Bokelskere.no

Nope, jeg er helt enig med deg

Må dessverre si meg litt enig. Jeg er egentlig veldig glad i bøkene, men fireren levde ikke opp til forventningene. Når hele boka bygger opp til et slag, burde det vel i det minste bli slengt noen slag? Snakker om anti-klimaks...

Vil bare legge til at jeg er helt uenig i at filmene er bedre enn bøkene. Da jeg så dem lo jeg på steder som ikke var ment å være morsomme, grøsset av flauhet på de "romantiske" scene, og var fristet til gråte av skuespillernes mangel på talent. Bøkene syns jeg derimot er magiske.

Enig med at jeg ikke var helt fornøyd - bra nok bok, men ikke sånn jeg ville avsluttet Dødslekene.

Spottekråken ville definitivt vært en mer treffende tittel, men kanskje oversetteren tenkte på det nye samfunnet som en føniks som reiser seg av asken fra det gamle?

Helt enig!

Og det var gøy å bli kjent med Jacob, Lily og Sirius gjennom faktiske minner, og ikke bare gjennom f.eks. Slurs spydige kommentarer...

Tror jeg er enig. Ble veldig usikker etter å ha lest denne. Noe likte jeg veldig godt, andre ting ikke fullt så godt. Tror jeg må lese alle tre på nytt om en stund.

En av sommerens bestselgere er David Nicholls’ One Day. Dette er den tredje boka den engelske forfatteren har skrevet. Boka ga meg en litt blandet opplevelse: På en måte var det en pageturner. Jeg leste den i løpet av få dager, og den var litt av typen som hele tiden hvisket til meg: “kom og les, kom og les”. Fra vesken min, fra nattbordet – den surret rundt i hodet mitt. Men samtidig nådde ikke leseropplevelsen helt opp, og jeg er litt usikker på hvorfor. Jeg har ingen problemer med genren (litt lett Brigdet Jones-, Nick Hornbyaktig), språket er godt for den type bøker, karakterene er troverdige, historien er ganske fin. Kanskje det er det at boka er litt kjedelig? Jeg synes ikke den er veldig morsom, jeg lo ikke. Jeg blir ikke berørt på den måten som coveret på boka lover meg (“incredibly moving” står det). Den er ikke så romantisk som den kunne ha vært (og da snakker jeg om stemningen gjennom hele boka og ikke av typen ‘får hverandre/får hverandre ikke’ eller ‘kliner/kliner ikke’). Hun er litt irriterende, men så må man jo kunne lese bøker om irriterende mennesker – det er jo mye bedre enn ‘glættiser’, særlig innenfor denne genren. Han er litt slitsom, men det er jo også greit, for begge framstår som troverdige mennesker og relasjonen mellom dem er høyst menneskelig.

Tja… Hm…

Joa. Den er ganske fin. Og litt kjedelig. Og fester seg ikke hos meg på samme måte som den har gjort hos andre.

Svenhammeds journaler er en oppvekstroman, kort og lettlest, som handler om å bo på feil side av motorveien og være annerledes. Svenhammed er ikke svensk, men han er også helt annerledes enn ungdom flest. Dette handler ikke bare om å være annerledes i etnisk forstand, men også annerledes som menneske. For hvem kjøper seg dress i ren mafiastil og giftering for å fri til jenta du er forelska i når du er 16 år og knapt har vekslet et ord med den utkårede? Jeg lurer på om det er søkt, men så synes jeg Bečević følger opp denne klønetheten gjennom hele boka. Svenhammed er virkelig en outsider. En raring. En hard nøtt. En poet.

Boka er svært godt oversatt av Don Martin fra Gatas Parlament.

Likte jeg boka? Ja. Det gjorde jeg. Men ikke i starten. Det holder ikke at boka er tøff og hip og kul og tidsriktig og skrevet av en med bakgrunnsbeina planta i en annen kultur. Det er først når Svenhammeds journaler treffer den såre strengen at kontrastene skaper kvalitet i teksten. Det at Svenhammed er annerledes utover etnisk annerledeshet er med på løftet. Så kan man jo spørre seg hvordan målgruppa (ungdom) vil ta i mot Svenhammed. Der er jeg litt usikker. Særlig starten av boka er beintøff, det tar tid å bli kjent med Svenhammed som menneske. Jeg tror at jeg selv ville følt motstand mot boka da jeg var 16 år. Men også nysgjerrighet og spenning. Hvilken følelse som ville fått overhånd er jeg usikker på. Jeg tror at for en del ungdom i Norge så er det lang vei fra deres egen hverdag til Svenhammed sin. Og da tenker jeg ikke nødvendigvis demografiske forhold, men en lang vei mellom oppfattelsen av hva virkelighet er. Lang vei mellom to individer.

