Bokelskere.no

Å være en privatetterforsker er ikke bare, bare ...

Harde utfordringer
En bilulykke snur livet opp ned for Ørn Klo (!). Han mister sin kjære og kommer aldri helt over det. Ett år senere står han ved hennes grav og han er like ødelagt. Savnet etter henne er fremdeles like sterk som da han mistet henne. Til tross for savnet og at han sliter med indre demoner som mange andre, har han en jobb, men ikke hvilken som helst jobb. Han er nemlig en privatetterforsker. Han jobber som regel med "småsaker", og en dag får han plutselig en ordentlig sak å ta seg av. En fortvilet far dukker opp på kontoret hans og som forteller om datteren sin. Hun skal ha tatt selvmord ved å hoppe ut av vinduet. Det er i hvert fall det politiet vil tro, men faren til offeret mener at det er noe annet bak, for han mener at dattren hans ikke var noen selvmordskandidat. Hun var lykkelig gift og gravid. Hvorfor skulle hun ha noen grunn til å ta livet av seg? Derfor vil han at Ørn Klo settes på saken for å gjøre litt grundigere research enn det politiet gjorde, og se om det er faren som har det vanskelig for å akseptere hendelsen, eller om han har rett i at det er kanskje noe kriminelt i saken? Underveis i saken, vikler Ørn seg i forskjellige mennesketyper, støter på mange utfordringer og samtidig har han ofte hodesmerter, og andre plager å holde i sjakk. Det er ikke lett å vær en vanlig mann i en tøff sak ...

Å lese om politimenn og etterforskere med indre demoner og andre mørke personlige kamper, er ikke noe nytt. Det er blitt brukt svært ofte i krimsjangeren og har blitt en standardgreie. Likevel var Ørn Klo spennende å lese om selv om han er en "typisk" figur i en slik sjanger. Men han har humor, lar ikke indre uro og smerter stoppe ham, og er en som tenker på alt når han først skal utføre noe. Han lærer seg også at ikke alt går helt etter planen bestandig.

Sprudlende tone
Temaet og handlingen er kanskje mørk og dyster, men boka har masse humor, både i replikkene og spesielt i beskrivelsene. Her trenger man ikke å være redd for knusktørt språk. Språket er lett og ledig. Kanskje ikke alle vil falle for humoren da det meste av det er mørk humor, på grensen til sarkasme. Jeg liker sarkasme og det er den eneste formen for humor jeg liker. Synes at miljøbeksrivelsene er mer levende enn karakterbeskrivelsene for å være helt ærlig. Man får med seg hva slags personlighet de fleste karakterene har, men sliter litt med det visuelle av dem. De kan bli noe diffuse underveis, føler jeg. Så synes at miljø og stemningsbeksrivelsene er bedre sådan. Det er mer levende, stemningsfullt, og av og til humoristisk.

Selvmordet er ingen nyskapende eller noen tankevekkende krimbok som hjemsøker deg lenge etterpå, men den er underholdende, har sine humoristiske øyeblikk og består av et underlig persongalleri. Den gir deg lyst til å lese videre og har et godt driv. En fin lesestund så lenge det varer, men ikke forvent noe mer enn det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg er kanskje for gammel for spøkelseshistorier, men noen ting blir man aldri for gammel til å like ...

Barnslig fryd
Spøkelseshistorier og skrekkhistorier er noe som alltid har fascinert meg fra jeg var liten. Det er bare uskyldig moro. Er det noe jeg savner er det følelsen av å være skremt for det er ikke mye som skremmer i voksen alder. Det var litt av moroa som liten å bli litt småskremt av både skrekkhistorier og skrekkfilmer. Men dessverre får man ikke det samme kicket i voksen alder, selv om man fremdeles liker sjangeren veldig godt. Sjangeren har fremdeles sin sjarm.

Som tittelen sier består denne samlingen av førti noveller. De fleste av dem er svært korte på bare få sider, og det var bare en jeg visste og hadde hørt om tidligere (The Human Hand). Boka inneholder også illustrasjoner av Paul G. Hoffman, som gir et stemningsfullt uttrykk til historiene. Det løfter historiene betraktelig opp fordi tonen forfatteren bruker til å fortelle disse historiene virker noe monoton i lengden og gjentagende, derfor er det et pluss med disse illustrasjonene.

Det som skiller denne boka i fra andre skrekksamlinger jeg har lest tidligere er at etter hver eneste fortelling, skriver forfatteren opp punkter partiene historiene deles opp i. Hva som er vitsen med det, skjønner jeg egentlig ikke. Kanskje en fordel for de som har tenkt å lese denne boka høyt for ungt publikum, og kanskje føle at de trenger å forklare historien etterpå? Ellers ser jeg ikke helt poenget med det da historiene er såpass korte og veldig lett å forstå.

Illustrasjonene er bedre enn historiene
Historiene er blant annet om noen som opplever merkelige ting, uforklarlige hendelser, en spøk som går litt for langt og mye annet. Noen av historiene er svært interessante, men føler at de fleste historiene er såpass korte at man knapt merker noen form for atmosfære eller uhygge. De fleste historiene er bare på noen få sider og da rekker man omtrent ikke å føle noe av det man leser, noe som er synd. Fordi slike historier, i alle fall poenget med de er at de skal få leseren til å føle noe, enten det er uhygge, atmosfære, eller i det minste fange opp en slags ekkel følelse. Kanskje føle at man ikke er alene likevel mens man leser eller noe i den dur. Det er selve illustrasjonene som bygger litt på det av atmosfære, men ikke selve fortellerstemmen. Synes ikke de veier opp for hverandre helt. Synes de fleste av illustrasjonene, som er laget av Hoffman var noen hakk bedre enn selve historiene.

Classic Campfire Stories er en bok med fin utgangspunkt. Hvem liker vel ikke campfire historier, samme om de er skumle eller ikke? Det er en barnslig fryd over det som man på en måte aldri vokser fra. Likevel synes jeg at denne boka var tamt gjennomført. Som nevnt var det noen gode og interessante historier som var verdt å få med seg, men problemet her var fortatterens skrivestil. Den er veldig ensformig, både når det gjelder tone og stemning. Det er ingen brytninger. Dermed ble den stemningsfulle delen stort sett fraværende, noe som er synd i en slik samling, da slike historier krever alt av stemning, atmosfære og uhygge. Føle at man er utrygg på et eller annet vis. Det klarer dessverre ikke denne samlingen å gjøre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette var skikkelig spennende. Hadde liten lyst til å lese denne fordi den forrige boka av Lagerkrantz om Lisbet Salander var utrolig kjedelig etter min mening. Denne fikk jeg låne og tenkte at jeg kan jo prøve. Glad jeg gjorde det. Her rulles fortiden til Lisbet opp og vi får svar på hennes bakgrunn. Kan anbefales.

Et blogginnlegg som ble til en liten bok.

Fredrik Backman skrev denne boka opprinnelig som en bloggpost, men ble overtalt til å gjøre om blogginnlegget til en bok, noe de gjorde rett i. Hadde denne teksten forblitt et blogginnlegg, hadde jeg gått glipp av noe.

Teksten er om Noah og farfaren hans som har et veldig sterkt og spesielt bånd. De forstår hverandre og hverandres metaforer. Farfaren til Noah forteller ham på sitt vis hvordan sykdommen hans forandrer ham. Noah er svært ung, og farfaren hans bruker sine egne metoder og deler fortellinger som bare de to forstår, til å få Noah til å skjønne hva sykdommen til farfaren gjør med ham.

Fin formidling av en usynlig og sårbar sykdom
Dette er en bok som setter fokus på når en av våre nærmeste blir rammet av Alzheimers sykdom, og man får et innsikt i hvordan personen med Alzheimers opplever det. Dette er selvfølgelig ikke noen fasitsvar, men en god pekepinn på hva folk med Alzheimers kanskje tenker og man får en større foreståelse for hva de gjennomgår. Man skjønner jo sånn sirka hva sykdommen går ut på, men har likevel lite forståelse for den som lever med det. Selv om jeg ikke kjenner noen med denne sykdommen personlig, er det en kjekk bok å få med seg og få en større innsikt i sykdommen, i tilfelle den rammer en av mine nærmeste eller meg selv, for man vet jo aldri. Det må være en forferdelig trist sykdom å forholde seg til. Å se noen man er glad i glemme bare mer og mer, og selv bli helt rådvill av å være vitne til det, må være helt jævlig.

