Bokelskere.no

Hei Lillevi. For meg ble de andre du nevner for lange og omstendelige. Jeg liker ofte korte, kompakte, handlingsmettede bøker. Så er vi forskjellige. Uansett hyggelig å høre dine betraktninger, og at du fulgte opp anbefalingen min.

Boken handler om Emily eller Em som hun går for til vanlig er 19 år og høygravid i syvende måned når vi møter henne. Kjæresten hennes,den småkriminelle Pablo forsvinner ut døren og nærmest ut av livet hennes på de aller første sidene i boken. Til å begynne med sitter hun og venter på at han skal komme tilbake men etter hvert innhenter hverdagen henne og moren kommer på besøk for å hjelpe henne.

Til tross for at det ikke finnes noe tak i Pablo virker det som om fraværet hans likevel gjør situasjonen ekstra tøff for Em som er usikker på om hun kommer til å klare og ta seg av barnet alene når det kommer. Innimellom får hun sorgtunge tanker som når hun en dag tråkker i en dam midt på baderomsgulvet og innser at barnet kommer til å vokse opp i et hjem der dusjkabinettet lekker.

Emily vokste opp sammen med moren i et lignende miljø og akkurat dette med sosial arv er et av hovedtemaene i boken slik jeg ser det. Ja,det er vel slik at man blir et produkt av det miljøet man er vokst opp i og sånn sett blir det skjebnebestemt at man skal gjøre de samme feilene som foreldrene. Emilys mor er i hvert fall av den oppfatning at Em valgte feil mann fordi hun selv en gang hadde gjort det (med Ems far).

Til å begynne med irriterte Emilys mor meg veldig for hun skulle hele tiden kritisere Em for at hun ikke hadde huset i orden eller hva annet det skulle være. Men så får vi noen hint som forteller at hun selv som alenemor var utrolig nøye på ting, både når det gjaldt stryking av klær,husarbeid og annet fordi hun var livredd for at noen skulle melde henne til barnevernet. Og selv om hun i likhet med Em var i full jobb så hadde hun lite penger igjen uken før lønning,noe som gjorde at Em måtte spørre moren om hun kunne ta litt mat.
Så etter hvert forstod jeg at hun egentlig mener det godt og at hun kanskje vil at Em skal lære litt av henne siden hun tross alt har vært i samme situasjon selv som ung?

Igjen har Maria Navarro Skaranger skrevet en nydelig bok og denne gangen handler det om klasse og sosial arv. En bok jeg anbefaler på det varmeste! :-)

Hele omtalen min kan leses her.

"I den franske eliten som bestod av høytstående personer innen politikk og kulturliv har det gjennom mange tiår vært en toleranse for å forgripe seg på barn. De mente at siden barn og unge tross alt er seksuelle vesener så spilte det ingen rolle om de voksne tok seg til rette. Og de var ikke så nøye med om barna var under den seksuelle lavalder. De tilhørte 68-generasjonen hvor trangen til å føle seg fri gikk foran alt annet, også tryggheten til egne barn. Og ofte kunne denne friheten de higet så veldig etter minne mer om frihet til å knulle rundt med hvem det skulle være,barn eller voksen-det spiller ingen rolle.

Det er en trist familiehistorie som blir skrevet frem for flere familiemedlemmer tar livet sitt, og mye av boken tar opp den enorme skammen og ikke minst skyldfølelsen Camille satt med etter at hun fikk vite at broren ble utsatt for overgrep. Det skulle gå mange år før det ble fortalt videre og hele tiden tærte dette på henne som person, men hun hadde lovet «Victor» å tie. Når de til slutt valgte å fortelle ble ikke situasjonen noe bedre, snarere tvert i mot for det kunne virke som hele familien gikk i oppløsning. Moren som skulle være barnas høye beskytter endte med å bebreide barna og ikke mannen hun var gift med og som hadde utført udåden. Hun fremstod etter hvert som offer selv på grunn av vissheten om at barna hadde pratet sammen om dette, noe de i følge henne ikke burde.

