Bergeners

av (forfatter).

Gyldendal 2013 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 4.60 (67 terningkast.)

205 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp boka hos norli.no! Kjøp ebøker og lydbøker på EBOK.NO Kjøp boka hos Akademika Kjøp boka hos ark.no

Stein R. Olsens eksemplar av Bergeners

Lesetilstand

Har lest denne

Hylle

Skjønnlitteratur på norsk

Lesedato

2020

Favoritt

Ingen favoritt

Terningkast

Min omtale

Ingen omtale


Omtale fra forlaget

En roman om Bergen, og om livet, slik ingen andre enn Tomas Espedal kunne skrive den

Beretningen begynner i New York City, på det lekre Standard Hotel, og ender på Askanischer Hof i Berlin, et hotell som nok har sett bedre dager. Mellom verdensbyene er Bergen. Bergens gateløp og hus, og menneskene som går i dem og bor i dem. Med James Joyces Dubliners som diskré kunstnerisk reiseledsager går Tomas Espedal gatelangs i sin hjemby. Han noterer, reflekterer, skriver dagbok og tegner portretter av byen og menneskene der. Han skriver fortellinger og noveller, møter forfatterkolleger og andre bergensere. Han hører anekdoter og skriver brev. Han lengter ut, og han lengter hjem.

Bokdetaljer

Forlag Gyldendal

Utgivelsesår 2013

Format Innbundet

ISBN13 9788205446748

EAN 9788205446748

Omtalt sted New York Berlin Bergen

Omtalt person Tomas Espedal

Språk Bokmål

Sider 152

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

8 36 14 7 1 1

Bokomtaler

Har Tomas Espedal blitt en aldrende forfatter, redusert til meditasjoner over skrekken for å ende opp som gammel og ensom? I tekstsamlingen «Bergeners» (for det er ingen roman), mediterer han over mange av livets underfundigheter, med temaer som strekker seg fra kjærlighetssorg og 22. juli til ensomhet, reising og nødvendigheten av dører mens det tunge sløret som ligger over dem alle, bærer preg av en mann som ser bakover med lengsel og fremover med frykt.

Han observerer også, venner, kolleger og bekjente, i hjembyen Bergen. På barer, hjemmefester og i de mange regntunge, brosteinsbelagte gatene og trange smugene. Karl Ove, Cecilie, Hildegunn, Frode; de er alle navngitt og viet plass i “Bergeners”. Observasjonene er ikke utpreget originale, verken i sin opprinnelige form eller som litteratur. Det er først når Espedal graver innover og videre innover til han blottlegger funnene i all sin alminnelighet, at vi henger oss på. Til tider blir det for pjattete og spjåkete, særlig når han nærmer seg poesiens friere form, mens han i andre tekster glimrer til med dyp innsikt i den konsise, språklige signaturen som har vunnet ham så mange lesere.

På sitt ikke fullt så gode, er «Bergeners» en jattebok fra en aldrendre mann som kanskje (?) ikke finner inspirasjon lenger – han vurderer tross alt å slutte å reise utenfor sitt eget soverom, og er fornøyd med togturer tur-retur Oslo og Bergen. Og eksakt hvor mye kan han klare å tvære ut av faktumet at han har blitt forlatt? Hvor mange ganger skal vi høre om hans livs største Kjærlighet Janne, det var Janne (og før det Agnethe), som forlot ham, forlot ham hardt og brutalt, og lot han sitte igjen med et blødende hjerte hvis innhold renner ut, ut og ned, ned over den hvite, nystrøkne skjorten (i Bergen sier de «skjorten» og ikke «skjorta», må vite). Og om den traumatiske opplevelsen med datteren som selvfølgelig, men like fullt overraskende, flyttet, og flyttet ut, vekk fra Bergen, mot øst, og til Oslo, og lot ham sitte, lot ham sitte igjen i huset – alene, helt alene? Espedal har basert store deler av sitt forfatterskap på å skildre sitt livs mange brudd, på sin egen selvmedlidenhet som følge av dem og hva dette har gjort med ham som mann.

På sitt beste er «Bergeners» Espedal i god, og kanskje til og med i veldig god, form. Når han skriver om å bli jaget ut av barndomshjemmet som femtenåring, ut i den våte natten, og når han forteller om tiden som skrivekurslærer i Bergen Kretsfengsel. “Forfatteren som ikke skriver” og “Om nødvendigheten av en dør” er også stor skrivekunst, sammen med de avsluttende segmentene “Hun” og “Han”. Han har vært kledelig beskjeden på egne vegne i mange år, men Tomas Espedal er egentlig like oppmerksomhetskåt som enhver gjennomsnittlig bergenser – og han oser av selvmedlidenhet. Han er norsk samtidslitteraturs største påfugl, forkledd som en unnselig, grå spurv, men det er helt greit når han skriver tekster som de aller beste i “Bergeners”.

