Bokelskere.no

Kanskje poesi er viktigere for manges helbredelse enn kjemikalier?

Det aller vondeste var å bli avvist av selve livet. At livet gikk forbi i sin egen rytme, uten å ta meg med.

De sene rosene drøyde på buskene, de ytterste tuppene på kronbladene var skadet av det kjølige høstværet. Det forekom Lesley at uansett hva hun festet blikket på, hvert blad og hver kvist, fuglebadet av stein eller det diamantformede espalieret, hadde det en hard, skarp kontur. Det var en ekstra kald skarphet over verden, hver eneste smertelige intrikate detalj ble satt i relieff av hennes fortvilelse. En hvit sommerfugl slo seg ned på toppen av en lavendel, og dens støvfine vinger lukkt seg idet stilken skalv i brisen. Et sterkere vinddrag kom og ristet i busken, og sommerfuglen ble blåst vekk.

Den var skrevet for hånd, ikke trykt. Håndskriften var klar og jevn. Under linjen var bokstavene skrevet med tykke sjøyfer, og over linjen strakte de seg opp i tynne streker. Bokstavene var store og lettere å lese enn de trykte. De var så vakre at Lucy stirret på skriften et helt minutt og glemte at hun skulle lese den. Papiret var sprøtt og glatt, og en deilig duft steg opp fra det. Og i margene og rundt de store fargelagte bokstavene ved begynnelsen av hvert trolldomsformular, var det tegninger.
Det var ingen tittelside eller tittel i det hele tatt. Trolldomsordene begynte på første side, og til å begynne med var det ikke noe særlig viktig å finne dem. Det var legebot mot vorter (vask hendene i et sølvfat når månen skinner) og mot tannverk og krampe, og noen ord om å fange en bisverm. Tegningen av mannen med tannverk var så levende at hun kunne ha fått tannverk selv hvis hun så altfor lenge på den. De gylne biene som var spredd rundt om hele det fjerde trolldomsformularet, virket et øyeblikk som om de virkelig skulle til å fly.
Lucy kunne nesten ikke rive seg løs fra den første siden, men da hun bladde om, var den neste tegningen like interessant. «Men jeg må bla videre, » sa hun til seg selv. Og hun fortsatte de tretti neste sidene som kunne ha lært henne hvordan hun kunne finne skjulte skatter, hvordan hun skulle huske glemte ting, hvordan hun skulle glemme ting hun ville glemme, hvordan hun kunne finne ut om noen sier sannheten, hvordan hun kunne påkalle (eller forhindre) vind, tåke, snø, sludd eller regn, hvordan hun kunne framkalle fortrollet søvn og hvordan hun kunne gi et menneske eselhode (slik de gjorde med stakkars Bottom). Tenk om hun bare kunne ha husket alt sammen. Jo lenger hun leste, desto vidunderligere og virkeligere ble tegningene.

Hun kom inn i et stort rom som hadde tre store vinduer, og veggene var dekket med bøker fra gulv til tak. Det var flere bøker enn Lucy noen gang hadde sett før. Det var små tynne bøker, tykke og klumpete bøker, og bøker som var større enn noen kirkebibel du noensinne har sett. Alle bøkene var innbundet i lær og luktet gammelt og lærd og mystisk. Men ut fra det hun hadde fått vite, visste hun at hun ikke behøvde å bry seg om noen av disse bøkene. For selve boka, trolldomsboka, lå på en lesepult midt i rommet.

Da svarte en dunkel, grå stemme som fikk Peters hud til å nuppe seg: «Jeg er sult. Jeg er tørst. Der jeg biter holder jeg fast til jeg dør. Til og med i døden må de skjære ut den biten jeg holder fast mellom tennene fra fiendens kropp og begrave den med meg. Jeg kan faste i hundre år uten at jeg dør. Jeg kan ligge hundre netter på isen uten at jeg fryser. Jeg kan drikke en elv av blod uten at jeg sprekker, Vis meg deres fiender.»

«Det er det dummeste med jenter,» sa Edmund til Peter og dvergen. «De kan aldri bære et kart med seg i hodet.»
«Det er fordi vi har noe i hodet,» sa Lucy.

Da han kom til seg selv igjen, lå han like ved et leirbål. Han var øm i lemmene og hadde vondt i hodet. Lave stemmer snakket like ved.
«Og nå,» sa en stemme, «må vi bestemme hva vi skal gjøre med det før det våkner.»
«Drepe det,» sa en annen stemme. «Vi kan ikke la det leve. Det vil forråde oss.»
«Vi burde ha drept det med en gang, eller latt det være i fred,» sa en tredje stemme. «Vi kan ikke drepe det nå. Ikke etter at vi har tatt det med oss og lagt bandasje rundt hodet på det og allting. Det ville være å myrde en gjest.»

De hovedstedene vi trenger, ligger i oss selv. Min metropol ligger her.

... og ved foten av trappen stanset jeg, måtte jeg stanse, for på øverste trinn stod min far og ventet og så ut som han var minst syv meter og femti, akkurat som den gangen vi kom hjem med Klaas - stod der og sperret hele døråpningen - i hvert fall ar det ingen vei forbi.