Jeg har lest en bok tidligere om dette temaet og det er Alltid Alice av Lisa Genova. Det er også en god og realistisk bok å få med seg, og film. Men synes at Fredrik Backman skriver med litt større innsikt både for den som blir rammet av sykdommen og hvordan de nærmeste kan oppleve det. Man føler på tristheten, hjelpesløsheten og kanskje ensomheten fra alle kanter opp i det hele. Man blir bare oppgitt og tom mens man leser, noe som er meningen også. Man klarer ikke å la være annet enn å føle det persongalleriet føler.

En søt bok, både innvendig og utenpå
Det er egentlig ikke mer som kan sies om boka fordi den er såpass kort. Det er den søteste boka jeg har både sett og lest i 2017. Jeg liker måten hvordan farfaren prøver å forklare barnebarnet sitt om hvordan sykdommen forandrer ham, og gjør det på en filosofisk og annerledes måte. Det gjør til at de knytter et sterkere bånd seg imellom. Fikk også sansen for overlappingen av når han ikke er helt sikker på om det er barnebarnet eller sønnen sin han snakker til. Det gjør innholdet enda mer realistisk og sårt. En fin bok om hvordan denne forferdelige sykdommen påvirker både den som må leve med den og pårørende. Dette er en liten flis man ikke glemmer så lett.

Det eneste jeg vil trekke litt ned på nå i forbifarten er at de gangene farfaren snakker med barnebarnet sitt, er kanskje barnebarnet noen hakk litt for veslevoksen? Vanskelig å si. Les boka og så er det bare å grue seg til man blir gammel av mange grunner ...

Fra min blogg: I Bokhylla

En ung jente som bare prøver å gå egne veier.

Under en flukt må Sigrid skilles fra moren sin. Dragvoll har nettopp blitt angrepet, og det er ingen tid å miste. Moren gjør alt for å redde datteren sin, om så de må skilles. Ungjenta på 15 blir så etterlatt for seg selv på sin ukjente ferd. Tilfeldigvis møter hun på noen følgesvenner som hun bruker en tid på å finne ut av om de er til å stole på eller ikke. På ferden møter de sammen på mange farer og utfordringer. De møter blant annet på jotner, rasende ulv og mye annet uventet. De må alltid være på vakt for man vet aldri hva eller når det kan dukke opp noe. De er aldri helt trygge ...

Kan man bare forlate sine nærmeste?
Senere får Sigrid vite hvorfor ting skjer og hvorfor hun er nødt til å flykte. Mens hun flykter fra alt det kaotiske som skjer sammen med noen andre hun ikke en gang kjenner, er alt hun tenker på å vende tilbake for å redde moren sin. Hun har ikke samvittighet til å bare dra fra henne sånn uten videre. En ung jente som Sigrid trenger jo moren sin. Skal hun lytte til sine ukjente følgesvenner, eller skal hun snike seg tilbake, og redde det som betyr mest for henne?

Dette er en bok på bare 197 sider med korte og effektive kapitler, og stor font. Forræderen fra Åsgard passer fint som høytlesning for andre, og for ungdom som begynner å interessere seg for norrøn mytologi, og muligens fantasysjangeren generelt. Boklesere i tidlig ungomdsårene kan også synes denne boka byr på et spennende tema, og vil kanskje bidra til å gi dem lyst til å lære mer om denne tiden. Innholdet har mye innlevelse, troverdige karakterer, og det er gode beskrivelser på hvem som er gode og onde.

Den rette målgruppa vil nok sette større pris på boka
For oss voksne derimot, som liker å lese barne og ungdomsbøker for å se hva som utgis i dag av ren nysgjerrighet, blir nok dette vel forutsigbart. Man vet ganske fort hvorfor Sigrid blir utsatt for det hun blir utsatt for. Man vet godt hvem hun kan stole på og ikke. Man får også en følelse av hvordan det hele kommer til å slutte. Derimot ingen overraskelser. Det blir veldig lettvint lesing sådan. For ungdom som er målgruppen for boka, vil nok finne mye glede i boka da det er noen spennende partier. Kanskje vil de synes at noen av partiene er på kanten til å være skumle også ...

Dette er en fin bok som vil introdusere norrøn mytologi for unge lesere og enda bedre, vil forhåpentligvis gjøre dem enda mer nysgjerrig rundt dette temaet. Man vet aldri. For min del, som er litt eldre enn målgruppen boka er beregnet for, var dette en helt grei leseopplevelse. Den hadde sine høydepunkt, men det er ikke en type bok som man går rundt og tenker på lenge etter at den er ferdiglest.

Forræderen fra Åsgard er første bok i en planlagt serie; Sagaen om Ragnarok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er du sikker på hvem du deler hus med?

Hvis forfatternavnet virker kjent, er det hun som har skrevet Naboparet. En bok som har vært svært synlig på forskjellige boksider. Har selv ikke lest boka ... ennå, men den står ulest i en av bokhyllene mine. Jeg har bare ikke somlet meg til å lese den. Hamstrer som regel mer bøker enn det jeg rekker å lese. Tror det bor et ekorn i meg. De er flinke til å hamstre de også. Uansett, da A Stranger in the House ble utgitt, fikk jeg mer lyst til å lese den enn Naboparet, så Naboparet får venta enda litt til ...

Har sett A Stranger in the House dukke ofte opp på Goodreads feeden min i det siste. Det er ikke alle populære bøker som frister, men denne fristet. Bare tittelen i seg selv lokket. Vet ikke hva det er med meg og dystre, grøssende titler, men noe er det. Det fenger meg med en gang. Dermed gikk det ikke lang tid før jeg bestilte den.

Interessant, men ingen annerledes plot
I A Stranger in the House havner Karen i en alvorlig bilulykke. Hun kjører i et utrygt område av byen, kjører i høy fart som om hun flykter fra noe, kjører på rødt lys og mister kontrollen. Bilen kjører rett inn i en stolpe og hun havner på sykehus. Hun husker ikke noe fra den kvelden. Karen og Tom har ikke vært gift så lenge, og de blir satt på prøve da de får vite at det er skjedd et drap i et område i nærheten av hvor bilulykken skjedde. Har Karen noen tilknytning til drapet? Hvorfor er etterforskerne så interessert i hva som skjedde den kvelden? Mens etterforskningen foregår, dras Karen og Tom fra hverandre, og blir nærmest som fremmede i samme hus. Kommer Karen til å få tilbake hukommelsen fra den kvelden, og vil de noen gang stole på hverandre igjen?

Spennende konsept og utgangspunkt i grunn. Jeg hadde ikke for høye forventninger heller for det har jeg sluttet med både når det gjelder bøker, filmer og musikk fordi da blir man fort skuffet. Det var ikke det som ødela for meg. Synes bare at dette konseptet er litt likt mange andre thrillere for tiden. De begynner å bli litt for like. Noen forfattere har også en tendens til å konsentrere seg så mye om overraskelsesmomentet at de glemmer resten. Det er slik det føles når man leser thrillere av og til.

For gjentagende
Dette er en typisk elsk eller "hat" bok som har fått svært forskjellige meninger. Slike bøker gjør meg alltid nysgjerrig. A Stranger in the House hadde noen spennende øyeblikk, men kunne ha tenkt meg mer atmosfære, bli enda mer kjent med persongalleriet og det hadde ikke skadet å legge til mer uhygge heller, fordi det blir fort platt og gjentagende, både når det gjelder dialog og handling. Lett underholdning, men ikke en bok som bidrar til å tenke på den lenge etterpå.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kan man skjule følelsene sine for den man elsker?