Den boka!

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Tomas Espedal har møtt så mange menneske og reist så mange stader at han neppe hugsar meg. Men eg har faktisk møtt han fleire gongar, første gongen på Tysnes i Sunnhordland, neste gongen også på Tysnes då eg hadde fått Stavanger-poet og Beatles-entusiast Arnt Birkedal til å koma dit for ei opplesing, seinare på ein kafe i Bergen, sist på Ulvik Poesifestival, der Tomas sat og las ei avis og eg forstyrra han med preik om meg og mitt og han lytta. Og så har eg høyrt han snakka og lesa opp - og summa summarum er Tomas Espedal ein fantastisk flott kar. Til stades, empatisk. Med ein maskulinitet eg har beundra frå første stund.

Eg var begeistra for boka hans "Gå" - men det var også der dei første innvendingane mine byrja å melda seg. Noko ved den boka tok til å irritera meg. Kanskje fordi han la opp til ein kunstnarmyte, som forfattaren som eit objekt langt meir interessant enn andre tenkjande menneske, innhylla i ein slags mystikk, med Espedal i rolla som posør, etter kvart ufriviljug komisk. Den andre invendinga mi (og den største) var språket, språkføringa, som eg oppfatta som tilgjort, affektert. Det var noko her som eg ikkje kunne sjå som anna enn eit spel, noko uekte. Men la gå, "Gå" er uansett ei god bok.

Om det ikkje hadde vore for den siste boka hans, "Bergeners". Herregud, kva kunne ikkje denne boka ha blitt til??? For oss heil- og halv-bergensarar som har gått og venta på boka som det heilt store denne hausten, på førehand samanlikna med "Dubliners" - og så dette??? Meir posør-Espedal, framleis den affekterte stilen, framleis oppteken av å skapa myten om seg sjølv, framleis sin eigen klisjé. Og - når ein tenkjer på kva anna som finst på trykk mellom to permar her i verda - så sørgeleg uinteressant.

Men trass alt - "Bergeners" er ei bra bok og absolutt lesverdig, men terningkast 6 blir det ikkje frå meg, knapt halvparten. Bergen hadde fortent meir enn dette.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Med Bergen som kulisse

Tomas Espedal er en forfatter jeg har et noe begrenset kjennskap til, i og med at jeg tidligere kun har lest to av hans bøker - "Imot kunsten" (2009) og "Imot naturen" (2011).

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet da jeg bestemte meg for å lese hans siste bok "Bergeners", en bok jeg har inntrykk av at kritikerne har trykket til sitt bryst, mens leserne - i alle fall dem jeg har snakket med - har vært rimelig lunkne. "Bergeners" skal visstnok være en bok med klare paralleller til James Joyce´s "Dubliners" - i alle fall tittelmessig. Fordelen med Tomas Espedals bøker er imidlertid tykkelsen på bøkene, eller mangel på sådan. Bøkene hans inneholder nemlig sjelden mer enn 150-170 sider. Men så er nok herr Espedal mer opptatt av kvalitet enn kvantitet enn hva den godeste Joyce var ... synes nå jeg.

På grunn av mine nokså lukne forventninger til boka, som jeg bestemte meg for å lese før 7. januar i år (som er fristen for å nominere) ene og alene på grunn av bokbloggerprisen som skal deles ut til neste år (lese den ville jeg ha gjort uansett - bare for å ha sagt det!) , var jeg så og si totalt uforberedt på den formidable leseopplevelsen det faktisk skulle bli å lese "Bergeners" - i alle fall i all hovedsak. I ettertid er jeg ikke helt sikker på hva slags bok jeg egentlig har lest; er det en selvbiografi, en memoarbok, en dagbok, et essay eller en genre-overskridende bok i grenseland mot romanen? Uansett - blås i dette - og bare nyt setningene som dukker opp underveis i boka! Her er alt: om kjærlighet til byer, Bergen i særdeleshet, kjærlighet til mennesker man har mistet (i særdeleshet forfatterens ekskjæreste Janne), den ufrivillige ensomheten etter et brudd, om hva som skal til for å skape stor litteratur, om det erke-bergenske fremstilt på humoristisk vis, om kjente steder i Bergen sentrum og omegn (bonus for oss som har et forhold til byen), om viktigheten av å ha et eget rom med en dør man kan låse osv. Ja, han har til og med fått med seg 22. juli. Jeg fikk dessuten oppleve enda en tur med Bergensbanen, som jeg i studiedagene tok flere ganger hvert år når jeg skulle hjem til foreldrene mine i ferier - og hjem/tilbake til hybelen i Bergen igjen. Kanskje er det likevel lettere å akseptere alle sprangene fra det ene til det andre temaet i boka, dersom man tenker seg at "Bergeners" er slags en memoarbok?