Jeg leste denne ferdig i dag og jeg må si jeg er mektig imponert. Dette er kvalitet - plot, driv, karakterer, historie, og ingen løse tråder - alt faller på plass. Det er sjelden vare.

Lett og underholdende ungdomsbok som passer perfekt for sommeren.

Det var mye med denne boka som jeg likte. Og noe jeg ikke likte.

Den er utrolig lekkert komponert og utrolig velskrevet. Og litt…ikke kjedelig egentlig…det vil jeg ikke si. Bare litt … hm… tamt. Heldigvis er Simon Stranger en mester til å finne de gode historiene. De nydeligste bildene. De viktigste øyeblikkene. Og det skinner gjennom hele veien så jeg blir glad. For det er noen nydelige historier han forteller. Om den autistiske jenta, om gutten som leter etter morens morder, om han som er bedratt og vil fristilles i orkanens øye, og så er det hydrogenatomet som binder det hele sammen. Stranger har kule innfallsvinkler til fortellingene; han finner en tråd som kan virke helt malplassert, men som leder oss rett inn i fortellingens indre hvor han vever det hele sammen. Lange tråder som møtes berører hverandre i et hav av tilfeldighet. Eller…? Det er fint. Nesten hele tiden. Noen ganger blir det litt mye fakta om universet og soler og hydrogen og sånt. Forresten: Er det forresten sant at det finnes en krabbe som klatrer opp i trærne for å klippe ned kokosnøtter som suser ned mot bakken, knuses, og så fortæres av krabben som møysommelig har klatret ned igjen? Forfatteren påstår så.

Formmessig eksperimenterer Stranger: Det er narrativer, det er fakta, det er dialoger, det er brev, det er sitater. Det er helhet, men også digresjoner, assosiasjoner, tankespinn og fabuleringer. Heldigvis mister jeg ikke personene. Takk for det. En av de store styrkene til Stranger er karakterskildringene og stemningsbildene som berører noe i meg, før de plutselig forsvinner i løse lufta som et fata morgana. I disse skjøre øyeblikkene er Stranger utrolig god – mesterlig vil jeg si. Det kan være når den franske soldaten går mot et hus og en åpen dør, eller når en kineser banker jorda hardt med håndflatene med små smell mot marken eller når en mygg lander på et vann i en finsk innsjø. Da er alt så utrolig nært. Lukter, smaker, berøringer – da er også jeg en del av den veven av hendelser som kalles verden. Og det er så fint.

Jeg ga opp denne jeg. Synes den var trøtt og langdryg. Hm....

Scrollet litt kjapt nedover. Har noen anbefalt The Lies of Locke Lamora? Forfatter Scott Lynch. Kanskje det kunne passe herren?

Hm.... jeg synes ikke den var noe særlig jeg. Godt skrevet, ja - men innholdsmessig traff den ingen nerve hos meg. Jeg synes den var stillestående og kjedelig.

Mannen min er fullstendig oppslukt i disse bøkene fortiden.

• Kjære, er du der? Hører du meg? Neivel....

• Elskede Poona av Karin Fossum (jeg er veldig glad i de aller fleste av Karin Fossum sine bøker, men dette er favoritten)
• Acid Row av Minette Walters (jeg kunne også tatt med noen flere av Walters på en sånn liste)
• Ti små negerbarn av Agatha Christie (denne er bare genial og ikke uten grunn en klassiker)
• Borte for alltid av Harlan Coben (ingen andre forfattere jeg har lest skriver så spennende bøker fulle av overraskelser)
• Danselærerens tilbakekomst av Henning Mankell (vanskelig å velge den siste på listen, men det ble til slutt en som jeg ikke kunne se at noen andre hadde tatt. Jeg har ikke vært like imponert av det andre jeg har lest av Mankell)

Denne boka er en blanding av lettlest, nesten chick-lit litteratur og historisk drama. Jeg må innrømme at jeg ble fanget fra første side og satt oppslukt gjennom bokas femhundre sider. Personene, miljøet og historien er fengende. Svært fengende. Til tider er persongalleriet noe karikert (særlig de slemme venninnene), men det plager meg lite. Til det er personene alt for lette å bli glad i. Dessuten er boka lite forutsigbar egentlig. Jeg ble overrrasket av både personer og handling flere ganger. Det er fint.