Stella er bare ungdom, men har allerede mye å hanskes med. Hun har plutselig sterke følelser for hennes bestevenninne, Sigrid. Hvordan i all verden skal hun klare å skjule det når de møtes på skolen nesten hver dag? Sigrid skal på sydenferie med familien i to uker, og Stella får tilbud om å være med. Klarer hun å være med uten å vise følelser og konfrontere bestevenninnen sin om hva hun egentlig føler for henne? Eller blir følelsene for sterke at hun må innrømme alt for henne, i så fall, hvordan kommer Sigrid til å reagere?

Vanskelige følelser
Det er ikke alltid lett skru av følelsene sine når man først liker noen og deretter late som ingenting. Det er noe som skjer med de aller fleste. For noen er det lett å skru av følelsene, mens for andre trengs det mer krefter å klare det. Det er vel også en utfordring å late som ingenting når den personen man liker best er i nærheten av deg så og si hver dag, fordi man går på samme skole. Stella er en kjepphøy og selvgod jente. Hun vet at hun ser godt ut og er en av skolens mest populære jente, men under overflaten virker hun mer menneskelig, og avslører en usikkerhet både i seg selv og angående andre. Hun er ikke redd for den kjærligheten hun føler for Sigrid, men hun er redd for hva Sigrid vil mene om det og reaksjonene til de andre hvis Stella avslører hvor godt hun liker Sigrid. Hun liker henne bedre enn en venn. Samtidig er det ikke sunt å bære på alt alene, heller.

Å finne troen på seg selv i en usikker tid
Dette er på mange måter en vond, ærlig og realistisk bok om følelser, det å finne seg selv og prøve å gjøre det riktige i ung alder. Finne balansen mellom å være tro mot seg selv, og samtidig skåne seg selv og andre. Hva er det riktige å gjøre? Hvordan går man frem når man får følelser som man ikke har kjent på tidligere? Det handler om å vokse opp, prøve å være lykkelig og finne troen på seg selv i det man gjør og valgene man tar. Å være trygg på seg selv er tross alt ikke like lett, spesielt ikke når man er så ung som Stella.

Nå skjer det er ikke bare en roman for jenter, men kan godt leses av gutter også, for her er det mange situasjoner som oppstår, som både jenter og gutter kanskje vil kjenne seg i. Boka er både humoristisk, spesielt Stellas sarkasme, den er fin, og det skjer noe hele tiden. For oss voksne blir nok boka til tider vel forutsigbart og ikke så veldig overraskende, men den er underholdende og godvond å lese. Grunnen til at jeg mener at boka passer godt til skolepensum er fordi fleste ungdom sliter med å passe inn, være trygg på seg selv og samtidig styre følelsene for den man er forelsket i.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ting vil forandre seg til det bedre, eller?

Søskenkjærlighet og sjalusi
Etter en vond skilsmisse tar Barbra med seg sine to døtre (tvillingdøtre) til et nytt sted hvor hun starter i en ny jobb. De flytter til Canaan, og håper på en ny og positiv start. Men begynnelsen blir alt annet enn lett. Barbra har fått en lederstilling i en mannsdominert arbeidsplass, noe som ikke faller i god jord. Det får hun føle på og blir satt på prøve helt fra starten. Likevel lar hun seg ikke stopp av det. Den ene datteren, Gretchen har det heller ikke så lett. I motsetning til Maria, sliter hun med å passe inn og de andre stempler henne som "rar", mens Maria sklir inn i miljøet og får venner med en gang. Maria derimot er småsjalu på Gretchen siden faren deres liker Gretchen bedre enn henne, og det ser man gjennom gaver man får av ham. En dag får de gaver tilsendt av faren deres, og da er det ingen tvil om hvem som får den beste gaven. Gretchen får en nydelig dukke hun blir svært knyttet til. Barbra og Maria, liker ikke at Gretchen forandrer seg enda mer etter å ha fått dukken. Hun blir enda mer innadvendt og vrangstilt. Har det noe med dukken å gjøre eller er det fordi Gretchen har det vanskelig å tilpasse seg på et nytt sted?

Dukken ble først utgitt i 1986, og er nå utgitt på ny gjennom Hjemsøkt serien. Hjemsøkt serien er en gjenskapning av Casino Grøsser som ble utgitt på 80/90-tallet. En frittstående serie bestående av grøsserbøker av forskjellige forfattere. Jeg har lest tolv-tretten av dem tidligere som jeg fremdeles har i hylla, og det er hyggelig at bøkene blir utgitt på nytt, og håper at hele serien blir publisert igjen. Det hadde vært noe for Casino Grøsser serien var en av seriene som økte leselysten min da jeg var ung.

Småslapp grøsser
Dette er nok ikke en av de beste bøkene i serien. Syntes den var litt slapp, både når det gjaldt persongalleri og handling. Dukker i seg selv er skumle. Synes selv at dukker er eklere enn klovner, spesielt porselensdukker, og blikkene deres. Grøss og gru ... Likevel syntes jeg ikke at boka var noe creepy i det hele tatt. De fleste karakterene var irriterende på sitt vis, så da er det lett å gi blaffen i dem, og man blir mindre engasjert. Historien i seg selv var heller ikke spesielt spennende, og man har lest og sett slike historier mange ganger før, og derfor blir det veldig forutsigbart. Interessen dør ut underveis mens man leser, dessverre. Det er ingen overraskelsesmomenter eller noen form for uventet vri. Det er en strak linje hele veien og da blir det litt tamt å lese.

Det er ikke så veldig mye mer å si om boka. Det eneste jeg stusser litt på er at i originalutgaven heter søstrene Gretchen og Mary, men i den norske utgaven heter de Gretchen og Maria. Skjønner ikke helt vitsen med hvorfor de skiftet det ene navnet? Ellers var det enkel og grei lesning, men boka ga meg dessverre ingen grøssninger. Konseptet ble for typisk og bød ikke på noe nytt, og gjorde heller ikke noen intrykk på sitt eget vis.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er lett å tro at livet går på skinner og at man har det godt, kanskje for godt. Man sklir da inn i hverdagslige rutiner og ting går som regel av seg selv. Men hva skjer når noe får deg til å tvile på det gode livet du har, og du mister all tillit til den du lever livet med?

Når tilværelsen blir fiklet med
Dette skjer nemlig med Sophie. Hun deler livet med en mann hun elsker, sammen har de tre barn og bor i Norfolk. Mannen hennes, Leo, reiser mye på grunn av jobben, og Sophie sitter mye med ansvaret hjemme. Men hun har sine medhjelpere som vaskehjelper, og andre roller som stepper inn for å gjøre ting lettere for henne. Sammen med mannen har hun et fint hus som er nydelig dekorert og vakker eiendom, og selvfølgelig har de også en hund. Jula er nettopp over og de er tilbaket til den grå hverdag. Men tilværelsen for Sophie blir alt annet enn hyggelig da hun oppdager julebrev som hun har sendt ut året før, bli sendt tilbake til henne i en ny konvolutt, og over julebrevet hennes står det korte, stygge meninger om henne fra en anonym sender. Dette er det andre eller tredje året på rad det skjer. Den hun får tilbake denne gang, ryster henne mer enn de andre hun har fått tilbake av denne anonyme senderen. Over det siste julebrevet hun får tilbake, står det en beskjed om at Sophies mann er utro og at han kommer til å forlate henne. Er det sant eller er det bare noen som er fryktelig sjalu på henne, og vil bare skremme henne litt? Eller kjenner hun ikke sin egen mann så godt som hun tror?

Dette er en thriller med svært god suspense, spesielt i begynnelsen, men synd at man får vite ting litt for tidlig. Så den fine mystikken den hadde i begynnelsen blir avbrutt så altfor tidlig. Det beste boka hadde å by på var god underholdning. Kaptilene er veldig korte, og etter en hendelse blir man fort revet med for å se hvordan situasjonen håndteres der og da, og etterpå. Det er ikke en eneste kjedelig side. Man lurer på hvor lenge dette kan holdes gående. Men underholdning er ikke nødvendigvis alt. Jeg savnet mer dybde, både i handling og persongalleri, for ting skjer så altfor fort etter de første 50-70 sidene. Selv om man skjønner og vet godt hva som skjer videre, føles det som om man ikke får et grep på noe, fordi ting skjer så fort at man får ikke tid til å filosofere over det som skjer. Det blir mye på en gang, for tidlig.

