Bokelskere.no

Dette er så bra! Må bare innrømme at dette er min favorittkrim. Kan du tenke deg en bedre måte å lære engelsk historie på? Tusen takk, Sansom. Gleder meg til å lese neste bok i serien :)

I sin første roman skrev forfatteren om Jack the Ripper og mye tyder på at hun har latt seg inspirere av ham når hun har skapt morderen i denne boken.

The Gods of Gotham er ikke en oppløftende kriminalroman. Den er like gjennomført mørk som mange av bakgatene Timothy Wilde må bevege seg gjennom i jakten på barnemorderen. Det er noe trøstesløst over det hele, og de fleste karakterene som opptrer i teksten har sine plager og mørke rom. Til tross for dette rommer boken også en kjærlighetshistorie, den flimrer som et lite lys som kjemper mot stormkastene.

Det er god dybde i personskildringene, og de fleste karakterene har en troverdig utvikling gjennom boken, og byr også på flere overraskelser. Det er vanskelig ikke å trekke frem helten i historien, Timothy Wilde. Han har trekk man kan finne igjen hos klassiske krimhelter og han bærer historien godt. Litterært ligger romanen milevis over mange andre i samme sjanger og den er like mye en skjønnlitterær roman som en krim.

Med sikker penn skildrer forfatteren livet på skyggesiden i New York på midten av 1800-tallet. Hun er god på å skape atmosfære, og gjør nytte av datidens slang for å sette stemning i historien. Det er også mange små historiske detaljer i teksten, som vitner om at hun har satt seg grundig inn i temaet, og enkelte karakterer og hendelser er tatt fra virkeligheten. I starten av hvert kapittel er det utklipp fra avisartikler og bøker som gir innblikk i livet i New York på denne tiden.

Det skremmende med handlingen i The Gods of Gotham er parallellene man kan trekke frem til vår egen tid. De irske immigrantene var de laveste av de lave i New York, og måten de ble behandlet på gir assosiasjoner til hvordan innvandrere blir behandlet i vårt samfunn i dag. Boken er således en studie i hva fremmedfrykt kan føre med seg.

Dette er også en bok om menneskeverd og om kampen for rettferdighet i et samfunn hvor alt for mange vender ryggen til. Det handler om å stå opp for det man tror på, når man endelig finner en mening med det livet man lever, og hvordan man kan kjempe seg opp igjen når man har nådd bunnen.

The Gods of Gotham er den første boken i en krimserie, og det er bare å glede seg til fortsettelsen. Dette er en litterær godbit for alle som er glade i krim og historiske romaner.

Smertelig sterk krim

Med Smertehimmel tar Asle Skredderberget et stort steg opp fra sin debut Metallmyk.

Ingrid Tollefsen, ansatt i et legemiddelfirma, blir drept på et hotellrom i Roma. Økokrimansatte Milo Cavalli blir sendt ned til Roma som norsk representant for etterforskingen, og finner blant annet en «eskepost» som Tollefsen klarte å kvitte seg med før hun ble drept. Det viser seg også at Tollefsens yngre bror ble brutalt henrettet to år tidligere. Mens Milo graver seg ned i saken, får han også nye opplysninger om sin familie. Gamle familiehemmeligheter skal snu opp ned på alt det Milo tidligere holdt for sant.

Smertehimmel er bygget over samme lest som Metallmyk: økonomisk kriminalitet og grådighet står i sentrum kombinert med et kritisk blikk på en bransje som sitter på mye makt og penger. Det hele formidlet i en effektiv språkføring. Skredderbergets talent er at han klarer å ta komplekse temaer og gjøre dem interessante, spennende og forståelige for den vanlige leser. Boken er spennende, har mye action, og er vanskelig å legge fra seg.

Skredderberget har sagt i et intervju at han primært er opptatt av å underholde. Jeg vet ikke om jeg fester lit til den uttalelsen, for jeg opplever at han har et budskap utover det underholdningsmessige, og det er ikke vanskelig å se journalisten Skredderbergets penn skinne gjennom i boken.

Veldig mange av historiene i boken synes å ha sin inspirasjon fra aktuelle nyhetssaker de siste årene. Et godt eksempel på dette er den papirløse flyktningen fra Tsjetsjenia, hvis historie minner svært mye om Maria Amelie.Selve løsningen på krimgåten er også aktuell. Smertehimmel vil appellere til flere segmenter av lesere, men for de leserne som er opptatt av og oppdatert på nyhetsbildet og samfunnsforhold generelt, vil boken ha et ekstra lag.

