Takk for svar! Nå blir jeg nesten bare mer usikker. Min er på 214 sider, den er jo en pocket men skriften er liten...
Hei! Jeg har et spørsmål til dere som har lest Troll: Er denne utgaven f(i serien "Lanterne-bøkene" utgitt i 1968) forkortet? Jeg kjøpte den i dag på biblioteksalg for ti kroner, den har ligger på leselista lenge.
Det beste man kan foreta seg her i verden er å komme seg vekk fra den, ikke sant? Enten man er gal eller ikke. Enten man er redd eller ikke.
Hjertet mitt var som en vettskremt liten kanin, der det dunket lengst inne i en krok av ribbensburet sitt. Kaniner er jo så dumme. Det må være noe slikt man føler når man har hoppet ut fra Eiffeltårnet. Man ser etter noe å ta tak i.
Når en ikke lenger har noen mulighet til å gjemme seg bort og ta seg en lur, da forsvinner livslysten av seg selv.
Måtte jo registrere meg og se nå da. Litt for mye reklame for min del. Åååå så glad og takknemlig jeg er for Bokelskere. Tusen takk Andre!
Det svarte puslespillet er den eneste boken av Bruno som er utgitt på norsk. Det er valgt ut en rekke dikt fra forskjellige diktsamlinger av Bruno og samlet i denne norske oversettelsen. Det er Morten Wintervold som er oversetter. Jeg fjernlåner Det svarte puslespillet fra et bibliotek fordi jeg ville lese alt av Morten Wintervold(det har jeg nå), også det han ”bare” har oversatt og ikke skrevet selv.
Bruno K. Øijer er litt sånn svart trollmann, litt ond og forskrudd magi med en dose et eller annet. I første del av Det svarte puslespillet ”Medan Giftet verkar” har Bruno selvmordstanker og hvorfor gidder vi egentlig å leve? Jeg forstår diktene godt. Liker dem. På slutten av første akt blir vi servert et ”heidundranes” dikt som knekker trær og skyver stoler. Det heter 'Skisser til en av dødens taler'. Jeg har sitert det her inne på Bokelskere. Andre del i diktsamlingen ’Det forlorade ordet’ inneholder godt beskrevet mareritt. Enkelte av diktene var så jævlige at jeg håpte, håpa som bare det at diktet ikke fortsatte på neste side. Jeg var mer enn klar til å begynne på et nytt dikt til tider.
Poesien til Bruno er dystre saker, mørk magi og svart nostalgi. Å lese romanen Reisen til nattens ende og Det svarte puslespillet samtidig (på natten) anbefales ikke. Jeg vet ikke om du forstår det når jeg sier at Bruno snakker i bilder. Leser du dikt må, skal du ikke gå glipp av Bruno K. Øijer. Skriv han opp, gjør det, gjør det, gjennomfør det! Jeg håper, forventer det oversettes mer av Bruno. Nok en ting jeg ville prøvd og fått til om jeg hadde jobbet i et forlag.
