Bokelskere.no

Etter en uttalelse om at noen voldtar det norske språk burde det ikke være nødvendig å si at man med det mener at normene og reglene for språket som sådant ikke blir fulgt – hva ellers skulle man mene?

Når det kommer til den såkalte "kunstneriske friheten" Jon Fosse tar seg, så skal det sies at slikt har jeg intet til overs for; det er oppspinn og vissvass for å unnskylde dårlig syntaks- og formuleringsevne. At han er "nyskapende på det språklige området" – som du så fint sier det – er noe jeg ikke får til å stemme. Han bare gir blanke, og mister all respekt (han ikke hadde i utgangspunktet). Det er ikke slik man fornyer litteraturen; ved å se bort ifra så mange språklige normer og regler som mulig. Ikke spør még hvordan – jeg er bare 17 år gammel og ingen forfatter – men dette er virkelig ikke veien.

Det skal også sies at dersom man først ønsker å bidra med noe nytt til litteraturen, så er det svakt av Fosse å skrive med den allusjonen han har valgt i dette makkverket han kaller en fortelling – særdeles svakt.

Om du kunne være vennlig å klare opp i nøyektig hva det er du er uenig med meg i?

Jon Fosses språk oppfyller ingen elementære krav til punktuasjon og rettskrivning; han nøyer seg til og med med et antall punktum det er mulig å telle på én hånd gjennom hele boken – for ikke å snakke om at variasjon i språket iskaldt blir ignorert.

Dersom du er uenig i at språket er dårlig er du velkommen til å være det: det er ikke en mening; du kan velge å være uenig dersom du ønsker det; du vil enkelt og greit ta feil.

Jeg er selv over middels opptatt av språk; at en forfatter har et godt språk er et minstekrav – så for deg høres det vel noe merkverdig ut at Jo Nesbø er en favoritt hos meg. Jeg finner språket til Jo Nesbø perfekt for sjangeren: det er gjort tydelig forarbeid, og jeg finner det særdeles lite klisjéfylt.

Videre er heller ikke tekstene til bandet "Di Derre" (ja, det staves "di") særlig klisjéaktige; det er musikken som likner mye annet; det er en grunn til at det kalles populærmusikk.

Jeg må nok si meg fullstendig uenig; det norske språket som sådant blir i denne boken voldtatt så det riktig skriker.

Jeg avbryter aldri en bok, så timene det tok å lese denne boken var ren tortur for en språkelsker – såvel som bokelsker – som meg selv. Jeg klarer ikke med den største vilje å forstå hvordan Fosse kan komme unna med å skrive på dette viset – eller hvordan allusjonen kan anses for å være noe annet enn mangel på kreativitet.

"Naustet" er svak litteratur; jeg kommer ikke til å lese mer av forfatteren.

Hvem var det som sa at mesteparten av dette livet går med til å ta feil? Var det jeg? Det er jeg som sier det nå: Det har hendt igjen. Siden jeg var omlag sytten år, har jeg gått omkring og hevdet at en av de mest overvurderte forfatterne som finnes, er Hemingway. Dette tåpelige utsagnet skyldes at jeg som syyttenåring leste Den gamle mannen og havet og syntes det var en trevlete, tørr og ufattelig kjedelig bok. En gammel mann og masse vann og en teit fisk: Så spennende. Jeg ble provosert av boken. Herregud, sitte der dag og ut dag inn og drive på med den fisken. Stor fisk = stor litteratur! Haha! Jeg har også vært en temmelig ivrig motstander av den knapphetens estetikk som har stått som en glorie omkring Papa H, som om det skulle være så jævla bra å si minst mulig? Nei, har jeg tenkt, det her er et begdrageri.

Og så. Hva skjer. Det kryper en bille omkring i hodet mitt og den hvisker: "Kanskje du tok feil?" Så nå har jeg lest den lille boken hans på ny. Mea culpa, brødre og søstre. Det er saltvasket genialitet. Det er ren humanisme. Det er The Road, det er Bibelen, det er faen så bra. Jeg beklager, Ernest H, skal aldri mer si noe vondt om verken fisken din eller boken din.

