Bokelskere.no

Why are the Danes so happy? Helen Russell tries to find out in her memoir The year of living Danishly.

When her husband gets a job at Lego, Helen Russell leaves her fancy London magazine job behind, and moves to Billund in rural Jutland (Jylland) with him. She has grown tired of her London life, and decides to find out why the Danes are the happiest people on earth . The year of living Danishly tells the story of her experiences with the Danish way of life through the year, starting in January.

How much of a culture shock could it be to move from the UK to Denmark, you may ask (I sure did). In the bigger picture, few countries in the world are more similar than these two. They are both queen-ruled monarchies. They are both EU and NATO members. They are flat, wet, North Sea-bordering, beer-drinking, football-loving, liberal democracies, with a long history of influencing each other.

The trip to Denmark is the first time the author sets foot outside of Great Britain. Or at least the book gives that impression at times. She is surprised and amused by every little thing that is a bit different from her London life. In her opinion, Denmark in January is dark and freezing (yes, even snow- and mountain-free Denmark!), the locals are strange and bad at small talk and so on.

The book is a mix between her personal experiences and interviews with Danish experts trying to explain why the Danes are so happy.

The year of living Danishly portrays the Danes as one big, happy family, where the family members get their happiness from coffee, alcohol, meat (pork), detailed planning of everything in life, antidepressants, design furniture, a lot of traditions, short working hours and spending lots of time with each other.

The Danish welfare system is portrayed as so well-functioning and well-loved that even the [legendary?] Norwegian welfare system pales in comparison. Everybody trusts the government and their politicians, everybody likes paying lots of tax because they get so much in return, changing jobs (or spouses) is no big deal and every employee has a decent wage. Heaven is not above us, it is just south of Skagerrak.

The book is a bit long and the author a bit annoying at times, but The year of living Danishly is also an enjoyable, light read which gives you a better understanding of the Danes and their ways.

And it makes you never want to live in the UK.

Erin Meyers bok "The culture map" er skrevet for ledere av multinasjonale selskaper, men er en fryd å lese for oss andre også.

Den handler om arbeidslivskulturen verden rundt. Erin Meyer er konsulent for selskaper som kjenner at det knirker når de skal få avdelinger i ulike land, noen ganger ulike verdensdeler, til å jobbe sammen.

Erin Meyer plasserer verdens land langs åtte akser når det gjelder arbeidslivskultur. En slik grovinndeling vil selvsagt bli temmelig overfladisk, men setter tankene i sving.

Er du sjef i Norge, gir det status å sykle til jobben. I Kina vil trolig staben din se på det som en hån hvis du kommer på tohjuling.

Meyer skiller for eksempel mellom land med lav og høy kontekst i kommunikasjonen, altså hvor mye som er underforstått når to personer snakker sammen. Hun kaller USA verdens mest lavkontekstuelle samfunn, med idealer som "si hva du mener og men hva du sier". I USA skal budskapet formidles i klare ordelag. Mest mulig gjennomsiktighet er målet. På motsatt ende av skalaen finner vi Japan, hvor det å "lese luften" er en grunnleggende sosial ferdighet.

Meyer forklarer forskjellene med på dette feltet med at USA er et ungt land med en mengde kulturer blandet sammen, slik at kommunikasjonen må være så enkel å skjønne som mulig. Japan har på sin side en flere tusen år gammel, homogen kultur hvor lite trenger å bli sagt for at mottakeren skal forstå. Så når folk fra høykontekst-samfunn hører lavkontekst-folk snakke, lytter de gjerne etter lag av mening som ikke finnes. Å tro at det er ordene som blir uttalt, som er hele meningen, går på tvers av deres egen kommunikasjonsstil.

Boken snudde opp-ned på i alle fall mange av mine fordommer. Høylytt samtale og gestikulasjon i Midtøsten og Sør-Amerika har ingenting med åpne linjer og snakk fra leveren å gjøre, ifølge Meyer.

