Bokelskere.no

Haha Herlig!

Takk for assosiasjonsbenevnelsen! Jeg har lest fint lite bøker på morsmålet, det må jeg få skikket meg til å få gjort noe med - i all hovedsak er det ikke bare-bare å få tak i norske originalutgivelser utenfor landegrensene. Jeg kjøpte Ari Behns Trist som faen i fjor som ligger på vent hos familie.

Bok nummer tre i år var enda en av H.G. Wells sine tidligere utgivelser. Min utgave var fra Plutón Ediciones, et Barcelona-basert forlag. Dette var også en gave fra min bror, som visste at jeg liker Wells som følge av at jeg har pratet med han om Tidsmaskinen (1895) ganske mange ganger.

Jeg må innrømme at jeg aldri hadde hørt om, eller bemerket meg ordet, viviseksjon tidligere.
Dette er da det vitenskapelige begrepet for å utføre operative inngrep på dyr i forskningsøyemed. Dette er et svært tabu emne, og nettopp på grunn av den moralske problemstillingen, er grunnen til at denne boken satte en støkk i meg. Beskrivelsene til Wells av den ustoppelige doktor Moreaus forsøk på å menneskeliggjøre ville dyr fikk meg til å sperre opp øynene side etter side.

Jeg er spesielt veldig glad i kattedyr og noen av de drøyeste scenene i boken omhandler omgjøringen av en puma/fjelløve til noe som ligner på noe menneskelig. Det var nesten som om jeg kunne høre smerteskrikene gjennom sidene. Nå har jeg lest mye drøy litteratur over årene, da altså virkelighetsbaserte faktabøker og ondskapsfilosofi, men jeg må virkelig si at denne fiksjonen som Wells kom med, gav meg gysninger på en måte som ingen annen bok før har klart å gjøre.

Det hele er en uheldig manns fortelling, som havner på den isolerte øya sammen med Moreau og assistenten hans. Handlingen og eksperimentene bygger seg sakte men sikkert opp til et vilt klimaks som gjorde at når det først kom, så måtte boken bare leses ferdig. Det var skremmende til tider hvor mye sympati jeg følte med de fiktive dyrene og de skremmende situasjonene som hendte etter hvert. Jeg må absolutt si at Wells beholdt roen da han satte sammen disse karakterene, som i all hovedsak er tre hovedkarakterer. Jeg mener personligheten deres og utviklingen gjennom boken var realistisk skrevet og farlig menneskelig/uvørent/amoralsk til tider.

Boken blir et dypt dykk inn i hva mennesket er kapabelt til å gjøre, og hvordan andre som ikke direkte deltar i de vonde handlingene, også er involvert ved å være tilskuere til det som skjer.

Jeg ble imponert over effekten som Wells kreerte i meg, og selv om innholdet var groteskt og inhumant/inanimalsk, så kan jeg ikke rakke ned på skriveegenskapene og kvalitetspreget over en vel sammensatt progressiv historie med en bra oppsummering på slutten som gjorde det til en unik, uforglemmelig leseopplevelse.

Boken får terningkast: 4

Det skal nevnes at jeg har mottatt bøker som gaver fire ganger i løpet av livet. Det kom som en overraskelse da fatter'n brakte denne med på besøk en dag. På ungdomsskolen hadde vi en økt hvor denne måtte leses og jeg må innrømme at jeg ikke fikk særlig mye ut av boken den gangen.
Nå, omtrent 16 år senere, fikk jeg insentivet til å lese den på nytt og den ble i all hovedsak lest mens jeg besøkte broren min sent i fjor høst. Etterpå ville faren min også lese boken; det må være den første og eneste boken han har lest i sin helhet gjennom hele min eksistens her på Kloden. Familieaffærer til side, skal jeg prøve å ikke være partisk i omtalen min av Animal Farm av George Orwell, men jeg må innrømme at den har fått en spesiell plass i hjertet mitt nå.