Fascinerende personlighet
Selv om jeg ønsket meg mer bakgrunnshistorie av karakterene, var Sophie svært spennende å lese om. Man får et elsk-hat forhold til henne. Hun er i overkant snobbete, og bryr seg veldig om fasade, og samtidig er hun veldig glad i hennes nærmeste. Man blir svært interessert i hvordan hun håndterer diverse situasjoner i og med at hun er en person som vil at alt skal så og si være perfekt. Vil hun klare å late som om alt er perfekt i enhver situasjon? Hva skal til for å få en kvinne som Sophie til å miste kontrollen, hun som har stålkontroll på alt?

The Other Woman er en thriller blandet med krim, og konseptet hadde et svært godt utgangspunkt, men som dessverre blir rushet frem før man rekker å kose seg med den gode atmosfæren den hadde i begynnelsen. Det blir for travelt og opphakkende. God underholdning, og engasjerende innhold, men savnet mer jevnhet og tyngdekraft.

Fra min blogg: I Bokhylla

Man kan ikke bare drømme bort livet?

Et trygt liv eller la seg rive med av drømmene sine?
John har kanskje ikke valgt det letteste livet. Han er i slutten av tjueårene, og har ennå ikke noe fast i livet. Ingen fast bosted, ingen fast jobb og ikke noen kjæreste. Han har kun en drøm og det er å gi ut en roman. Men veien dit er alt annet enn lett, spesielt siden han ikke har mange rundt seg som har troen på ham, ikke en gang hans egen mor. Mens han drømmer om en dag å utgi en roman, søker han etter en jobb og kommer tilfeldigvis over en annonse om en renoveringsjobb. Han velger å ta den sjansen. Handlingen foregår samme periode som da Margaret Thatcher var Storbritannias statsminister, og Samantha Fox var en populær hjerteknuser, nemlig på midten av 80-tallet.

Dette er kanskje ikke min type sjanger, men jeg som leser mye horror og thrillere, som leser mye mørkt og dystert generelt, må ha litt lett underholdning innimellom. Det fikk jeg her. Dette er en bok om en mann som prøver å finne seg selv og som følger drømmene sine fremfor å ta fornuftige valg. Boka inneholder også hemmeligheter, intriger, og masse følelser. De to siste er ikke helt for meg, men noe må man jo finne seg i når det gjelder slike bøker. Det blir som å se en såpeserie, som jeg også følger med på, blant annet Home & Away og I gode og onde dager. Denne boka kan minne litt om det, men bare fra en annen tid.

Å finne seg selv
Det mest intressante med hele boka er hovedpersonen John. Han er det lett å relatere seg til med tanke på at det ikke alltid er like lett å finne ut hva man skal med livet. Finne det som er rett for seg selv, spesielt når det gjelder ting som utdanning og jobbvalg. Noen er mer selvbevisste på akkurat det enn andre. Det er så forskjellig fra person til person. Det som er rett for andre trenger ikke å være det rette for deg. Så det å finne sin plass i livet er ikke det letteste, noe John er et godt eksempel på. Likte også godt hans eventyrlystne side, og at han samtidig har guts til å satse på det han virkelig har lidenskap for. Han går egne veier.

Selv om jeg også likte noen av de andre karakterene godt, er det ikke alltid nok. Det var selve handlingen jeg fikk problemer med. Det blir altfor forutsigbart og man skjønner fort hvor det bærer hen kort tid etter man har begynt å lese. Det blir hverken spennende og overraskelsesmomentene er og blir fraværende. Så det blir veldig monoton lesing undervei, noe som er litt trauring. Jeg krever ikke spenningsbøker med den ene spenningskurven etter den andre. Av og til er det godt med rolige og avslappende bøker også, men ikke at det står helt bomstille. Det hadde vært fint med en mellomting. Men det som var den store nedturen er som nevnt tidligere, ingen overraskelser. Det går bare en vei. Det er ingen utvikling eller noe. Jöns Hellsing har skrevet en fin og lett underholdende roman, men opplevelsen av den blir for passiv og lite medrivende, dessverre. Godt utvalg av miljø som er svært idyllisk, og interessante karakterer, men det er ikke bestandig det holder. Det var som sagt selve historien som ble problemet her. Den fenget ikke noe særlig.

Hendig mann søkes er første bok i Hope Island trilogien.

Fra min blogg: I Bokhylla

En klassereunion arrangeres og det tar en drastisk utvikling.

Mange har sikkert vært på klassereunion, og har kanskje kjent til samme spenningen, nysgjerrigheten og forventningene som de i Velkommen hjem gjør. Se hvordan noen har endret seg og noen alltid forblir den samme. Velkommen hjem er om et klassereunion som samles i en hytte i skogen, og denne klassen består av mange mennesketyper. Noen har store forventninger til festen, andre er der for å bevise noe, vise hva de har oppnådd i livet, mens andre tar det som det kommer. Gamle følelser blusser opp, både på godt og vondt, og denne kvelden tar mange spesielle vendinger. Savner man noen gang tiden da man var ung eller er livet enklere som voksen? Det store temaet for festen er spøkelsesvandring i skogen, og stemningen forandres helt da en av dem blir funnet død ... Ting blir heller ikke lettere da en annen person fra klassen blir funnet død en annen dag på et annet sted. Er det noen som bærer på gammel nag, eller er hva er det som egentlig foregår, og er de andre i fare også?

Noe oppbrukt, men det funker
Ninni Schulman er en forfatter jeg ikke har lest noe av tidligere, men jeg fikk veldig lyst til å lese Velkommen hjem da det virket som en litt annerledes krim. Dette er en krimroman med en grøssende effekt. Man lurer på om det er noen andre eller noe annet i skogen med dem, eller om en av dem har møtt opp med dårlig hensikt. At en slik setting er plassert i en hytte i skogen, er kanskje litt klisjéaktig, men når det gjelder en slik handling, er det nesten unngåelig. Selv om det er noe klisjéaktig, så bidrar det likevel til god, gammeldags mystikk. Man tenker jo alltid det verste når man er langt ute i skogen eller i ødemarken. For da er man sårbare på mange måter, og alt kan skje. Man har da mindre kontroll på stort sett alt.

Spennende persongalleri
Men det var ikke bare handlingen som var selve drivet og som bidro til nysgjerrigheten, men det var også persongalleriet som besto av forskjellige mennesketyper. Vi får et lite innblikk i alle, og de var svært interessante å lese om, på hver deres måte. Man får kjenne på noens popularitet og andres misnøye. Forfatteren gjør gode karakterbeskrivelser. Det er i hvert fall sikkert. Kapitlene er korte og effektive, så det er lett å bli revet med. Det som trekker litt ned er når man har lest mye krim og ikke minst grøss fra før, føler man ikke at forfatteren bidrar til noe nytt. Det er ikke noe som sjokkerer, eller overrasker og man sitter heller ikke igjen med et spesielt inntrykk.

Velkommen hjem er femte bok av Ninni Schulman om journalisten Magdalena Hansson, og selv om det ikke ble noen favoritt, hadde den sine spennende øyeblikk, og den er verdt å sjekke ut. Hadde sansen for at hun skriver veldig realistisk og det gir mersmak på de tidligere bøkene hennes Fikk også sansen for Magdalena Hansson. Så godt å vite at jeg allerede har et leseprosjekt for neste år.

Fra min blogg: I Bokhylla

Som regel tror man at en forfatter er ferdig med en serie, men ikke alltid ...

Separasjonsangst?
Stephen King er kjent for å skrive mye, og publisere svære bøker. Det er sjeldent han skriver små bøker, men det hender seg en gang i blant.The Wind Through the Keyhole er en av de korteste bøkene hans på 333 sider. I over lengre periode skrev han The Dark Tower serien som egentlig besto av sju bøker, men åtte år senere kom han med en ny The Dark Tower bok. Han var ikke helt ferdig med serien likevel.

