Bokelskere.no

hva med siddharta? Fantastisk lesning. Og om en vil ha noe som virker sant og virkelig og håndfast vil jeg si at reisen til nürnberg virkelig forteller sitt.

tragisk at denne boka ikke er å få kjøpt i norske bokhandler idag!

også denne var med i mitt særemne på videregående skole. Toppskiktlitteratur! Kjempeherlig. Absurd, underlig, surrealistisk, fantastisk drivende og velformulert. Smart og underfundig.

spennende historie. Personlig falt jeg dog mer for The Stars My Destination, av Bester. Men jo, enig i at Demolished Man har mye ved seg. Hele plottet, og slutten, ikke minst.

historien er da ikke banal heller, uavhengig av alt? Jeg oppfattet ikke historien som banal. Jeg vet jo for det første at tematikken var relativt ny og en slags grensesprengende. Og historien kan kalles hva pokker den vil, den er iallfall veldig god. Å definere historien som banal blir jo banalt i seg selv, for i mange tilfeller er jo nettopp alt det som skjer Rundt historien halve poenget. Om det så handlet om en mann som gikk på butikken (som jo er en enkel handling) blir jo på en måte ikke handlingen/historien banal om det er grensesprengende, vakker og god litteratur.

Virkelig blant mine yndlingsbøker her i verden. Fy faen. Surrealisme blir realisme i denne boka. Følelser er virkelighet, liksom. Enhver underlig ting er resonans av følelsen, tanken, bildet, bare at i boka står ikke hendelsen frem for så å legge bildet bak, eller ved siden av, nei, hendelsen Er bildet. Språket er vakkert, handlingen fantastisk. Alt i alt, wow wow wow wow.

Lest hjerteskjæreren, den hadde sine kule sider, men var ingenting i forhold til Dagenes Skum. Forøvrig anbefaler jeg generelt bøkene i den tidenserien som Dagenes Skum er utgitt i. F.eks Cocteau (de skrekkelige barna). Og utenom serien har han ei bok som heter Hvit bok, som er virkelig vakker og betagende.

Men ja, Dagenes Skum, inspirerende, livsviktig, super<3

Deilig, drivende god fantasy, ja! Og så veldig mye bedre enn bok nummer to i serien. En får jo se hvordan bok nummer tre blir, håper jo å bli positivt overrasket.

Men ja, inntrykket av denne første var virkelig gedigent. For en oppbygning og for et klimaks!

de første femti sidene rørte meg veldig ved første gangs lesning. Men jeg var midt inni andre bøker og tok dermed en pause, gang to var ikke like interessant for meg, og jeg synes at boka jevnt over ikke når like høyt som gå. eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv, som, om du ikke har lest den, virkelig er å anbefale. Det gode med Espedal er jo fremdeles å finne i imot kunsten. Det vakre og poetiske, det stille. Det å være menneske. Ærlighet som en ser få andre steder, også så godt beskrevet.

Kunne ønske boka var lenger, fortalte mer av historiene som ble påbegynt. Gjerne mer om den unge forfatteren, om opphavet, om foreldre og besteforeldre. Skulle gjerne hatt mer, men det kommer vel kanskje med neste bok, om en kjenner Espedal rett er nok også den rimelig ærlig og forteller nok ganske mye :)

Han virker som en fyr med et lengre forfatterprosjekt. Han skildrer kanskje noe av det finske folks rotløshet og tilstand og tematikken er nok derfor noe repetetiv. Har bare lest harens år, men lest litt om mannen og så et innslag på bokprogrammet for noen år siden. Må si jeg er veldig positiv, harens år står ganske høyt oppe blant bøkene jeg har lest. Det vidunderlige og vakre, det underlige og tankefulle. Jeg har satt deler av det opp mot Erlend Loe (selvom jeg må innrømme at jeg ikke har Klart å lese ut noen av hans bøker) og må si at det jeg har lest av Paasilinna er betraktelig bedre. Hvorfor opp mot Loe? Vel, naiviteten i språket som føres, personene som tenker, måten de handler. Plottet i Harens År kan jo også for eksempel minne ganske så mye om plottet i Doppler, og i det hele tatt vet vi vel at Loe har vært interessert i Finland. Men altså, ja. Det gode med Paasilinna er at han mestrer å skrive enkelt uten å skrive fordummende. Han lar ordene flyte og selvom det er lettlest, så sitter tingene fast i hodet, en husker, en fornemmer. En opplever med Vatanen det Vatanen gjør.

vil også trekke frem mange av novellene og kortprosastykkene i etterlatte fortellinger og skisser. For eksempel er Beskrivelse av en Kamp helt ufattelig kul. Samt er En Hverdagslig Hendelse noe av det mer fantastiske jeg har lest, og den er jo bare halvannen side lang.

Prosessen fikk jeg mye ut av i ettertid. Kan godt kalle det en prosess å lese boka, og det har jeg tenkt mye over: bokas form speiler på mange måter innholdet i sin intrikate og kanskje litt slitsomme form. Lange, innviklede setninger og et plot som ikke har proposjoner av noe vanlig. Virkelig spennende og slitsomme greier. Ja, Prosessen er god og viktig lesning!

Jepp! I morgen var jeg alltid en løve :)

Enig med deg; dette er en sterk bok. Tankevekkende. Forholdet mellom fortelleren og det som fortelle, at skeptikeren formidler det tilsynelatende "overnaturlige" åpner et stort tolkningsrom. Spennende det du sier om selvmord, jeg for min del tenkte i alle fall at hun ble drevet - om ikke dit, så i den retningen - av et savn og en utilfredshet. Etter det de to hadde og hvordan hun så på tilværelsen da.

Du nevner en religiøs lesning, hvordan leste/tolket du denne boka?

Hehe, jeg er klar over det - ikke tro at jeg på noen måte undervurderte deg! Det jeg mente (forsøksvis) å bemerke var at det strengt tatt kun var én grunn. Nemlig de atekstuelle. (Vennligst overse den avslutningsvise sjølmotsigelsen.)

"av ulike grunner"?

Enig med deg i at Meyers skrivehåndverk er platt. Men det jeg ser på som disse bøkenes styrke er definitivt karakterene. Til tross for den syltynne historien evner Meyer å bygge troverdige karakter som leserne faktisk bryr seg om.

Synes det er modig av Saabye å fullføre triliogien på denne måten. Utviklingen av fortellerposisjonen (som jeg synes viser seg mellom alle tre) speiler tidsaspektet også i fiksjonstiden.

Jeg er enig i at åpningen står sterkest, men en rekke av scenene senere i boka (brystprotesene på loftet, for eksempel!) holder intensiteten oppe helt ut, synes jeg.