Den smerten som Camille og brødrene bærer på er vond å lese om. Det samme er den skyldfølelsen og skammen Camille sliter med lenge etter at hun selv har blitt voksen og stiftet familie. Moren slet også med et mørke og opplevde stor sorg når begge foreldrene hennes tok livet sitt med få års mellomrom. Hun slet med alkoholisme og depresjon i mange år. Det er selvfølgelig vondt å lese om, men det er jeg ikke helt forstår er hvordan hun som en feministisk aktivist kan bli så kuet av mannen hun er gift med og være så blind for det som skjer rett under nesen på henne. Men igjen er det denne trangen til frihet som de sier som betyr mest og barna er nærmest bare litt i veien."

Camille Kouchner skriver fantastisk og nærmest poetisk noen ganger og boken anbefales på det aller sterkeste! Uten å nevne ordet overgrep klarer hun likevel å la ubehaget komme snikende gjennom sidene. Og jeg vil tro at boken som skapte sterke reaksjoner i Frankrike når den kom ut tidligere i år har vært med å bidra at enkelte lover angående barns rettigheter blir endret i landet.

Les gjerne hele omtalen min her.

Handlingen er lagt til andre uken i desember og vi møter tre medlemmer av en familie. Jan,en skuespiller som nå jobber som julenisse på kjøpesenteret. Han sliter litt med sitt dårlige forhold til datteren Charlotte.
Søsteren Hanne er kultursjef i kommunen. Hun er gift,men kanskje ikke så lykkelig. I hvertfall har hun vært utro i mange år.
Faren deres Leif har i over 20 år drevet et alternativsenter men står nå i fare for å bli kastet ut av lokalene.
Vi får et godt innblikk i de enkeltes liv og deres forhold til hverandre. I tillegg får vi høre om Lea, som er adoptert og er den eldste datteren til Leif.
Hun har i likhet med de andre i familien også mye å stri med og ting har vel egentlig ikke blitt som det skulle for noen av dem og det er det denne romanen tar opp.
I tillegg til disse får vi ta del i andre mer perifere karakterer.

Årets roman av Per Schreiner er på 100 sider og er nærmest for en kortroman å regne. Den er illustrert av Rune Markhus.
Dette var en noe annerledes roman for den er ikke absurd slik de andre bøkene hans har vært og det er helt greit. Det er dog et lite MEN her for mye av handlingen drukner litt i fotnoter. Innholdet i dem kan være både interessant,vemodig og trist,men lesingen ble noe oppstykket fordi man må lese en halv side med liten skrift før man kommer seg videre i handlingen.
Dette grepet ble jeg litt ambivalent til. Når det er sagt så er ikke dette en dårlig bok for han skriver godt og beskrivelsene av de ulike karakterene og hva de går gjennom er gode. Han klarer til og med å flette inn flere "stikk" til ulike hendelser fra samtiden, blant annet til Arbeiderpartiet og noen uheldige hendelser på et visst nachspiel for å nevne noe.

Selv om det ikke ble helt full klaff for meg denne gangen så ser jeg frem til å lese flere bøker av Per Schreiner :-)

Vakkert og nydelig illustrert om kjærlighet og det å bli kjent med meg selv. Gjenkjennbart om forelskelse og skjulte følelser. Likte veldig godt karakteren Edor, og hvordan han ikke vet hva eller hvordan han skal ta seg til.

"Dette er fjerde boken i en serie romaner som er inspirert av De ti bud og denne spiller på det sjette budet: Du skal ikke bryte ekteskapet. Og det er ekteskapet mellom Ella og Mathias vi blir vitne til i dette spennende kammerspillet, som ved første øyekast kan virke perfekt nok men som alltid når noe virker for godt til å være sant…

Matre har skrevet en god psykologisk spenningsroman som falt skikkelig i smak hos meg og er en av de beste krimbøkene jeg har lest den siste tiden. Hun har et godt språk,det er lettlest og har den nødvendige nerven som skal til for å bli en god (psykologisk) spenningsroman. Dette snikende ubehaget som ganske fort dukker opp og ble værende til siste slutt er både godt og uutholdelig på samme tid og for en slutt Matre serverte oss denne gangen. Tommel opp!"

Nervepirrende kammerspill av en roman som anbefales sterkt!

