Bokelskere.no

Gav opp etter 180 sider med en selvmedlidenhet som bare synes å eskalere for hver eneste side. Fortellingen har ingen progresjon, og jeg har 0 sympati med hovedpersonen ( og ja, jeg har prøvd i det lengste…). Jeg kjøpte boken på loppemarked, og skjønner godt hvorfor den havnet der. Skulle gjerne donert boken til neste loppemarked, men har ikke samvittighet til å sløse bort andre folks tid på dette makkverket. Den går i peisen.

Er det noe som er verre enn kiosklitteratur, så er det DÅRLIG kiosklitteratur forkledt som en thriller.

Munken som burde beholdt sin Ferrari.

Nyttårsforsett: Les 12 bøker i 2020 (lydbøker teller ikke).

Syltynn krim med altfor mange mord på kort tid, for stort persongalleri som gjør det vanskelig å henge med. Boken består av mange korte kapitler som gjør den oppstykket og uten flyt. Hvert kapittel avsluttes i tillegg med en eller annen dramatisk vending, som blir mindre og mindre spennende for hver gang. Mye gjentagelser i språket, og fullstendig usannsynlig årsakssammenheng og motiv.

Dette er den første boka av Maja Lunde jeg leser, og ordet "oppskrytt" er ett av de første som faller meg inn.

Handlingen utspiller seg i tre forskjellige tidsepoker: 1800-tallet, 1980-tallet og i 2064, og fellesnevneren er altså villhestene, thakiene. Hester som ble fanget fra steppene i Mongolia av den første hovedpersonen Mikhail (1800-tallet) og plassert i dyrehager, og deretter avlet på og re-introdusert til villmarka av den neste hovedpersonen Karin (80-tallet). Hvordan to hester til slutt havner på en gård i Norge i 2064 får vi ikke vite, men den siste hovedpersonen Eva gir på side 519 æren for artens overlevelse til de tidligere nevnte to hovedpersonene. De har altså reddet villhestene fra... seg selv, som ikke gir spesielt mye mening, men sånn er tydeligvis historien. Forfatteren beskriver mongolene og deres stolte hester i brede ordelag, og skryter av deres naturgitte rideegenskaper som de besitter fra barnsben av. Hun har tydeligvis aldri vært i Mongolia selv, for hadde hun dratt dit hadde hun mer sannsynlig fått se en gjeng forfyllede menn piske rundt på små lodne ponnier med ståltråd i kjeften og trykksår på ryggen.

Men nok om det, boka handler først og fremst om mennesker. Her er det kvinnene som er heltene, og mennene er redusert til patetiske barbarer som enten stjeler og voldtar, eller som fanger ville dyr på bestialsk vis for å stille dem ut for penger. Samtlige karakterer har et trøblete forhold til enten sin mor, sitt barn eller begge deler, noe som blir langdrygt å lese side opp og side ned om (De fleste av oss har en mor, vi skjønner greia!).

Det post-apokalyptiske Norge som fungerer som kulisser for 2064-historien er i og for seg et interessant tankeeksperiment, der menneskenes fremferd har ødelagt planeten og gjort den ufruktbar. Fremtids-hovedpersonen Eva strever og strever for å få endene til å møtes på en falleferdig gård som ikke kan reddes, og som hun til slutt må forlate. I dette er hun både bokas største heltinne og største hykler, iom at hun er i ammetåke på 14. året og fast bestemt på å få så mange babyer som mulig født inn i elendigheten.

Forfatteren skriver for så vidt godt, men boka blir altfor oppskriftsmessig og forutsigbar. Som om vi trenger enda en alkoholisert etterforsker som løser brutale mord, og enda en karakter som vi blir fortalt at vi skal bli sjarmert av, som slipper unna morderen i siste liten. Det er også endel løse tråder som ikke blir fulgt opp.

Godt språk og spennende handling, men den klissete «skjebnebestemte» romansen mellom hovedpersonene ødelegger alt, spesielt på slutten.

Det er bare en ting å gjøre, og det er å ta av seg hatten for Tonje. Til å være 21 år gammel i gjerningsøyeblikket er hun nesten irriterende flink til å skrive (det var ihvertfall ikke mangel på evner som fikk henne til å slutte på skolen). Boken er rik på naturskildringer, bilder og anekdoter, og den blir aldri kjedelig. Det beste er likevel at hun klarer å holde seg unna klisjeer og over-romantisering av det som må være noen av verdens minst turistvennlige steder.

Synd det bare tok to dager å lese den ferdig. Jeg ser definitivt frem til flere bøker og tv-programmer fra denne kanten!

