Bokelskere.no

Ah, da er vi stort sett enige. Ja, det er sant at Ariel i det minste var annerledes, og det er positivt. Flott at du likte Vinternoveller. Da skal jeg ikke gi opp forfatteren helt ennå før jeg i det minste har fått lest den samlingen også :)

En grøsserbok for barn og tenåringer, men mest for tenåringer.

Trendy utfordring
Det besatte huset handler om et hus som tenåringene i boka kjenner godt til. Det er et hus i skogen og det har vært ubebodd lenge. På sosiale medier er det en utfordring som involverer dette huset, og når man har gjort utfordringen, sender man det videre til andre, hvis ikke dør man. Nesten som et slags kjedebrev. Evy gjør utfordringen, i håp om å imponere en fyr hun er forelsket i. Hun er lei av å være den stille og sjenerte.

Hun finner noe i beryktede huset. En parfyme eller noe lignende. Hun har den på seg. Mens hun bruker denne parfymegreia, ser det ut til at folk legger merke til henne, liker henne og gir henne komplimenter. Hun må tilbake til det huset for å finne denne parfymen igjen, men er det verdt det? Hun har en følelse av at det er den som gjør til at andre plutselig blir vennlige mot henne.

For gjennomsiktig
Det er lett å forstå Evy og hva hun går gjennom. Å være stille, sjenert og ignorert. Det er ikke lett, men jeg er litt lei av at nesten alle tenåringsbøker handler så mye om å være forelsket og ta opp mye om følelser. Det besatte huset ville ha vært så mye bedre uten den delen. Den hadde noen morsomme og mørke partier, men alt i alt var det meste forutsigbart.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Rotterdam Mansion er ikke et hus fra virkeligheten, men er løst basert på et hus i Massachusetts.

Satt på prøve
Felix er en forfatter som besøker hjemsøkte steder, selv om han ikke helt tror på spøkelser. Bøkene hans selger dårlig, og han er usikker på om at dette oppdraget blir hans siste bok. Han ønsker det store gjennombruddet med denne boka. Han ringer eieren av huset og spør om han kan bo der i tretten netter. Huset er gammelt og har ikke strøm. Han får til slutt tillatelse å bo i huset for å gjøre dette prosjektet. Han vil skrive en bok om sine opplevelser i huset uten å bruke Internett. Huset er ikke særlig kjent, selv om det har skjedd mye forferdelige ting der.

Senere dukker en venn av ham opp. Thomas og Felix har ikke vært bestevenner i det siste. Klarer de å redde vennskapet mens de utforsker huset?

Lite stemning
Jeg ville ha en stemningsfull og ekkel hjemsøkt hus historie, men både historiene og karakterene var veldig stive, og atmosfæren var noe fraværende. Selv om jeg likte slutten, var den ikke sjokkerende da enkelte ting ble overforklart.

Noe skuffet over at det var lite hjemsøkt hus hendelser. Det var mest "skrekk" fra Felix liv og veldig lite om selve huset.

Twelve Nights at Rottter House var for mye kosehorror, og jeg er ikke interessert i koselige bøker. Jeg vil heller ha noe skummelt, og jeg er glad for at jeg ikke sparte denne til Halloween.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kjekt å friske opp hukommelsen en gang iblant.

Spennende tema
Det var som å være tilbake på skolen igjen mens jeg leste denne læreboka. Læreboka er fra en faktaserie for barn og de som er tidlig i tenårene. Temaet i denne boka er om som tittelen sier; asteroider. Personlig syns jeg at verdensrommet er mer interessant enn planeten Jorden. Derfor jeg ville lese den.

Det er en kort bok på rundt 42 sider med illustrasjoner og begrenset tekst. Selv om verdensrommet er spennende, vet jeg ikke så mye om det, bortsett fra det grunnleggende. Det meste visste jeg fra før og noe er blitt glemt oppgjennom årene, så det var fint med en ny gjennomgang. Den mest interessante delen var hvordan man gjenkjenner forskjellige steiner som har falt ned fra himmelen.

Glansfullt papir
Faktaopplysningene var forståelige og lett å lese, men det kunne ha blitt brukt en annen type papir, fordi det blir veldig mye gjenskinn, og boka var litt for kort. Regner med at det er poenget siden Asteroider er beregnet for unge lesere. Det var også hyggelig å lese om noe som alltid har fascinert meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad&Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Er det egentlig trygt å dele livet sitt med fremmede på nett?

Brutalt åsted
En ung gutt finner moren sin hardt skadet på kjøkkengulvet sent på kvelden. Han forlater huset for å finne faren sin som har flyttet ut på ubestemt tid. Faren hans har flyttet ut på grunn av turbulens i ekteskapet med Becca. Heldigvis kommer ikke gutten langt før et par finner ham, og de er hyggelige som tar seg av ham, mens de prøver å finne ut hva som har skjedd.

Moren hans er Becca Stenlund, en blogger som de fleste kjenner til. Hun deler livet sitt med leserne sine på nettet, og i det siste har hun motatt mye hat i kommentarfeltet. Mens hun ligger i koma etter angrepet, leser man om Anna Glad og resten av polititeamet som er på saken.

Dårlig førsteinntykk
Dette er den første boka i Anna Glad serien, Jeg liker vanligvis ikke å lese om kvinnelige etterforskere. Det kommer an på hvordan de er skrevet. Personlig likte jeg henne ikke så godt og handlingen var noe barnslig og forutsigbar. Jeg brydde meg ikke så mye om det som foregikk.

