Bokelskere.no

Jeg behøver stillhet

og ensomhet

og en språkdrakt med god passform.

Jeg behøver en hemmelighet

og et slitesterkt underlag til virkeligheten.
Min arbeidsoppgave akkurat nå

er å forsøke å komme meg ut

av mine egne formuleringer.

Å leve er et sorgarbeide.
Om man ikke forstår det
blir man aldri glad.

Better sleep with a sober cannibal than a drunken Christian.

As for me, I am tormented with an everlasting itch for things remote. I love to sail forbidden seas, and land on barbarous coasts.

Det jeg leter etter i alle forhold er en intuitiv og følelsesmessig kontakt på et ikke-verbalt plan; altså telepatisk kontakt.

Konversasjonene var et mareritt av platthet, som en neve snakkende terninger kastet ut over stålrørskrakkene, en menneskemølje i ferd med å oppløses av kosmisk likegyldighet; tilfeldige hendelser i et døende univers der alt er nøyaktig det det ser ut til å være, og eneste mulige relasjon er sammenligning,

Ho og Shawn sladra om folk dei hadde kjent som hadde døydd i ulukker. Eg kjende ingen slike. Alle vennane mine døydde med vilje.

Mrs. Pritchard could not stand an anticlimax. She required the taste of blood from time to time to keep her equilibrium.

As in childhood we live sweeping close to the sky and now, what dawn is this.

Fra dypet av motorveien hørtes lyden av fiskekroker som skrapte mot bunnen av verden.

GARTNERLØS

Hun var ikke en vanlig baby hun var
buttet
Gummibuksene syntes under den korte
kjolen. Under overallen syntes de ikke,
men de lekket og svidde.
Hun var en baby men det gjorde ikke
noe. Hun kunne både se og høre. Det
finnes mennesker uten ansikt, uten
ansiktsmimikk, men er de ansiktsløse?
På den tomme gartnerløse hageskorpen
skulle hun vokse.
Hun fikk en liten bøtte med dyrebilder på
og en liten spade.
Jorden var steinhard og det var
mye å ta fatt på.
Husmuren var hvitkalket og det
lyste fra vinduene et sterkt gult lys.
Det var gress her og der. Naturen vil
også gjerne ha noe på kroppen.
I den gartnerløse haven var det små stener
som kunne være brød hvis der var sult
og vann hvis der var tørst
og en stenmur til å steke brød i eller
gjemme dødehavsruller og gresset ble
veiet og lekt pyntelig butikk med.
Muren kunne hoppes fra men det turte
hun ikke
og hadde det gartnerløse barnet noen å
leke med?
Ja visst kom noen inn i haven, de
stampet sølepytten til en flat dissende
jord glattet geléaktig mudder der
illusjoner oppsto der kunne man
glemme forhandlinger der var det de
små sveitserknuivene og tolleknivene
som tegnet grensene.
Til slutt sto hun på tå i et bittelite
land som var hennes. Hun sto der og
var dronning til hun ble kappet og
skubbet ut over verdens kant.

Jeg har venninner som har jevnlig kontakt med de gamle mødrene sine, og likevel brenner de inne med livsavgjørende spørsmål, spør ikke av redsel for mødrenes opprørthet, vrede eller avvisning, og har ikke tro på at om de turte å spørre, ville de få svar, og de få som har spurt og ikke blitt møtt med vrede eller avvisning har fått likegyldige svar à la: Nei, det er ikke godt å si, livet er ikke lett og så videre. Hvorfor tok far livet av seg? Hvorfor var tante Erika og onkel Geir ikke på talefot, hvorfor har du ikke kontakt med broren din, hvorfor ble ikke tante Augusta invitert i konfirmasjonen. Nei, si det, livet er vanskelig. Det jeg lengter etter er uoppnåelig. Mest sannsynlig vil jeg gå fra et møte med mor like klok som jeg er eller dummere, et møte der jeg har snakket med mor om været. Men selv det vil være en slags oppklaring? Nei, antagelig ville jeg gått fra et værmøte med mor med en dypere, mer lammende skuffelse enn den jeg bærer på nå, så hvorfor kan jeg ikke avfinne meg med situasjonen, fornuften min har avfunnet seg med situasjonen, ufornuften skriver til mor, jeg forstår ikke meg selv. Hittil syntes jeg jeg hadde forstått vanskelighetene mine, sorgen min, selv når den hadde vært totalt lammende som da Mark døde, hadde jeg kjent meg selv igjen i den, men nå forstår jeg meg ikke. Trekker jeg avskjeden med mor i langdrag med vilje? Hun utfordret meg som barn og beseiret meg som barn, så utfordret jeg henne som voksen og beseiret henne og nå kan jeg ikke forlate valplassen av trass eller ærgjerrighet?

Under andre halvan av 1800-talet saknade trädgården i Hammarby början och den saknade slut. Då det inte längre fanns något innanför fanns det inte häller längre något utanför. Inget trädde fram framför något annat i den suddiga och delvis förruttnade grönskan.
- Vi får försöka slå läger i huset då vi lyckats ta oss fram och in, sa Sjödén.
Och redan efter någon timma hittade de ett apskelett. Ett skelett av en markatta låg på marken bland krikon, plommon och svartapel.
- Innan vi räknar borde vi tänka, sa Paulsson til Fyhr och Sjödén som samtidigt och tillsammans la apbenen i en viss ordning i det höga gräset.

