Bokelskere.no

På en stor glasruta har ett vitt papper med texten »OBS! GLASRUTA« tejpats upp. Iblant känner jag mig som att det är det jag sysslar med: skriver ordet glasruta på en glasruta.

Skriver självklarheter.

Feminisme forveksles ofte med narsissisme, å dyrke alt kvinner gjør og sier, uten å stille spørsmål ved hvilke samfunnsmessige rammer kvinner handler innenfor. [. . .] Jeg savner en feminisme som er mer opptatt av maktanalyse enn av individets tilsynelatende valgmuligheter.

He is the most beautiful creature I have ever seen and it's not about his face, but the life force I can see in him. It's the smile and the pure promise of everything he has to offer. Like he's saying, 'Here I am world, are you ready for so much passion and beauty and goodness and love and every other word that should be in the dictionary under the word life' Except this boy is dead, and the unnaturalness of it makes me want to pull my hair out with Tate and Narnie and Fitz and Jude's grief all combined. It makes me want to yell at the God that I wish I didn't believe in. For hogging him all to himself. I want to say, 'You greedy God. Give him back. I needed him here.'

Munken Chao av ordenen K'i heldt i femti år på med å prøve å få ein stein til å halde seg på ei hylle som var for smal. Kvar gong han løfte steinen opp på hylla, fall den straks ned att, og kvar gong den fall ned, løfte han den opp att. Til slutt trøytna steinen og heldt seg på hylla.

Om far min var en knortete rot som hadde trengt seg inn i fjellets sprekker og i det øyeblikk hans helse begynte å skrante dermed var dømt til å bli krystet av de krefter i fjellet han før hadde maktet å fortrenge, så var mor nettopp dette kantete, sprukne fjellet, som bare på lang avstand kunne virke jevnt og udramatisk, men som i nærsyn viste seg å være fullt av rasfarlige steinblokker og skjulte sprekker, det var som om revningene hennes sto i forbindelse med merkverdige kilder, for var folk så usjenerte at de åpent studerte henne, fikk de henne til å være et oppfarende og nærtakende menneske, mens hun derimot kunne være et sant oppkomme av fortellinger, skrøner og risper fra gamle dager, bare det var hun selv som kom på at det skulle fortelles, det var alltid hun som måtte gi av seg selv, hun mislikte all form for omtale, forventning og kunstferdig agering, og mest av alt mislikte hun å snakke med fremmede, da satt hun bare stille og så på dem, med et fiendtlig uttrykk ingen våget å spørre noe om.

To the contrary, my principle of selection was partly informed by my sense that it was the rawness and the unvarnished portrait this material presents of Susan Sontag as a young person, who self-consciously and determinedly went about creating the self she wanted to be, that was most compelling about the journals. It is for this reason that I have chosen to title this volume Reborn, drawing from a phrase that appears on the front of one of the early journals; it seems to sum up what my mother was about from childhood onward.
(Fra forordet til David Rieff)