Selv om dette er første boka i en serie, er jeg ganske sikker på at jeg ikke kommer til å lese resten av serien. Jeg brydde meg ikke nok om karakterene, og jeg foretrekker mørkere og mer brutale krimromaner.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Mangschou, mot en ærlig anmeldelse

Enig. Jeg kan skrive det inn her som en kommentar på mandag :)

Et grotesk sammensurium av tekster i ulike sjangre og formater med ulik stil og innhold. Hagerup prøver visstnok med dette å "diskutere forholdet mellom litteraturen og det monstrøse". Noenlunde ambisiøst, men i utgangspunktet spennende. Han begynner i så fall med å greie ut om begrepet "monster". Så tar han for seg zombologien (altså studiet av zombier). Det mest interessante ved boken er disse innledende tekstene om monstre og zombier, og det var hovedgrunnen til at jeg ville lese den; det er nesten ingen norske forfattere som har skrevet noe om zombier tidligere, og da måtte jeg bare undersøke hva han hadde å si. Enda færre har skrevet om Lovecraft, så jeg satte stor pris på at Hagerup – om en kort – skrev om han. Siden jeg har lest flere bøker tidligere som kun handler om zombier, var det ikke mye nytt for meg å hente der, men han introduserer i det minste zombologien på en konsis og lettfattet måte.

Dessuten strør han på med noen interessante betraktninger av det monstrøse i form av dikt/prosadikt, sitater og lignende korte uttrykk. Det syns jeg var gøy. Spesielt diktet som handler om, og som er utformet som et sammenvokst tvillingpar, imponerte meg. Dessuten var essayet om monstre godt undersøkt, godt forklart, lærerikt og fascinerende. Han forteller om teratologi (vitenskapen om genetiske avvik) og belyser monstret fra flere sider, både fra historisk, sosiologisk, psykologisk, moralsk, biologisk og filosofisk perspektiv. De to temaene blir behandlet såpass godt at jeg velger å beholde boken slik at jeg kan lese de første tekstene igjen. Men de var dessverre også det eneste jeg likte her. Alt annet som plutselig handler om leserbrev, litteraturkritikk, kurbitsmalere i Falun, kjønn, Gud, Moby Dick osv. er bare uleselig vrøvl. Hvorfor så mange fotnoter og digresjoner og fraværet av logiske slutninger? Og hva var greia med det tyskskrevne diktet om Hitler? Bevare meg vel!

Jeg har ikke lest noe annet av Hagerup tidligere, men ser at han har vært forfatter, oversetter og kritiker i mange år. Før jeg har lest noe annet av han, kan jeg jo ikke uten videre betvile at han er en kløktig kar med evne til å si noe meningsfullt og til å fortelle gode historier, men her har han av eller annen grunn fått lov til å utgi en tilfeldig bunke skriblerier blant alle de uferdige, utydelige og rotete kladdearkene i det dypeste og mest muggbefengte delen av loftet sitt. Hele boken fremstår for meg som en slags overtenkende og pretensiøs litterær søppelfylling i direkte avsporing av fornuft og innsikt.

Hagerup lykkes derfor, kanskje, i sin søken etter "en form for disproporsjon", for boken er forvirrende og provoserende i sin formløshet, retningsløshet og uforutsigbarhet. Sammensuriet må i all henseende kunne sies å være et monster i seg selv - det som han innledningsvis definerer slik:

monsterets form er uhørt, sjokkerende, forbløffende – et brudd mot de
godtatte morfologiske eller etiske kategoriene […] noe utenkelig, som
allikevel finnes; noe vi (føler at vi) ikke burde være i stand til å
se; noe som på ingen måte gjør rede for seg (17)

Jeg liker ikke å bruke ordet kjedelig, når jeg skal beskrive en bok. Men kan ikke komme på et bedre ord for øyeblikket.

Et sted med gode og vonde minner
De overlevende er om Kieran, kjæresten hans og datteren deres som fremdeles er i babyfasen. De besøker foreldrene hans siden de skal flytte, og for å møte gamle venner. For tolv år siden mistet han broren sin Finn, da Finn og en venn prøvde å redde Kierans liv. Han har båret på skyldsfølelse siden den gang, Mens Kieran og familien bor en stund i barndomshjemmet hans sammen med foreldrene, blir en venn av dem funnet død. På det lille stedet, ser alle på alle som mistenkte. Kommer de til å finne morderen, og vil Kieran noen gang finne fred?

Stillestående plot
Det gjør ikke noe at et plot går sakte av og til, men dette var veldig sakte, og det skjedde ikke så mye. Jeg ville nok ha likt boka bedre, hvis handlingen brukte mindre tid på Kiearans datter, selve småbarnsfamilie stadiet. Skjønner at det er en naturlig del av livet, men jeg er ikke så interessert i å lese om småbarnsforeldre og barneoppdrag. Det trenger heller ikke å ta over selve handlingen, noe det dessverre gorde, og dermed mistet jeg etter hvert interessen. Karakterene var noe flate og stive, også. De hadde ikke mye personlighet.

Lettlest, ikke særlig mye til spenning. Jeg kjedet meg dessverre gjennom mesteparten av boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm. mot en ærlig anmeldelse

Jeg leser sjeldent bøker om igjen fordi jeg foretrekker å huske dem slik de var. Den vesle vampyren er en av favorittbøkene mine fra barndommen, og det må være omtrent tretti år siden sist jeg leste den. Likevel husket jeg hver aspekt av boka og selve stemningen.

Anton får en venn
Den vesle vampyren er om Anton som er alene hjemme. Når han går tilbake til rommet sitt, sitter det noen på vinduskarmen hans. Noe som er veldig rart da Anton og foreldrene hans bor i en leilighetskompleks. Skikkelsen på vinduskarmen er Rydiger, og han er en vampyr! Selv om han virker litt skummel, blir de raskt gode venner.

