• Vet du hvordan jeg har det her i Norge? spurte han og tok en pause for å skru opp spenningen enda noen hakk. - Jeg føler at jeg sitter i et kjøleskap, omringet av grønnsaker.

Alt snakket om risiko får en til å tro at en tar selvmord med kniv og gaffel om en velger en smultring i stedet for eple.

(...)"for han er kjent som en påholden mann og en hard negl i forretninger. På folkemunne blir det sagt at han klemmer på hvert kronestykke helt til kongen skriker."

Det finnes et sitat som sirkulerer på internett: "If you do what you always did, you get what you always got". Noen mener det kommer fra Einstein, andre fra tidligere presidenter i USA. Det er egentlig ikke så viktig, men budskapet er det. Gjør du bare mer av det samme, så vil ikke resultatet endre seg. Vil du ha mer glede, så må du aktivt jobbe for den.

God musikk trigger dopaminsystemet i hjernen. Vi belønnes med gode følelser i møte med de rette tonene. Nevrolog Jacob Jolij ved universitetet i Groningen forsket fra 2015 på hva slags musikk som gjør oss glade. Han påpeker at musikkopplevelsen er subjektiv; det du liker trenger ikke være det naboen liker. Men Jolij fant at musikk som gjør oss glade er litt raskere enn annen musikk, med hundre og førti til hundre og femti takter per minutt.

Å gjøre nye ting utfordrer oss, og hjernen liker utfordringer. Det som skjer da, er at den produserer en hel masse av superkreftene dopamin og serotonin, og det gir oss en skikkelig god følelse. [...] Mange går seg vill i forestillingen om at hvis du skal gjøre noe nytt, så teller det kun hvis du får det til. Det er feil. Det er nok å ha gjennomført det.

Men ingenting var verre enn synsforstyrrelsene: Da den grønne stripa på tv-skjermen kunne framprovosere angstanfall. Du er livredd for å se på Home and Away, sa jeg, men Svein sa: Jeg hadde en depresjon. Han uttalte depresjon som om det var noe fornemt, apanasje, og fordi han skulle tøffe seg for Veronika Hagen som tjatra i bakgrunnen, sa han at jeg snarest måtte levere tilbake tv-en, men jeg sa jeg hadde solgt den.

.. husk at når goder blir en vane, er utakknemlighet en fare.

Du var bare et redskap, Hadi. Tenk på hvor mange teite fedre og mødre som har satt genier til verden opp gjennom historien. Det er ikke deres fortjeneste, men omstendighetene rundt og andre faktorer som de ikke hadde kontroll på. Du er bare et redskap, du er plasthansken som Skjebnen tar på seg for å flytte bøndene på livet sjakkbrett.

Elin fasilitere for Charlotte hele kvelden. Hun hadde til og med sminka seg mer enn normalt og gikk i rosa bluse med puffermer som hun må ha ment var etter Charlottes smak, men blusen hadde blitt kjøpt før sommeren, før grillmaten, og satt strammere enn det som er kledelig, og kravla oppetter ryggskinnet når hun strakte seg etter vinflaska for å sørge for påfyll til Charlotte.

«Can you swim?»
«What?»
«If I push you in the river, will it be murder?»

You’ll have lived through heatwaves by now, and you’ll know that they make time go utterly Dalí clocks.

Som å bli glad i en annen. Hvor mange møter vi ikke. Og så plutselig er det noe med en som er helt åpent, som bare er. Det er bare med akkurat denne ene. Og går vi ikke dit, så får vi det ikke, det som lyser og lokker, jeg vet ikke om det er et løfte, men det er jo et veldig håp. Og sånn var det, med akkurat bare M. ....
Er det å miste igjen, som skremmer, eller er det selve det åpne. At å ha kjærlighetsstedet i seg åpent, at det kjennes så utsatt, så farlig, når det er åpent rett inn? Fordi det er det som er deg. Det stedet. Det er det aller mest verdifulle du har. Og hvis det ikke blir tatt vare på. Hvis noen knuser. ..... Denne følelsen av at da er det DEG de knuser. Den du er. ... At da er det bedre å ikke ha. Ikke å få. Ikke å åpne, noen gang.
Men å gå et helt liv, uten?

Oh, it was terrifying, this journey of life, this turbulent passage through days and nights, never stopping, never knowing what it meant, only that you must cling, cling and never let go!

Sannheten var at jeg kjente avsmak for hele mannen i den verste depresjonsperioden. Når han midt på blanke formiddagen lå på sofaen i den grå joggebuksa si og sleika salt fra pistasjnøttene av fingertuppene, ønska jeg at han skulle forsvinne.

Reinsdyrtungen var så seig at den stod oppreist på tallerkenen min. Jeg kunne se fordelingen av smaksløker på den massive tungen. Da jeg første den inni munnen for å ta en bit, føltes det som om jeg råklinte med er reinsdyr.

En annen ting vi satset på var sugerør. Sugerør av papir. Der traff vi blinken. Omsetningen økte fra måned til måned, fra år til år. Helt til plasten kom. Da var det ingen lenger som ville ha sugerør av papir.

Elizabeth betraktet Gilbert og tenkte: Dette øyeblikket må jeg holde fast ved. Dette må jeg huske. Jeg kommer til å huske dette så lenge jeg lever. Så løftet han blikket og så henne. Først uforstående og så med et smil, og fra da av var hun ikke alene i tankene sine lenger, hun var sammen med ham.

Jeg tenkte på Arvid i ambulansen med en eller annen pasient baki bilen, susende nedover dalen, og jeg forestilte meg hvordan Elin, daglig leder, låste seg inne på kontoret sitt i barnehagen mens småungene jodla rett utenfor veggene, at hun reiv av seg hettegenseren og skøyv unna pc og lamineringsmaskin og rigga seg til oppå skrivebordet og knipsa seg selv med trutmunn og tunge øyelokk, i bare bh-en og enda verre, og hun var sikkert halvnaken mens hun bladde gjennom bildene og sendte av gårde de beste.

Hun var vokteren av dette stedet. Alt rundt oss, mellom havbunn og himmel, var under denne sytti år gamle kvinnens beskyttelse. beskyttelse. Jeg så på henne sitte der i båten sammen med meg, og tenkte på hvor vidunderlig latterlig det var. Hun var maktesløs overfor de enorme naturkreftene som var i sving på øyene, og overfor problemene havet led under, men ikke desto mindre var hun innbitt bestemt på å prøve.