På det tidspunktet da jeg sto på kirkegården og leste inskripsjonene på familiegravene, kunne jeg så vidt lese godt nok til å stave meg gjennom dem. Min oppfatningen av hva de egentlig betydde var ikke korrekt, for jeg trodde at uttrykket «Ovennevntes hustru» betydde at at min far hadde steget opp til en bedre verden der oven. Hadde en av mine avdøde slektninger vært omtalt som «Nedenstående», ville jeg utvilsomt ha trodd det verste om vedkommende.
Pip la seg tanker som liten.
Mange ganger i ettertid, og det er ganske lenge siden dette hendte, har jeg tenkt på at det er få som vet hvor flinke barn er til å holde på en hemmelighet, bare de er redde nok. Det spiller ingen rolle hvor ubegrunnet redselen deres er, bare den føles virkelig.
«God-god natt, sir,» stammet jeg.
«Ja, det hadde vært no’!» sa han og så rundt seg på den kalde, våte sletten. «Jeg sku’ ønske jeg var en frosk! Eller en ål!»
Dessuten har han et øye for mye.[...]
En enøyd er verre enn en blind for han vet hva han mangler.
Kondolerer alle sammen på denne vanskelige dagen. Under er ett av mine favorittdikt. Kanskje dere har flere dikt som passer på en slik dag?
Stop all the clocks, cut off the telephone,
Prevent the dog from barking with a juicy bone.
Silence the pianos and with muffled drum
Bring out the coffin, let the mourners come.
Let aeroplanes circle moaning overhead
Scribbling on the sky the message He Is Dead,
Put crêpe bows round the white necks of the public doves,
Let the traffic policemen wear black cotton gloves.
He was my North, my South, my East and West,
My working week and my Sunday rest,
My noon, my midnight, my talk, my song;
I thought that love would last for ever: I was wrong.
The stars are not wanted now: put out every one;
Pack up the moon and dismantle the sun;
Pour away the ocean and sweep up the wood.
For nothing now can ever come to any good.
W.H. Auden
Bokbrenning er en desperat handling som viser at man har en dårlig sak og faktisk allerede har tapt. Jeg har ingenting imot religion, det er bare menn som foretrekker å gå i kjole jeg sliter litt med. Dersom det finnes en gud så tviler jeg på at bokbrenning står på dens dagsorden.
Denne boka var så deilig og ærlig og rett på sak. Herlig!!! Endelig. Terningkast seks. Men det ble mye skryt. Ann forteller om livet sitt, alle pengene, den flotte utdanningen, de to store husene, den vellykkede karrieren, den bra familien, oppveksten, de dyre klærne..Joda, jeg forstår det er meningen å vise oss at livet kan være for jævlig for de med "perfekte" liv også. Det ble for mye skryt. Og du forteller du tok det med ro i 17 dager for å hvile, og du ramset opp jobbene du gjorde når du tok det med "ro". Greit, greit. Du er ekstrem. Men så har vi de som er manisk deprimerte på den måten at de ikke klarer å gjøre noen ting. De klarer ikke å stå opp og pusse tennene en gang. De får du til å føle seg elendige. Nydelig tittel på denne boken. Jeg trenger ikke å like forfatteren for å like boka. Den er så befriende ærlig.
Det gjør meg så inn i helvete forbanna når mennesker som sannsynligvis aldri har krøpet rundt på badegulvet med angsten dunkende i mellomgulvet, stått ved sporet klar til å hoppe, vært våkne fem døgn i strekk, sittet med kniven mot strupen, fått tvangstrøye på lukket avdeling, foraktfullt sier at «vi må akseptere at livet ikke alltid er gøy. Vi må også kunne ha det dårlig.» Fuck you. Som om stavgang og gulrotjuice og klemmer og oppbyggelig litteratur skulle kunne løse hele greia. Som om angst og depresjon og selvmordstanker først og fremst er en holdning.