Orwell presterer å skrive en veldig tettpakket bok uten å vakle vekk fra poengene sine; denne til dels ganske mørke satiren er innenfor rammeverket til obligatorisk lesestoff for den historisk politisk interesserte. Hvert dyreslag representerer de ulike grupperingene av folkemassen, myndighetsetatene og lederne i en revolusjonsetablert stat i form av en bondegård drevet utelukkende av dyr. Det hele starter veldig fredelig etter at menneskene har blitt kastet ut av lederrollen, men etterhvert starter mennesketrekkene å vise seg selv i klokeste av dyrene.
Hvert dyr/menneskegrupperepresentasjon forblir stereotypisk gjennom boken, som arbeidshesten Boxer, som alltid står på for statens beste, jobber overtid og bruker mantraet om at det beste for staten er det beste for ham selv, til å kjøre på videre langt utover ansvarsområdene sine.
Gjennom boken manifesterer menneskelig egoisme seg i dyrelederne etterhvert som smaken på makt blir deiligere i tråd med den suksessfulle utviklingen av gårdsdriften. Det forekommer manipulasjon og løgner på høyt nivå mens dyrene av lavere rang ikke forstår eller klarer å komme til konklusjonen om at det er ugler i mosen, eller at det har skjedd en forandring i systemet i det hele tatt. Hvert dyreslag har sin rolle i samfunnet og Orwell er flink til å holde karakterutviklingen konsekvent og realistisk sett ut i fra de representasjonene han ville understreke. Boken har momenter hvor du får kjenne på sympati og ergelighet, øyeblikk hvor du kan føle irritasjon basert på utnyttelsen av ressurser/symbolikken på regelrett hardt arbeid for slavelønn, og selvsagt mye underliggende komiske situasjoner gitt at det hele foregår med en rollebesetning av gårdsdyr.

Den mest kjente linja fra boken er nødt til å være denne:
"All animals are equal. But some animals are more equal than others."

Revolusjonen starter imidlertidig ikke slik, men maktsyken overskriver reglene etterhvert som tiden progresserer. Hele det opprinnelig etablerte samfunnsidealet blir svært diskré hvisket ut, side etter side, og de aller siste setningene i boken gir meg enda gåsehud med tanke på hvor bra Orwell klarte å avansere historien sin uten å hoppe over viktige samfunnsmessige byggeklosser og rivningskuler med røtter dypt festet i virkelighetens bragder og tragedier.

Et klart terningkast: 5

Her er det ikke mye å trekke ned på, og jeg håper de fleste får muligheten til å boltre seg i denne (dyrebare) klassikeren da gjerne på originalspråket.

Stephen King er konge! Jeg liker faktisk de kortere historiene hans bedre enn de lengre. I nesten alle tilfeller synes jeg han sliter med å "wrappe opp" de 300+ sider bøkene hans. Mens i de kortere historiene, som bøkene han skrev under Bachman navnet, er fullpakket med kvalitet.
Korthistoriene i Night Shift, Skeleton Crew og Nightmares & Dreamscapes er noen av favoritthistoriene mine uansett forfatter. Det skal nevnes at The Shining er min favoritt av lengre prøvelser, selv om Firestarter og Carrie også har satt dype spor i hjertet mitt.
Eksempler på tamme bøker etter min mening: Dreamcatcher, Cell, Black House.

Bok nummer 2 jeg har fått lest i år er Klodenes kamp av H.G. Wells.
Nå er dette kun den andre boken jeg har lest av Wells, selv om jeg er midt i bok nummer tre for øyeblikket. Den første boken jeg leste var den første utgivelsen hans, Tidsmaskinen (1895). Den boken er forøvrig et glimt av briljans i form av debutbok innen sci-fi-sjangeren. En personlig favoritt å regne.