Et gjensyn med Roland er heller ikke til å forakte siden han er en veldig kul og mystisk karakter, så det var et hyggelig gjensyn med ham.The Wind Through the Keyhole kan leses som enkeltstående, og erfarne The Dark Tower lesere, som gjerne leser serien opptil flere ganger leser den mellom bok fire og fem, altså mellom bøkene:Wizard and Glass og Wolves of the Calla.The Wind Through the Keyhole kan fint leses som enkeltstående uten at ting blir forvirrende, og den kan også være med på å øke lysten til å lese hele serien etterpå, eller lese den mellom bok fire og fem hvis du ønsker det.

I The Wind Through the Keyhole er Roland og hans ka - tet (følgesgjengen hans), på vei fra Emerald city og en storm er i ferd med å komme. Det er best å søke ly, være forberedt. I mellomtiden, mens de er i sikkerhet og for å kvele tiden, forteller Roland historier fra hans fortid.

Stephen King begynte å skrive The Dark Tower da han var 19 år og den første The Dark Tower boka, The Gunslinger ble utgitt i 1982, og han ser på The Dark Tower serien som hans livsverk, noe som er forståelig. Han har brukt ufattelig mye tid, energi og krefter på denne serien. Å gi ut den aller siste boka i serien må ha vært spesielt. Imponerende at han begynte å skrive på en så stor serie i så ung alder. Allerde da hadde han funnet sitt kall.

Jeg begynte å lese The Dark Tower serien i juli i fjor og det tok meg over ett år å fullføre hele serien, og det var jammen meg verdt det. Liker godt at King blander sammen mange sjangre inn i hverandre. Mye uvesentlige ting skjer hele tiden, man vet aldri hva man får, persongalleriet er til å bli glad i, og måten han skriver serien på og andre bøker også, er veldig visuelt. Man skjønner aldri helt hvor han får inspirasjon fra, og om han i det hele tatt opplever skrivesperre. Ofte kunne jeg ha tenkt meg å ha vært en flue på kontorveggen hans bare for å få et innblikk til hvordan han jobber. Om han smiler djevelsk til seg selv mens han skriver eller om han bare er i en helt nøytral skrivemodus. Det tror jeg har vært veldig spennende å se. Man blir så nysgjerrig på ham, både som person og forfatter. Har også stor sans for sarkasmen hans som både dukker ofte opp i bøkene og i intervjuer, og spesielt på Twitter. Han virker både morsom og sær, ikke som en type som skriver skumle og bisarre bøker.

Nødvendig med en Dark Tower bok til etter åtte år?
Personlig har jeg et større forhold til de enkeltestående horrorbøkene av Stephen King enn The Dark Tower, for horrorbøkene hans har jeg vokst opp med siden ungdomskolen. Derfor er jeg mer knyttet til dem enn selve The Dark Tower serien, men bevare meg vel. The Dark Tower serien fortjener all den rosen den får, og jeg skjønner godt hvorfor den har så stor fanskare.The Dark Tower serien er underlig og består av flere lag som fører til ulike retninger hele tiden. Det er det som er så spesielt. The Dark Tower er en solid og sterk serie, og de bøkene jeg liker minst er Song of Susannah og The Wind Through the Keyhole, men alt i alt gir jeg serien sammenlagt en meget sterk femmer. Det er en magisk serie med mye action. Selv om det var et gledelig gjensyn med Roland igjen, synes jeg at denne boka var en smule unødvendig, for jeg synes at The Dark Tower var bra nok som det var. Jeg er også en person som liker å huske på ting som det var, og følte meg på en måte ferdig med serien da jeg skulle begynne å lese The Wind Through the Keyhole. Så det var nok en av grunnene til at boka ikke nådde meg helt. Jeg er heller ikke helt fan av en historie i en historie konseptet, hverken i bøker eller på film. Det kommer litt an på hva det dreier seg om. Noen ganger fungerer det, andre ikke.

Uansett, småspennende å lese om Rolands fortid og få enda et større innblikk i livet hans for han er en svært mystisk karakter, og det var spesielt spennende å lese om shape shifter. Fascinerende karakter i denne handlingen. Det ga meg litt X-Files vibber. Ellers var det ikke mye som engasjerte. Den var ikke så unik som mange av de andre bøkene i serien. Men den kan kanskje vekke interessen hos nye The Dark Tower lesere. Selv om The Wind Through the Keyhole ikke traff meg, var det mye annet i The Dark Tower serien som gjorde det, og det er sammenlagt en serie som er detaljrik og fascinerende å få med seg! Det er en verden som er vanskelig å sammenligne med noe annet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nesten litt Farmenaktig, bare uten tvekamp.

Hovedpersonen kveles av sitt eget liv
Caitlin har fått nok av barndomshjemmet sitt, og hun drar hele veien fra London til New York. Moren hennes døde for litt siden, og faren hennes drukner i alkohol. Etter en krangel med faren, bestemmer hun seg for å endre kurs i livet selv uten mål og mening, og se hvor det tar henne. Hun ender opp i storbyen New York hvor hun ikke kjenner noen. Ved en tilfeldighet møter hun Jake. Han er et sjarmtroll og hun klarer ikke å la være å tenke på ham. De møtes flere ganger og blir raskt betatt av hverandre. Etter å ha kjent hverandre en kort stund, tilbyr Jake henne å være med ham til et hus ved et innsjø utenfor New York for å møte familien hans. De må regne med en to timers lang kjøretur og han frister henne med at det er et sted hvor hun kommer til å finne ro. Hun gleder seg til et hyggelig og avslappende opphold. Da de ankommer det rolige stedet utenfor New York oppdager Caitlin fort at Jake ikke har vært helt ærlig mot henne. Hans familie er ikke mor og far, men en annen type familie, som ligner mer på en sekt. Denne sekten fokuserer på terapisamtaler, både gruppevis og enkeltvis. De legger også vekt på sunt kosthold, aktivitet og finne seg selv uten all støyen fra verden utenfor. Kommer Caitlin til å bli værende og utforske hva denne gruppen av mennesker er, eller kommer hun til å dra så fort som mulig?

Det var mange grunner til at denne boka interesserte meg. For det første hadde jeg ikke hørt om den tidligere, og ofte er det befriende å lese noe ikke alle andre leser. Jeg har ikke noe i mot det, men litt godt å lese andre bøker også innimellom. For det andre var det noe med konseptet som var fascinerende og bokomslaget likeså. Av og til tar jo nysgjerrigheten helt overhånd. Boka hadde et godt utgangspunkt og en god start, og Caitlin i seg selv er småinteressant. Hvorfor flykter hun fra livet sitt, og vil hun noen gang finne ro? Mange spørsmål dukker opp.

Noen ganger vil ikke bøker føre oss dit vi vil. Jeg lærte for mange år siden at forventninger skal man ikke ha når det gjelder bøker og filmer. Når man ikke har forventinger, er det mindre sjanse for å bli skuffet. Man er da mer forberedt. Begynnelsen av boka holder på interessen. Man blir nysgjerrig på denne Caitlin. Får man vite alt om henne, eller er det noe hun holder tilbake? Føler hun et savn eller et tomrom som hun prøver å fylle opp? Eller er det noe mer?

Ikke sterk nok fortellerstemme
Det som er så synd er at ideén er god, og konseptet er veldig interessant, men fortellerstemmen passer ikke inn. og det er litt smårart. Fortellerstemmen blir for anonym og forsvinner vekk fra settingen og atmosfæren. Det føles ut som om alle faktorene blir dratt fra hverandre istedet for at det blir en helhet av det. Personen som var mest fascinerende å lese om var Don som har terapisamtaler med alle, og som er leder for dem. Man vil bare vite mer om ham, og finne ut hva slags hensikt han har med dette opplegget.

Somt nevnt tidligere hadde jeg ikke så mye forventninger til The Room by the Lake siden jeg ikke hadde hørt så mye om den. Det var et tilfeldig kjøp jeg gjorde, noe jeg ofte gjør. Boka er ikke dårlig. Den hadde noen interessante partier, man er nysgjerrig på Caitlin, men samtidig får man ikke helt tak på henne. En ting som irriterte meg og som jeg følte ødela litt var instalove. Når hovedpersonen treffer noen og forelsker seg med en gang, og de etablerer et forhold. De hopper da fort over vennskapsbiten. Har lest mange bøker da det oppstår instalove og ofte virker det svært utroverdig. Alt i alt, en interessant og lettlest thriller, men ikke noe mer enn det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tåler man isolasjon over lengre tid?