Etter noen merkelige hendelser, har foreldrene til Anton lagt merke til at Anton har oppført seg litt rart i det siste. Skjuler han noe for dem? Og vil de noen gang tro at Anton er blitt venn med en vampyr?

Vittige hendelser
Dette var vittig og nostalgisk lesing. Elsker vennskapet til Rydiger og Anton. Det er morsomt at de kommer fra veldig forskjellige verdener. Jeg likte også hvor forrvirret foreldrene hans er når det gjelder den nye vennen hans.

Den vesle vampyren er den første boka i serien og de to første bøkene er blitt utgitt på nytt. Jeg håper de kommer til å gi ut hele serien igjen for jeg mangler noen. Da jeg var liten, var disse bøkene vanskelig å få tak i siden de var så populære (med god grunn). På den tiden kunne man ikke bare gå online og bestille bøker, heller, slik vi gjør i dag. Jeg likte handlingen og atmosfæren like godt nå som voksen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Jeg leste Dødens spill av samme forfatter for en tid tilbake, som var en fantasytrilogi for ungdom. Det er en sjanger jeg ikke leser særlig ofte, og derfor var det overraskende at jeg likte den så godt. Trilogien hadde noen forfriskende elementer, og bøkene heter: Dødens spill, Den sorte bruden og Mørkets tjener.

En sykepleier med hemmelig fortid
Du kan kalle meg Jan er en psykologisk thriller for voksne. Den handler om Ida som er psykiatrisk sykepleier. Hun jobber med ungdom som sliter psykisk. Man blir kjent med at Ida har en hemmelighet. Hun forsvant som barn, og kom tilbake to år senere. Etter det har hun og moren levd et hemmelig liv ved å bytte navn og alt mulig. Det på grunn av at mannen som tok Ida, ikke skal finne henne igjen. Men når en tidligere pasient forsvinner, frykter Ida det verste. Hun mistenker at det kan være samme mann som står bak.

Trenger noe annet
Det er flott at psykiske lidelser blir tatt opp i både bøker og film, men i det siste har det vært svært mye av det, at jeg tror jeg trenger en liten pause fra det temaet. Jeg føler jeg trenger noe annet. Det er en av grunnene til at jeg ikke likte boka noe særlig. Jeg er heller ingen fan når en bok er skrevet som en slags feberaktig drøm, eller at man får følelsen av å sitte fast i hodet til hovedpersonen.

Boka hadde mange interessante aspekter, men syntes dessverre at Ida ble noe irriterende i lengden. Jeg var heller ikke helt engasjert i handlingen. Men jeg kommer selvfølgelig til å lese mer av denne forfatteren, fordi skrivestilen hennes er veldig tøff og annerledes.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Jeg har lest en god del krimbøker av skandinaviske forfattere oppgjennom årene, men ikke mange fra Danmark, bare noen få. Jeg er nok mer kjent med filmene enn bøkene deres. De er fordømt gode til å lage filmer. Det skal de ha.

En sak som vekker mange farer
Økseskipet er den første boka i Nina Portland serien. I denne boka er det om hennes første sak som hun ikke helt klarer å gi slipp på. Saken var om et skip hvor alle om bord ble drept. De ble drept med en øks og kastet i vannet. En mistenkt i saken slapp unna fordi bevisene ikke hadde nok grunnlag. Nina bestemmer seg for å operere litt på egen hånd, og spore opp denne mystiske mannen. Det hun ikke vet, er at det setter henne i en stor fare. Hun har ikke bare seg selv å tenke på, men også sønnen Jonas. Livet som kriminalassistent er ikke bare, bare. Er hun villig til å risikere sitt eget liv for denne saken?

Dette var ganske tørt til krim å være. Det er jo en kjent sak at krimromaner kan for så vidt være tørre, men det hjalp heller ikke at forfatteren la på med mye historie. Jeg liker historie og er interessert i det, men jeg ttrenger det ikke i krimbøker. Nina var også en person som var vanskelig å ta på alvor, siden hun oppførte seg som MacGyver. Det vil si, det var ikke spesielt realistisk. Handlingen var også veldig uinteressant og det var ikke mange karakterer å like. Derfor ble dette svært kjedelig i lengden. Dette er første bok i Nna Portland serien, og min siste. Det frister dermed ikke å lese videre.

For mye historie
Sier det ikke for å være krass, men det var bare ikke helt min type krim. Det var altfor mye latterlig spionasje, europisk historie og lokal historie. Skjønner jo at det hadde en hensikt med handlingen, men det ble litt tekstbokaktig, og det gjorde at man falt litt ut av selve plottet. Nina var heller ikke særlig interessant å lese om. Hun hadde ikke personlighet eller drivkraft som var fengende å lese om. Det ble altfor mye overdrivelse i det meste hun gjorde. Personlig foretrekker jeg krim som er nøktern eller krim som har litt horror elementer. Økseskipet ble dessverre for langdrygt og tørt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Hailed as one of the greatest haunted house stories ever written, “The Haunting of Hill House” is widely considered a gothic horror classic. That’s why I got so excited to see that the group “Horror or Heaven” chose it is as their group read for September 2024. I think it’s impressive how the book manages to stand out from all the previous haunted house tales, but as I recently discovered, Shirley Jackson did her research: She read papers by psychic researchers and a lot of traditional ghost stories, and she made sketches of fictional buildings as aid for plot development. She seemed so intent on creating a house that seemed uniquely alive and uninviting - an antithesis to the very concept of home.