Jeg elsker bøker med stor sitatfaktor, og dette er definitivt én av dem. Ja, noen av sitatene er nesten som aforismer. Som denne:

"Det er vakkert å se sin kjæreste gå mellom bokhyllene og lete etter de samme bøkene som en selv." (side 10)

Han har noen tilsvarende om ensomhet lenger ute i boka.

Og mens forfatteren nyter et opphold i New York sammen med kjæresten Janne, forteller hun ham at det må bli slutt når de kommer hjem ... En ting er forfatterens følelser, men mon tro hvordan det er å være Janne og (u)frivillig bli hovedperson i bok etter bok ... slik hun også var i "Imot naturen"? Og mon tro hvordan det kan være å bli nestemann i rekken - med en udødeliggjort ekskjæreste som grunnlag for kjærestens litterære suksess? Dette var i alle fall tanker jeg gjorde meg under lesningen av "Bergeners".

"Hvordan kan det ha seg, sier hun med det bløte ansiktet, munnen er våt, hun spytter ordene ut, de treffer meg i ansiktet som vann; det er umulig å se om hun gråter eller om det er regn hun har i øynene; hvordan holder vi ut å bo i denne byen, år etter år, jeg blir syk av det, av å leve i denne fuktigheten, sommer som vinter, høst og vår. Jeg vil gå ned en gate i lette klær, i blusene mine, tørrskodd, med frie hender, en håndveske, barhodet; det er ikke mulig uten å bli ydmyket avdette vannet som faller ned over oss hele tiden. Kan en by ødelegge et kjærlighetsforhold?" (side 72)

Ja, kan en by som Bergen, som forfatteren selv ikke klarer å forlate, ødelegge et kjærlighetsforhold? Komme mellom to elskende, fordi ingen av dem klarer å bo i samme by ...

Innimellom sprutet jeg ut i latter. Som da Espedal forteller om sitt møte med Dag Solstad i forbindelse med en bokmesse i Madrid. Han føler at han er nødt til å sette seg ned sammen med sin norske forfatterkollega, til tross for at de egentlig ikke har noe å si hverandre. Og så kommer de inn på den tyske forfatteren Thomas Mann, som skrev i dagbøkene sine hver kveld før han gikk til sengs. Og der sitter altså Dag Solstad, med sitt bustete, kritthvite hår, "tidløs og monstrøs" i følge Espedal - og så roper plutselig Solstad ut "hvorfor gikk han ikke heller bare å la seg?" Man kan levende se det hele for seg! Og jeg må le hver gang jeg ser episoden foran meg. Og jeg ler også så jeg nesten griner når jeg leser om forfatterens møte med Brigt Jensen, hvor han advarer Espedal mot å bli værende i Bergen, fordi han risikerer å bli "for bergensk" - mens Espedal selv tenker i sitt stille sinn at det sannelig ikke har hjulpet for Brigt Jensen å flytte fra Bergen ... Erkebergenseren i egen person!

Jakten på det perfekte rommet å skrive i forteller Espedal om fra side 68. Han hadde mottatt penger for romanen "Biografi (glemsel)", og for dem laget han sin perfekte skrivestue. Han ble lykkelig av å være i rommet, en stue vakrere enn han noen gang hadde sett. Men skrive der fikk han ikke til ... Det fødes ikke stor kunst av det gode liv. Derimot av smerte ... Som vennen Kristian Linz siteres med i boka: "Lykken er i ferd med å ødelegge karrieren min, sier han; jeg klarer ikke å skrive gode sanger når jeg har det godt." (side 81)

Samtidig med at Janne forlater ham, flytter datteren hjemmefra og til Oslo.Paradoksalt nok til den samme byen Janne drar. Tidligere har han sagt at alle på et eller annet tidspunkt i livet bør bo noen år i hovedstaden. Nå kunne ha spist ordene sine.