8

john

Han drøyer, vil ikke ut med det
Sol høyt, armene senkes foran kroppen
Seirer inntil videre, taper inntil videre
Vi sitter yre og øre
Vil han komme med noe viktig
tar så vidt til, har vel ikke så mye på hjertet
det vokser en smule
Slutten får dere ikke, sier han
Stanser, tid hopes opp, holder
oss fanget, lager høytrykk
og lavtrykk: i tidslommer
pirrer, små bølger skjærer
mot nysgjerrig strand
Tid står stille, for noe tull
han setter av et tidspunkt
om fjorten dager vi skal finne ord.

Så flaut vi ut av syne inn i den umarkerte lufta
og berre røystene våre overlevde
lik tistelfrø som flyg hit og dit

eit blått kom over oss eit blått skydrag
med ein brun skugge som gav sjøen gåsehud
skipet fór av stad men stoppa snart opp
vinden auka på ein kvervlande lyd
og eg er her framleis med min kløyvde vilje
skal eg legge til eller legge ut med halvparten av segla låra
men vatnet har trengt inn i mine tankar nå
eg hugsar masta knekt av kastevind
hugen delt og brotna tvert i to
og kroppen slengde seg som ein dykkar over ripa
så kom det usynlege så det synlege regnet
så iskaldt og skarpt som kniv så grønt så morgongry
som alltid vaknar attom florlette gardiner
med akvarellnatur som stadig skifter farge lik det nye lauvet
og er uroleg først så blyg så bleikraud nesten koparfarga
fingrar omkring og finn restar av klede og bein

Jeg er barnet
til en selvmorderske
Strålen som skal kaste kunst
over tragedien
For tenk at galskapen kan etterlate seg
noe mildt og velgjørende

Jeg er nåden

Jeg sørger og fortviler
med ynde
med mykt hår duvende nedover skuldrene
Så ikke vanviddet
skal ta meg også
Så ingen skal se meg i gata
med flagrende hår på en vindstille dag

KJÆRTEGN

Skal jorden få
de døde?
Ofte så jeg dem
vandre under lys og skyer

og de var søsken av lys og skyer,
si ikke
jorden kan få dem, jeg tror
de vender seg til lyset

jeg har sett sollys
på menneskers ansikter mens de
ikke merket det, mens de
holdt på med sitt, jeg har sett
lyset kjærtegne dem.

(Tove Lie)

Åh det sukkar i meg

det ljomar tomt i mine bakkar
a øde og vettlaus vind
songar frå ei annan strand
stend på vintervent

åh om eg kunne vende meg mot ljos fra andre solar
denne vegen gjeng berre rett fram
eg eig ingen utvegar berre vind frå alle kantar
grågrå skyar og heimlause hundar som skrantar

åh om eg ikkje va meg men ein annan veg
og slik stundar dagen
gorrlaus og vettlaus
tung og sober med virvlande lauv høgt øve tretoppane

åh om verda va ein annan no som dagen stunder inn mot kveld

Bourgeoisiets eksistens er betinget av dets evne til bestandig å revolusjonere produksjonsmidlene, og dermed også produksjonsforholdene, og følgelig samtlige sosiale forhold. Dette til forskjell fra alle tidligere industrielle klasser, hvis viktigste eksistensbetingelse var at den gamle produksjonsmåte forble uforandret. Den stadig pågående omveltning av produksjonen, den uavbrutte rystelse av samtlige sosiale tilstander, den evige usikkerhet og forandring - dette er, sammenlignet med tidligere epoker, særegent for bourgeoisiets epoke. Alle faste og inngrodde forhold - og alt hva disse innebærer av gammelmodige forestillinger og anskuelser - oppløses; alt det nye er avleggs før det rekker å stivne. Det staselige og stedlige fordamper, det hellige forvitrer, og omsider tvinges menneskene til å betrakte sin livssituasjon og de gjensidige forhold med et nøkternt blikk.

EIN KLIVANDE KROPP

Ein klivande kropp:
Inn i den synlege verda kjem den, sakleg blant saker og ting

Hav løfter vinden, vinden havet
Blir rive laus av iveren i eit anna element

Eplet ligg der i kassen og lukta lèt seg forme av kassen
Lukta får slik ei form, den sperrar seg ut mot veggane

Kroppen kliv liksom ut av seg sjølv, tek eit steg ut av kroppen
Den ryddar veg, den blundar vilt

Eit hannleg steg i verda, eit holeg kliv over ei grøft
Eit steg tilbake ned i søle, med sol i ryggen

Kua trugar piggtrådgjerdet med juret sitt
Tida strekker seg ut til alle kantar

Det vi er redde for, skjer allereie, ulykka er framme
Den bukseforma vasen vaklar, men blir stødd av lufta

Eg stryk over ei av verdas mange kjegleformer
Eg kjærteiknar den gjennomskinlege kroppen for å få den synleg

Vi visste heile tida, noko grunnleggande om verda
Ho tek seg inn i og ut av oss, ho brenn som eit bål

Vi stig som steinar
Vi kliv svartkledde og vengebretta blant skyene

Dette er allerede den andre verden du er i.
Det kunne en hvilken som helst sky ha fortalt deg, hvis du studerte den nøye.