Bokelskere.no

"Nå skjønner jeg faen meg ingenting" , sa førstebetjent Karlsson, og snudde bilen i en sånn fart at tøflene på passasjersetet falt ned på gulvet.

Allan syntes det hørtes underlig ut at folk som levde på 1600 tallet, skulle ta livet av hverandre. Hvis de bare hadde roet seg litt , kom de jo til å dø med tid og stunder uansett.

....Verre var det med bolsjevikenes oppførsel. Skitne var de, og de drakk vodka omtrent som rallarne gjorde hjemme, de som la skinner på kryss og tvers gjennom Sormland. Allans far hadde alltid lurt på hvordan sporene kunne bli så rette, når man tenkte på rallarnes inntak av brennevin, og han hadde følt et stikk av mistenksomhet hver gang et jernbanespor svingte i en eller annen retning.

"Er du virkelig hundre år ?" , sa han. "Da må du være sulten ". Allan skjønte ikke helt logikken i dette...

..For uansett hvor mye det verket i kroppen, måtte det jo være mer interessant og lærerikt å være på rømmen fra søster Alice enn å ligge stille to meter under bakken.

-Jeg har tenkt på en ting, sa Allan.
-Hva da? Sa Stalin sint.
-Burde du ikke ta og barbere av deg den barten?
Dermed var middagen over, for tolken besvimte.

«Hvis maten skal bli god, bør ikke næringsmiddeltilsynet se på mens den blir laget.»

Livet fungerte jo slik at det riktige ikke nødvendigvis var det som var riktig, men det som den som bestemte, sa var riktig.

Allan hadde alltid tenkt som så når det gjaldt troen, at når man tross alt ikke kunne vite sikkert, var det liten vits i å gå rundt og gjette.

Som barn hadde Allan lært å være mistenksom overfor dem som ikke tok seg en dram når anledningen bød seg. Han kunne ikke ha vært mer enn seks år da faren la hånden på den lille skulderen hans, og sa:
- Prester skal du se opp for, gutten min. Og dem som ikke drikker brennevin. Verst av alt er prester som ikke drikker brennevin.