Tvert imot er aksepten for åpen, eksplisitt kritikk mye større i Danmark, Nederland, Tyskland, Israel og Frankrike. Amerikanere forstår ironi dårlig, og vil gjerne ha tydelig beskjed hvis du forteller en vits. Den britiske understatement-måten å gi tilbakemeldinger på blir vanskelig forstått for dem som ikke skjønner kodene. Når din britiske sjef sier "with all due respect" i begynnelsen av setningen, er det hans måte å fortelle deg at du tar feil.

The culture map er full av illustrerende eksempler. For eksempel den franske banklederen som fikk jobb på Chicago-kontoret, og ikke skjønte at hun gjorde en dårlig jobb. Hun var vant til den franske formen for tilbakemelding, som handler om å påpeke feil. Da hun opplevde sin amerikanske sjef overøse henne med komplimenter, skjønte hun ikke at all amerikansk tilbakemelding inneholder tre komplimenter for hver innvending, og at alt skrytet bare var der for å sukre pillen.

Franskmenn ser på frisk diskusjon og uenighet som en berikelse i sosiale sammenhenger, amerikanere og i enda større grad asiater skyr det som pesten. Det som ett sted tolkes som å miste ansikt, ser andre på som stimulerende meningsbrytning.

Forretningslivet handler om å treffe beslutninger, men hvordan dette skjer, og hva en avgjørelse er, varierer sterkt. Japanerne forankrer alle avgjørelser langt nede i organisasjonen, og full enighet er målet. Tyskerne har rigide organisasjonskart og klare kommandolinjer, men ønsker en samlet beslutning fra ledelsen. Amerikanerne har løse organisasjonsstrukturer, men sjefen bestemmer. Tyskerne og japanerne bruker lang tid på å treffe en avgjørelse, men når de først gjør det, er den skrevet i stein. Amerikanske sjefer bestemmer seg tidlig, men kan komme til andre beslutninger senere - deres avgjørelser er ikke endelige på samme måte.

Dette med å skrive referater og tydelig ansvarsfordeling etter møter, er ikke noe universelt (selv om Apple og mange andre har hatt stor suksess med det ). I mange kulturer blir møtereferater og arbeidsinstrukser sett på som mistillit til arbeiderne. I Frankrike avsluttes møter gjerne med "Et voilá", uten at det blir sagt i klare ord hvem som skal gjøre hva.

Og så videre. The culture map forteller hvorfor ulike land har ulikt forhold til klokkeslett og kalenderen, og det har ingenting med punktlighet eller sløvhet å gjøre. Boken forklarer hvorfor du bør droppe brainstorming i japanske bedrifter, og heller bruke tiden din der til å gå på fylla med staben, eller grille med dem.

Er du sjef i Norge, gir det status å sykle til jobben. I Kina vil trolig staben din se på det som en hån hvis du kommer på tohjuling.. Russerne vil prøve å skyve enhver beslutning oppover i organisasjonen, danskene vil dytte den så langt ned som mulig.

Nøkkelen til å få ulike lands arbeidskulturer til å fungere, er selvsagt å snakke sammen, innse ulikhetene og finne mellomløsninger som alle kan leve med. Og ikke minst å innse at det sjelden ligger vrangvilje, men som oftest kulturforskjeller og misforståelser bak gnisningene.

Jeg ble vilt begeistret for den første romanen om Frank Bascombe, Sportsjournalisten. Det er en fortettet skildring av en mann i mild midtlivskrise.

Uavhengighetsdagen følger Frank videre, i det gudsjammerlig kjedelige året 1988. Den minner om forgjengeren i den forstand at boken følger Frank i noen få dager.