En ung forsker, som man aldri får vite navnet på, er på feltarbeid. Denne unge kvinnen er biolog og er på oppdrag for å kunne fullføre doktorgraden. Mens hun jobber venter hun et besøk. Mens hun venter på at hennes kjære Jo skal komme, får vi et innblikk i hennes fortid og nåtid. Hun omtaler eksmannen som S. Deres ekteskap har vært svært turbulent, og S vet hvordan man utnytter makt og omsorg. Under sitt forskningsopphold ved et fuglefjell i nord, får hun rikelig tid til å filosofere om alt og ingenting. Hun får ikke bare erfare hvor værhardt stedet er, men hun får også utfordret seg selv når det gjelder isolasjon, hvordan det er å leve avskåret fra resten av omverdenen. Hun skyper litt med Jo når værforholdene tillater det, og noen ganger kommer det en båt med forsyninger til henne. Men er hun sterk nok til å klare denne krevende jobben alene, eller vil savnet etter folk bli for stor?

En indre og utvendig kamp
Dette er Gabrielsens femte roman, men den første jeg har lest av henne, og den ga et meget godt førsteinntrykk. Man får straks en ekkel og ubehagelig følelse helt fra begynnelsen, og man bare venter på at noe fryktelig skal skje, eller at noe skal eksplodere. Kvinnen i boka utgir seg for å være tøff og hardbarket, men inne i henne er det mye som romsterer. Hun har sine indre demoner, lengsler, pågangsmot og frykt, og disse faktorene blander seg ofte med hverandre. Hun er sterk og modig i det ene øyblikket og i det andre føler hun seg litt mindre og kanskje litt småredd. Men hun prøver å være sterk i enhver situasjon, uansett hvor krevende det kan være. Det virker som hun vil bevise mye for både seg selv og andre.

Ankomst består av hovedpersonens nåtid, og en kjent lokalhistorie som skjedde for mange år siden. Om Borghild og Olaf Berthelsen og deres barn, som opplever en stor tragedie som de bearbeider på hver deres måte. Hvordan de prøver å leve sammen, men likevel har denne store avstanden, hvor den ene voksne anklager den andre, og den andre som håper at tilværelsen vil gå tilbake til det normale igjen. Hovedpersonen føler seg fascinert over denne lokalhistorien. Hvorfor?

Vanskelig å forstå seg på hovedpersonen
Det eneste jeg "irriterte" meg over angående Ankomst var hovedpersonens seksuelle frustrasjon og at det var noen seksuelle partier her og der, men heldigvis ikke noe overdrevent. Det er ikke flaut å lese om det eller noe, men det virket litt utroverdig og en smule desperat. Vet at det er var en mening med denne desperasjonen, og at det var en av hennes lengsler i denne isolasjonen, men følte likevel at det ikke passet inn i settingen. Det ble litt malplassert. Det er bare det jeg mener. Det er også litt vanskelig å få tak på personen, om hva slags person hun er fordi hun er litt overalt. Opp og ned, usikker og modig. Hun er litt av alt. Skjønner godt hvorfor med alt hun har gjennomgått, men ble ikke godt nok kjent med henne. Hun blir noe diffus oppi det hele.

Dette er en roman som er i grenseland til å være en psykologisk thriller og det funker! Litt langsom i begynnelsen, men så tar det seg virkelig opp. Denne lille romanen byr på både spenning, intensitet og en dysterhet som man blir veldig nysgjerrig på. Man lurer på hvorfor hun egentlig er der ute. Er det virkelig på grunn av feltarbeidet, eller er det noe annet? Beskrivelsene, spesielt værbeskrivelsene er så gode at det kalde været i boka når leseren. Brrrr!

Fra min blogg: I Bokhylla

Inspirert av The Bachelor?

Realitysuksess
Det er ingen hemmelighet at jeg er svak for realityprogrammene The Bachelor, The Bachelorette og Bachelor in Paradise. Det er realityprogrammer jeg har sett på helt siden begynnelsen og det er lenge. Jeg har også sett den australske, svenske og norske varianten avThe Bachelor, men det er amerikanerne som kan det best, synes jeg. Konseptet til disse programmene er litt på trynet, men vanvittig underholdende. Stadig dukker det opp karakterer man ikke glemmer med det første, og det blir mer og mer dramatisk for hver sesong som går.

Grunnen til at jeg nevner dette er at The Selection er litt av det samme. Bare denne gang er det en ekte prins istedet for en "vanlig" ungkar som skal velge seg en livspartner som forhåpentligvis ender opp som hans kone. America Singer (hun heter virkelig det...), er en av de som får invitasjon til å delta siden hun er 16 år. Hun har ikke lyst siden hun er i et hemmelig forhold med Aspen, av den grunn vil hun ikke forlate ham eller familien. Men siden hun kommer fra et fattig hjem i Illéa, og har en mor som stadig maser på henne om å dra for å få bedre muligheter i livet, føler hun at hun ikke har et annet valg enn å delta. I Illéa er det sånn at man deles opp i nivåer fra en til åtte. De som tilhører nivå en er de rike, vellykkede og som har et bra liv, mens de som går lenger opp i skalaen er de som sliter mer både økonomisk, tilgang til ting og får ikke de samme valgmulighetene. America og foreldrene hennes tilhører nivå fem. De er ikke de som strever mest, men de får likevel føle på det. Etter å ha sendt inn skjemaet for familiens skyld, blir America kjempeskuffet da hun blir en av de 35 utvalgte til å konkurrere om Prins Maxons hjerte. Hun og de andre jentene skal bo på slottet Hun gjør det mest for familien sin skyld istedet for hennes egen del. Kommer oppholdet hennes til å bli bedre enn forventet og hun vil etter hvert akseptere det som skjer, eller kommer hun til å trekke seg fra alt?

Forutsigbart og tynt skrevet
Det jeg likte aller minst med boka var ikke bare selve forutsigbarheten, men også skrivemåten. Den er utrolig platt og rett frem aktig. Det er ingen brytninger, overraskelser, følelser eller noe. Uansett hvilken scene som beskrives, blir det veldig monotont og følelsestom. Man kommer ikke innpå karakterene på noe vis. Vi får vite at America er en sårbar og følsom jente som heller gjør ting for å please andre istedet for å gå egne veier, men likevel er det vanskelig å føle sympati for henne, fordi hun sutrer for mye. Er heller ikke så glad i karakterer som gjør det andre sier istedet for å stå på sitt. I hennes situasjon blir hun sett på som mindre egoistisk i og med at familien hennes vil gi henne et bedre liv, noe som er i grunnen forståelig, men likevel. Hun mangler karakter.

The Selection er første bok i The Selection serien og jeg kommer nok ikke til å lese resten da den første var lite imponerende og utrolig kjedelig. Vet at kjedelig ikke alltid er et dekkende og godt nok ord, men passer utmerket til beskrivelsen av denne boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Om selvaksept og åpenhet.

James Dawson, som nå heter Juno Dawson, har skrevet en snerten bok om det å være seg selv uansett hvilken legning man er. Det er ikke viktig hvilken legning man har, bare man trives som man er og aksepterer seg selv.

Dette er en fin og informativ bok med humoristisk undertone. Forfatteren skriver med en lett og underholdende stemme, som om hun snakker med noen fortrolig. Hun belærer ikke hvordan man skal være eller hva man bør gjøre. Hun bare forteller om det å være forskjellig. Hun forteller og gjør rede for lesere mye om LHBT begrepet (Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Hun forteller om forskjellene på disse uttrykkene. Mye vet man om fra før, men stadig dukker det opp nye uttrykk og begrep som hun gir en liten oversikt på. Det gjør hun på en ryddig og ypperlig måte.

