Bokelskere.no

Nå ble jeg glad! Jeg leste denne for mange år siden og elsket den, men så glemte jeg forfatterens navn - og tittelen. Så skal jeg sannelig skaffe meg et nytt eksemplar. Den er så nydelig!

Enig med deg i det. Å være sin egen redaktør er som å være sin egen kirurg. Ikke det lureste man gjør, m.a.o. Noe av det viktigste å huske for en forfatter er at man blir blind for sin egen tekst. Kill your darlings, er ikke bare en snappy setning, det er er faktum at man forelsker seg i ting som bør forkastes uansett hvor vanskelig det er. Man trenger kritiske lesere som ikke lar en slippe unna med noe. Jeg har flere lesere i tilegg til redaktøren som leser manus før det blir godkjent. Det er skummelt nok å utgi bok!

Må innrømme at jeg føler med henne. Som forfatter har man av og til lyst til å "ta igjen", selv om det selvsagt er det dummeste man gjør. Får man en dårlig anmeldelse, så må man bare leve med det, og ikke ta det personlig. Men det er en ganske forståelig reaksjon - det er bare det at de fleste av oss tar den hjemme på kammerset og ikke ute i offentligheten. Der sitter du og jobber med en bok, kanskje i flere år, og når den endelig kommer ut, så er det faktisk noen som ikke liker den (tenk det!). Det kan være hardt å ta, ja. Mitt idol i sånne tilfeller er Frederick Forsythe som ikke bryr seg om anmeldelser i det hele tatt. "Når boken er ferdig, kan jeg ikke gjøre noe mer med den uansett. Da får de si hva de vil. Jeg jobber med neste bok, sier han.

Stephen King gjør det samme i Geralds lek og Piken som elsket Tom Gordon. Begge hovedpersonene er "alene" i historien, og havner inn i den andres univers i et glimt. Jeg husker at jeg skvatt litt da jeg oppdaget det. At han gjorde det, virket mer som en spøk fra Kings side. Det hadde såvidt jeg husker, ingen betydning for noen av historiene. Men jeg synes det var morsomt.

Ken Follett på Ritz: også litt om Stormenes tid. http://natalienormann.blogspot.com/

Angrer fryktelig på at jeg har begynt å lese denne for ikke klarer jeg å legge den fra meg, og ikke tør jeg å gå og legge meg. Koontz på sitt beste.

Terry Pratchett skriver humoristisk fantasy "med mye attåt". En av hovedpersonene hans som går igjen i flere bøker er politimannen Sam Vimes - en av mine absolutt favoritthelter. Guards! Guards! er mye rart og mye moro, men også en krimroman.

Det er årsaken til at jeg alltid leser slutten før jeg kjøper en bok!

Fikk Erin Sullivans klassiker Retrograde Planets i posten i dag. Samtidig snuste jeg i Mammuttrestene på Ark og endte opp med Krigshitorien av Frode Fanebust.

Hjort er en av de mest undervurderte forfatteren i Norge. Har begynt å lese henne igjen etter at jeg blei lei av sexbøkene hennes for tjue år siden. Oppdaga at hun tydeligvis gikk like lei. dette er ei bok om det eskistensielt vanskeligste spørsmålet for den vestlige middelklassen. Hvordan være menneske i vår tid, hvordan være menneske i en verden der privilegiene dine følger deg inn i kjærligheten og inn i senga. Kan man velge det bort? Kan man luke øynene? Kan man se seg sjøl utenfra og la det stå til? Og så er det ei bok om skam. Skam og heminger, å velge ikke kommunikasjon framfor de beskjedene man frykter. Hjorts kvinner skulle vært gift med solstads menn. De kunne ikke blitt ensommere enn de er aleine i alle fall.

Løp og kjøp, løp og lån, løp og les. I alle fall, bare få den lest. verdt å vente på. Den er skrevet i 65 tror jeg, men likner på det han skriver 40 år seinere. Han er rett og slett veldig konsistent.

Leste boka på ny nå. Dette må være en av Solstads aller beste bøker. I alle fall om det å bli berørt, rysta, få vondt inni seg er et kjennetegn på hva som skjer med deg når du leser gode bøker. Singer er nesten som meg, som mange jeg kjenner, han har en sterk skamfølelse, han lider under det å se seg selv utenfra, og ikke leve opp til sin egen forventning. Men så tar Solstad det bare litt lenger enn det vi andre opplever det som, og vi får en mann som målbevist skaper sin egen ensomhet, som ikke evner å være den han vil være, og dermed velger å ville være ingen, og til slutt klarer det. Han er i slekt med alle Solstads nittitallskarakterer, ELias Rukla, Bjørn Hansen, professor Andersen. Kanskje aller mest med Bjørn Hansen. I nabobyene Notodenne og Kongsberg bor det to menn som har det til felles at de ikke evner å snakke, ikke å kommunisere med sin omverden. Den ene er skuffet, eller oppgitt over verden, den andre over seg selv. Men sette ord på det, kommunisere det med andre kan de ikke. Istedet lar de seg lure av sin indre dialog til et punkt hvor de tror at verden ser dem slik de ser seg sjøl.

Singer opplever til slutt glede over at han kan bli sukka over av sin stedatter, gjennom å være årsak til dette sukket hun gjør framfor sine jevnaldrende venninere føler han at han har en funksjon for henne, og det gir ham et øyeblikks glede. Tristere blir det ikke, men heller ikke mye bedre.

(... since God is - I AM - All That Is). Conversations with God. Book one. Neale Donald Walsch

Tja, jeg hadde ikke takket nei til Riverton eller Bookerprisen. Ellers tror jeg det var John Steinbeck som anså Nobelprisen for å være en karriereødelegger ...

Jeg liker Atwood veldig godt, men har ikke lest noen av disse. Takk for tips. Er de i stil med The Handmaids tale?

Hver gang jeg tenker på vår i bøker, tenker jeg på Det suser i sivet. Mulig den foregår om sommeren, og ikke våren, men jeg forbinder den nå med vår - det kan ha med tegningene å gjøre. Andre bøker som får våren til komme litt fortere?

En sjeldent god debutroman!

Husker også denne veldig godt, selv om jeg må innrømme at jeg trodde det dreide seg om øst- og vest Berlin ... Jaja, en grense med tyskere var det i hvert fall!

Takk, det ante jeg faktisk ikke. Men likevel finner jeg ingen eksemplarer jeg kan kjøpe. Jeg fikk tips om bokloftet, men der solgte de sitt eks like foran nesen min! Regner med at den dukker opp en dag.