Jeg har ingenting imot bøker om vanlige folk som har lite spektakulære liv. De fleste liv har lite ytre dramatikk. Men 464 sider på innsiden av hodet til Frank Bascombe ble etter hvert en prøvelse. Det skjer ikke noe særlig i denne boka. Vi følger Frank på jobb som eiendomsmegler for gneldrete par, som er noe av det kjedeligste jeg har lest på lenge. Frank drar på tur med tenåringssønn. Frank snakker med damer. Frank vurderer alle situasjoner opp og ned. Alt er på det jevne. Som i første bok, er Frank tilsynelatende likegyldig over brå død hos hans nærmeste.

Det finnes to bøker til om Frank Bascombe. Det blir en stund til jeg går løs på dem. Uavhengighetsdagen er ikke uten lyspunkter og formuleringer som setter tankene i sving, men det er langt mellom dem. Boken kunne vært kuttet ned til 1/3 og blitt mye bedre.

Den første boka til Nina Lykke hinter om det som skal komme i Oppløsningstendenser og Nei og atter nei. Denne novellesamlingen (fortellinger om du vil) tar for seg ulykkelighet i middelklassens nærmeste relasjoner. Foreldre og tenåringsbarn, foreldre og deres pensjonistforeldre, voksne søstre, mann som har forlatt kone til fordel for yngre dame og så videre - de er mismodige, alle som en. Nina Lykke skriver frydefullt underholdende om lett gjenkjennelige forhold. Lite håp, mye svart underholdning. Hvis du er at typen som får glede av andres ulykke, er dette boka for deg.

Jeg intervjuer Renberg om boka i Stavanger 4. november

Ikke like sprudlende overbevisende som den første boka i serien - mer formelpreget. Anslaget er best, klimakset hvor jorden skal reddes fra utslettelse (hva ellers?) varer og varer, til det ikke er spenning, bare irritasjon igjen hos meg som leser.

Likevel en solid oppfølger hvor persongalleriet får mer kjøtt på beina, og jeg gleder meg til neste bok. Passelig referanse-tungt, men ikke så mye at det virker ekskluderende.

Tilbake til bygda etter år i Oslo. Jeg kan knapt åpne et helgebilag uten å lese historier om folk som flytter fra urbant til ruralt. Jeg har vokst opp begge steder, og har aldri hatt trang til å flytte tilbake til et bilavhengig liv igjen. Agnes Ravatn er altfor perspektivrik og selvkritisk til å svelge klisjeene om det gode livet på landet, men veier fordeler og ulemper mot hverandre på elegant vis. Min eneste lille innvending er at Einar Økland nok er en interessant nabo, men ikke så spennende å lese om i side etter side. Mer Agnes, mindre Einar, ville forlagskonsulent Ådnøy sagt.

Agnes Ravatn leverer alltid gode bøker. Denne også. En forfatter som beskriver sin egen velfødde baby med ordene (etter hukommelsen) "ein fullmåne med lue på", er jeg nødt å følge for hver bok videre.

Gut, berre 12-13 år, lever av småjobber og prostitusjon i Cape Town. Han kjempar mot traumer, vold, svik. Det er eit beinhardt samfunn som blir skildra, nøkternt og kaldt, men samtidig kraftfullt og til tider med ein slags poesi. Dette gjorde eit sterkt inntrykk på meg

Bøker skrives av mange grunner. Forfatterens grunn for å skrive denne virker å være at han vil kaste lys over en ukjent side av andre verdenskrig: Forholdet mellom Storbritannia og Spania i perioden etter den spanske borgerkrigen, men før USA kastet seg inn i andre verdenskrig. Jeg lærte masse nytt om feltet av å lese denne boka. Og jeg kommer absolutt til å lese mer om Spanias århundre, der er jeg temmelig blank. Den spanske borgerkrigen var råere enn jeg trodde, med massevoldtekter og massakrer i en enorm skala.

Når jeg likevel ikke gir mer enn tre stjerner, er det fordi Sansom ikke er en spesielt god skribent. All researchen hans om temaet pløyes inn i en litt stivbeint historie om tre skolekamerater som havner på ulike sider før, under og etter den spanske borgerkrigen. Alle har også et forhold til Barbara, som prøver å få sin elskede mann ut av en fangeleir.