Dette er en ærlig og personlig bok om å følge drømmene sine. Liz Clark drømte stort, til det punktet det nærmest ble en besettelse, og selv om det ble alt annet enn enkelt gikk drømmen i oppfyllelse. På overflaten fremstår Liz Clark som en uredd og "tøff" dame, men i boken deler hun følelser av ensomhet, hjelpeløshet og jentekomplekser. Og mannfolkproblemer, selvsagt. Liz er god til å fortelle, og som båteier kan man ikke annet enn å kjenne seg igjen i alle frustrasjonene hun opplevde både på sjøen og i "the yard". Noe av det beste i boken er beskrivelsen av hennes mer eller mindre mislykkede romanser, der den ene holdt på å gå riktig galt. Bildeseriene på slutten av kapitlene gjør historiene enda mer levende.

Det som trekker ned er slutten, som minner mistenkelig om hastverksarbeid for å få boken ferdig. Den røde tråden i boka er Liz' reise for å finne seg selv, og på slutten er hun helt plutselig funnet sin "awakening" uten at man helt skjønner hvordan det gikk til. Det som hele veien var en realistisk skildring av et hardt seilerliv flyter over i "New Age" filosofi. Hun kunne kanskje spart noe av handlingen til en eventuell ny bok.

Aust skriver bra, og han har utvilsomt meget god kunnskap om historien og miljøet han skriver om. Boken er spennende, men blir til tider langdryg og persongalleriet er for stort tross forfatterens forsøk på å korte det ned. Man får ikke sjanse til å bli ordentlig kjent med karakterene utenom hovedpersonen.

Verden slik vi kjenner den har gått under, og 20 år etter kjemper noen få overlevende for livet blant "the hungries", mennesker smittet av en nådeløs parasittisk sopp. Militærbasen der de holdt til er blitt tatt av "Junkers", og de flykter igjennom et post-apokalyptisk London til Beacon, den eneste bastionen som fortsatt står.

Miljøet og hendelsene er så levende beskrevet at det er som å se en film. Karakterene er meget godt beskrevet og deres forskjellige tankesett skaper en helt spesiell gruppedynamikk: Den sympatiske læreren Miss Justineau, den garvede yrkessoldaten Sergeant Parks og hans unge læregutt, og doktoren som har det som sin største glede i livet å skjære opp barnehjerner. Man får inntrykk av at det er den lille jenta Melanie som skal redde gruppen, men etterhvert som hun lærer hva hun egentlig er skjønner hun at det ikke finnes noen fremtid for henne i Beacon...

Jeg pleide å være fan av Picoult, men denne gangen blir det rett og slett for mye.. Den vakre unge Paige har fått drømmemann, hus og barn servert i fanget, men må ut for å finne seg sjæl og sin forsvunnede mor før hun kan bli lykkelig. Det som sikkert skulle være en sterk og følsom kvinneskikkelse fremstår mest som en hormonell tenåring i ammetåka som kryper sutrende på hender og knær for å få den kjekke suksessfulle mannen sin tilbake. Mannen som hun i utgangspunktet ikke passet sammen med, og hatet livsstilen til.

Det positive med boken er at den fjerner enhver lyst man måtte ha til å få barn.

Jeg er mest imponert over meg selv for å faktisk ha fullført denne boken... Den begynner på et terningkast 4, og synker deretter gradvis ned til siste side som er en klar éner.

Actionfylt og forsåvidt spennende bok, men desverre full av logiske brister som gjør den altfor lite troverdig

Jeg synes boka hadde noen gode poenger i starten, men så forsvinner de i selvfølgeligheter og selvskryt fra forfatteren. Jeg føler heller ikke at jeg er i målgruppen for boka, iom at jeg hverken er toppidrettsutøver eller middelaldrende A4 menneske på ledernivå som jobber 8 til 16 mandag til fredag. Han trekker stadig inn samvær med kone og barn som den beste måten å prioritere tiden sin på og belønne seg selv. Det er slett ikke alle som har den muligheten, han kunne godt tatt med noen andre eksempler

Vakkert, rørende og sjokkerende om Afrika!

Alt for lang bok, skrevet helt uten innlevelse. De første 650 sidene er ikke noe annet enn oppramsing av hendelser, og jeg får ikke sympati for hverken helten Halvor eller noen av de andre karakterene før helt på slutten. Dagboken til Halvor er særdeles urealistisk (hvem skriver dagbok SÅ utfyllende, selv skipbrudden i en livbåt?), og kunnskapen til mannskapsmedlemmene er påfallende Wikipedia-lik, som nevnt i kommentar under. De lystne kvinnfolkene i boka hører nok best hjemme i sjømannsfantasier

Slutten trekker forøvrig litt opp. Endelig får man se litt følelser fra de ellers éndimensjonale karakterene