It was an act of moral strength to lift her foot and set it on the
bottom step, and she thought that her deep unwillingness to touch Hill
House for the first time came directly from the vivid feeling that it
was waiting for her, evil, but patient. (36)

She succeeded. From the very moment I read the first page and stepped into Hill House myself, I knew I was in the clutches of an offensive abomination. Jackson famously opens the novel by warning you that “Within, walls continued upright, bricks met neatly, floors were firm, and doors were sensibly shut; silence lay steadily against the wood and stone of Hill House, and whatever walked there, walked alone”. (2) It was sometimes hard to visualize the house in a concrete and detailed manner in my mind, but then again far too easy to feel and understand the essence of it, to be enveloped by paranoia and nausea by its depressing and menacing presence. An architectural ill will as it is, unmistakably uncanny by a subtle, yet hostile ambience coming off the designs, features and interior that are all demanding to the eye and strenuous on the soul. As such, the house is a character, with its own body, presence, voice and spirit.

Hill house is practically the antagonist of the entire story, challenging, provoking and confronting its residents at every turn.

It had an unbelievably faulty design which left it chillingly wrong in
all its dimensions, so that the walls seemed always in one direction a
fraction longer than the eye could endure, and in another direction a
fraction less than the barest possible tolerable length […] what
nightmares are waiting, shadowed, in those high corners – what breath
of mindless fear will drift across my mouth. (40)

This experience is therefore made possible by the cast of characters, as Jackson renders the Hill House-effect more vividly through, in my opinion, some very likable people. You have the amiable and curious doctor of philosophy and supernatural investigator, Dr. John Montague, who’s just looking for people who “have been involved in abnormal events” in order to “observe and explore the various unsavory stories which had been circulated about the house for most of its eighty years of existence.” (5) You have the sassy and friendly Theodora, the helpful and down-to-earth Luke and - what I perceive to be the main character – Eleanor, who’s deserving of all the sympathy in the world, for she is finally free of her mother’s clutches and able to explore the world and figure herself out and grow and smile. Yet I feel so much for her, for she is self-deprecating to a fault. Eleanors journey in the beginning from when she decides to accept Montague’s invitation and to when she reaches Hill House is a marvel and delight, told like a wonderful fairy tale. Which brings me to my final point.

“I am like a small creature swallowed whole by a monster, she thought,
and the monster feels my tiny little movements inside.” (42)

Part of what makes Hill House the perfect haunted house is not just the untimely deaths of previous residents, it’s how it seems to change people. How it seems to have such an adverse effect on them. These characters shine so brightly in the beginning, but they subtly regress or corrode mentally and physically as the days go by, as if corrupted by a house which seems to pray on their fears to feed whatever dead things lurking in its diabolic recesses, to strengthen whatever ghost is banging on the walls or whispers somewhere in that dark hallway, to oppress sound and force an atmosphere of eerie silence upon you.

“The sense was that it wanted to consume us, take us into itself, make
us a part of the house.” (139)

I won’t spoil what, but the characters do of course have their fair share of experiences. The purpose of their stay there is scientific, and theories are suggested along the way about what happens – events that are not explicit enough to be supernatural, yet still far enough from merely suggestive of some natural circumstance. Does Jackson ever reveal the source of the haunting? Readers are left to their own devices with that question.

Or rather: it will forever haunt them.

Kristine S. Henningsen har tidligere gitt ut bøker ved hjelp av forskjellige forlag, men nå gir hun ut bøkene selv.

Et annerledes begravelsesbyrå
Den siste festen er den andre boka i Irma Dahl serien. Irma er skilt og har to sønner med eksmannen. Mange syns at hun er litt rar og skremmende. Mest fordi hun viser nesten aldri følelse, og hun er veldig direkte når hun prater. Og hun driver sitt eget begravelsesbyrå. I stedet for å føle tristhet for menneskene som har gått bort, ønsker hun å arrangere fest for å feire livene deres.

Hun trekker seg heller ikke tilbake når det gjelder utfordringer. Hennes eldste sønn er blitt ranet av en ungdomsgjeng. De har stjålet den nye mobiltelefonen hans. Hun kan jo ikke bare sitte og ikke gjøre noe med det ...

Ofte vanskelig med humor
Dette er roman blandet med litt humor. Humor i bøker og filmer er ofte vankelig, og det er sjeldent at jeg ler. Jeg likte noe av humoren, men ikke sexcscenene med Irma og en fyr. Jeg brydde meg ikke særlig mye om båndet mellom dem. Det føltes ikke helt ekte.

Bortsett fra det og noen skrivefeil her og der, var dette en god oppfølger. Selv om jeg ikke er helt fan av Irma, vil jeg gjerne vite hva hun skal gjøre videre. Anmeldelsen er litt kort denne gang, i og med at dette er en oppfølger.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse

Synes alle andre bøker av han har vært utolig bra, så denne skuffa. Orka ikke lese den ferdig 😫

«Jeg kan ikke skrive et ord til en novelle eller en roman før jeg har
åpningen klar. Selve åpningssetningen må åpenbare seg for meg før jeg
kan begynne, selv om jeg skulle ha omfattende ideer om handlingen for
øvrig. Jeg regner det som en slags merkverdighet, kanskje med snev av
tvangspreg. Men ikke direkte hemmende. Jeg har skrevet mange bøker.»
(171)

Det er sjelden en novellesamling klarer å gjøre stimulere hjernen min på en helt ny måte. «Den elektriske skogen» gjorde det; den vekket en helt ny type undring i meg, for skriveprosessen, for hvor stor del av seg selv enhver forfatter og leser tar med seg inn i en tekst, hvordan deres opplevelser overlapper/går inn i hverandre, og hvor mye vi forandres av selve skapelsen av verket og lesningen av den. Sistnevnte kan sammenlignes med et måltid; hvor mange næringsstoffer har kroppen min tatt opp i seg? Hvor mye innsikt har sjelen min konsumert fra disse sidene?

