe å tygge på.

Styr unna.

Jeg leste anmeldelsen din etter at jeg postet min. Jeg fant originalutgaven da jeg var i Oslo nylig. Den var bedre enn jeg hadde forventet. Langt bedre. Dens skjebne, at den ble adaptert av Hollywood året etter "Scream", vil for alltid gjøre den til nr 2 i de flestes bok. Sånn sett minner den meg om filmen "The Town That Dreaded Sundown" og hvordan ryet til filmen og den virkelige seriemorderen ble snappet opp av Zodiac (seriemorderen og filmen til David Fincher)

"Med voksende frykt stirret hun på brevet, på den ene svarte setningen som lyste mot henne fra det krøllete papiret. Jeg blir kvalm, tenkte hun. Beina holdt på å gi etter under henne, så hun grep tak i bordkanten for å støtte seg. Det er en drøm, sa hun håpefullt til seg selv. Egentlig er jeg ikke våken og står her på kjøkkenet i det hele tatt. Jeg ligger i sengen min oppe og sover tungt, og dette er bare et mareritt.[...] Hun lukket øynene, og da hun åpnet dem igjen var papiret fremdeles i hånden hennes, med den korte setningen i svarte bokstaver... JEG VET HVA DU GJORDE I FJOR SOMMER." Jeg vet hva dere gjorde i fjor sommer

Før jeg leste «Jeg vet hva dere gjorde i fjor sommer» visste jeg to ting om boka: Den er opphavet til «Fryktens sommer», skrekkfilmen fra 1997 som gjorde Jennifer Love Hewitt til en stjerne, og den er et markedsinspirert bok, lik High School Musikal-bøkene, skapt for å tjene penger på en trend, i dette tilfellet revitaliseringen og populariteten til slasher-sjangeren som (har jeg hørt) herjet som en feber etter premieren av Wes Cravens «Scream».

Hvis du har sett «Fryktens sommer» vet du at det første er sant, mens det siste er en antakelse. Lois Duncans bok er ikke en bok som ble til på midten av 1990-tallet. Den er 1973. Samme år som William Friedkins «Eksorsisten», Robin Hardts «The Wicker Man», og ikke minst «George A. Romeros «The Crazies». Hvilket bare setter enda et utropstegn bak konstateringen av at 1970-årene er konge hva gjelder pop-kulturdefinerende bøker og filmer.

Handlingen i «Jeg vet hva dere gjorde i fjor sommer» er noe annerledes fra den til Jim Gillespies film. For det første er karakterene yngre. Hovedpersonen, Julie James, er sytten når vi møter henne. Hun var seksten da hun, kjæresten Ray, bestevennen til Ray, Barry, og Barrys litt enkle kjæreste Helen, kjørte ned og drepte tiåringen David Gregg på en fjellvei.

Ungdommene reagerer som man kan vente av ungdommer, av alle mennesker egentlig; de er forferdet over hva som har skjedd og blir bekymrer seg for konsekvensene. At de vil bli dømt er ingen av dem i tvil om. At de også vil havne i fengsel og få fremtiden ødelagt er også like sikkert. Men bare hvis de gjør det rette, det særlig Julie insisterer mest på at de skal gjøre. Uheldigvis gjør de ikke det rette. I stedet stemmer de over hva de skal gjøre, og flertallet stemmer for å stikke fra åstedet.

Men noen vet hva de gjorde, og ett år etter hendelsen, detter et brev i postkassen til Julie og til flere av de andre. Deretter kommer de blodige anfallene.

Dersom du liker gnistrende gode spenningsromaner for ungdom, er «Jeg vet hva dere gjorde i fjor sommer» sjelden god en du ikke bør gå glipp av. Spenningen er glitrende, karakterene levende og troverdig skildret, overraskelsene popper opp her og der og slutten er flott.

Det som hindrer meg fra å trille en sekser er at skurkens identitet etter hvert ikke er så vanskelig å gjette. Det er ikke en ubetydelig feil.

Anbefales varmt.

Når jeg leser en bok, pleier jeg å ha en notatbok i nærheten. Der notererer jeg navn på karakterer, viktige momenter, sider med fengendende sitater, og mer. Det hjelper meg med å holde oversikt og gjør meg bedre i stand til å skrive anmeldelsene jeg skriver her på bloggen.

Jeg gjorde det samme med Tor Fretheims "Alltid Andrea". Men mer enn fire uker etter at jeg leste boka og med notatene foran meg, kan notatene ikke hjelpe meg med å forstå poenget med boka.

Boka handler om identitet og spiller på forestillingene vi har om kjønn og kjønnsidentitet. Er hovedpersonen en gutt eller ei jente? Og kan de indre kvalene han går gjennom forklare brannen han starter på skolen der han går?

