Oi!, denne novellesamlingen imponerte meg STORT! Her er det mye kraft blandet med godt språk og overraskende vendinger, historier som gjør en både opprørt og kvalm - noe jeg elsker! - fryktløst og fritt skrevet - DEILIG! - og inntrykk som henger igjen etter endt lesning. Ahhhh anbefales :) :)
Alexander McCall Smiths No. 1 Ladies Detective Agency er en koselig og morsom bok, og Kunsten å være Ela av Johanna Nilsson er en herlig bok som man ikke kan la være å trekke på smilebåndet av :)
Jeg leser på senga, på sofaen, på flyet/bussen/i bilen, på stranda, i solstolen, og av og til når jeg er ute og går. Ser veldig frem til å kunne sette meg ut i solveggen og lese om noen uker :)
Jeg har også lest (og skrevet om) den :)
En dag er hun der, og neste dag ikke. Jeg leser i avisa at gjennomsnittslevealderen for ei norsk dame er åttien, og at på ti år har den gått opp med ett år. Er det mye eller lite? Astrid ble sekstifem. Jeg er sekstiseks. Ikke mye i våre dager, sies det.
Jeg likte den godt som en koselig bok, som noen andre her sier. Det er litt som chick-lit på en måte, men på en litt mer intelligent måte.
Denne boken ble en skuffelse for meg, selv om jeg ikke hadde lest Brick Lane tidligere. Språket imponerte ikke spesielt og skjebnene ble så trauste at jeg ikke fikk noe særlig igjen for å bli kjent med dem. Og det er klart man ikke alltid skal skrive om lykkelige omstendigheter, men dette ble for kjedelig.
En gang faren min og jeg var på fisketur i grenseelva, stansa vi ved den gamle mølla der strømmen i elva er striest. Jeg så oppover åsene på den andre sida av grensa og sa: Har du aldri hatt lyst til å flytte dit? Ser du noen forskjell på her og der? sa far. Nei, sa jeg.
Jeg har fulgt både forfatter og intervjuobjekter gjennom mange år og kan historiene deres fra før, men like fullt - om kanskje enda sterkere - var det å lese om barna som ikke fikk vokse opp, mellom to permer.
Man kan ikke kaste terning for å vurdere en slik bok. Den er altfor viktig og nødvendig til det. Å miste barn, også barn som kommer stille til verden, er så altomslukende vondt og smertefullt, at mennesker som ikke selv har opplevd det, ikke kan forstå, men forsøke å forstå. Ved å lese andres historie kan man lettere få et innblikk i deres situasjon. Intervjuobjektene forteller om den store tragedien og hvordan de har opplevd tiden etterpå. Sorgen går ikke over, men den forandrer seg over tid til å bli lettere å leve med. Disse fasene er viktige å være bevisst for pårørende, men også for foreldrene selv - At de vet at de ikke er alene om denne sorgen, og at det vil bli bedre - At de igjen vil leve fullverdige liv. Litt anneledes, men likevel fullverdige.
Boken avsluttes med artikler av fagpersoner; en psykolog og en jordmor. Fulle av nyttig informasjon, og med hjertet fult av personlige historier blir dette en fin knagg å sortere alle tankene på.
Pål Sverre Hagen som spiller hovedrollen i fjernsynserien øver på teaterstykket Ørkenstormer som vi setter opp på Litteraturhuste nå. Han er utrolig god, og da har jeg troa på serien.
En kveld i desember ble Minette og jeg avbrutt i våre studier av et plutselig utbrudd av hyl og skingrende latter utenfra og føtter som dundret ned trappene i Haven House. Vinterens første snø.
Minette snøftet hånlig. "Fjols, de kommer til å få lungebetennelse og dø."
I 1974 hadde Max tapt sine illusjoner om "revolusjonen" og brukte aldri ordet lenger annet enn i hermetegn, slik du kunne si navnet på en gammel flamme som har sviktet deg, som har knust ditt hjerte og vist seg verdiløs, men hvis navn fremdeles får stemmen din til å svikte.
Hvordan det er å være etterkommer av heroiske mennesker? Smitter deres personlige status over eller krymper man under den? Deler man deres idealisme? deres tapperhet? deres overbevisning? Tror man at man kan kjenne dem? Måler man livet sitt mot deres? Blir man et bedre menneske på grunn av dem?
Hva som er kvalitet kan sikkert variere fra person til person, men jeg gir boka en sjanse i løpet av de første 70-100 sidene (avhengig av lengden på boka totalt). Har den ikke fenget meg innen den tid så er det stor fare for at den blir lagt vekk (og muligens ikke plukket opp igjen. Desverre?).
Før var jeg mindre flink til å legge vekk bøker jeg i utgangspunktet ikke fikk så mye ut av, men nå har jeg så mange bøker på leselista mi at jeg vil heller gi dem en sjanse enn å lese ut en dårlig bok bare for å ha fullført den.
Teller denne funksjonen kun sideantallet i de bøkene man har markert som lest, eller teller også de bøkene som står på ønskeliste/skal lese/leser osv?
Jeg tror jeg leser flest bøker av kvinnelige forfattere, men det er ikke bevisst. Kanskje kommer det av at jeg leser så lite krim og fantasy, uten at jeg skal skjære alle mannlige forfattere over en kam. Prøver å lese litt variert, ihvertfall innenfor mine interessefelt.
Det overrasket ham at han klarte å puste. Noen må ha stukket små hull i sorgen.
Så sovnet han. Og i mørket pustet de i takt. Da var de på reise sammen, bare de to, men så fort det lysnet, reiste de hver sin vei, hver for seg.
Det er dager da jeg skulle ønske at jeg var en britisk pundmynt i stedet for en afrikansk jente. Da hadde alle gledet seg over å se meg. Kanskje hadde jeg tilbrakt helgen hjemme hos deg, for så i all min flyktighet å dra ned på butikken på hjørnet - men du ville ikke ha vært lei deg, for du ville ha spist en kanelbolle eller drukket en kald cola rett fra boksen og ikke ofret meg en tanke. Vi ville vært lykkelige sammen, som elskere som møtes på ferie og siden glemmer hverandres navn.