«Noen historier har alle nødvendige ingredienser i seg, men mangler en
forteller. Noen fortellere mangler en historie.» (45)

Det er altså novellesamlingen som helhet jeg vil hylle. Hvis jeg hadde lest novellene hver for seg og utenfor samlingen eller i en annen rekkefølge tror jeg ikke de ville gjort like mye inntrykk på meg. Den siste novellen her, «Den elektriske skogen», klarte faktisk å pensle helt ny innsikt over de tre foregående novellene på en måte jeg ikke kan sammenligne med noe annet verk. Da jeg nærmet meg slutten av den novellen, satt jeg med en følelse av at jeg leste et mesterverk.

«Leonardo da Vinci triumferte over sin erotiske frustrasjon ved å
sublimere denne energien til et kunstnerisk uttrykk. Styrken i kunsten
sier noe om hvor uoverkommelige disse frustrasjonene må ha vært for
geniet.» (13)

Jeg pleier å skrive notater underveis i lesingen for å huske mer av innholdet og reflektere over det, grundig og møysommelig, i etterkant. Da får jeg klarhet i alle tankene og følelsene mine til anmeldelsen, som på en måte kan kalles en fortelling i seg selv. (Betyr det at jeg også er en forteller nå?) Det er vanskelig å forklare hvordan verket som helhet gjorde såpass sterkt inntrykk på meg, men la meg få prøve her mens jeg går gjennom alle novellene og kommer med refleksjoner og representative sitater underveis.

«En stor filosof, den største, tror jeg, sa en gang at det eneste han
visste var at han ikke visste noe. Så klok er jeg ikke og jeg vet
ganske mye. Men akkurat denne historien lurer jeg på.» (8)

I den første novellen, Åkerspøkelset (terningkast 3), er fortelleren en 73 år gammel dødssyk mann som mimrer om en tid da han var ung. Han reflekterer rundt tider som forandrer seg, om en tid uten Internett (med stor I), og om et mysterium på en åker. Mysteriets ringvirkninger på omgivelsene og menneskene rundt kan ved første øyekast virke overfladiske og ubetydelige, men nysgjerrighet vokser til fascinasjon idet de prøver å bortforklare fenomenet. Det vokser til overdrevne skrøner når de vil imponere. Til sagn og myter når de lar fantasien løpe løpsk, og til eventyr eller mareritt når de ligger i sengen og drømmer om inntrykkene, som flyktige, men sterke minner. Er det marsboere? Trollringer? Heksenes eldgamle ofringsritualer? Spøkelser som leter etter sine kjære? Fenomenet trekker til seg flere, mens livet ellers går sin vante gang, og mot slutten åpenbarer det seg en trengsel fra det dypeste stedet i oss alle.

Det ble av og til litt kjedelig med mye tilsynelatende unødvendige detaljer, og så ble det for mye hverdag og få filosofiske betraktninger og følelser. Men så skjer det noe uvanlig underveis, noe hemmelig bittert og søtt. Det mellom linjene ble synligere og tok mer plass senere, og da ble beretningen livsbejaende i etterpåklokskapens lys.

«Jeg opplevde mye merkelig på den tida, og det endret meg. Jeg så ikke
den flygende hollender eller spøkelser eller noe sånt, det er ikke det
jeg mener. Kanskje trodde jeg på det ei tid. Ja, antakelig. Det var så
mange historier. De fleste av dem sikkert usanne, eller bare delvis
sanne. Men kanskje er ingen historier egentlig sanne. De blir fortalt
ut fra hukommelsen til en enkelt person. Og hukommelsen er ingen
trofast venn.» (32)

Det mesterlig subtile er at forfatteren plasserer denne novellen i det dypeste nivået av ditt minne av samlingen, og da blir den en del av din underbevissthet ved videre lesing.

Én brikke settes altså på plass. Grunnlaget.

Ta nå i betraktning følgende observasjon: Enhver skjønnlitterær tekst kan bestå av ulike narrative (diegetiske) nivåer; fortelleren kan befinne seg utenfor eller innenfor hovedfortellingen, og det neste nivået oppstår hvis for eksempel en karakter forteller en ny fortelling. Dessuten befinner det seg en implisitt forfatter og en implisitt leser av teksten. Hvilke meninger kan tildeles den implisitte og den virkelige forfatteren? Hva er det som blir fortalt til den implisitte leseren? Hva blir kommunisert til den virkelige leseren, til meg og deg? Dette er verdt å merke seg når fortelleren er upålitelig – som jo er et utbredt, men spennende virkemiddel. Hva om en av de andre implisitte aktørene er upålitelige, da? Og hva om den virkelige forfatteren eller jeg som leser, blir upåliteliggjort? Er det i det hele tatt mulig? Hvis det er mulig, ligger det en høyest reell, men undervurdert makt i det usynlige som trekker i trådene på deltakerne, og en avmakt hos tilskuerne.

«nå bodde han dypt inni organismen, nærmest skjult, og selv om stemmen
hans ville forbli intern, ville den påvirke til endringer i det
eksterne.» (107)

Den andre novellen heter Birkebane (terningkast 3) og er en oppvekstskildring fortalt gjennom en slags aggressiv tankestrøm (veksling mellom autoral forteller og indirekte tale). På baksiden av boken står det at en gutt «oppdager at menneskene han omgir seg med egentlig bare er én ting. Fiender.» Det er imponerende stor forskjell mellom denne novellen og den første. Forfatteren har gjort seg flid med stemmen og tonen og det idiosynkratiske språket til hovedpersonen, som for øvrig er sinna, såra, voldelig, vanskelig og uforutsigbar. Men jeg får sympati for han og for alt han gjennomgår. Spesielt fordi at han er en tenåring i en overveldende verden der utenfor og inni seg selv. Språket gjenspeiler hans vesen perfekt: like omskiftelig, brutal og overveldende. Følgende utdrag er et god eksempel på det.

