I helgen skal jeg begynne på den siste boken i Tyrar-trilogien til Andreas Bull-Hansen som heter Ragnarok. Jeg er ordentlig spent på hvordan historien vil ende og hvem som står igjen etter krigen.
Å utrolig herlig at du liker boka like mye som jeg gjør. Full klaff altså!
Kan godt hende Allende sin er mer detaljerik ja men mener å huske det omvendt. Hmm. Men de Roberts er helt klart mer poetisk, var mange avsnitt og setninger jeg falt for.
Jeg holder på med Før de ni verdener styrter av Andreas Bull-Hansen, andre bok i hans nyeste trilogi.
Siden Amerika er et så stort land med så mange forskjellige trosretninger og mennesker samlet på et sted er Amerika et kjipt land for Gudene å befinne seg i.
Herlig; jeg er nysgjerrig på hva du synes når den er lest.
Jotnens hjemkomst av Andreas Bull-Hansen. Den første i en trilogi. Mitt første møte med Hansen, anbefalt av en venn.
Ellers skal jeg gå turer i skogen og drikke kaffe med melk og sukker i.
Bare hyggelig!
Jeg synes Carolina De Robertis' debutroman Det usynlige fjellet er bedre, ganske like de to.
Da hun nesten hadde oppnådd sin hensikt, dukket bestemoren Clara opp, henne som hun hadde påkalt så mange ganger for å få hjelp til å dø, med den besynderlige tanken at det ikke var noen vits i å dø, for dø, det gjorde man i alle fall, men å overleve, for det var et mirakel.
Her var det mange jeg kunne tenkt meg å lese selv også. Flere er på leselisten min :-)
When We Met
It was October
I remember because that is the month
that goes into digits
and the birches start shedding their leaves
and the slender prongs of the rake twang
like bluegrass music
It was Sunday
I remember because the wind
had been blowing in my ear all morning
and the clanging of the bells had scraped the canal raw
And the tender afternoon was loud with the deep
hum of your words
Your story was spices and metals I couldn't identify
Your story wandered like the veins on the back of your hand
when you pressed my forearm for emphasis
or help. Do you know I hardened to bear it?
-recast by the friction ridges of your fingertips
whorls that spin ever-outward?
It Wasn't the Flu
I was there
when Keiko died.
I was turning my ankles on the slick rocks
along Taknes fjord. Lonely and abondoned
not me, but him.
Homesick and agoraphobic
not me, but him.
He beached himself at my feet
at my pink rubber boots, his rubbery
white belly, glistening. A thin silver zipper
from between his pectoral fins to his fluke
opened, tooth by tooth.
And out flew sixty thousand June bugs
each with a thread tied to
each of its legs.
I grabbed three hundred sixty thousand threads
and was lifted out of my pink boots,
over the orca, over the North Sea,
the oil platforms, Scotland and Ireland
and home.
Jeg er positiv overrasket over hvor morsomme flere av novellene er. Jeg lo høyt ofte. Mine favoritter er "Arienette sluttar å snakke" og "12 291 skritt".
Oppdateringer fra folk jeg følger har ikke oppdatert seg på lange tider.
All the variety, all the charm, all the beauty of life is made up of light and shadow.
For mye høflighet er ikke bedre enn for mye uhøflighet, for, som man sier, man kan kvele en gjest med grøt.
Jeg vet akkurat nok til å være engstelig, og ikke nok til at jeg tør gå likevel.
Jeg skal fortsette å stavre meg fremover i American gods av Neil Gaimen vel vitende om at jeg burde lest den på norsk. Det går treigt og jeg liker den ikke. La oss håpe TV-serien kan bli bedre.