Bokelskere.no

Jeg leste denne først og deretter Krutt og var ikke kjempebegeistret over noen av dem den gangen egentlig. Det var likevel noe med Minette Walters som gjorde at jeg ville lese mange flere bøker av henne som jeg likte bedre. Må likevel si at jeg husker Brudd ganske godt, så den må ha gjort inntrykk tross alt. Døden i ishuset har jeg ikke lest, men den står i bokhyllen. Må spare litt på bøkene hennes:-)

Lagerkvist fikk Nobelprisen i litteratur i 1951. Denne boka er fra 1950. Barabbas er fangen som folkemengden krever løslatt i stedet for Kristus i påsken i år 30. Pilatus foreslo at Jesus skulle løslates, men folket krevde å se Jesus på korset.

Lagerkvist sin fortelling begynner med Barabbas som står og ser Kristus dø på korset.

Tro? Ikke tro? De samme spørsmålene som utfordrer det moderne mennesket, plager også Barabbas. Var det en falsk mann han så dø på korset, eller er det sant det han hører? At mannen er Gud sønn? At han utfører mirakler? At han virkeliggjør budskapet : Å elske hverandre. Et fremmed budskap for en mann som Barabbas! Han undres, Barabbas, på samme måte som vi undres i dag. Selv om han var der, og vi er så langt unna, så er det de samme spørsmålene. Det er utrolig fascinerende. Å søke etter en Gud, å fornekte Gud – menneskets rotløshet – det er mesterlig skrevet av Lagerkvist.

Først og fremst er det en utrolig historie som bretter seg ut for leseren. Jeg kan høre bjellene til de spedalske i de mørke gatene i Jerusalem natterstid. Da våger de å komme fram, men bjellene varsler om deres tilstedeværeslse. Jeg kan se Den Fete, elskerinnen til Barabbas, jeg kan se gruvene der han er lenket sammen med Shakah i åresvis. Det er noe makabert, dystert og umenneskelig ved den samtiden Lagerkvist maler foran våre øyne. Boka er utrolig spennende – han skriver godt og med nerve.

Tomas Espedal klarer det jeg synes svært få klarer. Han skriver poesi i fortellingsform med stor intensitet og språklig rytme. Som oftest snubler de som prøver. Det blir distansert, det blir påklistra, det blir falskt. Men Espedal klarer det på en jordnær og ærlig måte. Jeg likte denne boka veldig godt.

Sønnen min på 10 år elsket denne boka. Og så var det jo stas å se den på kino etterpå....to ganger!

Sønnen min på 10 år er ingen storleser. Vi jobber med saken. Men denne boka (sammen med dragetreneren) var virkelig en suksess.

Jeg leser aldri dikt. Men så ble det plutselig viktig for meg å lese Ingvill Solberg sin diktsamling 'Den yngste'. Og den likte jeg veldig godt!

Diktene er som små fortellinger. Jeg liker familieaspektet med diktene. Det gjør at det blir veldig nært. Men samtidig eventyrlig distansert på en måte. Veldig poetisk egentlig. Vakkert. Når jeg hadde lest hele diktsamlingen (den er bitteliten), så var det en slags helhet og sammenheng mellom diktene som jeg likte veldig godt.

For spesielt interesserte, les mer på bloggen min: http://knirk.wordpress.com/2010/05/07/den-yngste/

Jeg har bare lest den første boken i denne serien for en god stund siden. Har begynt på så mange serier, men dette er en av de som står øverst på listen over de jeg vil fortsette på. Er det sånn å forstå at serien er verdt å lese ferdig?

Dette tror jeg er den mest elendige boka jeg har lest. Jeg synes språket var elendig og menneskesynet som hovedpersonen står for er forkastelig. Jeg mener det er å undervurdere ungdom tro at man må ty til så drastiske språklig og innholdsmessige virkelmidler for å fenge målgruppa. Nope.

Jeg har skrevet utfyllende om min mening her:

http://knirk.wordpress.com/2010/05/02/merket/

Enig! Det har jeg også tenkt på.