«Birger. han sa navnet høyt for seg selv hjemme, smakte på det. Hardt
og kantete, som en terning av jern. Han spytta det ut, Bir-ger, med
nevne knytta og metallsmak i munnen, og Birger daua hundre ganger den
høsten. Han gikk opp i brann med hele bygningen først, skreik og ropte
på hjelp mens det brant i kjøttet hans og han løp rundt der inne fra
den ene brennende veggen til den andre og smelta på veien og daua
vrælende i en dam av seg sjøl. Han gikk rett ut i veien en gang og
blei smadra av en lastebil som kom forbi i hundre. Tenna hans blei
finni oppe i klokketårnet på kjerka. Han daua da Pluto sneik seg opp
bak han og drønna til det tomme apehuet hans med jernrøret med
tjæreteip i håndtakenden. Han ramla i elva og kunne ikke svømme, og
Pluto dytta han ut fra bredden da han klarte å kave seg dit. Under
beltene på en gravemaskin, hele den misfostra kroppen hans gnudd til
rottespy mot asfalten. Under en lastebil. Brann. Det gikk rundt i det
samma og ingenting hjalp, og så måtte tankene om detta lande et sted i
denna verden og det var en skuffelse: Hver innrømmelse om at han ikke
kunne gjøra det eller det, var et nederlag.» (69)

Du skjønner det at novellesamlingen er en slags etterligning av den menneskelig psyke, en mimesis der «det mørklagte og skjulte» blir kartlagt, og der «motiver og konsekvenser av handlinger ingen kan se» får fritt spillerom i den uuttalte spekulasjonen, fordi de gir gjenklang i oss som gresshopper man ikke lenger hører. Novellene er forbundet med hverandre på et underordnet nivå, et nettverk under bakken, som soppmycelet, den symbiotiske trådformede byen av kommunikative impulser. Det er derfor jeg liker det omslagsdesignet så godt; grønnfargene og trådene er et symbol på hele min leseopplevelse.

«Å skrive er å lede og mislede med en viss hensikt. En roman er i sin
helhet en by. Teksten er et veinett hvor alle veier går inn til
sentrum, selv om de skulle ende utenfor. Én, kanskje to av dem går
også ut igjen. En slags makt i det, å lage for å lede. Men det er
alltid noen som kan manøvrere godt i veinett.» (175)

Fakta i saken om fuglemannen (terningkast 4) er den tredje novellen, og den går dypest til verks i sinnets irrganger. Psykoanalytikeren Dr Freud møter Herr L. for å granske hans traumer, en tilbakevendende lumsk skikkelse og skrekkelige fugler. Igjen klarer Nilsen å ta meg med inn i en ny tidsalder. Den med det gamle, formelle, modne språket. Det var ekstra interessant å lese denne novellen fordi jeg nylig hadde lest flere av Freuds essayer om barndomsminner, seksuelle fantasier og undertrykte erfaringer og hvordan vi formes av disse.

(Jeg lurer på om det kun er jeg - av alle i hele verden og i hele menneskets historie – som har lest akkurat disse to bøkene på samme tidsrom. Det kan være skjebnen. Et instinkt, kanskje.)

Selvsagt sier Freud ting som «Herr L. mente det kun var en forsnakkelse, noe jeg selvsagt ikke godtar» (122) og «psykoanalysen har avslørt disse som forkledte ønsker om seksuell aktivitet» (131) eller «jeg ser her en sammenheng med et ødipuskompleks som aldri fikk en naturlig forløsning» (137), men samtalene og Freuds refleksjoner i egne notater er meget fascinerende, innsiktsfulle og nesten litt skremmende. Spesielt slutten kastet en brå og brutal skygge over hele samspillet. Bevares.

«Vi er prisgitt en viss moral som følge av overordnede regler vi lever
under. Samfunnet har hovedlinjer, hvorav en nødvendig utløper er moral
– lokal eller større. Moralen er med på å gjøre samfunnet mulig,
levelig for mennesker. Samtidig gjør den noen av dem syke i sitt
fengsel.» (120)

Jeg er overbevist om at disse historiene er hver sin del av et større puslespill. Puslespillet Svein Roger Nilsen. Samtidig kan det være at brikkene består av leseren og fortellerkunsten, i ordenes assosiasjoner og erfaringenes synonymer. Våre liv er rammefortellingen, og den narrative strukturen er en egenskap ved menneskelig erfaring. Det er mange betydningsnivåer, og vi finner en tilstedeværelse i dem og kjenner oss igjen i hendelser, personer, tanker og følelser.

«Det finnes ingenting i teksten som pekte frem mot noe slikt da jeg
skrev den, for da visste jeg det ikke selv. Senere, nå, kan
sammenhengen være der. Slikt det er en sammenheng i alt, men bakover.
Et forfatterskap er en forbannelse for den som holder hemmeligheter.»
(205)

Hver novelle har ikke bare en overraskende slutt, men slutten får meg til å se hele novellen i nytt lys. Akkurat sånn som den siste novellen får meg til å se hele samlingen i nytt lys. Det er heftig. Den elektriske skogen (terningkast 6) viser best dette spenningspunktet mellom tvil og åpenbaring. Historien er i bunn og grunn en kriminalnovelle, for en bygd blir terrorisert av en pyroman. Det ankommer en skarpsindig, mystisk spesialetterforsker som skal samarbeide med den alkoholiserte fortelleren som har et autistisk barn. Samspillet mellom dem og fortellerens beretning til leseren er et samspill mellom diegetiske nivåer og upålitelighetens kunst. Jo nærmere etterforskeren kommer sine svar, jo sterkere sammenflettet blir alle parter i de diegetiske nivåene. Her kommuniserer det implisitte med eksplisitte, og man sitter igjen med like mange spørsmål som svar. Hva er forfatterens intensjoner? Når oppstod åpenbaringene?