Med glimt i øyet
Det er lett å tenke at sakprosa generelt er tørt og monotont, men ikke bestandig, for denne boka var alt annet enn det. Den er svært lettlest og Dawson skriver med glimt i øyet. Dette er fascinerende lesing, og det er fint at noen skriver om noe som kan få andre til å føle seg mindre redde for den man er. Det er mange som ikke er hetero, og som ikke tør å innrømme hvem man egentlig er, i redsel for å bli avvist og bli dømt av andre, noe som er litt rart siden vi lever i 2017. Man skulle tro at folk var mer åpne og aksepterende, men dessverre ikke. Noen bærer fremdeles på eldgamle fordommer, noe som er både unødvendig og synd, for hva er galt med å vise hvem man egentlig er i dagens samfunn?

Fryktløs
Det beste med Denne boka er homo er at forfatteren viser ingen frykt i det hun skriver. Hun er åpen og ærlig, og tar opp temaer om alt fra homofobi, stereotyper, å komme ut av skapet, det å finne noen som har samme seksualitet som deg, sex og mye mer. Hun tar også opp begrepet aseksualitet. Så forfatteren er virkelig ikke redd for å skrive sannheten om ting og lære bort. Det kan bidra til at den som leser denne boka, kanskje kjenner seg igjen i noe av det forfatteren skriver, og kanskje få større selvtillit? Hvem vet?

Denne boka er homo er en viktig liten bok som tar opp store og alvorlige temaer. I boka er det også med bidrag fra andre som har forskjellige legninger, som forteller om hva de har opplevd rundt enkelte temaer, og som kan hjelpe både ungdom og voksne med å finne selvtillit hvis man sliter med å innrømme for andre hvem man er. Boka kan også fint bli brukt som pensum fordi den er svært lærerrik og gir et grundig innblikk i forskjellige temaer på en enkel og oversiktelig måte. Det eneste som trekker litt ned for min del er at noen partier kan være litt gjentagende og ikke alt var like interessant å lese om, men bevare meg vel, denne er virkelig verdt å få med seg. Den gir perspektiv på hvor viktig det er å akseptere hverandre uansett hvilken legning man har, hvordan man ser ut eller hvor man kommer fra.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ole Vik møter på harde utfordringer både på jobb og privat ...

Mye å holde styr på
Det fiktive stedet, Fjellberghavn er rammet av terrorlignende hendelser. Under en spesiell feiring, roper noen plutselig Allahu akbar. Folk på scenen blir skutt,og publikum legger på sprang. Ikke lenge etter blir noen minibanker ramponerte. Har alt dette en sammenheng eller er alt tilfeldig? Ole Viks samboer er et av ofrene og hun kjemper for å overleve. Samtidig som Fjellberghavn ikke består av annet enn kaos, må Ole Vik være sterk, og passe på samboerens barn. Hvordan skal han hanskes med alt sammnen, og hvem står bak alt kaoset?

Grådig med spenningsmomentene
Guden er bok nummer ti i rekken om lensmann Ole Vik. Jeg har lest to bøker av Jæger tidligere, og det er; Monster og Fortielsen. Jeg må innrømme at jeg likte begge de bøkene noen hakk bedre. Jægers bøker er stort sett morsomme, lette og har sine spenningsmomenter, men syntes at denne boka var noe slappere i forhold til de andre bøkene jeg har lest av ham. Den mangler rett og slett spenst og energi. Noen synes det er kjedelig å lese om politiarbeid, men det synes jeg er kjempeinteressant. Av og til når jeg ser dokumentarer eller leser krim, synes jeg at politiarbeidet er mer interessant enn selve saken. Hvordan politiet jobber er en interessant prosess. Så det var ikke det som var kjedelig i denne boka. Syntes bare at det var lite driv generelt, noe som er på en måte sjokkerende siden hans tidligere bøker stort sett har hatt et godt driv og virkelig engasjert. Her var det på en måte motsatt virkning Ikke alle aspektene av boka engasjerte eller vekket interesse.

Håper at Jostein får en større rolle etter hvert
Hvorfor Guden var så uengasjerende å lese, er ikke godt å si. Syntes at selve saken var uinteressant i grunn. Selv om det er mye som skjer på en gang var fremgangsmåten i det hele veldig saktegående og lite motiverende. Det hjelper ikke å plotte inn mange hendelser i ulike retninger. Det bidro ikke til høyere tempo eller større engasjement. Det ble istedet enda mer uengasjerende. Men Jæger skal ha ros for at han fremdeles skriver veldig realistisk. Persongalleriet er troverdig og består av forskjellige mennesketyper, og ved siden av Ole Vik har jeg også fått mer sansen for en av hans medarbeider, Jostein som er noe annerledes og som kjører sin egen stil. Man blir godt kjent med ham og man blir stadig nysgjerrig på ham som person. Så håper vi får "se" mer til ham fremover for han er veldig interessant å lese om. Han får folk til å åpne seg opp, enten om de vil det eller ikke.

Det er mye jeg kunne ha skrevet om Guden, men det meste er allerede nevnt. Skulle gjerne ha kommet med en bedre vurdering enn dette og jeg bruker ikke å ha forventninger til bøker for det har en tendenes til å ødelegge. Av og til blir man skuffet uansett. Det er ikke noe man kan gjøre noe med. Guden hadde et godt utgangspunkt, men følte ikke at den hadde den samme energien som i de tidligere bøkene hans. Den var høyst fraværende. Kjekt gensyn med Ole Vik og gjengen, men dette var dessverre skuffende lesing. Håper neste bok i rekka om Ole Vik kommer sterkere tilbake.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hei, så morsomt å høre fra deg igjen, og beklager at jeg ikke har skrevet tilbake på flere måneder. Beklager det, altså. Det er lett å glemme av og til. Så det var ikke for å være arrogant. :)

Fint at IT ga deg lyst til å lese noe av Stephen King. Selv leste jeg boka IT for første gang i 2010 og likte den ekstremt godt. Har ikke sett filmen ennå. Venter til den kommer på blu-ray. Tror du vil like boka. Den er på over tusen sider, men det er vel verdt det og du har rett, i boka blir man veldig godt kjent med karakterene og det var det som var så fascinerende, synes jeg.

Jeg har heller ikke sett The Dark Tower ennå, men det skal jeg til tross for at den har fått dårlig score. Jeg likte ikke filmtraileren, men jeg kommer til å gi filmen en sjanse. Jeg har lyst til å se filmen fordi jeg er snart ferdig med The Dark Tower serien. Leser nå siste del så det blir rart når det tar slutt for har lest serien i over ett år nå, så det blir rart når det tar slutt.

Morsomt at du nevner Tim Curry for han har jeg vært fan av i mange år. Han er fantastisk. Han er mest kjent som rollen som Frank -N- Furter fra musikalfilmen The Rocky Horror Picture show, en av mine favorittfilmer. Tim Curry og Jack Nicholson er mine favoritt mannlige skuespillere. Synes at Tim Curry er herlig for han har spilt mange underlige roller og det liker jeg.

Det gleder meg å høre at du vil utforske Stephen Kings forfatterskap. Jeg har lest bøkene hans siden ungdomsskolen og har lest mye av ham, men ikke alt da han har skrevet utrolig mye. Forrige torsdag fylte han 70 år og jeg har startet med å gjenoppta forfatterskapet ut året for å hedre ham. :) Kanskje litt sært, men fint å ha noen prosjekter av og til.

Fint å høre at du likte IT filmen. Skal se den jeg også når den er ute på blu-ray. Som oftest er bøkene hans bedre enn filmversjonene, men det er morsomt å få med seg filmene også, og sammenligne.

Har sett miniserien IT fra 1990 som også kan sees som langfilm med Tim Curry som IT. Den er ikke fullt så bra, men den har sin sjarm. :) Den er mer morsom enn skremmende, hvis du skjønner. :)

Ingen tanker er falske ...