Jeg stiller spørsmålene, men er egentlig totalt uinteressert i svarene. Det skyldes ene og alene at "Alltid Andrea" aldri interesserer seg for å fenge meg som leser. Tvert imot. Den holder meg på avstand, kjeder meg så grundig at hver leste side forsvinner bak en tåke av kjedelige setninger, kjedelige tanker, kjedelig karakter og spinkel historie.

En av mine verste leseopplevelser i år.

Styr unna.

Freddy har ikke hatt det lett i de siste månedene. Ikke lett i det hele tatt. Først dumpet kjæresten Anita ham på spektakulært vis («[…]uten rom for forhandlinger»). Siden har hun både klint og ligget med en annen på en fest. På hans fest. I hans hus. Eller mer presist, huset til foreldrene hans. Men det går ut på det samme, gjør det ikke? Apropos foreldrene; de har bestemt seg for å dra til Provence på ferie. Alene. Så de har bestemt seg for å dumpe ham hos Inger Lise, kusinen i Oslo.

Den tjueto år gamle psykologistudenten Inger Lise bor på et bokollektiv sammen med to andre, tjue åringen Agnethe og en annen jente som skal være borte gjennom hele sommeren. Freddy skal overta både plassen hennes og hennes del av utgiftene.

Enda han blir oppbevart hos kusinen mens foreldrene reiser til Frankrike, er Freddy spent på hva han kan få ut av oppholdet. Å lære byen å kjenne står på lista, men det står ikke øverst. Det gjør en annen, mer pressende sak; å lege skadene etter Anitas herjing ved å finne en annen jente.

Det klarer han mye kjappere enn han har drømt om. Hun heter Caroline, er et par år yngre enn ham, er mer moden enn alderen skulle tilsi og er like hip på ham som han er på henne. Men det er før han (rimelig kjapt) oppdager Carolines store og tragiske hemmelighet. En hemmelighet som vekker til live ett talent Freddy låste inn i dypet av seg selv mange år tidligere.

«Skyggebokserens» beste kort er at hovedpersonen interessante talent, hvordan han fikk det, hvordan han har forvaltet det, eller ikke forvaltet det, og hvordan det endrer ham når han bestemmer seg for å slutte å gjemme seg og begynner å omfavne den han er.

At boka ikke velger å spille dette kortet på en smartere, mer dyptloddende måte, er dessverre også det som gjør boka så middelmådig. Den kunne og burde vært bedre enn den er, men den er det ikke. Dermed ender man med å bite tennene over de tapte mulighetene, i stedet for å klappe for det som er bra.

Men en ting skal boka ha, den er, på sin egen måte, litt unik. Særlig med tanke på en viss Oscar-nominert film som også kom ut,1999 og som den deler premiss med.

Alt i alt en grei leseopplevelse.

Les den hvis du ikke har noe bedre å ta deg til.

Noen bøker og historier er best når man leser dem i en dunkelt belyst boble og ikke tar dem ut i lyset. Twilight-bøkene er et eksempel på dette. De fleste som leste bøkene og er fan av filmene, så en romantisk odds-trossende historie mellom ei jente og en pen gutt. De som ikke likte boka, inkludert en av mine favorittforfattere-Stephen King, så både en dårlig skrevet serie med bøker, og en historie som hadde flere urovekkende elementer og budskap. Pedofili og stalking har blitt nevnt.

Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortlands «Det blir pinlig uansett», er ikke like «kontroversiell» som Twilight. Men også denne lille boken har en historie som er best når den leses og legges igjen langt fra dagslyset. Med det mener jeg at premisset dens fungerer best når man ikke pirker i det. Og det er fair nok. Boka er tross alt ikke en som later som den er mer enn det den er.

Historien handler om Elias, en seksten år gammel, noe sky gutt som ser ei jevnaldrende jente, Susanne, på bussen og faller for henne. Det er plausibelt nok. At Elias får e-posten hennes fra den gjennomsiktige permen hun bærer på er mindre plausibelt, men ikke nok til å få boblen til å bli allergisk mot dagslys.

Det gjør det neste; Elias skriver til Susanne. Og Susanne, enda hun viser sunn skepsis i starten, kvitter seg med skepsisen alt for fort og starter å utveksle e-post med Elias. Kort tid senere begynner hun også å betro seg til ham, fortelle ham om Karl, en 19 år gammel fyr som fremstår langt farligere i Susannes e-poster enn han egentlig viser seg å være.

Når Susanne forteller Elias at Karl har stjålet noe fra henne, melder han seg frivillig til å returnere det til henne. Men vil det føre til at Susanne blir forelsket i ham?

«Det blir pinlig uansett» er en fint skrevet bok som ikke leverer på det man forventer at den skal levere på. Her er det ingen kjærlighetshistorie som blomstrer. Ingen moralisme om faren ved å kommunisere med noen som skriver til en og forteller en at han i all hemmelighet har iakttatt en i en stund.

Alt for mange bøker jeg har lest i juli har dødd i første halvdel. «Det blir pinlig uansett» er en av disse.

Styr unna.