Bokelskere.no

For at vi ikke skal synke i vår egen aktelse, bør vi unnlate å nære ambisjoner og lidenskaper, ønsker og håp, impulser og uro. Skal vi nå dithen, må vi stadig minne oss selv på at vi alltid er i selskap med oss selv, at vi aldri er alene og kan gjøre det som måtte falle oss inn. Vi må tøyle våre lidenskaper og ambisjoner fordi lidenskaper og ambisjoner gjør oss sårbare; likeledes må vi hverken nære ønsker eller håp, fordi ønsker og håp er usle og uegennyttige sjelsytringer; vi bør heller ikke nære impulser eller uro, fordi overilte ytringer tar seg udelikat ut i andres øyne, og utålmodighet er alltid en ufinhet.

Å leve er å være en annen. Å føle det samme i dag som du følte i går, er ikke å føle - det er å huske i dag hva du følte i går, det er å være i dag det levende kadaver av det som i går var ditt tapte liv.
Å viske ut hele bildet fra den ene dagen til den neste, å bli et nytt menneske med hver gryende morgen i en følelsens uopphørlig fornyet jomfruelighet - det, og bare det, gjør livet verdt å leve, for bare slik kan vi være det vi i dag ikke helt og udelt er.

Alt som omgir oss blir en del av oss. Alt vikler seg inn i vår fornemmelse av kroppen og livet, og den store edderkoppens spytt holder oss fast til alt omkring og binder oss til et florlett leie av langsom død hvor vi gynger i vinden. Alt er oss, og vi er alt; men hva skal det være godt for om alt er intet?

For å kunne skrive denne boken har jeg plukket alle blomstenes sjeler, og av all fuglesangs flyktige øyeblikk har jeg vevet evighet og stillstand. Lik en veverske satt jeg ved mitt livs vindu og glemte hva jeg levde og hvem jeg var. Der har jeg vevet et klede av det fineste lin, og i det svøper jeg min lede inn, rede til å legges på min taushets alter.

En av mitt livs store tragedier er at jeg allerede har lest Pickwick-klubben. (Jeg kan aldri lese den om igjen.)

Alle veier fører fra ett punkt til et annet. Hvorfor kan det ikke finnes en vei som begynner et sted som ingen drar avsted fra, og som slutter et sted som ingen når frem til?

[...] en vei som begynte midt ute på et jorde, og sluttet midt ute på et annet [...]

Jeg vil alltid være en pasje i et uforståelig ritual under den tause himmelens store, blå baldakin, og uten å vite hvorfor, vil jeg utføre gester og bevegelser, innta posisjoner og positurer, inntil festen er over, eller min rolle er utspilt, og jeg kan gå avsted til festmiddagen i de store teltene som etter sigende står reist nede i hagen.

Intellektets plager smerter ulykkeligvis mindre enn følelsenes, og følelsenes plager smerter ulykkeligvis mindre enn kroppens. Jeg sier «ulykkeligvis» fordi den menneskelige verdighet normalt ville kreve det motsatte.

Det finnes ingen angstfylt fornemmelse av livets mysterium som kan gjøre så vondt som kjærligheten, sjalusien eller savnet, eller som kan kvele som den fysiske redsel, eller deformere som raseriet eller ærgjerrigheten. Men ingen sjelelig smerte, hvor opprivende den enn er, kan være like reell som tannpine, kolikk eller (tror jeg) fødselssmerter.

[...] den nytelsesfulle gjespen som tynger de trette øyelokkene, alt det som vugger oss til glemsel der vi ligger med hodet på puten, alt det som varsomt lukker sjelens vinduer, søvnens anonyme kjærtegn.

Jeg har en fornemmelse av at jeg, her i dette formløse fedrelandet som kalles universet, lever under et politisk tyranni som riktignok ikke undertrykker meg direkte, men som allikevel krenker et eller annet skjult prinsipp i min sjel. Da senker lengselen etter et umulig eksil seg sakte og ubønnhørlig over meg.