Fattigdom er ingen last, det er den høyeste sannhet. Jeg vet desto mer at drukkenskap ikke er noen dyd.

En gang hadde jeg sju pappaer på sju år. Dette er fortellingen om de årene.

Så møtte vi Arvid som var hundre prosent sjuk i hodet og skulle ta alt til neste nivå, han hadde planer, han hadde bål i magen, men han hadde ikke kontroll og kom ikke lenger enn å knerte en kjerring, for han hadde ingenting å tape.

Enda så rasande vi kunne bli på kvarandre, tenkte eg på slike diskusjonar med eit slags vemod, der eg lå og halvsov på sofaen, dei minte om ei tid som var borte, og som eg ofte tok meg i å sakne. Berre orda vi brukte; klassekamp, klassefiende og klassebevisstheit, demokratisk sentralisme, proletariatets diktatur, historisk materialisme. Vi brukte desse begrepa med den største sjølvfølge, og vi kunne naturlegvis ikkje forestille oss at vi, eller rettare sagt eg og alle andre på min alder, berre åtte, ti år seinare, aldri i livet ville ha funne på å uttale dei same orda utan å vere ironiske. Eller at dei få år etter det igjen skulle gli ut av språket og så og seie bli borte. Nesten som gamle menn med hatt. Som skrivemaskiner, korrekturlakk, videospelarar, opptakskassettar eller skvettlappen på bilar, tenkte eg, idet Therese kom inn på stua.

... eg kjente på ei takksemd som på ein eller annan måte sette meg i kontakt med ein søskenkjærleik eg ikkje hadde følt på mange år, og like før vi skulle til å avslutte arbeidsdagen, kom eg til å tenke på ein forskningsrapport eg hadde lese for ein del år sidan, og som eg såg for meg at han ville bli glad av å høre om; det handla om hjerterytmen til kroppsarbeidarar. Det var velkjent at hjerta til folk som song i kor, begynte å slå i takt mens dei song, men denne forskningsrapporten viste at det same skjedde med folk som arbeidde fysisk saman; etter ei stund begynte rett og slett hjertet til kvar enkelt å slå i takt med resten av arbeidarkollektivet.

Far min, byrjar mor, så stoggar ho seg.
Far min kom vekk for tidleg, kviskrar ho.
Sakn. Har alltid vore å lese i andletet til mor mi.
La du fingrane mot mor sitt andlet og lét linjene arbeide under
fingrane dine, stod det «lengt» skrive i den mjuke huda.

Mor seier namnet til far min med ein slik inderleg kjærleik, ho kviskrar det fram, som om sjølve namnet hans var gjeve han av Gud.

Å være med i AKP var ikke for hvem som helst. Partiet var ikke et masseparti, men et eliteparti bygget opp etter Lenins organisasjonsprinsipper. Man kunne ikke bare melde seg inn, men måtte søke om medlemskap. Partiet stilte strenge krav til kadrene.

Man venner seg til det meste, selv ting man ikke burde venne seg til, som at sommeren slutter og aldri kommer tilbake, eller at vennene dine går inn i en verden som er mørk mørk og snart ser du de ikke mer.

For nå var drugsa der for real, og ikke bare sånn litt ned i lungene, jeg snakker opp i nesa og inn i åra, folk stakk høl på seg sjøl og ble kledd i trefrakk, God bless 'em.

De fleste kids har en normal barndom, hvert fall når de går igjennom den, det er ikke før seinere de skjønner at noe kanskje ikke var helt som det skulle.

Ingen eksempler å følge, det var bare sånn det var, vi vokste uten noen å strekke oss etter, og da er det fort gjort å gro litt skjevt.

Kanskje begynner alle katastrofer med fødsel.

That's the past, isn't it. You think it's behind you, then one day you walk into a room and it's there waiting for you.

I suppose that’s what everybody wants, isn’t it. To be like everybody else. But nobody is like everybody else. That’s the one thing we have in common.

You couldn't protect the people you loved - that was the lesson of history, and it struck him therefore that to love someone meant to be opened up to a radically heightened level of suffering.

The past hung in the present like smoke in the air, like vapour trails, fading out slowly.

There is no past or future: when we think of the past, our memories occur in the present; when we imagine the future, we only do so from the standpoint of the present.

We are younger and thinner than I remember ever feeling. We look so clean. As if we mean no harm. As if we are not harm itself.

The things that make life comfortable are always unacceptable, if you look at them square on. Someone, somewhere, is always suffering so you can be happy. Which is why most people spend their time looking the other direction