Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
For å kunne skrive denne boken har jeg plukket alle blomstenes sjeler, og av all fulgesangs flyktige øyeblikk har jeg vevet evighet og stillstand. Lik en veverke satt jeg ved mitt livs vindu og glemte hva jeg levde og hvem jeg var. Der har jeg vevet et klede av fineste lin, og i det svøper jeg min lede inn, rede til å legges på min taushets alter.
Og i prosaen finnes det til og med sitrende subtiliteter der Ordet, den store skuespiller, rytmisk former universets ubegripelige mystikk til sin egen kroppslige substans.
Lykkelig er altså den som ikke tenker, for han virkeliggjør gjennom instinkt og organisk skjebne det vi andre må virkeliggjøre ad omveier og gjennom inorganisk eller sosial skjebne. Lykkelig er den som ligner dyrene, for han er uten anstrengelse det vi andre er med slit og strev; han kjenner veien hjem, den vi andre først finner når vi leter oss tilbake langs fantasiens krokveier; han er rotfestet som et tre, en del av landskapet og derfor av dets skjønnhet, mens vi er myter på gjennomreise, statister kledd i meningsløshetens og glemselens spraglete kostymer.
Jeg eksisterer meg.
Verden tilhører de ufølsomme. Den viktigste forutsetningen for å være et praktisk menneske, er fravær av følsomhet. Den mest avgjørende egenskapen i livets praktikk er den drivkraften som fører til handling, det vil si viljen. Det er to faktorer som virker handlingshemmende – følsomheten og den analytiske tanke, som når alt kommer til alt ikke er annet enn en følsom form for tenkning. Enhver handling er i sin natur personlighetens projeksjon på den ytre verden, og ettersom den ytre verden i hovedsak er sammensatt av menneskelige vesener, innebærer denne personlighetsprojeksjonen at man sperrer veien for andre og plager, sårer og knuser dem, alt etter hvordan man handler.
For å handle er det derfor påkrevet at vi mangler evnen til å forestiller oss andre menneskers personlighet, og deres smerter og gleder. Den som føler sympati, vil ikke klare å bevege seg fremover. Handlingsmennesket betrakter den ytre verden som utelukkende bestående av død materie – enten livløs i seg selv, som en sten man trår på eller sparker bort fra veien, eller livløs som et menneskelig vesen som ikke kan stå imot, og som følgelig like gjerne kunne være en sten som et menneske, for med ham gjør man som med stenen: man enten fjerner ham eller tramper på ham.
Er det noe jeg hater, så er det reformatorer. En reformator er et menneske som ser verdens overfladiske sykdommer og setter seg fore å kurere dem ved å forverre de dypereliggende lidelsene. Legen forsøker å få den syke kroppen til å ligne den friske; men vi vet ikke hva som er sunt og sykt i det sosiale liv.
Mennesket burde være forskånet for å se sitt eget ansikt. Det er det frykteligste av alle syn. Naturen skjenket oss det privilegium det er å slippe å se det, slik at vi ikke skulle kunne se oss selv i øynene. Bare i elvene og vannene kunne vi se vårt eget ansikt. Og stillingen vi var tvunget til å innta, var symbolsk. Vi måtte bøye oss og gå ned på kne for å begå den skjenselen det er å se seg selv. Speilets oppfinner har forgiftet menneskets sjel.
Jeg har alltid vegret meg for å bli forstått. Å bli forstått er å prostituere seg.
Mitt beskjedne forsøk på å fortelle hvem jeg er og registre som en nervemaskin de bittesmå inntrykkene fra mitt liv i subjektivitet og klarsyn, alt dette er med ett borte, som når en bøtte skubbes over ende slik at alt vannet renner ut på marken
Vi lar som regel forestillinger om det ukjente farges av det kjente; når vi kaller døden søvn, er det fordi den likner en søvn fra utsiden, når vi kaller døden et nytt liv, er det fordi den likner noe som er annerledes enn livet.