Bokelskere.no

Bøkene leder veien til drømmene, og den som kommer i kontakt med dem på en enkel og naturlig måte, trenger ingen til å lede veien.

Når jeg utpå ettermiddagen analyserer meg selv, ser jeg at mitt stilistiske system hviler på to prinsipper, og i tråd med klassikernes gode skikk gjør jeg straks disse to prinsippene til et allment grunnlag for enhver stil, nemlig å uttrykke akkurat det man føler akkurat slik man føler det - tydelig, hvis det er tydelig; dunkelt, hvis det er dunkelt; forvirret, hvis det er forvirret - og forstå at grammatikken er et instrument, ikke en lov.

Jeg sitter her på utendørskafeen og skjelver mens jeg ser på livet. Det er ikke stort jeg ser av det herfra - bare det forvirrende mylderet som er konsentrert på dette vesle torget der jeg sitter. Som i en begynnende alkoholrus kaster apatien et forklarelsens lys over tingenes sjel. [...] Og lyset brer seg stille og fullkomment over tingene og forgyller dem med en smilende og tungsindig virkelighet. Rett foran mine øyne synker verdens mysterium så lavt at det lar seg forme til en banalitet, til en ganske alminnelig gate.

Jeg gir deg denne boken fordi den er vakker og verdiløs. Den har ingenting å lære bort, forfekter intet, vekker ingen følelser. Den hverken befrukter eller skader, men er en bekk som renner mot en avgrunn av aske som spres av vinden. Jeg har lagt hele min sjel i denne boken, skjønt jeg tenkte ikke på den mens jeg skrev, bare på meg som er trist og på deg som er ingen.

[...] jeg forstår godt at det finnes mennesker som ikke har tålmodighet med livet, omtrent som når man baler med et uskikkelig barn, og venter med lengsel på at det skal gå og legge seg, så det endelig blir fred å få.

Frihet er muligheten til isolasjon. Du er fri når du kan fjerne deg fra menneskene, og ikke er tvunget til å oppsøke dem av økonomiske grunner, eller for den saks skyld av nysgjerrighet eller trangen til selskap eller kjærlighet eller ære, hvilket ikke finner næring fra stillheten eller ensomheten. [...] Ve deg hvis du er født fri, med muligheten til å stå alene og på siden, men tvinges til å leve sammen med andre av nød. Ja, dette er din tragedie, og den skal du slepe med deg.

Jeg vet ikke hva som er meningen med denne reisen jeg er tvunget til å foreta, fra en natt til en annen, i selskap med hele universet. Jeg vet at jeg kan lese for å adsprede meg. Jeg betrakter litteraturen som den mest bekvemme form for tidsfordriv på denne reisen som på en hvilken som helst annen reise; nå og da løfter jeg blikket fra boken som fyller mine følelser fullt og helt, og som en fremmed betrakter jeg landskapet som drar forbi - marker, byer, menn og kvinner, kjærlighet og lengsel - og alt dette betyr ikke mer for meg enn en tildragelse i min hvile, en døsig distraksjon som når mine øyne er trette etter å ha lest for lenge.

Jeg forestiller meg at min sjel er et kloster, og
selv er jeg ikke annet enn høst over tørre marker,
uten annet levende liv enn et skimrende gjenskinn
likesom et døende lys over vannenes disige mørke
uten annen kraft og farge enn en fiolett glans
- den døende solen som søker sitt eksil bak fjellene.

Ja, dette er leden: sjelen som har mistet sin evne til å føre seg selv bak lyset, fraværet av den ikke-eksisterende trappen der tanken trygt og sikkert kan stige opp til sannheten.

[...] ethvert tenkende menneske har behov for å pynte på sin resignasjon med vidløftige forklaringer, likesom løgneren når han gradvis blottlegger usannhetens kjerne med sitt vell av detaljer.