Sansom beveger historien sakte framover, og først de siste 50 sidene av denne lange romanen drar han i gang litt action. Før den tid snegler historien seg av gårde, med prat, prat, møter, møter, mer prat, en del tilbakeblikk og så videre.

Lærerikt, men mindre vellykket som roman.

Tykkjer du det er for mykje lettvint reiselitteratur der ute? Umorosame forfattarar som dreg i veg for å skildre ei lang rekkje sjølvinitierte "scener" frå turen? Dette er ikkje ei slik bok. Jon Severud dreg i fotspora til Aasmund Olavsson Vinje si reiserute frå 1860, turen som vart til "Ferdaminne". Severud har gjort eit uhorveleg grundig og stort kjeldearbeid, og plukkar frå kvarandre Vinje sin tur frå Eidsvoll til Trondheim og tilbake. Kor mykje av det Vinje skriv, er til å lite på? Kven var dei verkelege modellane for hendingane i som Vinje skildrar i "Ferdaminne"? Severuds bok dissekerer og hyllar Vinje sitt prosjekt. Ho er både eit portrett av Vinje, samtida hans og endringane i det norske samfunnet i dei 150 åra som er gått.

Denne boka krevjer konsentrasjon av deg, og det fortener ho. Ein maktdemonstrasjon av ei reiseskildring.

Den første av de fire årstidbøkene jeg leste. Knausgård veksler som vanlig mellom å være veldig skarp og observant, personlig og finseframkallende pompøs - gjerne i samme tekst.

Egner seg fint å lese for alle med små lommer av tid og ambisjoner om å bruke dem til noe annet enn sosiale medier.

Til dels underhaldande, men ikkje enkelt å lese: Språket er 1938-normalen av nynorsk, med gjente, kvende, Sverike, droser og det som meir uforståeleg er. Skriven frå eit før-industrielt Noreg, vanskeleg å henge med på Vinjes resonnement om eit samfunn som ikkje finst meir.

Denne var overflødig. Den første boka hennes forteller det du trenger å vite, den er enkel og skåret til beinet. Denne går altfor detaljert inn i hver minste del av ryddingen, og det er ikke nødvendig.

Hørte denne som lydbok med familien (alder 44+40+12+9) på biltur, og alle likte den.

Ordentlig god, gammaldags røverhistorie med stort hjerte og troen på det gode i mennesket. Mange farer, cliffhangere, barn som redder dagen, det gode seirer og personene har flere sider enn de først ser ut til. Eventyr med innslag av fantasy, hvor jenta Siri drar ut på en odyssé gjennom ishavet for å redde søsteren, som er bortført til en forferdelig tilværelse av sjørøvere. Passer for barn 8-13 år.

Etter ein periode utan å lesa krim, har eg funne gull. Advokatkrim frå Bergen var det skulle til. Velskrive og for eit plot! Eg skal lesa meir av Chris Tvedt

Selv om det er ei tynn bok, er den slitsom nok å lese. Ikke fordi den er dårlig, men fordi stresset og presset som butikkansatt er så godt skildret. Paller som skal pakkes opp og ned, og sendes tilbake til hovedkvarteret. Stadige direktiver fra ledelsen, hele tiden nye kolleger, ubetalt overtid og så videre. Målstyringen og overvåkningen i moderne butikkdrift ga i alle fall meg svettetokter.

Mersalget plager forfatteren mest. Mersalg er å selge kunden noe han ikke hadde tenkt å kjøpe før han gikk inn i butikken, og alle bransjer gjør det hele tiden.

Mersalget i butikken styres fra Nille-ledelsen, og administreres i butikken av bokens hovedperson: Britt. Hun er butikksjef, og lever for å slå de andre Nille-butikkene ned i støvlene i konkurransen om å selge mest av kampanjevarer.

Britt er like magnetisk som den mest minneverdige sjefen du har hatt: Blid, støttende, hardtarbeidende, smart, streng, innsmigrende, oppfarende, lett uforutsigbar, målrettet og hundre prosent dedikert til oppgaven. Som er å selge, selge, selge.