ÅND
vi sitter
i varmen på en kafe
og snøen smelter rundt skoene dine
det er en vanlig
ettermiddag i desember
og tidlig mørkt
gjester innhylla i sigarettrøyk
bøyer seg over aviser
og hver gang
døra åpnes ut mot gata
høres et kort ringesignal
du snakker rolig
virker ubekymra
og vrir koppen mot fatet
som du alltid har gjort
ingen her inne ser
hvor hardt du anstrenger deg
og øynene dine later som om alt er som før
at ingenting egentlig har skjedd
for å få treffe deg
har jeg lovd å ikke stille spørsmål
jeg får ikke røre ved armen din
ikke stryke deg over håret
eller flytte meg nærmere
jeg må hele tida
holde blikket
ved siden av ansiktet ditt
og ikke vise noe
om du skulle
kjenne til min sorg
om du merker at jeg vet
at du ikke lenger er blant oss
og at du tilhører en annen verden
at du har vært død lenge
kommer du til å forsvinne igjen
etterlate en hvinende skygge i blodet mitt
og gå din vei
være borte for alltid
og mens du
kjapt retter ut klærne
og drikker kaffen
holder du meg under oppsikt
venter på at jeg skal gjøre en feil
og gransker hver nerve i ansiktet mitt
og tvinger meg sjøl
til å se i ei anna retning
jeg ser ut gjennom vinduet
og det er ingenting
bare gatene som ligger i ro
og bil stopper og kjører videre
skumringspar går forbi
holder om hverandre
noen gjør en overdreven gest
sparker i snøen
SKISSER TIL EN AV DØDENS TALER
Jeg var spådd, spådd å
bli spådd, spådd å legge
en vei ut herifra, jeg var
spådd å sysle med sånt, spådd å presse
negler av morfin i
jordklodens kjøtt, spådd å se
landområdene ligge
i rykninger, spådd å se gigantiske
kroppsceller dovne bort, veltes
over ende og sprutes ut på
flimmeret av kvite laken strukket
fra pol til pol, spådd
å bli spådd, spådd å lyne
i et sfærisk kranium hvor milelange
stemmebånd kalte meg ved
ulike navn:
jeg blei minnet
om et bedre liv, blei lyden
av spillkort som faller
siden 1421, blei
privatdetektivens jakt på
sin egen skumring, blei tungtvann
bundet til fiskens rygg, blei bakgata
hvor mennesker satt
som minusgrader i solskinn, blei ei
eventyrbok som et fremtidens barn
har fingra med, en kjole i
krapplakk og kvitt, ei skoleveske med
tårer til skulderreim, jeg var dampmaskinens
forsvunne metatablett, skjelettkreft
i lovens lange arm og en mann
altfor mange elska sønder og sammen, jeg var
en dato almanakken savna, en nedgravd
stjernekikkert full av jord, poetiske
bilder ingen forsto, iskalde prosent
over den bakfulles lever, jeg var
handtrykk som aldri blei delt ut, slakteren
som forkorte sitt eget liv med
hvert hugg, jeg var måne, blått gull og
den felte eikekrona hvor barkebåtene
bukserte litt vind, jeg var den
første hjelpa til
det siste mennesket og spådd å legge
en vei ut herfra, spådd å
bli spådd, spådd å sysle
med sånt som flimmeret av kvite laken
vikla ut fra pol til pol
jeg var bensin
i mørkets motor, taksameteret
mellom ribbeina dine, et nektende svar
på millionærens spørsmål, et dødt
løp mellom kjærlighet og sex, det skremte
kaninøyet i tryllekunstnerens hatt, jeg
blei elva du brente bak deg
et skattekart som viska ut
sitt kryss, en flamme
som insektene skygga unna, et opprevet
kne kasta gjennom et reinskura
slott, jeg var et gressatom forlatt
i dårlig jord, ei fyrstikkeske
i det mørkeredde barnets lomme, utstillingsdukka
som klatra gjennom panserglasset og fulgte
deg hjem, jeg var de heite årene
som slukna i vårt askebeger, ei tatovert
blåklokke på diktatorens kinn, et stripete
sugerør på en sval kafe, jeg var
hjertet og pila og
taperens graffiti, var skinnegangen som
gikk etter toget som en gammel
venn, var den regnkrydra tugga du tok
av deg sjøl, jeg var dødens høreapparat
hvor livet brusa i en tone og
falskt, jeg var en barberbladfabrikk
med vegger av hud og spådd å legge en vei
ut herifra, spådd å
bli spådd, spådd å sysle
med sånt som flimmeret av kvite laken
strukket fra pol til pol
jeg var terningens
svarte øyne, sykdommen
i legens hode, taket som sov ut
på golvet ditt, det brennende
treet som holdt innsjøen varm, jeg var
