Bokelskere.no

Handlingen var ganske spennende den, men mens Erica tidligere har irritert meg har det etter denne boka gått over til rent hat. Makan til irriterende karakter!

Jeg ser at jeg ikke har lest så mange grøssere som jeg trodde, og som jeg ønsker at jeg hadde lest. Jeg elsker grøss, og skal helt klart lese mer av det. Av de jeg har lest så ern de fleste gode bøker, jeg likte bøkene og de fikk gode terningkast, men det betyr ikke det samme som at de var skummle eller spesielt grøssende.

Jeg er akkurat ferdig med "Nattefokk" av Johan Theorin, det er i utgangspunktet en krim, men med spøkelser og lignende. Jeg hadde mine stunder med gåsehud, men det var det også. En typisk for mange er; "De dødes tjern" av Andrè Bjerke, jeg har lest den og likt den godt, men ikke den heller var skummel nok for meg. Så jeg er fremdeles på utkikk etter den ultimate grøsser.

En bok som krøp litt under huden min var; "Ruinene" av Scott Smith. En gjennomsnittsroman egentlig, ikke fryktelig godt skrevet, fikk bare en terningkast fire av meg. Men det rare er at den stadig kommer tilbake til meg, og nå som da får jeg fremdeles en litt "creepy" følelse av den. Så den gjorde nok mer for meg en jeg først trodde.

Det har du sikkert helt rett i. :)

Jeg tror det med omgivelsene man leser i handler mer om at man blir mer distrahert hvis man for eksempel har et speil på alle kanter, slik som de testet i undersøkelsen. Det tror jeg i alle fall jeg ville blitt forstyrret av...

Jeg delte ikke denne artikkelen fordi den var oppsiktsvekkende, men fordi jeg synes det er interessant å lese vitenskapelige undersøkelser av dette, og ikke bare synsinger på et forum.

Det er ingen som påstår at man endrer seg totalt av å lese en bok, så jeg skjønner ikke hvorfor du påpeker noe så opplagt som at man ikke gjør det... Poenget er at man blir påvirket.

Og "losing yourself" betyr selvfølgelig ikke at man leser ei bok, og oisann, hvor ble jeg av? I artikkelen står det jo at det betyr "in a sense, to forget about themselves and their own self-concept and self-identity while reading". Jeg tror nok det de snakker om er noe annet enn å lese ei bok fra eget perspektiv og trekke paralleller til sitt eget liv, og jeg tolker det som at det handler om mye mer enn bare empati. Men uansett er man jo seg selv like mye etter at man er ferdig med boka.

Jeg kom over en spennende artikkel om en studie gjort ved Ohio State University om hva som skjer med oss mennesker når vi leser ei bok og lever oss skikkelig inn i handlingen, såkalt "losing yourself". Studien viste blant annet at det du leser kan påvirke handlingene dine etterpå, for eksempel om du stemmer ved neste valg, og fordommene du har mot f.eks mørkhudede mennesker og homofile. Forskerne så også på forskjellen på effekten av å lese en bok fortalt i første person og tredje person.

Les les! :)

Aller sist så lånte jeg fem bøker med emne: dessertkaker. Er på utkikk etter en bryllupskake så da må det litt research til.

Men sist lånte roman(er) var:

• Nattefokk av Johan Theorin
• Mørkets symmetri av Audrey Niffenegger
• Nekronauten av Lajla Rolstad

tja, sitter å ser på et eller annet tv-program om et hinduistisk bryllup, så....

"Hinduistisk bryllup" (Vet ikke om stikkordet er riktig formulert, kanskje det heller er "Hindu bryllup.")

http://bokhuset.no/catalogsearch/result/?q=Der+elvene+m%C3%B8tes&x=0&y=0

Hehe, jeg blir treg til mye rart i pollensesongen, men å lese bøker er ikke en av dem. I så fall hadde jeg en fryktelig tidlig pollensesong, for min trege lese periode begynte i februar og varte til slutten av mars/begynnelsen av april. Da leste jeg Vindens Skygge av Carlos Zafon, og dog jeg likte boken tok det fryktelig lang tid å lese den.