Jeg kom mye mer under huden på Milo i denne boken, og jeg er blitt aldri så lite betatt av romanfiguren. Han er tiltrekkende, intelligent, og ikke minst så har han humor. Generelt er Skredderberget flink til å flette inn humor i boken for å lette tunge sekvenser, og han har mange skarpe replikker.

Et annet genialt trekk er katolske Milos mange skriftemål. Ikke bare sørger disse for at vi kommer mer under huden på Milo, men Skredderberget bruker også disse dialogene for å sette søkelys på bokens budskap og tema. Plottet i boken er komplekst. Det er mange løse tråder som ikke synes å ha noen sammenheng, men forfatteren vever dem sammen på elegant vis.

Smertehimmel tar opp flere dagsaktuelle temaer. Jakten på det perfekte, og hvor langt folk er villige til å gå for å nå sine mål. Aner vi et lite spark til de mange Birken – streberne her? Skredderbergets budskap er at av og til kan det lønne seg å sette egne behov til side for å tilfredsstille en større sammenheng.

Hvis jeg skal trekke frem noe jeg ikke var så fornøyd med, var det måten oppklaringen av saken blir presentert på. Det ble litt for mye amerikansk filmpreg over det, men alt i alt er dette blitt en knallsterk og spennende krim, som for øvrig har en av de mer originale biljaktscenene jeg har lest i en norsk krimthriller.

Asle Skredderberget har valgt å skrive krimthrillere fra et område hvor Tom Kristensen har vært nærmest enerådende i Norge. Det kan fort vise seg å være en svært lukrativ avgjørelse, for i Skredderberget har Kristensen fått en sterk utfordrer. Aner vi en ny Riverton – nominering i 2014?

Takk for tips. Den har jeg lest og likt!

Jeg har akkurat sett den utrolig spennende filmen "Argo", og inspirert av den har jeg lyst til å lese spennende spionromaner fra Iran i tiden fra 1979 og frem til 2000-tallet. Er det noen som har gode tips? De trenger ikke å være på norsk, gjerne på engelsk.

Veldig engasjerande og forvitneleg bokomtale! Og den solgte, denne må eg skaffe til påskeferien. Du fekk meg til og med til å trykke på lenken nederst, og der var mange godbitar.

Den siste pilegrimen er en veldig god krimdebut som skiller seg ut fra andre bøker i samme sjanger.

(...) Den siste pilegrimen er en ambisiøs krimroman. I motsetning til flere krimromaner som har et mord med en påfølgende etterforskning og konklusjon, har Sveens debut også en innholdsrik historie som er plassert i fortiden. Jeg skal ikke røpe for mye for ikke å ødelegge handlingen for deg som ikke har lest, men stikkordene er nazister, spionasje og motstandsbevegelse. Sveen har blant annet basert boken på det virkelige dødsfallet til motstandsmannen Kai Holst.Det har lenge vært spekulert i om Holst tok sitt eget liv, eller om han faktisk ble drept. Den fortidige handlingen er så spennende og mangesidig at den alene kunne stått fint som spionroman. Sveen skriver med god selvtillit, og har et godt grep på historiske detaljer fra tiden før, under og etter krigen. Han har også en god penn generelt. Noen klisjeer er det her og der, i tillegg til enkelte gjentakelser i teksten, men ikke for mye at det skjemmer historien.

To av Sveens sterkeste sider som forfatter er oppbyggingen av historien og karakterene. Boken starter med at vi tas rett med til åstedet for drapet på motstandsmannen. Så pensles handlingen tilbake til 1945, før vi igjen befinner oss i nåtiden. Alterneringen mellom de ulike tidsperiodene skaper et driv i teksten, og ofte avsluttes et kapittel med en cliffhanger slik at man får følelsen av at man må lese videre for å få vite hva som skjer. Sveen er også god på å porsjonere ut ledetråder om drapet og menneskene i boken, og ofte byr han på overraskelser og vendepunkter i handlingen som jeg ikke så komme. Den siste pilegrimen er en tykk bok, på over 500 sider, men bokens oppbygging og tekstens driv gjør at det aldri blir kjedelig. De siste 200 sidene leste jeg ut på en kveld fordi jeg ikke klarte å legge boken fra meg.

