Av og til lurte han på hvordan det kunne ha seg at han var så godt likt av så mange, men nesten ikke likte seg selv i det hele tatt, og om det egentlig fantes noen mennesker som hadde selvinnsikt nok til å like seg selv nøyaktig like godt som gjennomsnittet av omgivelsene og dermed kunne tenkes å ha oppnådd et slags perfekt balansert selvbilde.

Jeg satte meg ved kjøkkenbordet og tente en røyk mens jeg ventet. Hørte stemmene fra stua og kom på platespilleren, som fortsatt snurret. Jeg var en dårlig vert som hele tiden glemte musikken. Funderte et øyeblikk på om jeg skulle gå inn og sette på en ny plate. Men det var deilig å sitte her, utenfor blikkene og stemmene som alltid nappet og dro, aldri lot en være i fred.

-Og på julaften sluknet kjøleskapet, sa Kåre.
-Det er entropien, det, sa jeg. -Alt går mot kaos. Vi må kjempe mot det hele tida.
-Ikke i skogen sa Kåre. -Der ordner alt seg selv, bare man lar det i fred.
-Det er fordi den er levende, sa jeg. -Tingene våre er jo ikke det.

Jeg tok fram Bibelen fra nattbordskuffen og bladde i den, en fullstendig dødfødt idè, naturligvis. Det var ikke relgion jeg trengte, men opium.

"Og, det er noe med Duras som ... noe med måten hun snakker på, er til stede på, som får henne til å virke så ... fortrolig med livet. Som om hun har så stor åpenhet for det, for livets sammensatthet - en stor fortrolighet med at a l t f i n n e s; alt vi ønsker oss og ikke ønsker oss, begjær som tilfredstilles og ikke tilfredstilles, den store meningsfullhet og den dypeste meningsløshet."

I Norge fant jeg
meg selv.
Jeg fant Mariam.
Da jeg kom, følte jeg meg som en stein,
en uverdig, skitten stein.
Den steinen tok jeg vare på.
Jeg vasket, vasket, vasket den
med menneskelighet og frihet.
Så begynte den å glitre og skinne.
Den ble varm,
og varmen og lyset smittet over på andre steiner.
Stein på stein
gir liv til hverandre.

Jeg har spart på hver varme klem,
bevart dem i hjertet mitt,
puttet dem inn der sammen med alt det vonde,
så kan smerte og lindring få snakke sammen,
så kan hver sorg få en egen klem.

Norske klemmer,
disse myke klemmene
uten vold,
uten slag,
uten forventning og krav,
de sier noe til meg.
De sier:
Vi ser dere.
Vi passer på dere.
Vær nær oss.
Si fra om det vonde.
Lær meg om sorgen din,
gleden din,
kulturen din,
for jeg vil være din venn.

Ein stor tung skapning låg i vegen hans: Sneglen var ute, låg som ein liten kulle i lendet, glinsande av feitt i det mjuke graset. Hadde venlege auga på stylker, og huset på
ryggen.
Mauren gjekk bort og sette kjakane kav i flesket. Det smakte. Men dei venlege snegleaugo kvarv i ein fart. Heile fløtekroppen byrja dra seg ihop og presse seg inn i huset. Mauren hadde fullt bit og slepte nok ikkje. Han berre grov saksa si djupare, og han vart rett og slett klemt inn i sneglekroppen i den vide husdøra. Der vart kvævende trongt og umogeleg.

Min bestemor sa:
Håp og ønske er et ektepar,
og du skal beholde dem begge,
for mister du den ene,
forsvinner balansen.
Ønsk med hjertet,
håp med hodet,
og la tanker bli til handlinger!
Beveger du deg mot det du håper på,
kan ønsker bli til virkelighet.

Løgnen er
et voksende tre
som kaster mer og mer skygge.

En fugl som er født i bur
flyr ikke ut
selv om du åpner døra.
Den blir sittende,
ser verden gjennom gitter
og tror at det er sånn det skal være.

Månen var tittet frem og skogen var bånd av lys og mørke med render av drivende snø imellom. Himmelen over revnet, og snøen som falt, var ikke lenger isnåler som den hadde vært da hun rømte fra fortet, men sakte dalende, bløte filler som la seg over den gamle snøen og skjulte sporene hun hadde etterlatt seg.
Takk for hjelpen, gode snø, tenkte jenta.
Skynd deg, jente, svarte snøen der den dalte.

Hun visste at solen var stått opp, for disen var i ferd med å endre seg. På noen tommers hold kunne hun nå se hånden sin. Og kroppen hennes var som et spøkelse som viste seg og så forsvant igjen.
Nå sivet varmen inn i verden, den lave disen fanget inn solstrålene og holdt på heten i dem.
Hun hørte en klaprende lyd omkring seg som skremte henne og som lød som trinn av mange tusen dyreføtter på vei igjennom skogen, og forferdet så hun for seg et stormløp av noe fort og lite, noe rottelignende, at en bølge av rotter skulle skylle over henne. Så forsto hun, da en vanndråpe rant nedover den skrå greinen av teppeteltet og traff henne i pannen, at dagen var blitt så varm at snøen som fremdeles lå på trærne, smeltet og trommet mot bakken som regn.

Og vannets rastløse virvling nedover elven, hver vanndråpe promiskuøs i sin stadig vekslende forening med de andre. Vann, et skamløst, latterrungende, ekstatisk element som prustet seg selv høyt opp i luften eller styrtet seg hodestups i sitt veldige dråpefølge av sted mot havet.

Hun karet seg på beina og stønnet til tross for at hun måtte være stille.
Og enda det sved i lungene og dundret i det ødelagte hodet og skrek i ledemot og føtter, la hun på nytt på sprang. Og etter en stund kjentes det godt å løpe, smerten forstummet, og hun merket ikke lenger kroppen, bare fryden ved å løpe.

Selv om jeg ikke hadde særlig tro på at livet mitt skulle bli bedre av å snakke med nok en behandler, skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe, for livet mitt var i ferd med å bli et svart hull.
I min familie var psykiske problemer forbundet med å være besatt av demoner. Å ha det bra med seg selv ville si at familien hadde det bra, at man fulgte deres vilje, opprettholdt ære, respekt og tradisjoner. Det var ikke å få hjelp til å snakke om følelser.

Det er jentene som i størst grad blir holdt tilbake av de strenge tvangsekteskapstradisjonene i den pakistanske landsbykulturen som ble praktisert i vår familie. Fra de var tenåringer ble de ofte holdt helt unna gutter. Personen det ble bestemt at de skulle gifte seg med, var ofte den første mannen de fikk være nær. For noen funket kanskje et arrangert ekteskap helt fint. For mamma hadde det vært et helvete. At pappa kunne forsøke å videreføre den forskrudde tradisjonen som var roten til hele familiens ulykke, var absurd.

"I know that's illogical, but sometimes it's possible to feel things even if you know it's not logical."

One entire wall was taken up by her bookcase, stuffed with books she’d bought at markets and charity shops. Knowing that someone had owned the books before her gave her a sense of connection. Someone else had turned those pages. Someone else had lost themselves in the same worlds she escaped to when she was alone.