Bokelskere.no

Min sjel er et usynlig orkester; jeg vet ikke hvilke instrumenter det er som lyder i meg, hvilke fioliner og harper, hvilke pauker og trommer. Jeg kjenner meg selv bare som symfoni.

Lykkelig er den som lider fullt og helt! Den som opplever at angsten skaker, men ikke splitter, den som tror, om det så er på ikke-troen, og kan sette seg i solen uten noe om og men.

En kopp kaffe, en sigarett. Røkens aroma trenger inn i meg der jeg sitter med halvlukkede øyne i mitt dunkle værelse ... Jeg begjærer ikke mer av livet enn mine drømmer og dette ... Er det lite? Jeg vet ikke. Hvordan skal jeg kunne vite hva som er lite og hva som er mye?

Altfor tidlig fikk jeg erfare, og det på et følelsesmessig som forstandsmessig plan, at et liv i drømmenes verden, hvor sykelig denne verden enn kan fortone seg, var det som passet mitt temperament best. Min forestillingsverdens kimærer kan sant nok gjøre meg trett, men de hverken smerter eller ydmyker. Når man drømmer om ikke-eksisterende elskere, finnes ingen falske smil, intet ømhetens svik, ingen kjærtegnenes list, og de forlater oss ikke, overgir oss aldri.

Jeg vet ikke hvorfor, men iblant får jeg en fornemmelse at jeg snart skal dø... Enten skyldes det en diffus sykdom som ikke gir seg uttrykk i smerte og derfor til slutt forvandles til en åndelig tilstand, eller så er årsaken en tretthet som krever en søvn så dyp at det å sove ikke er nok - men det som er sikkert, er at jeg føler meg som en pasient som befinner seg i siste akt av sitt fatale sykeleie, og som omsider, matt og uten flere lengsler, lar sine kraftløse hender hvile på dynen.

Å, det finnes ingen lengsel så smertefull som lengselen etter det som aldri var!

Mennesket burde være forskånet for å se sitt eget ansikt. Det er det frykteligste av alle syn. Naturen skjenket oss det privilegium det er å slippe å se det, slik at vi ikke skulle kunne se oss selv i øynene.
Bare i elvene og vannene kunne vi se vårt eget ansikt. Og stillingen vi var tvunget til å innta, var symbolsk. Vi måtte bøye oss og gå ned på kne for å begå den skjenselen det er å se seg selv.
Speilets oppfinner har forgiftet menneskets sjel.

Jeg har ofte bitt meg merke i at enkelte romanskikkelser fremtrer mer levende for oss enn våre venner og bekjente i det synlige og virkelige liv noensinne kan gjøre. Og det får meg til å spørre meg selv om ikke alt her i verden er en serie drømmer og romaner som filtrer seg i hverandre, som esker inni større esker, den ene inni den andre, om ikke alt er historier i historier......

Hvem av oss kan si, om han snur seg der han vandrer langs veien ingen kan gå tilbake, at han har vandret den slik han burde?

Det eneste som redder meg fra monotonien, er disse korte korte betraktningene jeg skriver om den.