Det er mange interessante og godt skapte karakterer i romanen. Hovedpersonen, Tommy Bergmann, skiller seg litt fra andre krimhelter. Da jeg først ble introdusert for ham, likte jeg ham ikke i det hele tatt. Bergmann har et brutt forhold bak seg, som følge av at han har slått kjæresten. I teksten legges det opp til at han har enkelte psykopatiske trekk. Det er et interessant grep av forfatteren å skape en usympatisk karakter, det kan fort føre til at leseren blir frastøtt og ender med å ikke like fortellingen i det hele tatt. I dette tilfellet synes jeg det fungerer godt, for utover i boken blir bildet av Bergmann mer nyansert og vi får små drypp rundt hvorfor han er blitt som han er. Det skaper nysgjerrighet hos leseren. Portrettet av Agnes Gerner er også veldig godt. Måten Sveen skildrer henne på, gjør at jeg som leser kom godt under huden på henne. Jeg kunne fint lest en bok som handlet bare om henne. For meg var hun romanens hovedperson.

Boken har flere temaer. Et av dem er kjærlighet og svik. Det handler også om valg, spesielt umulige valg. Et annet underliggende tema er forskjellen mellom rett eller galt, og hvor grensen mellom disse to størrelsene går, gjerne i sammenheng med nettopp valg. Hva sier de valgene man gjør om en som menneske? Hva er det egentlig som definerer en som person? Det handler også om å være kvinne i et mannsdominert miljø.

Den siste pilegrimen har, som nevnt, en veldig god oppbygging, men enkelte steder har Sveen tydd til litt lettvinte løsninger. Jeg opplevde det ikke som troverdig hvor fort Bergmann koblet funnet av beinrestene i Nordmarka med drapet på motstandsmannen. Han hopper litt for lett til konklusjoner.

Noe av det jeg liker best med å lese bøker, er å lese en virkelig god bok av en debutant, og vite at jeg har oppdaget en ny forfatter jeg gleder meg til å følge med på fremover. Slik føler jeg det med Gard Sveen og Den siste pilegrimen. Det blir veldig spennende å se hva Sveen kan komme med etter dette. Hvis du skal lese krim i påsken, bør du forsøke deg på denne. Romanen passer ekstra godt for deg som både liker spionthrillere og krim. Jeg håper også at det en gang i tiden blir snakk om en filmatisering av boken, for her har man mange ingredienser til å skape en veldig spennende film eller TV-serie.

Hentet fra bloggomtalen min her

Jeg lånte denne på biblioteket sist og gleder meg til å lese den!

Eg og var litt usikker på det ordet, eg meinte nemleg at eg hadde lese det i ein eller annan samanheng, truleg noko av Ragnar Hovland. Etter ein raskt konsultasjon på språkrådet, kom eg frem til at "hjåsvevn" ikkje var eit godkjent nynorsk ord, men om ein skreiv det "hjåsvæve" var det ikkje noko problem. Svæve er forresten den prosessen ein del av blomane i korgplantefamilien går igjennom, når dei let seg att om kvelden (kjelde: språkrådet).

Eg likar nynorsk, det er noko traust og lyrisk over det, ja også fører det med seg ei viss framandgjering sidan ein tidvis støyter på ord ein ikkje forstår. Eg har ingen klare favorittord, men på bokmål er det to ord som eg har stor aversjon mot. Det eine er "hverken" - eit grusomt ord som er smertefullt å lese - det andre er "kikke".

Har du nokre tankar omkring progresjonsprosessen? Kor mykje skal vi lese i veka? Sjølv synes eg det passer med ein Del i veka.

Når det kjem til trådar, synes eg vi skal ha ein hovudtråd der vi oppsumerer boka, så legger vi inn lenker til dei ulike delane og har ein tråd for kvar del, som vi går igjennom på slutten av kvar økt. Når det kjem til dette med spoiler synes eg ikkje vi skal vere så veldig hysteriske. Dette er jo ei analytisk gjennomlesing, og då må ein rekne med at det meste av innhaldet vert dratt frem i lyset. Følgande forventer eg å ikkje sjå ordet spoiler nemnt igjen i denne kontekst ;)

Artig innlegg.