"Den første kvelden jeg satt alene i stuen, både datteren og kjæresten min flyttet, omtrent samtidig, ut av huset, til Oslo, så satt jeg med hodet i hendene og syntes synd på meg selv. Jeg gråt og sa flere ganger høyt (det var jo ingen som hørte meg): Hvordan kunne dere bare forlate meg på denne måten. Jeg som i så mange år, sa jeg, har gitt dere alt mitt beste, all min kjærlighet og nesten hele min tid, og så flytter dere ut og lar meg sitte igjen alene på denne måten.

Hvordan skal man så, i en alder av snart femti år, innrede seg i et tomt hus?

Hvordan skal man forholde seg til sin egen ensomhet, hva skal man fylle den med?

Hvordan skal man leve?

Jeg vet det ikke, jeg vet det ikke." (side 105)

Jeg fikk nesten teen i halsen da jeg leste om hva som egentlig skjedde i Espedals leilighet den gangen han hadde med seg Karl Ove Knausgård og Maud på nachspiel - den skjebnesvangre natten som Knausgård har skrevet om i Min Kamp 5 - den påståtte voldtekten og utpresningen fra kvinnens kjærestes side ... Bedre oppreisning for kameraten kunne han ikke ha gitt ... Samtidig skjønner jeg ikke helt hva dette har i denne boka å gjøre. Rent bortsett fra at Espedal følte at han måtte rømme landet nettopp på grunn av mediatrøkket etter utgivelsen av Min kamp 5 ... Dermed handlet det til syvende og sist vel så mye om ham som om Knausgård.

Alt i alt er dette en bok som det er vel verdt å få med seg i mylderet av gode bøker som utgis! Underveis veksler han mellom å skrive om seg selv i jeg-person og i tredje person entall, og dette bidro til å øke mangfoldet i tekstene, slik jeg opplevde det. Ikke bare liker jeg Espedals fortellerstemme svært godt og synes han skriver poetisk og vakkert, men jeg liker også godt at Bergen - byen jeg elsker - settes i sentrum for begivenhetene. At han er innom New York, Madrid og Berlin skader heller ikke. Jeg opplevde for øvrig denne boka som langt enklere å forstå og nærme seg enn de to foregående bøkene hans, hvor jeg tenker at det først er ved andre lesning man virkelig får med seg alt hva forfatteren har forsøkt å formidle. Kanskje er dette fordi temaene i "Bergensers" er nokså konkrete og relativt lettfattelige, tross alt? Eller kanskje det har med at jeg har vendt meg til forfatterens spesielle fortellerstil? Eller rett og slett fordi den er mer morsom, mer leken og mindre dyster enn de foregående bøkene hans? Jeg anbefaler denne boka varmt! Og så håper jeg at Espedal i neste bok har lagt affæren med Janne bak seg for godt, og skriver om noe helt annet!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

"Bergeners" er et bevis på at norsk fortsatt er et levende språk. - at gamle, etablerte ord kan brukes til å skrive noe nytt og velskrevet fritt for klisjeer. Boka er kanskje en roman med forfatterens eponyme Tomas som hovedperson, kanskje en av Tomas Espedals selvbiografiske arbeider, en novellesamlig ispedd dikt, eller rett og slett en samling tekster med Bergen og bergenserne som gjennomgangstema. Uansett sjanger er boka full av vittige og dyptpløyende observasjoner, aforismer, paradokser og mer dagligdagse poenger - samt utsagn som virker uutgrunnlige - i allfall for denne leser. Sjeldent mye å lese på bare 150 små sider!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

I den grad det gir mening å sette Espedals bøker opp mot hverandre, føles dette som en av de svakere. Enkelte partier - fengselsbesøket og turen til Italia - er riktig så fine, men så er det også deler som virker til å være skrevet på autopilot. Noe av det flotte med Espedal er hvordan han klarer å borre inn i og belyse et knippe temaer på forskjellige måter fra bok til bok. Bergeners får til dette kun tidvis, og jeg faller litt for ofte av og ned i en Gjespedal.