Nå skal jeg dissekere Klodenes kamp, eller The War of the Worlds, som boken heter på engelsk.
Jeg leste en ganske revidert utgave, mtp. at hver eneste utgave som utgis etter originalverket blir redigert, pusset opp, pusset ned, ekskludert og inkludert mer eller mindre hver gang etter forlagets egne premisser. Dette jo i all hovedsak grunnen til at jeg foretrekker kun å lese førsteutgaver. Jeg forstår ikke alle verdens språk, så da er det flott at det finnes mange velkrediterte forfattere som skrev på det engelske språket. Det må gjerne komme den dag hvor jeg kan lese russisk og få kjenne på sjelen til Dostojevskij, istedet for å lese historien til en oversetter som kanskje ikke engang har vært i nærheten av å føle og ane hva forfatteren faktisk har gått gjennom, opplevd eller prøver å få sagt. Noen ganger så lykkes jo oversetteren, men det blir et blindt kompromiss hver gang vi begir oss ut på en oversatt bok. Det er aldri noen garanti for at originalverket gjenspeiles på en karakteristisk riktig måte, om jeg får si det slik.

Nok om den digresjonen.
Klodenes kamp er delt inn i to bøker. Før og etter invasjonen av Marsmennene.
Boken begynner ganske tamt, med veldig mye geografi: Det må nevnes minst 30 byer, landsbygder og bydeler bare over et par sider. Og for en som ikke er kjent med England og London spesifikt, ble dette mer et irriteringsmoment å prøve å koble de ulike stedsnavnene til viktigheten av hvorfor de ble nevnt og hvor hovedpersonen hadde tenkt seg, frem og tilbake, og i det hele tatt holde styr på hvor han befant seg til enhver tid. Det ble sikkert nevnt 50 stedsnavn gjennom hele boken. Det ble litt væl mye.

Hovedpersonen fremstår først som akademisk anlagt, altså en oppegående type, men han blir fort irrasjonell og egoistisk, selv med tanke på at han har en kone som han visstnok gjerne vil se igjen - etter at de blir separert grunnet alle hendelsene. Referansene til kona dukker vel opp en 2-3 ganger i løpet av hele boken, i form av et par linjer hvor hovedpersonen tenker "jeg håper det går bra med henne". Det hele mangler lidenskapen som jeg mener må være tilstede for i det hele tatt å ha en grunn til å bringe et slikt forhold inn i historien; ellers regnes dette ekteskapet bare som et par siders ekstrafyll uten å gi noe verdi til boken i sin helhet. I det hele tatt, de momentene mellom ekteparet er så spredt og uten etablert kontekst at selv konklusjonen av boken blir tam som følge av inkluderingen av disse detaljene.

Bok 1, eller Del 1, av boken inneholder i tillegg til alle stedsnavnene, en haug av henvisninger til folkemengder som er på flukt. Det går 5 sider etter hverandre hvor så og si alle setningene sier det samme, bare på forskjellige måter; "han hadde lurvete klær og hastet avgårde med eiendelene sine", "hun brakte med seg hun hun eide i en flettet kurv som hadde sett sine bedre dager", "mellom seg bar de alt de klarte å få med seg etter en rask ransaking av hjemmet sitt", osv. Det blir liksom sånn, vi skjønner det, de er på flukt, de må bære tingene sine. Men allikevel så påpeker Wells dette om og om igjen på ulike måter uten at det bringer mer tyngde til alvorligheten bak situasjonen innbyggerne befinner seg i.

I et punkt av boken så får vi vite at hovedpersonen har en bror, som legger i vei for å finne broren. Han opplever litt mer spennende saker og havner i slåsskamp for å beskytte noen edle kvinner som er i ferd med å bli ranet. Dette er forøvrig den mest direkte spenningsfylte delen av boken etter min mening. Det er en annen scene hvor hovedpersonen gjemmer seg under vann for å unngå hetestrålene til artilleriet til Marsmennene, som er ganske spennende i seg selv fordi han var nære døden og unnslapp så vidt. Ellers forsvant historieutviklingen om broren og Del 2 av boken nevner ikke broren i det hele tatt - og jeg fortstår ikke hva som skjedde, og hovedpersonen tenker ikke på broren sin i det hele tatt. Det virker som om Wells startet å skrive noe, og så glemte han kanskje at han hadde inkludert en hel karakter, og så hastet han med å skrive ferdig boken. Det er litt denne følelsen jeg sitter med etter å ha lest ferdig hele seansen.