Mersalgsdronningen er et velskrevet dokument fra livet bak kassen, mer undrende enn utleverende. De utmattende passasjene fra Nille-kassen brytes opp av historien om hvordan moderne varehandel tok form, med eksempler fra Walmart og McDonald's veksthistorier.

Jeg leste "År null" (om 1945) av samme forfatter, og ble imponert, men syntes samtidig at språket var litt tamt. "Vekten av skyld" ble skrevet i 1994, men kom ikke på norsk før i 2016. Dette er en bedre bok.

Buruma skrev boken da det fortsatt fantes mange sentrale tidsvitner til andre verdenskrig i Tyskland og Japan. Han drar til landene, besøker minnesmerker og sentrale steder, snakker med folkene, går dessuten til tekstkildene og trekker sine konklusjoner. Hovedpoenget hans er ikke så overraskende for historieinteresserte lesere. Tyskerne har kommet langt i sin bearbeidelse av årene 1933-45. Japanerne har en annen tilnærming til sine mørke år (1931-45), og den offentlige skyldinnrømmelsen fra landets politiske elite er vanskeligere å få øye på. Buruma forklarer hvorfor det er slik - en av grunnene er at japanerne ikke har sitt Auschwitz, deres sentrale geografiske sted fra krigsårene er Hiroshima, hvor japanerne var ofre, ikke aggressorer. Selv den japanske "Voldtekten av Nanjing" (google hvis du har mage til det) blekner mot atombombene. Turene hans til tyske Passau og nettopp Hiroshima er blant de beste partiene i boken, hvor Buruma fletter sammen krigsarv og samtidsreportasje.

Nødvendig bok som nyanserer, forklarer og ikke minst gir mange gode film- og lesetips.

Hvis man tenker på superhelter hele dagen, er det skikkelig surt at det er det er storebroren din som får i oppgave å redde to verdener, bare fordi man selv var inne for å tisse akkurat i det romvesenet med det viktige oppdratet landet i hagen. Luke er den misunnelige lillebroren som opplever at det er den eldre og superhelt-uinteresserte storebroren Zack som blir superhelt. Etter noen innledende heltedåder blir Zack, Luke og vennene deres involvert i et krim-mysterium som også - selvsagt - innebærer et oppdrag som MÅ løses, ellers vil verden gå under. (Såpass må det være i superheltbøker.) Avslutningen er suveren, en god blanding av Austin Powers, Mission impossible og James Bond, med en ond, men sårbar og litt sørgelig skurk som må nedkjempes i et hovedkvarter fullt av skumle rekvisitter.

Denne boka treffer på alle plan. Den står litt i fare for å bli en kommentar til seg selv, så selvrefererende som Luke til enhver tid er om reglene for superhelthistorier. Men forfatter Solomons har skrevet en morsom, spennende og medrivende historie som passer for foreldre og barn - perfekt som lydbok på bilturen.

Det er sikkert mange referanser i denne boka som jeg ikke tar, siden superhelter aldri har interessert meg noe særlig. Hadde jeg hatt en nerdete lillebror og trehytte da jeg var liten, er det med andre ord liten tvil om hvem av oss som hadde fått superkreftene.

Halvt interessant og halvt kjedelig babbel. Hovedpersonens kulturmingleliv i Madrid og delvis Barcelona ble fort repeterende på en utmattende måte. Det finnes tilløp til fine ting i drøftingen av gapet mellom språket (det fremmede spanske som han behersker noenlunde) og handlingene hans, og hvordan han bevisst bruker sin manglende språkkunnskap til å mystifisere sine egne motiver.

Det er en slags kjærlighetshistorie her, hvis man kan sette den merkelappen på hovedpersonens distanserte veksling mellom to spanske jenter.

Og etter denne boka har jeg lest ordet spliff nok ganger for et helt liv.