Den er ikke mangelfull, såvidt jeg kan skjønne, i den forstand at den er en fullstendig oversettelse av Borges' utvalg Ficciones, så jeg var upresis der; det jeg mener er at det oppleves mangelfullt når dette er den eneste tilgjengelige Borges-boken på norsk. Det finnes så mange sabla bra tekster som ikke står i den, som f.eks. "Aleffen".

Dette er en deilig diskusjon. Heia oss som er her inne og snakker om de sykes glade dager. Jeg digger det Elisabeth sier om at Hans Castorp er en av tidenes elskeligste romankarakterer. Det skal jeg huske. Elskelige romankarakterer kan man stole på. Alt godt fra Tore Castorp!

Som vitenskapsformidler og biolog er Dawkins uten sidestykke; som amatørfilosof når han desverre ikke opp.

Drittbok!

Det tviler jeg på. Jeg tror ikke han kan skrive på noen annen måte.

Shit, okei, var nå voldsomt, da, det var jo bare noe jeg sa, liksom .... Men her er brevet mitt, som jeg kanskje skal poste en dag:

Kjære Doris Lessing

Du er gammel nå. Du har vært med en stund. Du har sett folk komme og gå. Du har sett tidene komme og gå. Du har fått med deg det meste. Du vet hva som er hva. Jeg er ikke fullt så gammel. Jeg har ikke vært med så lenge som deg. Jeg har slett ikke fått med meg det meste, men jeg har sett noen komme og noen gå. Jeg vet ikke hva som er hva, men jeg vet dette: Du skriver knallgode bøker, og når du en dag er borte fra denne jorden, så skal jeg synge høyt om deg.

Med vennlig hilsen Tore Renberg (37) Forfatter og leser

Denne appelerte egentlig aldri skikkelig til meg.

Alfred & Emily er en bastardroman, en episk uryddig selvbiografisk tekst, ikke i det hele tatt velkomponert eller spesielt godt balansert - men hva gjør det? Når jeg leser Doris Lessing, åpenbart en av sin tids største forfattere, får jeg den sjeldne følelsen av å lytte til et klokt menneske, å være vitne til en rik intelligens, et skarpsyn som forstummer alt omkring seg. Dama var nesten 90 da hun skrev denne! Respekt, woman! Da jeg la fra meg denne boken, tenkte jeg: "Jeg må faen ta skrive et brev til henne og si at hun er steinbra."

Det slo meg plutselig en dag at denne boken er en allusjon til Kapitalen. Men god bok.

Kjedelig og platt og uinteressant og dårlig skrevet.

Denne boken likte jeg ikke i det hele tatt; filmatiseringen er forhåpentligvis bedre.

Jeg kan virkelig ikke fordra måten denne boken er skrevet på, vekslingen mellom skildringer i presens og replikkvekslinger gjør at den framstår som et manus. Jeg er kanskje kresen, men dette gjorde at jeg kun leste de første tjue sidene. Kanskje en annen gang.

hehe, men det der, det har vel ikke med litterær smak å gjøre, eller hva, når du stiller deg i køen blant de som får nok av en ting når alle snakker om den? Du var sikkert også en av de som nektet å leke med yoyo da du var barn siden alle de andre i gaten gjorde det ;) En fair sak. Jeg skjønner impulsen veldig godt og kjenner den, det kreler jo av folk som oppfører seg på den måten i bøkene mine. Nå, på mine eldre dager, har jeg imidlertid mer og mer sans for den unisone jubel!

Oj! Dette er en leseropplevelse og en litterær dom jeg ikke med min beste innlevelsesevne kan forstå, for meg er Buddenbrooks blant de fem beste romanene som er skrevet og hver setning i den romanen overgår hele Kiellands forfatterskap for meg, det er noe med Manns sensibilitet, estetiske sans, språklige kapasitet og menneskelige radius som virker knusende på meg - og dette sier jeg som Kielland-fan. Men det er ellers riktig, det du sier, Mann var svært godt orientert om nordisk litteratur, bl.a. Kieallands "Garman & Worse", som var en av romanene som lå til grunn for Buddenbrooks.

Brilliant, det var det jeg visste, det finnes dannede folk der ute, morsomme folk der ute, kunnskapsrike folk der ute: Dette tok pannekaka, for nå å komme med en bløt vits på søndagsmorgenen. Veldig bra!!!