Harry Potter-opplevelsen er helt spesiell i bokform. Filmene er greie de, men de skummer jo bare fløten av innholdet, og tar med det aller viktigste. De minste, og kanskje de beste detaljene finner man jo bare i bøkene. Så jeg stemmer for at alle bør lese Harry Potter minst en gang i løpet av livet! Nå har jeg bare lest de på norsk, og det holdt for meg, jeg elsker de norske versjonene. Men for de som foretrekker engelsk, så er det mange som anbefaler de overfor de norske, sikkert fordi man mister litt detaljer og diverse i oversettingen.

Ingen kan ta meg på kornet slik som Ragnar Hovland gjør. Tanker jeg tror er så originale og flotte, de har han rukket å formulere så presist og nydelig som ingen andre kan i titalls bøker allerede. Dette sitatet er ren magi, eller bare Hovlandsk, alt ettersom:

”For min del heldt eg meg til språk, og tenkte at det skulle komme meg til nytte ein dag. Det var tanken på å kunne gå ulasteleg kledd i europeiske storbyar og konversere dei innfødde på deira eige tungemål som tiltalte meg. Eller kanskje endå meir å ikkje konversere dei. Berre vere stille, gå omkring for meg sjølv og vite. Men iallfall var tanken på å reise ut levande i meg alt den gongen. Ikkje forsvinne sporlaust, slik dei to yngste brørne mine seinare fann det for godt å gjere, men vere ute ei stund og så vende heim att med dette draget over ansiktet, dette skeive smilet, som er så karakteristisk for dei som har vore borte ei stund og sett ting som er annleis, og kanskje skaffa seg nokre sjelelege sår. Og kanskje eg rett og slett kunne bli ein slik som ikkje hadde ei fast adresse, eller kanskje mange adresser (ein stad måtte eg jo få posten min, tenkte eg, ein stad måtte eg ha ein mjuk sofa og ei velfylt bokhylle), som kunne veksle mellom Norge og utlandet heilt knirkefritt og saumlaust, ein mann med ein vid horisont, og som ingen heilt kom inn på.”

• Fra "Stille natt"

Samme her, definitivt J.K Rowling. Margit Sandemo, Carolyn Keene(Frøken Detektiv) og Ingvar Ambjørnsen(Pelle og Proffen) var også forfattere jeg med glede leste i mine første virkelige leseår.

Jeg liker best krim/thriller/spenningsbøker og gjerne med en touch av spøkelser(i krimmen) og historie/arkeologi i spenningsbøkene.

Dette er første bok i Fifty shades trilogien. Den handler om Anastasia Steele den 21 år gamle uskyldige, naive jomfruen som vikler seg inn i et komplisert forhold til vakre, mystiske og søkkrike Christian Grey.

Denne serien er for tiden den store snakkisen i USA, og blir beskrevet som "Twilight for voksne". Jeg kan forsåvidt være enig i den beskrivelsen. Begge handler om dominerende, alfa menn som vil kontrollere og passe på sine utvalgte p.g.a. den altoppslukende kjærligheten de har sammen. Det er diskusjoner overalt på blogger og i media i forhold til om dette er husmorporno, og hvilket kvinnesyn det bringer frem.

Jeg elsket bøkene. Fifty shades på lik linje med Twilight (og den type bøker) må taes for det de er. Oppslukende underholdning. Det er mye klisjeer, og stereotyp kvinne og mannsskikkelse, men etterhvert som historien skrider frem er det mye mer som foregår. Historien er ikke så "enkel" som det kan virke i løpet av første halvdel av bok 1.

Helt enig, men du har bok 5 foran deg og da er det bare å sette av de neste 2 dagen til intens lesning :) Skulle ønske jeg kunne lest Jaget elsker for første gang igjen, kos deg!

wow, akkurat som jeg skulle sagt det selv! :)

Jeg får bare til å lese en bok av gangen, det blir altfor rotete opp i hode mitt skal jeg lese flere på en gang. Jeg føler jeg bedre kan sette meg inn i handlingen og nyte den fullt ut hvis min oppmerksomhet kun er rettet mot en bok og en fortelling av gangen. Hvis jeg akkurat, etter en ivrig leseøkt, har lagt fra meg boka så klarer jeg nesten ikke lese en tegneserie engang, jeg må la boka synke først.

Ingenting :p, eller Harry Potter.

Elsket denne boka. Denne er for alle som liker Perfect chemestry bøkene. Det er et intenst trekantdrama, en utpreget bad-boy og ikke minst en hærlig kjærlighetshistorie.