Bokelskere.no

Bok
Eg ser ei open bok.
over det brune tunet
på første side går du.
I neste avsnitt dei blanke trea.
Nedst på sia ei grind.
Øvst på neste røyken
frå gamle hus.
Seinere kjem eg gjennom grinda.
Skjora i tuntreet skvatrar.
Du stoppar og ser på meg
og håret ditt
løfter seg i vinden.

Boka let seg att.
Eg står att på ei svidd tuft.

«Jeg er den nye eieren på Kveli.
Det gikk som et elektrisk støt gjennom samvirkelaget. De
eneste som ikke skjønte noe, var barna. De så på hverandre og
fniste igjen. Alle andre i lokalet fikk noe mekanisk og stivt over
bevegelsene sine. Mannen ved kassaapparatet begynte febrilsk
å famle etter flere plastposer under rullebåndet. Bernhard Muus
studerte reaksjonene med interesse. Det var tydelig at flere enn
ham selv var overrasket over at gården til gamle Johannes Muus
skulle skifte eier innenfor slekten.
- Ja dette blir vel den nye nærbutikken min, tenker jeg. Ikke
akkurat ICA på Frogner, så vidt jeg kan se.»

Hestepsykolog
Han kom fra Montana
med Stetsonhatt og sporer på støvlene,
Redwoodgitar og en Bourbonklunk å jodle på,
en Papageno for røde og blakke hester
med vrinskende latter og vampyrtenner
og Boticelliøyne som har møtt ørkenenglers blikk,
renessansekuer og indianerhøvdinger.
Vi spilte Trivial Pursuit, drakk tequila,
sang "Roll on Colombia" og "Do-re-mi",
svermet for nattens gjester og skrøt
av hva vi hadde bedrevet av poesi og galopp,
og han beskrev araberhopper som ungpiker
med lender månen klynget seg til
som en syk jockey bestukket av spillets Gud.

Klimaet gjør som det vil, uansett hva vi gjør. Det har endret seg etter naturlige svingninger de siste 10.000 årene, og ingenting tilsier at disse naturlige driverne har opphørt. Ingenting tilsier heller at våre CO2-utslipp, som tross alt er svært marginale i forhold til atmosfæren som helhet, overstyrer disse naturlige variasjonene. Klimatiltak kan derfor ikke stoppe global oppvarming, og kan ikke stabilisere klimaet. Det er bare tøv.

Klimavariasjoner har definitivt bidratt til at en rekke samfunn har kollapset og forsvunnet ut av historien, og klimaforskjeller mellom kontinenter og land har hatt fundamentale konsekvenser for deres utviklingsveier. Tilpasning til klimaendringer er et av de sentrale navene som har formet menneskehetens historie fra tidenes morgen til i dag.

Er man i tvil om hva som styrer klimaet på jorden, så er det jo bare å tenke seg hva som skjer hvis solen slukner, eller dobler utstrålingen, så har man svaret på det. Solen lager jordens klima. Den styrer alt.

Historien er et unikt verktøy: Et gigantisk, ukontrollert eksperiment der faktamengden er ubegrenset. Våre forfedres gjerninger - og ugjerninger - er åpne for uendelig mange fortolkninger etter hvert som historikerne blar seg gjennom kildene for å finne personer og begivenheter som påvirker utviklingen. Med utgangspunkt i dette historiske mangfoldet kan det ikke overraske at østeuropeerne er langt mer historiebevisste enn nasjonene lenger vest. Gjennom århundrene var det ofte her sivilisasjonene støtte sammen, med store konsekvenser både for lokalbefolkningen og for vårt kontinent. Som Tysklands tidligere statsminister Konrad Adenauer uttrykte det: "Historien er summen av alt som ikke burde ha hendt."

Det er bedre å ha en fiende i nærheten enn en dum venn

Kinna på den grove steinhella var samansett av fint tilskorne og nøyaktig samanfatta bordbitar. Stramtsitjande, breie vidjer heldt dei saman. Ein gong for lenge sidan, då vidjene framleis var friske og lukta av søtleg sevje, hadde dei vore splitta på langs og surra i ringar om kinna, og endene deira hadde vore fletta inn i kvarandre, i slike mønster som tradisjonen kravde. Så hadde dei tørka, og som alt anna som har levd og som tørkar og som mistar sitt livsvatn, som sener og skinnreip, slik drog også vidjene seg saman og hardna. Og i dette sitt siste famntak hadde dei knua kinna så hardt at det var som om hennar mange stykke av treverk hadde vakse saman og vorte til eitt.

Som sol kan glitra i ein bekk av smeltevatn om våren, slik glitra det i auga hennar, og han såg inn i denne glitringa, og det utrygge var borte i han.

Når man skriver i skrivende stund må man stadig regne med at noe uforutsett vil skje. Det er det eneste man kan være sikker på. Man må ta høyde for alt. Fortiden vet man stort sett hvor man har, hvis det ikke kommer noen idealister og vil omskrive den; fremtiden kan man gjøre hva man vil med, i det minste i tankene, men øyeblikket er umulig å kontrollere. Det er derfor så mange dessverre ønsker å leve i øyeblikket. De ønsker å miste kontrollen. De kaller det frihet.

Er redselen for å gjøre feil så lammende at vi heller gjør ingenting? Å gjøre ingenting er snart den eneste måten å være på den sikre siden.

Det ene opprøret ville følge etter det andre, akkurat slik det også er i politikken, når måteholdet er lagt til side og fornuften er byttet ut med følelser.

Når du står i dritt til halsen, er det smart å ikke henge med huet.

Som tidligere byråkrat visste Gordon Mo, i likhet med Platon før ham, at enhver regjeringsform vil gå under når den overdriver sitt grunnprinsipp. Byråkratiet vil for eksempel sprenge seg selv hvis man ikke begrenser antall byråkrater. Det samme gjelder mennesket. Hvis vi ikke begrenser oss går vi i oppløsning. Ens eget beste er ikke alltid det beste, hvis det ikke formuleres med måtehold.