I utgangspunktet leste jeg jo samlingen kun fordi jeg ikke kunne finne noen anmeldelser av den, og jeg ville vite om det var fabelprosa, og om den da passet inn i oversikten i «Norsk fabelprosa»-gruppen. Det kan jeg trygt si at den ikke gjør, men jeg vil allikevel anbefale den hvis du ønsker å låse opp en ny dør i den litterære delen av hjernen din. Det er skikkelig spennende! Ikke i handlingen og drivet, men i underfundigheten, vendingene, uforutsigbarheten og prosessen det er å legge hele puslespillet.

«Jeg begynte ikke å skrive for å opplyse noen om noe som helst. Jeg
leser ikke anmeldelser av bøkene mine lenger. Av og til har noen fått
med seg hva som ligger skjult i teksten. Jeg vil helst ikke vite det.
At noen har sett det.» (174)

“Horror movie” was peculiar and unexpected. But not in a good way. I'm confused and have mixed feelings about the whole thing. So much so that I don’t know how to review it properly, but I’ll try.

First of all, I listened to an audiobook edition on Audible. Based on some other reviews, there are two audiobook versions of it out there, and they are very different in how they are acted out by the actors. I apparently got the “standard” version, without any weird noises and repetition etc., but I did get two different narrators, one male and one female. They worked well together, especially because the novel is basically 50% screenplay and 50% memoirs, and it goes back and forth between timelines and in and out of the movie. The style of acting and style of writing too changes appropriately, which I really liked.

The male narrator, as the man who played “The Thin Kid” in the movie, reads it in first person, quick and colloquially, while the female narrator basically reads from a script, slower, more pronounced and neutral - like an omniscient narrator. It's quite a noticeable difference made even more distinct by the narrator's tone of voice, tempo and accent. He did have a jarring accent to me, though, and exaggerated a bit too much for my tastes, but the she was amazing.

My main issue with this book is its structural complexity, which I’ve just outlined. It’s hard to pay attention to the different narratives and perspectives. Even harder to get invested in any of the characters, since some of them are written both as regular characters and as actors.

And you need to pay attention to details here, or you’ll miss a key point, a nuance, a deeper meaning, some clever social commentary, a philosophical statement or even a major plot point. In some ways, it’s like watching a movie, where if you look away or make any noise at the wrong time, you’ll miss a gesture or something important happening in the background or fail to hear an important sentence or whatever.

So that was frustrating and confusing. It felt like I was always a step behind the author, and I had too many questions I couldn’t answer. Why is he spending so much time talking about that, how is that part of the movie relevant, why are they saying these things? What does it all mean? Argh! I must have missed something! Again!

And don’t get me started on how unreliable the male narrator/main character is.

Just don't.

To be fair, there are some very interesting comments here, made by the author or to be made by the listener/reader - which I can say in general terms - about fear, death drive, identity, bullying, art, capitalism or about the act of watching or reading horror movies/books, about hidden or dark motivations. It's all disturbing on a more speculative level, concerning subculture and subconsciousness. It's kinda meta. Even performative, as if by engaging with the text, we gather some kind of momentum and manifest darker forces within us.

It’s all about our psyche as viewers.

I will say, though, that there were one or two times where I was genuinely intrigued because of this, as I started to figure things out and I felt like an audience member in a movie theatre in limbo, cursed to watch a movie from hell. And I felt like I was slowly becoming a monster, or slowly being convinced that I am one.

As if our memories (the reader and the characters) of the events in the film and our own lives serve as loops to be stuck in, possessed or obsessed by. Can we separate ourselves from our own masks, identities, memories, trauma? Can we see ourselves as in control and responsible for all our actions in that case? Not knowing what our motivations are is what makes it uncomfortable. When we repeat things often enough or do things on instinct, you might realize with a shock there's little free will involved, as if you're not in control of who or what you've become or where you are. It's like “walking into a dark room and having the light turned on suddenly”.

Here's a quote from the book that exemplifies what I'm trying to convey:

“Thoughts and events have a way of gathering momentum. And the brain’s
natural state is one of perseveration, not preservation. Cleo wants to
say “my theory is that we’re in hell. Some of us are demons, and some
of us make demons, because we don’t know what else to do."

So that was sweet, but most of the time I didn’t get it, and I didn’t care.

Simply put: a boring enigma!

One last thing. I don’t think I would call this a horror novel. It’s more like an experimental documentary and/or literary thriller. I don't think I can recommend this if you like horror. I was rarely or never unsettled, scared, grossed out, shocked or overwhelmed by existential despair. There was too much set-up than build-up leading to the climax, if that makes sense, and I rarely wanted to know what happened next. I just wanted to know what actually happened and why things happened and what the point was. The whole book is creative and cool conceptually, but not very entertaining.

“Fuck fun. Fuck it to hell.”

The most delightful horror story I’ve ever had the pleasure of reading, with one of the fiercest, bravest and most genuine elderly ladies to ever grace a fictional dimension of existence. You, Sodergren, had me already at the opening lines, of which I am convinced will win the “Best opening lines of the century”-award when that one eventually comes around. Yes, when I read that “Muriel Margaret McAuley was eighty-four years old the first time she saw a man turned inside-out by a sea monster”, my heart skipped a beat, and I knew I’d love it, that I’d hold on and never let go.