Plottet er godt og orginalt, og tiden og miljøet Stockett beskriver er interessant. Forfatteren har selv vokst opp i et tilsvarende miljø, og det slår meg gang på gang at det er helt UTROLIG at vi her snakker om 1960, og ikke 1860. Segregeringspolitikken blomstrer, og Stockett gir den liv gjennom personene vi følger i boka. Hun viser også til historiske kilder, blant annet en lov som var gjeldende på den tiden som sier at “Ingen skal kreve av en hvit kvinne at hun skal pleie syke på avdelinger eller i værelser der mannlige negere er plassert” og “Det skal være forbundt for hvite personer å gifte seg med andre enn hvite personer. Ethvert ekteskap som strider mot denne paragrafen skal erklæres ugyldig” (s. 192).

Jeg liker også utrolig godt bihistorien til Miss Celia, som har vokst opp i hvit underklasse (white trash) og hvordan hun også sliter med å finne en plass blant de andre hvite. Det gir en fin kontrast til fortellingen.

Så bra at at mange likte den. Jeg prøver å anbefale den til flest mulig på skolebiblioteket der jeg jobber, men noen blir desverre avskrekket av tykkelsen. Jeg er også nødt til å gi deg en anbefaling:-) Du må lese Dødslekene av Suzanne Collins. Begge disse to er blant mine favorittbøker.

Guy Gavriel Kay jobbet sammen med Christopher Tolkien i redigeringen av The Silmarillion, og at han er inspirert av Tolkien er ikke vanskelig å merke: En magiker med langt skjegg (Kay er unnskyldt – boka er fra 1984 før Dumbledore gjorde det for evig og alltid umulig å gi magikere langt skjegg og spiss hatt), dverger, alvelignende folk (heter lios alfar), ridende folk (Rohan hos Tolkien, Dalrei her), en ond fiende med episke krefter med fjell som spruter ild og lava da han gjenoppstår, folk som står sammen mot fienden, og en gjeng utvalgte som må bekjempe ham.

Kay har valgt en merkelig start. Han har ingen hovedperson i boka. I begynnelsen føles det helt rart. Fem universitetsstudenter trekkes over i en annen verden og i løpet av noen dager får alle mektige posisjoner i den andre verden. Fra å være vanlige studenter framstår de som episke karakterer i språk og lynne etter bare noen få dager. Det er jo helt fjernt! Alle fem framstår som noe utydelige, jeg får aldri helt grepet på de fem fra ‘vår’ verden. Det er lettere å få et bilde og et inntrykk av de vi møter i Fionavar. Jeg synes Kay sliter i etableringen. Det blir diffust. I starten.

Men så klarer han det likevel. Han maler med bred pensel, han gaper skyhøyt – det er pompøst, det er episk, det er poetisk – nesten så det tipper over. Noen ganger er det litt for komplekst og forklarende uten egentlig handling (mye bakgrunnsstoff – igjen inspirert av Silmarillion?) .

Men så er likevel Guy Gavriel Kay god nok. Han er talentfull nok til å sjonglere hele sin avanserte verden. Jeg gripes. Jeg tror. Jeg er med.

Det er noen ganske kule karakterer med. Brødrene Diarmuid og Aileron. Ganske komplekse og ikke til å blir kloke på. Levon fra Dalrei, steppefolket (jeg er for evig og alltid forelska i alle Aragorn lignende karakterer, tause og barske). Jaelle - sterk og tidvis ikke særlig snill prestinne med stort potensiale.

Dette er første boka i en trilogi, jeg må si jeg er spent på fortsettelsen. Han har en del bra konsepter når det gjelder magi (en magiker trenger en ‘source’, altså et menneske som er kraftkilde til magikeren, en kompleks binding) og han legger ut mange røde tråder som skal nøster og følges opp. Jeg har bestilt neste bind, og gleder meg. Jeg er veldig nysgjerrig på fortsettelsen – kan tenke meg at det kan bli bra, selv om jeg ikke er helt overbevist etter første bok.

Lørdag og søndag morgen i senga med masse kaffe. I timesvis.

Jeg synes Acid Row og Olive tok en øks var bedre enn Kjerringbissel, men likte den også. Ser at flere ikke likte så godt Disordered minds, jeg syntes den var ganske god også. Ekko derimot synes jeg var litt kjedelig. Jeg ser jeg har fire bøker igjen jeg ikke har lest, får håpe det kommer flere snart.