Sidan dette kanskje starta som eit hat mot den norske omsettinga av Harry Potter, kan eg byrja der. Eg er svært nøgd med den norske omsettinga. Eg synes det var sprekt av Høverstad å lage fornorskinga av namna. For det første vil dette gjere karakterane meir tilgjengleg for norske ungar og ungdom, samt at namna si tyding får eigen verdi og eigne bein å stå på i det norske språket. Eg er vokse opp med Harry Potter, og har følgande lese alle bøkene på både norsk og engelsk. Eg må innrømme at eg dei seinare åra har byrja å tenkje på karakterane med dei engelske namna, som er brilliante. Om dette er eit resultat av ein modningsprosess, eller fordi mi evne til å forstå det engelske språket har verte betre, er uvisst. Det som er sikkert er at eg er veldig takksam over den norske namneendringa, eg trur dette var med på å løfte kvaliteten på bøkene i folk flest sine auge. Harry Potter var jo blitt litt norsk. Noko ein kunne relatere til.

Det at namna er litt tullete synes eg funker fint. Det blir som ei slags motvekt til alle dei negative hendinga rundt Harry Potters liv. Foreldrene hans er død, han vert mishandla av slektningane, men når familien heiter Dumling kan det ikkje vere så gale?

Det var vel også ein artig episode i slutten av bok 6, der namneendringa førte til ei avsløring av kven den mystiske R.A.B. var, lenge før bok 7 kom ut. På norsk var dette nemleg omsatt til R.A.S. for oss som nytta (kasta bort?) mykje tid på å analysere vidare hendingar, var dette ganske kosleg ^^

Eg og tenkte også på Stompa i byrjinga av diskusjonen dokkar, og er heilt einig, meir norsk enn Stompa må ein leite lenge etter. Endå eit døme på korleis namneendringar kan nyttast for å vekke fedrelandsstolthet (her nyttar eg ironi, eg er nemleg ikkje nasjonalist, men glad i nynorsk, det er eg!)

Eg les både på norsk og engelsk (eg har ved eit enkelt høve lese den første Harry Potter boka på fransk, noko som kanskje ikkje er ein så veldig stor prestasjon sidan eg kunne innholdet på rams..). For nokre år sidan kunne eg truleg lira av utsagn som. "Eg les berre på engelsk, norsk omsetting er drit", dette har eg slutta med. Eg trur kanskje denne haldninga kom av arroganse, eg ville vise meg sjølv (og heile verda) at eg beherska det engelske språk vel så godt som det norske. For ei tid tilbake snakka eg med ei bibliotikardame (rart ord?), altså ein kvinnleg ansatt ved eit bibliotek. Ho såg litt skummel ut, men var eigentleg snill. Eg prøvde meg på ein, "eg lese like godt norsk som engelsk", og vart blåst av med eit "pøhfff! uansett kor godt ein lese engelsk, kan det ikkje måle seg med den forståinga ein har for morsmålet." Dette fekk meg til å tenkje litt. Kanskje eg også vart litt meir ydmyk (neppe).

Likevel er det untak. George Martins fantastiske serie "the Song of Ice and Fire", som lenge har vore ein favoritt, men, som brått har verte mindre fantastisk etter at alle skal like den (Skjøge - selger seg for alle! Argh), er eit døme på ein serie som eg aldri kjem til å lese på norsk. For meg vil ikkje det fungere. Snobberi? Nei. Men dette universet har verte malt for meg på engelsk og då er det gjennom det engelske språket eg kjenner det.

Seinast i går måtte eg slå opp ordet eksekusjonspeletong.

Digresjon: Eg er også glad i musikalar, og dei siste vekene er det ikkje Les Miserables som har vore av interesse (filmatiseringa av musikalen var bra med tanke på det visuelle, men akk, Anne Hataways hikstande tolking av I dreamed a dream rørte meg ikkje), men The Rocky Horror Picture Show. Ein av dei sangane frå denne musikalen som eg har høyrt på med størst iver er Touch-A, Touch-A, Touch Me. Eg sitter altså aleine heime og styrer med mitt og lyttar til Rocky Horror på spotify (som forresten har fått ein grusam, ny, moderne layout) då det brått dukkar opp ei ny stemme, på norsk. Eg vert berre sittande mållaus å lytte, for noko meir vulgært hadde eg ikkje høyrt sidan eg prøvde å lytte til ein kald dag i helvette av Ragde. Sangen heite Ta Meg, Ta Meg, og handlar om ei jomfru som er klar til å miste møydommen. Men sjølv om innholdet i teksten var på kanten var det gjennkjenninga av stemmea til Kari-Ann Grønsund som gjorde størst inntrykk. At den koselege blomsterhandlaren frå barnetvserien Lillys butikk kunne synge om "våte truser", "bruk meg som et ludder" og "suge strålen" var litt i det sterkaste laget for meg.