Det er for jævlig vanskelig å gråte. Jeg må få gråte. Jeg er så lei meg. Det føles som om jeg er fylt av tårer, som om det er i ferd med å renne over, som om jeg er på vei til å oppløses, som om konturene mine blir stadig mer utvisket. Vann. Jeg kommer til å dø drukningsdøden innenfra, de indre organene mine kommer til å drukne i alle tårene som ikke slipper ut dersom jeg ikke snart får gråte.
(Og «psykiske lidelser»? Hva er det for et jævla begrep? Som å sause sammen benbrudd med diabetes og ALS og lungekreft og vannkopper og leukemi og kalle det «fysiske lidelser». Det holder ikke. Men det går fint an å sause sammen depresjon og schizofreni og ADHD og sykloide psykoser og autisme og psykopati og utbrenthet og Aspbergers syndrom og bipolar lidelse. Helt uproblematisk, det.)
«Bare du blir lykkelig. Bare du blir lykkelig, så kan du gjøre hva du vil.» Det sier foreldrene til barna sine, i beste mening, og skaper en forferdelig prestasjonsangst hos dem. For finnes det noe vanskeligere enn det? Å være lykkelig? Bare det? Bare være lykkelig?
Det totale nederlaget handler verken om boligmangel eller arbeidsløshet. Det totale nederlaget er den manglende evnen til å takle livet. Den manglende evnen til å være lykkelig. Den manglende evnen til å ta imot kjærlighet. Den manglende evnen til å gi kjærlighet. Den manglende evnen til å leve. Den koden hvert menneske forventes å knekke. Livet. Det nederlaget. Alt det som lykkebegrepet skal romme.
Alle valgene. Alt det man forventes å gjøre. Alle menneskene med alle sine forventninger. Mennesker. Livet hadde vært mye lettere uten mennesker. Så uendelig mye lettere.
Da har du en stor leseopplevelse foran deg :) Det er mange som også har sammenlignet Robertis med Allende og Marquez!
For ein kan jo ikkje vekse opp i eit hus der folk ikkje er glade i kvarandre, vel? Nei. Ein kan ikkje det. Vekse, kanskje, men ikkje vekse opp. Nok.
Det har hendt jeg har tatt bilde med kameraet på mobilen min (man taver det man haver,) og lastet opp til pc og bokelskere. Grei løsning hvis du ikke finner riktig omslag på nettet eller har skanner (:
Jeg setter stadig på en lydbok, i bilen spesielt. Men kan bare gi opp, jeg får ikke med meg noe av boka, tankene bare hopper andre steder. Jeg meldte meg inn i lydbok klubben , klassikerserien og har fått en del lydbøker men nå har jeg meldt meg ut.
Jeg likte ikke boken ,men jammen er det mange som elsker den. Jeg var en tur på Ark bokhandel og kom i snakk med en eldre koselig dame. Hun elsket denne boken og hadde delt den med mange av sine venner. Og det er dèt som er så fint med oss mennesker og bøker, vi er så forskjellige . Og litteratur er det , i aller høyeste grad. Man kan vel ikke si at de bøkene man ikke liker , ikke er litteratur. ? Hva er kriteriene for det, blir det ikke automatisk litteratur når det er skrevet ned.? Og i tilegg utgitt.?
Den er bra, ikke best men ok ,bra , grei nok. Jeg har forståelse for at moren her trenger å få fortalt sin historie om sitt liv men jeg har også forståelse for at datteren nok synes dette er vanskelig. Moren forlot jo barna sine til fordel for en mann .Moren kan ikke skrive eller lese og har et sterkt ønske om at datteren endelig vil skrive om hennes liv. Boken er friskt skrevet og verd å lese. Men jeg sitter igjen med en følelse om at jeg har lest den før. Egoistisk av meg kanskje, det er jo flere i samme situasjon , flere som forteller sine historier om krig og elendighet, det å bli giftet bort/ solgt , flere som deler sine liv med oss.