Forlag Harper Teen
Utgivelsesår 2010
Format Paperback
ISBN13 9780061431852
Språk Engelsk
Sider 432
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Denne fantastiske boka kommer visst på norsk i 2014!
Leste den norske utgaven - for en storartet bok! Kan leses av både ungdom og voksne, selv om den nok er mest for ungdom. Boka handler om barn som vokser opp på en skole, der de har en slags stammekrig gående. Samtidig foregår en parallellhistorie som gradvis blir avdekket. Et viktig tema i boka er omsorgssvikt - hvordan noen av ungene, inkludert hovedperson Taylor Markham, forvirret forsøker å forstå hvem de er, finne ut av sitt forhold til foreldrene og livet, og å leve med redsel og skuffelse. Tårene rant fire-fem ganger mens jeg leste. En skikkelig god bok!
http://boknerd.blogspot.no/2014/06/jellicoe-road-av-melina-marchetta.html
Forfatter: Melina Marchetta
Først utgitt: 6. august 2008
Forlag: HarperTeen
Språk: Engelsk
Medium: Paperback
Denne contamporary boken handler om søtten år gammle Taylor. 6 uker hver sommer kjemper Taylor sin skole mot "Townies" -byfolkene- og "Cadets" -militærskoleelever- om territoriet som omringer Jellicoe. Dette har vert en tradisjon i tyve år og denne sommeren er Taylor valgt ut til å lede skolen hennes. Taylor er ikke det mest populære valget som leder og hun viser lite initiativ i starten. Men etter hvert som ukene går åpner hun seg mer opp for oppgaven, og ender opp med nye venner og nye avsløringer om sitt eget liv. Samtidig som vi får høre Taylors historie får vi også høre historien om fem barn som møttes for 20 år siden ved Jellicoe Road.
Taylor har alltid følt seg alene og er redd for å åpne seg opp for andre og bli avhengige av dem. Moren forlot henne ved en 7-eleven når hun bare var et barn. Det har alltid vært en distanse mellom Hannah som tok vare på henne etter at moren forlot hun. Og Jonah Griggs forrådte henne etter at hun hadde åpnet opp til han og de var så nær ved å nå Sydney i deres rømningsforsøk. Hun blir lett frustrert å lar sinnet gå ut over andre. Utover i boken utvikler hun seg mye og i stede for å se ned på alle andre eller unnvike de begynner hun å innse hvor godt det er å ha andre i livet sitt. Hvor mye hun savner de når de blir tatt fra henne. Selv om jeg ikke alltid var enig i de valgene Taylor tok eller måten hun reagerte på er det lett å forstå seg på hvorfor hun gjør som hun gjør. Både hun og den fantastiske vennegjengen hun blir en del av er skrevet som realistiske karakterer som var lett å forelske seg i.
Den parallelle historien var også noe som fascinerte meg. Den ble presentert som manuskriptet til Hannah, og den ble ikke presentert i kronologisk men som løse kapitler og avsnitt. Til å begynne med måtte jeg sette meg ned og tenke mye over hva som skjedde og hvordan navnene passet sammen, men jo lenger inn i boken jeg kom jo mer fascinert ble jeg av deres historie. Det handlet om tre barn som mistet familien sin i en bilulykke, gutten som fant dem og en kadett som fant gjengen. De ble bestevenner og planla å holde sammen for livet. Denne historien og Taylors tar godt for seg det store temaet i livet: døden. Personer rundt dem dør, de møtes gjennom en bilulykke som førte til død og Taylor vet når hun begynner å lese manuskriptet om deres historie at en av disse kommer til å ende opp død.
Boken starter med et mysterie som sakte men sikkert blir løst igjennom boken. Du plukker opp ledetråder her og der og lærer ting samtidig som Taylor. Du får reagere for deg selv og sette ting sammen i hodet ditt men også lese om hvordan Taylor setter alt sammen og hennes reaksjoner. Man blar ivrig fremmover for å finne ut hva som skjer i Taylors liv og hvordan fortiden passer sammen med fremtiden. Men man vil også bruke lang tid og klemme til seg og holde på hvert eneste ord man leser. Det var flere steder i boken hvor jeg måtte stoppe opp for og lese setninger flere ganger fordi de var så fantastisk satt sammen. De sa så mye og passet perfekt inn. Melina Marchettas ordlegging i denne boken var fabelaktig og jeg skal så absolutt prøve meg på flere av bøkene hun har skrevet.
Da jeg startet denne boken viste jeg ikke hva jeg ga meg ut på, jeg syns det var uklart om boken var dystopisk på grunn av territoriekrigen eller om det var en contemporary bok. Selv etter å ha lest den er det vanskelig for meg å si mye om handlingen i boken og du må selv lese den og løse mysteriet for å forstå det hele. Jeg syns også plottet hørtes veldig forvirrende ut og jeg skjønte lite av den parallelle historien som tok plass i boken. Men etter hvert som jeg begynte å lese forelsket jeg meg i boken. I hvordan fortid og fremtid møtes og hvor mange temaer -som død, livet, ensomhet, familie og venner- og følelser som Marchetta tar for seg og får deg til å føle og tenke på. En absolutt fantastisk skrevet bok som nå er en av mine favoritter.
If something happens to me, whose face will be on the front page of the paper begging for me? Is a person worth more because they have someone to grieve for them?
Someone asked us later, "Didn't you wonder why no one came across you sooner?" Did I wonder? When you see your parents zipped up in black body bags on the Jellicoe Road like they're some kind of garbage, don't you know? Wonder dies.
He is the most beautiful creature I have ever seen and it's not about his face, but the life force I can see in him. It's the smile and the pure promise of everything he has to offer. Like he's saying, 'Here I am world, are you ready for so much passion and beauty and goodness and love and every other word that should be in the dictionary under the word life' Except this boy is dead, and the unnaturalness of it makes me want to pull my hair out with Tate and Narnie and Fitz and Jude's grief all combined. It makes me want to yell at the God that I wish I didn't believe in. For hogging him all to himself. I want to say, 'You greedy God. Give him back. I needed him here.'
My father took one hundred and thirty-two minutes to die.
I counted.
It happened on the Jellicoe Road. The prettiest road I’d ever seen, where trees made breezy canopies like a tunnel to Shangri-La. We were going to the ocean, hundreds of miles away, because I wanted to see the ocean and my father said that it was about time the four of us made that journey. I remember asking, 'What’s the difference between a trip and a journey?' and my father said, 'Narnie, my love, when we get there, you’ll understand,' and that was the last thing he ever said."