Evernight av Claudia Gray er en ungdomsserie om vampyrer som jeg tror du vil like. Den første boken heter det samme. Ellers vil jeg stemme i anbefalingen av La den rette komme inn som er en av mine favoritter.

Jeg synes denne var enda bedre enn Kvinnen i buret, nettopp på grunn av det siste du skriver om troverdige gjerningsmenn. Jeg ble virkelig fascinert av karakterene i denne boken. En god krim med dybde.

Jeg er enig med deg. Har akkurat lest ferdig boka. Jeg synes hans skriver så fint. Det er mye varme i tekstene, det er mye humor (det liker jeg), det er mye menneskekunnskap og god timing. Det er ikke språklig jåleri og luftige floskler, men historier fortalt direkte og likefrem. Det er så fine slutter i de fleste av fortellingene. De henger i lufta som små bobler som flyter avgårde.

Han skriver tett og med kraft. Det er nært, veldig nært. Det å skrive en hel bok i ‘du’ form synes jeg er interessant. I stedet for å skrive “Jeg står bøyd over noen utstilte gressklippere i kjelleren på kjøpesenteret” eller “Karl-Ove står bøyd over noen utstilte gressklippere i kjelleren på kjøpesenteret”, så blir det “Du står bøyd over noen utstilte gressklippere i kjelleren på kjøpesenteret, Karl Ove, og jeg ser at du begynner å miste håret.” (s. 139). Det gjør noe med grepet på teksten og nærheten til innholdet. Noen ganger, eller ganske ofte egentlig, blir det ubehagelig. Det blir litt stalker nært. Hvordan kan man vite så mye om et annet menneske? Du er sånn og sånn, du gjør sånn og sånn. Jeg tenker noen ganger at fortelleren er gal. Han dikter opp andres liv. Lager fantasier som er ubehagelige for den andre. Men samtidig så er det jo mulig å være en allvitende forteller som forteller i du-form.

Denne serien var like spennende, actionfylt og underholdende som jeg husket. Det er alltid gøy når man finner bøker man ikke ønsker skal ta slutt, men samtidig ikke klarer å slutte å lese. Sånn var det ihvertfall i store deler av denne. Likte du de to første liker du nok denne, med en liten advarsel, ikke alle spørsmål blir besvart. Visstnok kommer det en ny YA-triologi neste år hvor karakterer fra denne kan dukke opp.

Den første jeg leste var Borte for alltid som gjorde meg til fan. I den skogen er også veldig bra.

Leste akkurat Vinterjenter, en sterk roman om spiseforstyrrelser. Det er en ungdomsbok. Her kan du lese mer om den (fra bloggen min):

http://knirk.wordpress.com/2010/04/13/vinterjenter/

Margit Sandemo kommer til Litteraturhuset i Oslo i begynnelsen av juni. Jeg har allerede kjøpt billetter!

Hei Elin. Er det du som kommenterte denne boka i bloggen min? Uansett er jeg enig med deg om at boka var knallgod. Og vond.

Det som er så utrolig bra med denne boka er realismen i forhold til de utrolig mørke sidene ved noen tenåringjenters liv. Jeg har sett det selv på nært hold. At en ung jente som har hele livet foran seg, og alt er tilsynelatende bra, bærer på et så stort mørke som ligger tett opptil dødslengsler og suicidalitet. Jeg synes Anderson skildrer dette på en svært god og troverdig måte. Jeg synes det er rart når jeg leser at hun ikke selv har hatt spiseforstyrrelser.

Anbefales!

http://www.knirk.wordpress.com

Jeg har akkurat lest ferdig boka og den var veldig god. Jeg veit at det ikke alltid er populært å vise til blogginnlegg her, men jeg gjør det kjapt og uten at noen merker det:

http://knirk.wordpress.com/2010/04/05/utrenskning/

Sånn!

Jeg kunne sagt det samme. Dragonlance var de aller første fantasybøkene jeg leste - i den perioden hvor jeg spilte mye rollespill. Mmmmmmm...det var tider det..... Raistlin, Caramon, Tanis, Goldmoon, Riverwind, Tasslehoff, Flint....har jeg glemt noen?