Terningkast: Les om du har lest alle de andre bøkene og ikke har fått nok, eller om du har kjærlighetssorg.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Et sammensurium av stilarter i denne "romanen". Som forvirret meg i begynnelsen. Men når jeg klarte å overse det til fordel for språket - for meg ligger den mange perler i denne boken, Min først bok av forfatteren, men neppe den siste. Link til et innlegg på bloggen med bl a sitat fra boken

Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Espedals språk og beskivelser av det dagligdagse og det eksistensielle gjør boken god. Likevel opplever jeg den som noe fragmentarisk og kanskje overfladisk sammenlignet med tidligere bøker.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Fragmenter og ideer skrevet på papir. Noen av ideene kunne kanskje ha blitt en god roman.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket


Sitater fra dette verket

Man blir ikke ensom av å være alene.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Det skjemmer bergensere at ingen av dem klarer å si et eneste godt ord om hovedstaden, om Oslo, Norges nest viktigste by.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Han har en frisyre som signaliserer at han vil ha kort og langt hår på en gang.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Han har så mange minner fra denne gaten at han tenker ikke på et eneste av dem.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Under der gamle gårdsbruket, til høyre, lå det en skolehage, som var fredet, et vakkert område hvor det ble dyrket grønnsaker og blomster i parseller; en stor innhegnet hage var det, helt til for to år siden da trær og busker og blomster og grønnsaker ble revet opp med røttene og jordet ble overstrødd med grus og delvis asfaltert før man bygget en gigantisk boks som vi alle mente var en slags fabrikk, men som er en barnehage.

Her produserer man barndom.

Området er gjerdet inn med uoverstigelige nettinggjerder og lukket av med et dobbelt portsystem som gjør det umulig for de små fangene å komme seg ut av fengselsområdet. Vi ser barna tumle og kravle rundt i luftegården kledd i disse kjeledressene som ideelt sett burde vært påført fangenumre.

Vi, naboene, øyenvitnene, anslår at det kan være mellom femti og sytti barn i denne barneleiren.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Om natten vet han ikke om annet enn denne ensomheten som legger seg ved siden av ham i sengen og holder ham våken.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Etter noen måneder var vi skilt, det var en lettelse for oss begge, vi kunne reise tilbake til hver vår ensomhet, eller til nye forhold, til nye dører, nye rom.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Jeg kunne godt se, i speilet rett imot bordet mitt, at jeg var i ferd med å bli som de andre mennene i lokalet, jeg var i ferd med å bli alle, det vil si, jeg var begynt å ligne en hvilken som helst mann som sitter ved bordet og spiser alene, drikker alene, skjønt alene er jeg aldri når jeg får denne følelsen av samhørighet, også av tilhørighet: Man finner sin plass og forsvinner der, så stille man kan.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Jeg bandt meg liksom fast til henne. Trakk håret hennes over ansiktet mitt og viklet beina mine inn i hennes. Nå var jeg bundet. Nå var jeg trygg. Jeg var bundet fast til henne. Jeg fikk hennes rolige pust, pulsen gikk ned, hjertet slo normalt; jeg kunne hvile.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

En av de største redslene jeg kjenner, er å ikke komme inn der hvor jeg bor. Hvor skal jeg så gjøre av meg? Denne tanken på utestengelse sender meg straks tilbake til ungdommen da det hendte at jeg ble kastet ut av huset og måtte tilbringe natten ute, gående eller sovende under åpen himmel. Det kunne oppleves som en frihet å gå ute om natten, å sove under et tre, men idag er jeg blitt for gammel til å ligge i skogen eller på en fjellhylle, og det er derfor alltid med en dyp takknemlighet jeg merker at nøkkelen min glir motstandsløst inn i låsen, at nøkkelen vrir låsen om, at døren går opp, at ingen roper eller skriker, og at jeg nå kan gå stille inn i huset hvor jeg bor.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket

Bøker bøker bøker!


Godt sagt! (2) Varsle Svar

Just to keep track..


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Liste over bøkene jeg leste i 2014


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Du vil kanskje også like

  • "Mitt privatliv" av Tomas Espedal
  • "Elsken - roman" av Tomas Espedal
  • "Året - roman" av Tomas Espedal
  • "Havfruehjerte - roman" av Ingvild Lothe
  • "Døden og andre tiggere - dikt" av Anne Helene Guddal
  • "Eneste - roman" av Silje Aanes Fagerlund
  • "Biografi - (glemsel)" av Tomas Espedal
  • "Om dyr og syn - roman" av Tormod Haugland
  • "Også det uforsonlige finnes - dikt" av Anne Helene Guddal
  • "Litt trist matematikk - dikt" av Kjersti Annesdatter Skomsvold
  • "Ikke noe av dette handler om meg - selvbiografiske notater" av Stig Sæterbakken
  • "Biografi ; Dagbok : (epitafer) ; Brev : (et forsøk) - (glemsel) :  : " av Tomas Espedal
Alle bokanbefalinger for dette verket