Kvifor traktar vi då etter å lese bøkene på orginalspråket? Prestisje? Snobberi? Fordi ein kan? Eg veit ikkje. Eg les veldig mykje forskjellig, men fantasy og grafiske romanar er noko som verkeleg går unna. Dette er genrer som skjeldent vert prioritert når norske forlag setter seg ned og velgjer kva dei vil omsette til norsk (eg veit lite om denne prosessen, men eg trur det er fleire damer enn menn i denne komiteen, dette trur eg av kjønnsdiskriminerande grunner). Tilgjenge er altså ein begrensande faktor. For meg er det ein anna ting som er like viktig som språket, nemleg kor fort eg kan få tak i boka. Må eg vente meir enn 10 minutter vert eg irritabel, dette er vel eit resultat av at ein lever i tid der ein kan finne det meste på nettet. Eg er også av den oppfatning at det ikkje er av eiga interesse å betale for ei tekstfil, som tilfeldigvis havnar på pcen min. Likar eg innholdet i teksten får den ein hedersplass i bokhylla mi, ved eit seinare høve. Er eg ein tjuv? Nei! Eg berre lånar litt.

Mi gamle bestmor ropte forresten på kattane sine på både norsk og engelsk når ho stavra seg ut på tunet for å mate det. "Pus! Pus! Pussy-pussy! Og alle kattane kom springande. Eg la ikkje merke til at dette kunne verte misoppfatta før ei veninne av meg, som tilfeldigvis også hadde den skavanken at ho var utvekslingsstudent frå Belgia, braut ut i latter då ho vart vitne til dette matritualet.

Eg bannar aldri på engelsk. Dunkar eg tåa er det gode gamle f**** (slang for kvinneleg kjønnsorgan på 5 bokstavar) tilstrekkeleg.

Kan eg formulere ein konklusjon? Kanskje. Eg trur at framandgjeringa er ein viktig faktor når det kjem til dette med nordmenn og andrespråket. Det engelske språket er tilgjengleg for oss, men samtidig noko som vert litt "eksotisk". Vi er stolte over å kunne det og derfor nyttar vi det.

Den har eg faktisk på lesesirkel leselista mi, så eg er lett med, om du kan love grundig drøfting og analyse under vegs og etter vel overstått lesing.

Sjølv om eg finner innlegget ditt unødvendig kverulerande og kanskje litt ut av kontekst, kan eg til dels vere einig i at dei fleste, i alle fall blant dei aktive bokelskarane, truleg nyttar denne nettstaden som ein følgje av eigen interesse.

Eg ser at Julie, på eit ganske elegant og snedig vis, har skild ut og formulert essensen av det forrige innlegget mitt, så noko meir forklaring frå mi side vert ikkje føremålsteneleg.

Men, for å demonstrere at også eg kan nytte kverulantens edle kunst, nyttar eg derfor høve til å motvise hypotesa di. Eg meiner altså at det eksisterer brukarar her på forumet med usjølviske motiv. For å finne ein bokelskar med nettopp desse eigenskapane skal det ikkje meir til enn å kaste eit blikk til høgre, på min kjære sambuar. Dette stakkars menneske er nemleg ikkje medlem av bokelskere av eige interesse, men som ein følgje av tvang frå mi side. Dette kan kanskje virke som eit aggressivt tiltak, men tru meg, om ein lever med eit individ med eit litterært inntak som er avgrensa til teikneseriestripene i dagbladet, kan ein ynskje å presse litt på. Uansett, så hjalp ikkje medlemskapet på bokelskere og eit minstekrav på 12 bøker i året, til å heve min sambuars litterære horisonten, men eg er sikker på at det er mange andre dedikerte bokelskere som har nytta liknande tvang over sine ukultiverte koner og menn, og kven veit, kanskje dei har hatt meir hell med seg enn kva eg har hatt. =)

Du får unnskylde denne lille avstikkaren. Når det kjem til denne skremmande, usjølviske brukaren du maler eit bilete av i innlegget ditt, synes eg det minner lite om dei bokelskarane eg har merka meg her på forumet. Eg trur heller du har truffe blink når det kjem til korleis ein sjølvsentrert bloggar tenkjer før han velgjer å spreie sine lysande innlegg. =)