smilehull bora i skrekkens
granitt, gyngehestens prærie, det okkulte
snøflaket på skogens skulder, jeg var
kulehullene i statsmenns
limousiner, bringebærsmaken som falt
fra aksplukkerskens hand, mannen som sjekka
opp seg sjøl i mangel av noe bedre, jeg
blei l som i lengsel, blei ei
liggende åttetall og hersker over skapet
med laken og duker, blei mark under
skyskraperne, den usynlige ballen
sjongløren mista og spøkelsets dun i
spedbarnets pute, jeg var livsberuselsens
taxikø uten avganger, det gjennomvåte
huset som banka på og steig inn, kvinna
som blei pressa av søndager og
romavfall, jeg var en antikk verden
med sigaretter av porselen, kombinasjonen
til den andre sida
i safesprengerens blikk, jeg var
slutten på en langtekkelig film, landskapsmaleriets
lys som tørka og flakka av, jeg var
mennesket med ensomhet til
for- og etternavn og spådd å legge en vei
ut herifra, spådd å
bli spådd, spådd å sysle
med sånt som flimmeret av kvite laken
vikla ut fra pol til pol
jeg var et serum
løfta ut av det Onde Øyet, pærebåter
og smelta bakelitt i moras
armer, jeg var grønt
i din hårbørste, sommersolverv i
din bunkers, psykopatens lommelykt mot
Intets jetmotor, jeg blei aksjer
i sorgens selskap, blei en engels
bartender, sandkassas bøtte
og spade, synåler gjennom en vond
drøm, blei saltkorn på rekka til
dampskipet, kjellermørket rundt
gammelt syltetøy, sprekkene langs
maktas mahogni, jeg var lyden av
hælene der hver livsytring
gikk barbeint, jeg var
morderens hudlotion, slaget under
frelserens belte, den utskjemte skyen
på turistens foto, jeg var
tilværelsen løpsk mellom jockyens
lår, urskivas lim hvor
tida har størkna, jeg var spor av glass
i munnen til mobbeofferet, et fuglerike
smelta om til brosja på
brystet ditt, jeg var kilolodd
av skjønnhet og ro som blei flytta
innenfor synsfeltet, det kullsvarte dyret
den helkvite juryen dømte og noen dere
stirra ut på fra alle busser
og arbeidsplasser, jeg var en gammel
slektning til en fraværende
følelse, lamma tungespiss i et glass
kald skygge, jeg var den
som trer i kraft, jeg var kompasset
rundt de avdødes handledd og spådd å legge
en vei ut herifra, spådd å
bli spådd, spådd å sysle
med sånt som flimmeret av kvite laken
strukket fra pol til pol
Å det er så frustrerende! Mockingbird wish me luck fjernlåner jeg fra et annet bibliotek og da jeg kom til side 53 ser jeg den er revet ut! Ahh! Noen ulemper må det nesten være når vi er så heldige å få låne gratis bøker. Da skal jeg lese diktsamlingen Be angry at the sun av Robinson Jeffers ved siden av Reisen til nattens ende fram til jeg har vært på biblioteket på mandag og sendt tilbake og bestilt en ny Mockingbird. Be angry at the sun er også en bok som Bukowski nevner i et dikt i boka Mockingbird, faktisk er det derfor jeg leser Mockingbird på nytt; jeg husker ikke hvilket dikt det var.
Jeg leser Reisen til nattens ende av Louis-Ferdinand Celine fordi Charles Bukowski nevner romanen i diktet the inquisitor som du finner i diktsamlingen Mockingbird wish me luck. Ved siden av leser jeg(og oversetter til norsk alle diktene jeg ikke forstår) diktsamlingen Mockingbird wish me luck av Bukowski for andre gang i år.
I mars leste jeg” La de gamle drømmene dø” av John Ajvide Lindqvist. Det er en bok pakket med forskjellige tekstsamlinger, både noveller og radioprogram som Lindqvist har skrevet. Med andre ord litt av hvert. I La de gamle drømmene dø er det en novelle som heter ”Kjenner du Rudi Schimmerz?” og den liker jeg aller best av alle tekstene i boken. Lindqvist skriver at Kjenner du Rudi Schimmerz er den første historien han noen gang fullførte og at den er inspirert av Antonio Lobo Antunes i siste redigering av teksten. Lindqvist skriver også det er typisk for Antunes med ”den stilistiske ideen om å la alle tider eksistere samtidig.” Siden jeg liker novellen inspirert av Antunes så godt bestemte jeg meg for å skrive ned forfatteren og dra på biblioteket og låne en bok. Det ble en bok som heter Hinsides helvete.