Les gjenre hele omtalen min her.

"Dette var veldig fascinerende lesing fra start til slutt. Det er imidlertid ikke et dikt man kan lese i et jafs, til det er det for mye å reflektere over underveis. Jeg vil tro at de første delene av diktet er de hun skrev først men siden disse er endret mange ganger i årenes løp så er det ikke så enkelt å få øye på utviklingen forfatteren har hatt underveis. Når det er sagt så endrer det seg noe likevel for nesten halvveis blir det mer tettskrevet på hver side i en periode. Hun blir også noe mer insisterende og messende i formen, og mot slutten kan noe av teksten fremstå nærmest som en religiøs tekst, som små bønner eller klagesang om du vil.
Hun skriver fragmentert og det er helt greit siden hun beskriver et helt liv ut over disse sidene. Hun skifter også ofte tema for best som hun ligger og beføler seg selv får vi beskrivelser av landskap og miljø som kanskje er typisk for Mexico, eller hun messer videre om noe annet.
Noen ganger virker det som det kommer andre røster til, jeg betegner det som hun slipper til historiene til formødrene sine, gir de en stemme også.
Hun blir sammenlignet med både Clarice Lispector og Alejandra Pizarnik som også har den samme forhistorien som Gervitz med tanke på at de er av jødisk herkomst og har flyktet fra hjemlandet sitt. Har lest noe av Lispector og ser til en viss grad hvorfor de sammenlignes.
Hun skriver rått og det er mye redsel, frykt og lengsel(etter fysisk kjærlighet men også etter kjærliget fra moren) å spore her. Det er også vakre beskrivelser av landskap og miljø. Mange sterke sekvenser og noen få hvor tårene trillet frem."
Dette og mer til skriver jeg i omtalen min som du kan lese her!

Velskrevet og interessant om kulturelle og sosiale forskjeller, og om mor/datterforholdet.
Tror mange kan kjenne seg igjen, også de som ikke har vokst med to kulturer.

Denne boken likte jeg godt og fliret satt løst store deler av leseøkten. Det er en lettlest roman med et godt språk og jeg liker godt humoren som innimellom trenger seg frem. Den pløyer ikke veldig dypt ned i materien og kanskje kunne det vært fint å få sett det fra begges perspektiv men samtidig tenker jeg at det ikke er nødvendig for jeg har en mistanke om at de føler noe av det samme begge to.
I tillegg syntes jeg Aasvik er veldig flink til å illustrere frustrasjonen og usikkerheten Ruth sitter med, og da særlig i de sekvensene hun er overbevist om at Alf har byttet henne ut med den mer brystfagre May, og det er ofte her den fine humoren kommer frem.

"-Men vi er jo allerede godt i gang! sier May fra den andre enden av bordet. – Og du vet ikke hva vi har jobbet med, Ruth,du kan ikke kritisere noe før du har sett det.
Maskene i den grønne strikkegenseren til May spriker over brystene. Det høyre brystet er størst, og hadde det vært en pil,så hadde det pekt mot Alf. Men Ruth klarer ikke å se for seg at han kan håndtere noe slikt, ikke har han spesielt store hender, og så tynn som han har blitt,nei, hun klarer ikke å se det for seg."

En fin roman om å ha en midtlivskrise, og jeg liker godt at forfatteren fletter inn sine interesser og kunnskaper om kunst. Dette er forfatterens fjerde roman.

Les gjerne hele omtalen min her.

Oi, dette var ei bok eg ikkje gløymer med det første. Om kvinna Blythe som tviler på sine evner som mor, og som endar opp med å tvile på barnet sitt. Kapitla om Blythe er skrivne i første person, og innimellom går ein tilbake til hovudpersonen si mor og mormor, desse kapitla er skrivne i tredje person. Tema er bl.a kjærleik, eller mangel på kjærleik, mellom foreldre og barn, mellom foreldre, og mellom sysken. Det står at romanen er ein krimroman, men eg tenkjer at boka er så mykje meir enn det, her har me ei bok med ein tematikk som eg ikkje har sett i krimromanar tidlegare, nemleg morfølelse og det å få eit barn som du mistenkjer er ondt. Les og døm sjølv.