Just like Muriel.

The blurb would tell you that she was born in Witchaven, a Scottish fishing village, and that she “intends to die there”. It would also tell you that “an overseas property developer threatens to evict the residents from their homes and raze Witchaven to the ground”. But embedded between those lines, you see, is the heartwarming and heart wrenching story of the villagers, the purity of simple living and harmony with nature.

And covered in all that gut and blood and gore is a story about greed, ambition and desperation.

That kind of story is classic, with a message so simple, yet so powerful.

Sure, rich people love money above all else and they do whatever they can to get more of it, common decency and human lives be damned. They just walk right up to you and smack you in the face with the fact that “laws don’t apply to the rich” (12). But Muriel is powerful too. She’s not afraid to fight back and say that “men like that – rich men, with no morals – did whatever it took to get ahead. They lied and cheated their way to the top, treading all over the little people beneath them without a care”, and then, with sad eyes, she sees the consequences of that behavior to the world around her and concludes that “A man with no respect for nature was the worst type of man.” And as such, “she would never understand someone who could walk through Witchaven and not feel their heart sing”. (32-33)

This message is carried on throughout the whole story, and I’d say that it’s one of the better characteristics of the book as well as its weakest feature. The fight against greed, against the “unnatural sounds” of capitalism, its invasion of privacy and encroachment on nature makes me invested in Witchhaven and Muriel, makes we want to fight for her, with her, makes me engrossed in the story. But the rich and the greedy are all basic caricatures here, fueled by judgmental views about them, devoid of any nuance, any sympathy and redeeming qualities. Had the rest of the story not been so rich with romance and passionately aggrandized with gore and otherworldly violence, I’d eventually grow tired of it, but I never did, because Muriel is the embodiment of longing and sweet memories, of having something to fight for, of finding a reason to live.

Indeed, let’s not forget that she’s old. And old age is most likely just a distant, vague, illusory state of being far into the future to many of us. But we might even fear it too. A lot. Thanks to Sodergren, though, and thanks to Muriel, I’m convinced that, when the time comes, I can decide to be so much more than my weakening body, that I can dare to venture beyond my physical age. As long as I have my memories, my willpower, my love, I can still live a meaningful life and fulfill new dreams and, as one other reviewer said, “trick American capitalists into my bathtub to feed my blobby friend” anytime I want!

Ekmans bøker er kanskje ikke seriøse pykologiske thrillere, men svært underholdende og dystre.
I 2022 leste jeg De kapable, og syntes det var småmorsomt. Av og til trenger man bøker som er litt lettere enn andre bøker, og det er både De kapable og Kusinen. Begge bøkene er enkeltstående.

Morsom og underholdende thriller
I Kusinen strever førti år gamle Fanny med å holde livet i sjakk mens ting går i oppløsning. Samboeren gjør det slutt med henne og jobben lar henne gå. Moren er ikke særlig støttende, men heller kravstor, og hun foreslår at hun er med på slektstreff. Der møter hun Ulrika, søskenbarnet hennes og de var veldig nære da de var yngre, men mistet kontakten oppgjennom årene. Hun tilbyr å bo sammen med henne og eksmannen, Peder i sommer siden de har et gjestehus. Mens hun bor sammen med dem, oppdager hun ting med Ulrika som hun ikke liker. Noe skjer som gjør til at båndet mellom dem ikke blir helt det samme igjen. Vil de noen gang kunne stole på hverandre igjen?

Svak slutt
Kusinen er en mørk og underholdende thriller. Ekman er god på å beskrive frynsete karakterer. Slutten var vel åpenbar og en smule skuffende, spesielt epilogen, men det var fremdeles mørk og morsom lesing. Selv om jeg likte hans forrige bok, De kapable litt bedre, har jeg lyst til å lese flere bøker av Ekman. Det blir morsomt å se hva mer han mikser opp.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Grønnøyd monster er en bok som kan leses som både psykologisk thriller og krim, og er den femte boka i Håkon Haakonsen serien.

Allerede i tvil
Vibeke og Christian er kanskje et underlig ektepar. De er nygifte og allerede skjer det ting som gjør at Vibeke er litt i tvil. For det første ønsker hun å jobbe igjen, noe Christian syns er uaktuelt. Han er sjalu og det hjelper ikke når Vibeke får noe i posten som antyder at han drepte sin forrige kone. Samtidig føler hun seg ikke riktig bra og er kanskje nødt til å få det undersøkt.

Man følger også med Håkons privatliv som er i ferd med å bli kjent med noen. Vil hun godkjenne at han alltid er på farten på grunn av jobben?

Den femte boka om Håkon Haakonsen er veldig kort på bare litt over trehundre sider, men likevel tok det sin tid å komme seg gjennom den, for enkelte partier ble noe gjentakende og seigt, spesielt de sjalusigreiene og eiertrangen. Men forfatteren er god på å skape usikkerhet mellom nære relasjoner, og om de er noe til å stole på. Det er lett å gi Vibeke sympati, selv om man ikke har opplevd det samme selv.

Anonym hverdagshelt
Til tross for at Grønnøyd monster virket som min type bok med mye dysterhet, dårlig dynamikk og hvor mye galt kan skje, tror jeg det blir min siste Håkon Haakonsen bok etter tredje forsøk. Serien er ikke dårlig, men det blir aldri helt spennende, og Håkon blir for anonym sammenlignet med andre politiserier som jeg leser for tiden.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Bonnier Norsk Forlag, mot en ærlig anmeldelse