Det er alltid fryktinngytende å starte på en ny bok. Tanker som ”vil jeg forstå hva som står på papiret?”, ”vil jeg like boken?” kverner rundt i hodet mitt. Da jeg startet på Hinsides helvete var jeg redd. Jeg hadde lest saker og ting om den på nettet og i tillegg hadde jeg Lindqvists ord på at den hopper i tid og dermed også er mest sannsynlig forvirrende.
På baksiden av den innbundne romanen står det at ”Antunes har en ordfantasi og en innfallsrikdom som slår og sjokkerer.” Og dermed er alt som kan sies sagt. Dette så jeg selv allerede i det første kapittelet. Det gikk flere uker før jeg plukket opp den lille romanen igjen (etter å ha lest bare ett kapittel), og da jeg endelig gjorde det slo det meg at første kapittel var så forvirrende å huske at jeg måtte begynne på nytt. Min andre tanke før jeg kom så langt som å begynne å lese side nummer to var at dette er en roman som må leses i en setting eller i løpet av kort tid, hvis ikke vil historien flyte over og inn i hverandre i et hav av små historier og der blir det umulig å padle tilbake til land uten å finne sammenhengen først eller lese hele romanen på nytt.
Hovedpersonene (som vi aldri får vite navnet til, det har ikke noe å si) er utdannet lege og bor i Lisboa (hovedstaden i Portugal). Han sitter i en bar med en begynnende halvmåne på hodet med en fremmed kvinne og forteller historier fra krigen han ble sendt ut i for seks år siden. Romanen på nesten to hundre sider er hans muntlige fortelling til den stille, lyttende kvinnen som vi aldri får høre si ett ord. Han og mange andre portugisere ble sendt til Angola i Afrika (han som feltlege) der det var rød sand så langt øyet kunne se, jungel og eukalyptustrær som tar vare på seg selv og hjemme er det en gravid kone som også må klare seg uten hans selskap og legen (vi vet fortsatt ikke navnet hans) vil ikke være i Afrika, vil ikke være i Angola, han vil ikke stå med blod opp til albuene, han vil ikke se han som spiste frokost med ham om morgenen bli lagt i en likkiste om kvelden. De befinner seg hinsides helvete. Krigen har gjort legen til ”en tungsindig og dyster ungkar som ingen ringer til, og som ingen venter noen oppringning fra.” Da jeg leser om hans opplevelser i krigen begynner jeg å tenke på en bok jeg leste i fjor, ”Å gurgle tjære”, der en gutt som bor på barnehjem i Tsjekkoslovakia blir tvunget til å delta i krigen. Snart fører tilfeldighetene til at han jobber for den andre siden, og har det egentlig noe å si, begge sider kjemper for noe og det er like blodig på begge sider. Etter hvert som historien utvikler seg mister krigen og alt mening og gutten sitter foran på panseret på en tanks som kjører rundt og ser etter rømte dyr fra et sirkus. Jeg lånte Å gurgle tjære på biblioteket fordi jeg likte omslaget som var fult av mange forskjellige dyr. Sjelden har jeg lest en så mørk og trist bok og det demret for meg der jeg satt sammen med Antonio Lobo Antunes roman at Hinsides Helvete tilhører samme kategori som Å gurgle tjære.