Det skal nevnes at før broren havnet i spennende situasjoner og slagsmål, at det over kanskje 10 sider regelrett var samme opplevelsene som hovedpersonen. Så altså samme setningene ble brukt for å beskrive hvordan folkemengden flyktet i kaos, hvordan destruksjonen av landskapet så ut, det ble litt for mye repetisjon som gjør at denne boken på 209 sider kunne kanskje blitt komprimert til en 150 mer direkte spenningsoppbyggende sider, etter min smak.

Bortsett fra et par dialoger broren har med de edle kvinnene han redder fra utyskene, finnes det knapt kvinnelige dialoger i boken. Det er kona til hovedpersonen som snakker i enstavelser noen ganger under den opprinnelige flukten, men ellers er hele boken basert på dialog mellom menn, og tanker innad hovedpersonen/delvis broren.

Det ble litt knotete å holde styr på hvor mange "Marsmaskiner" hadde blitt sendt til Jorden; til å begynne med holdt hovedpersonen tellingen veldig greit: 1, 2, 3, 4. Men utover i boken ble det uklart og det virket noen ganger som om han først sa "nå kom den femte" og så 20 sider senere lurer han på når den femte maskinen kommer til å nå Jorden.

I løpet av hele boken var det et par linjer som var veldig velskrevet, altså pent beskrevet og kløktig formede setninger. Så det er noen enkeltlinjer å ta med seg om man liker sånt da.

Bok 2, eller Del 2, begynner med en ekstrem form for detaljert beskrivelse av anatomien til Marsmennene og maskinene deres, på en måte som de enda ikke hadde hatt anledning til å kunne vite. Allikevel beskrives alt dette; og helt i slutten av boken så nevnes også mer om anatomien og teknologien, så det blir sånn at jeg tenker det kunne han plassert alt på sin rette plass, istedet for at jeg lurer på hvorfor Bok 2 starter med all denne kunnskapen som han plutselig hadde. Denne kløktige akademiske mannen som oppførte seg irrasjonellt og kaotisk/panisk etterhvert, møtte forøvrig på en soldat som til å begynne med virket veldig allmenn, men som etterhvert hadde kløktige planer å komme med som overrumplet den visstnok mer utdannede hjernen til hovedpersonen. Det blir litt brudd på personlighetsbyggingen når Wells setter sammen karakterene sine. Da kanskje med unntak av én veldig religiøs person som hovedpersonen er "bunkret" inne med i nesten to uker; vedkommende er veldig konsekvent i atferden sin, noe som var godt å lese: en nokså urimelig, religiøs type som utvikler gudfryktig hysteri og i det hele tatt blir utålelig å ha med å gjøre. Det var en realistisk progresjon som følge av stress, utmattelse og situasjonen i sin helhet.

Personlig synes jeg det kuleste i boken er beskrivelsen av maskinene som Marsmennene anvendte for invasjonen sin, og de andre maskinene de brukte for å utvikle nye våpen/ferdselsmaskiner for videreføring av operasjonene sine. Det var ikke superdetaljert, men kult å lese tankene fra noen som levde for over 100 år siden og hvordan de så for seg et slikt arsenal og dets design.

Hvordan invasjonen endte synes jeg var forsvarlig realistisk og jeg så det ikke komme, selv om det var et par hint utover gjennom boken. Utryddelsen av Marsmennene var godkjent og jeg satt igjen som fornøyd, selv om det virket som historien endte brått. Så mange sider som Wells hadde brukt på å repetere landskapsødeleggelser, folkemengdeflukt og atferdsbeskrivelser, så forventet jeg egentlig mer altså i form av mer spenning, eller mer utmattende kamper og detaljerte innoverende måter å overvinne motstanderen på, så jeg ble sittende igjen med følelsen av mye fyll og en brå slutt, hvor en mann med disse skriveegenskapene i stor skala kunne gjort dette til en bok på 3-400 sider med mange flere spenningsmomenter og kanskje noen flere konsekvent detaljerte karakterer sannferdige med naturlig skissering av sannsynlige atferdsutviklinger.

Alt i alt ikke en rask bok for meg å lese grunnet all repetisjonen, sånt distraherer meg og får meg til å legge vekk boken. Den ble lest over en uke; på buss, på fly, i parken, og hjemme.