En jente, som vi aldri får vite navnet på, og Jake er kjærester, men forholdet er fremdeles rimelig fersk. Allerede nå er jenta i tvil angående deres forhold. Istedet for å gjøre det slutt med ham nå, venter hun til de har vært hos foreldrene hans for første gang, og tar det derfra. Hun liker ham, men er usikker på om han er hennes type gutt, og om de har noe å bygge videre på; derfor kan denne lille kjøresturen være en fin mulighet til å sette ting i perspektiv. Hun vet ikke hva Jake tenker om forholdet, og om han også har tenkt å gjøre det slutt eller ikke.

Hemmelig kontakt
Jake kommer fra en gård og de må kjøre temmelig langt ut på landet for å komme dit, og de har for det meste veien for seg selv. Under bilturen diskuterer de all slags ting, ikke noe personlig, men mye filosofi og psykologiske ting. Det Jake ikke vet, som hun ikke har fortalt ham, er at hun har en hemmelighet som hun ikke har røpet til noen. I det siste plages hun av en som stadig ringer henne. Noen ganger snakker han, andre ganger ikke. Noen ganger legger han igjen meldinger. Hun har gitt denne personen kallenavnet the Caller. Hun har lyst til å fortelle Jake om denne fremmede personen som stadig kontakter henne, men vet ikke om hun bør det, eller om det er lurest å holde det for seg selv.

Sær og intens handling
I'm Thinking of Ending Things er nok den mest spesielle boka jeg har lest så langt i år. Jeg liker spesielle bøker, så for meg var det midt i blinken. For noen kan nok denne boka være for kryptisk, men det var nettopp derfor jeg likte den så godt. Man vet at noe grusomt er i ferd med å skje, men denne gangen var det vanskeligere å gjette nøyaktig hva. Det kryptiske setter det hele i spissen og gjorde denne leseren svært nysgjerrig hele veien. Man lurer på hva det grusomme er i ferd med å skje. Er det selvmord? Drap? Noe enda mer sjokkerende? Hva vil skje? Det er lett å gjette seg til hva som vil skje i bøker generelt, men denne var mer vrien og det var befriende. Man blir ekstra nysgjerrig og man vil bare komme til det store sjokket så fort som mulig. Et annet spørsmål også som gnager i en er hvem denne oppringeren som stadig tar kontakt med henne er, og om vi i det hele tatt får svar på det. Noen kommer kanskje til å synes at denne boka er kjedelig og trøttende da handlingen er stort sett om de to på kjøretur, og på denne kjøreturen diskuterer de filosofiske og psykologiske ting. Drøfter om sære nerdetemaer, men syntes det var med å løfte på både interessen og spenningen. Det gjør karakterene særegne, og man er nysgjerrig på både dem og handlingen. Samtidig venter man bare på at noe forferdelig skal skje, så man sitter der og forbereder seg på det verste mens man leser, kjenner at man spenner seg ufrivillig fast. Av og til føles det som om man sitter i bilen sammen med dem. Dette er ikke ren horror, men en psykologisk horror som virkelig utfordrer. Den setter mange menneskelige sider på prøve, både når det gjelder frykt, samspill, og setter spesielt ordet ensomhet i søkelys.

Vrien, men genial avslutning
Les den for dette er ikke vanlig horror. Det er mer enn bare horror. Boka er mye dypere enn som så. Det er første gang på lenge jeg leser en horror eller en bok generelt der jeg ikke klarte å se for meg slutten, noe som skjer sjeldent. For dette tok en helt annen vending enn jeg hadde sett for meg og jeg elsker det. Avslutningen kan kanskje virke vrien for noen, men vær så snill å ikke avskriv boka av den grunn. Avslutningen er smart, på grensen til genial, og gir boka et skikkelig løft og man blir på en måte paff. Man blir satt ut i grunn og det er digg. Den har en type avslutning som man ikke klarer å riste av seg med det første. Den blir bare hengende ved deg lenge etter at den er ferdiglest. Så det er synd at denne boka ikke er så kjent og fått så dårlig markedsføring, fordi den fortjener virkelig å bli lest.

Fra min blogg: I Bokhylla

En thriller om noen jenter som ikke passer helt inn i A4 formatet.

Spesiell handling med svært spesielle karakterer
Quincy, Lisa og Samantha har en ting til felles. De har overlevd en massakre. Ikke den samme massakren, men hver deres, og de var de eneste overlevende, derfor kalles de Final Girls. Quincy er hovedrollen i boka. Hun overlevde en massakre da hun skulle feire bestevenninnens fødselsdag på Pine Cottage. Noe forferdelig skjedde og Quincy var den eneste overlevende. Hun lider av hukommelsestap og husker kun små bruddstykker, men har likevel klart seg bra i livet. Hun driver en bakeblogg og deler en fin leilighet med samboeren, Jeff. Selv om hun opplevde noe helt forferdelig for ti år siden, velger hun å fortsette livet som om ingenting er skjedd, og prøve å leve et normalt liv som mulig. Den eneste svakheten hennes er at hun er avhengig av Xanax. Quincy Carpenter har fremdeles kontakt med politimannen Coop som reddet livet hennes, og en dag får hun forferdelig nyhet om at Lisa er død, antageligvis grunnet selvmord. Mens hun prøver å bearbeide dette, dukker en uventet person i livet hennes, nemlig Sam. Sam har vært under dekning i mange år, og levd skjult etter at hun overlevde sin massakre. Sam er en spesiell jente, tøff og hard. Hun liker å sette mennesker på prøve, og være litt hovmodig. Quincy blir ikke helt klok på denne jenta, men velger likevel å la henne bo hos henne og Jeff en stund, og bli bedre kjent. Men kan to kontraster skape et evigvarende vennskap?

Dette er en svært morsom thriller som grenser mot horrorsjangeren. Morsom er kanskje et feil ord å bruke, men boka er utrolig underholdende og levende på en helt merkelig måte. Det er noe fresht over denne thrilleren. Nødvendigvis ikke nyskapende, men den har et friskt pust over seg og gir økt leselyst. Man vil bare lese mer og mer, og enda litt til. Persongalleriet er svært innholdsrike, fargerike og spennende på hver deres måte. Det er lett å se dem for seg og få et innblikk i hva slags type mennesker de er. Det dukker også alltid opp spenningsmomenter underveis. Man blir nysgjerrg på hvem denne Sam er, og man undres på hvorfor hun tar kontakt med Quincy først nå. Mange spørsmål dukker opp underveis.

Kanskje ikke en bok for alle
Mange vil nok ikke like denne boka siden den inneholder en god del banning, seksuelle spenninger, sexscener og en del vold. Men siden denne thrilleren er litt i grenseland mot horrorsjangeren, må man bare forvente en del sex og vold. Det er tross alt to ting som ofte gjentas i horrorsjangeren. Syntes ikke at det gjorde noe, og følte heller ikke at det ødela noe.

En ting jeg er mektig lei av er at thrillere fremdeles sammenlignes med Gone Girl av Gillian Flynn. Gone Girl ble utgitt i 2012 og flere thrillere er kommet etter den tid, som også er mye bedre enn Gone Girl. Hva som er så spesielt og unikt med Gone Girl og blant annet Piken på toget av Paula Hawkins, er uforståelig. Det var to bøker jeg ikke likte noe særlig og som jeg på en måte ikke skjøntner hvorfor de ble så populære. Det er og blir en gåte. Så håper å se en thriller som ikke blir sammenlignet med Gone Girl snart, og jeg vil gjerne understerke at Final Girls har heldigvis ingen likhetstrekk med Gone Girl, så ikke vær redd for det. Denne er mye annerledes.

Final Girls er en svært underholdende, gøyal og spennende thriller som er lett å leve seg inn i. Man kjeder seg ikke i et eneste øyeblikk for dette er en thriller med tempo og byr på mange spennende karakterer som man gjerne vil bli bedre kjent med. Det eneste jeg vil trekke ned på er at slutten var noe forutsigbar og forhastet. Det var ikke nødvendig å forhaste avslutningen da boka hadde så fint tempo hele veien tidligere. At det ble noe forutsigbart gjorde heller ikke noe siden boka hadde så stor underholdningsverdi og ga økt leselyst. Herlig lesing!

Riley Sager er forresten ikke forfatterens egentlig navn. Forfatterens egentlige navn er Todd Ritter.

Fra min blogg: I Bokhylla