Legen er en ufrivillig okkupant i et fremmed land, han deltar i en krig han ikke tror på og alt han ser rundt seg tynger han ned. Horisonten er pyntet med mangotrær og eukalyptustrær ellers er det lite pynt. Etter hvert som historien til legen som sitter og forteller til kvinnen i en bar (hvor sannsynlig er det at en kvinnfolk hadde orket å sitte og høre på en fremmed mann fortelle en hel roman på nesten to hundre sider på en kveld, jeg bare sier det) utvikler seg blir legen mer og mer sint på regjeringen sin, politikerne, dommerne, politiet, angiverne og biskopene; alle dem som sendte dem ut i en krig han ikke trodde på og ikke ville delta i. Han kjenner hatet mot de rike som slapp å sende de voksne sønnene sine ut i krig og han kaller dem mordere de som satt trygt hjemme i Lisboa og nippet i vinglass og stakk nåler i et kart over Angola og sendte dem på kryss og tvers over elendigheten. De sendte oss hit, og dermed drepte oss her, i Afrika, lar oss sulte og se sulten, lar oss drepe og bli drept, lar oss tråkke på miner, forså når vi kommer hjem uten ben og armer – nekte å se på oss, nekter å se oss i øynene. Det var ikke motstanden, det er ikke de med geværene i hendene som skyter som er morderne. Det er regjeringen, det er de som sitter og trekker i trådene. De dreper. Dette tenker legen når han befinner seg i Angola i Afrika. Han savner datteren sin med de grønne øynene. Kona. Hele krigen er for han meningsløst. Etter å ha kommet hjem sliter legen med selvfølelsen. Han føler seg dårlig fordi han ikke gjorde motstand mot sitt eget land. At han ikke satte ned foten, han som er så heldig og fortsatt har to føtter. Krigen ble med han hjem og han ser den overalt, ikke bare når han lukker øynene. Legen kaller krigen idiotisk, han sier han oppholdt seg syvogtyve måneder i ”Judas rævhøl, syvogtyve måneders angst og død hinsides helvete”.
Jeg forstår det nå som boka er lest, jeg forstår hvor Lindqvist vil hen når han skriver ”den stilistiske ideen om at alle tider eksisterer samtidig”. Akkurat den setningen kan jeg utenat, jeg trenger ikke å se i den lille brune notatboken i skinn(som jeg kjøpte på en festival) hvordan det er skrevet. Jeg har lest det så mange ganger og grublet på hvordan det er mulig og nå vet jeg det, Antunes har visst meg det. Det er en forvirrende stil å lese, spesielt for meg som leser som en skillpadde fordi jeg skal få med meg absolutt alt, likevel er det veldig bra. Jeg vet ikke hva annet jeg kan si; det slår an.
Jeg savner også å kunne se hvor mange bøker andre folk har lest i år på framsiden av profilen deres. Jeg er litt opptatt av det, å se hvor mye folk leser. Det synes jeg er fryktelig inspirerende for ikke å si fascinerende. Hvis jeg har forstått det rett må jeg gå omveien for å se antall lest i år ved å trykke på boksamlingene.
Jeg savner at når jeg plasserer pilen over bøker i bokhylla så står det hvilken bokhylle boken er sortert i. Jeg savnet ikke "Hva skjer", jeg irriterte meg over at folk aldri leste ferdig boken de begynte på, hi hi hi.
For jeg har alltid vært alene, Sofia, på skolen, gymnaset, universitetet, sykehuset, i ekteskapet, ensom med bøkene som jeg hadde lest i filler, med de pretensiøse og vulgære diktene mine, den ubendige trangen til å skive og den ulidelige angsten for ikke å duge, for ikke å kunne overføre til ord alt det jeg hadde lyst til å brøle til alle de andre, og som var Jeg er her, Legg merke til meg, for jeg er her, Hør på meg selv når jeg tier, og forstå meg, men det går ikke an å forstå, Sofia, det som ikke blir sagt, folk ser på deg, forstår deg ikke, går sin vei, snakker med hverandre langt borte fra oss, glemmer oss, og vi føler oss som strendene i oktober, hvor ingen fotavtrykk syns lenger, en strand som havet kaster seg innover og slenger fra seg i en slapp og kraftløs arm.
Hvis jeg var sjiraff, ville jeg elske deg i taushet og stirre ned på deg med en heiskrans melankoli, elske deg på den klossete måten som er så karakteristisk for alle høye skapninger, gomlende som tyggegummi på et tankefullt blad, sjalu på bjørnene, maurslukerne, nebbdyrene, kakaduene og krokodillene, og møysommelig bøye halsen ved hjelp av senenes trinser og bore hodet mot brystet ditt i skjelvende ømhet.
Jo, nei, nå er jeg usikker gitt. Mardon Hansen kan jo alltids merke det med spoiler for å være føre var! Det skader ikke :)
Ikke egentlig, for mye av dette står bak boken. I tillegg får du vite dette i løpet av de første ti sidene i den tynne romanen.
Hei og hopp! Blir det arrangert ett lesemaraton i år også?
Hvis noen av dere som ikke liker romanen er interessert i å selge den til meg bare send meg en melding her inne!