Den relativt dølle affæren fra 1898 får av meg terningkast: 3

Da kom jeg meg endelig til det punktet i livet hvor jeg fikk lest Den lille prinsen. Har fått stilt det spørsmålet av utallige mennesker i løpet av de siste 10 årene, "har du lest Den lille prinsen?" som om det er en selvfølge. Jeg tenkte jo at det var en lettlest barnebok som ikke skulle skille seg så nevneverdig ut, så jeg satte den på vent i en årrekke.

Jeg likte boken ganske godt. Den fikk meg til å le høyt tre ganger og jeg synes den lille prinsen virket veldig uskyldig og lett å bli glad i. Illustrasjonene av de Saint-Exupéry er elementære tilskudd til fortellingen og gjør boken til den fortellingen den er i sin helhet.

Boken forteller deg om de ulike typene voksne mennesker vi omgir oss med, fra forretningsmenn til dagsdrikkeren, og hvordan det blir sett på som rart og unødvendig gjennom et barns par uskyldige øyne. Det er en søt og lettlest bok som jeg helt sikkert kan finne på å lese igjen.

Om ikke annet enn for å minne meg på at det viktigste i livet kan vi ikke se med øynene, det må føles med hjertet - og at barnets uskyldighet og nysgjerrighet er to komponenter i mennesket som bør regnes som uvurderlige aktivaer selv i oss oppi åra. Glem aldri hvor det hele startet for deg.

Terningkast: 4

OBS: Det kan finnes bedre oversettelser. Denne spesifikke utgaven ble publisert i Mars 2022 av et Istanbul-basert forlag, og var oversatt til engelsk.

Bare hyggelig! Og veldig artig at de pirret leselysten! :)

Jeg la merke til at du også hadde en del Bringsværd i samlingen. "Samtaler med hund" er også verdt å lese, hvis du ikke har det allerede.

Jeg ser du har gitt gode karakterer til Umberto Eco. Jeg tipper du trygt kan lese flere av ham; Baudolino, Dronning Ioanna.. og Øya fra dagen før eksempelvis.

Angående bøker som er seriøse og med snert og humor, så tror jeg disse kan passe:
Barton - Yves Gundrons nedtegnelser
Breivega - Lutheri! Magister Kristofers memoarer
Langeland - Francis Meyers lidenskap
Enerstvedt - Norsk suppe
Høeg - De få utvalgte

Denne boka passer kanskje best for eldre barn eller yngre ungdom, sånn ca. 10-14. år. Den virker litt for lang til å være spennende. Det kan også være det at siden det er en trilogi skal historien bygges opp for å høynes i neste bok. Jeg har lest flere barn- og ungdomsbøker og det er veldig mange bra bøker der ute. Foreløpig er ikke denne det. Jeg både håper og tror at historien får litt fart på seg nå som den på en måte virkelig er i gang. Og jeg har lest Stene før, da en voksenbok og den var glimrende (Zombie nation).

Jeg har lest det meste LSC har utgitt, og jeg er en stor fan av arbeidet hans. Med denne boka kjennes det ut som han topper alt, overgår seg selv. Fantastisk lesning! Jeg får bare lyst å applaudere!

Denne har jeg ikke en gang fullført..

Noen forslag fra meg:
Odinsbarn - Siri Pettersen.
Hekseyngel - Margaret Atwood
De få utvalgte - Peter Høeg
Nullingen av Paul Abel - Bjørn Vatne
Frakoblet - Johan Hari (sakprosa)

Jeg endte på 59 leste bøker i 2022. Leste 111 året før, men er likevel fornøyd. Jeg har
nok en 8-9 bøker som topper fjoråret, men skal jeg velge meg 1, så er det Lars Elling sin debut Fyrstene av Finntjern.
Jeg setter meg aldri veldig høye mål for året, men tenker alltid at jeg ønsker å lese minst 50. Jeg er med i flere ulike lesesirkler både her og på bookstagram. Det gjør at jeg ofte leser bøker jeg kanskje ikke hadde tenkt på selv. Heter @jordmorhanneleser på ig om noen vil følge.