Som små hadde søsknene mine og jeg fått høre at vi skulle gifte oss med noen fra vår egen familie. Parene ble dannet på den enkleste måten, ved at fetterne og kusinene som var nærmest hverandre i alder, ble lovet bort til hverandre. Hvis ekteskapskabalen ikke gikk opp, ble bruden giftet bort til en eldre mann, og brudgommen fikk som regel en brud fra en annen landsby.

Man blir ikke voksen før man har greid å ikke lenger bebreide sine foreldre.

Sult, ekte sult, er et kroppsminne som ikke viskes bort, uansett hvor mange ganger magen er blitt mett i ettertid. Derfor tar gleden over å ha nok mat heller ikke slutt.

Spør du en hvit nordmann om hvordan man blir gift i Norge, vil hun eller han kanskje si at man først må møte noen man liker, som liker en tilbake, og så, gjerne etter flere års samliv, kan det å gifte seg være en hyggelig ting å gjøre. I den pakistanske kulturen jeg tilhørte, fantes det bare ett svar på hvordan man blir gift. Det var at foreldrene fant en ektefelle til deg.

NOVEMBER

November er en gammel kvinne
som ikke håper lenger.
Da solen, den veldige elsker, forlot henne,
trakk hun en grå kjole over sine magre skuldrer,
og hennes ansikt ble strengt av ensomhet.

November er en gammel kvinne
som angrer.
Hylende rev hun høstens siste blomster av håret,
så bøyde hun sine visne knær
for stormens salmesang.

November er en gammel kvinne
som ingen vil gi husrom.
Høsten stengte sin dør for henne med en isnøkkel,
og nå banker hun forgjeves med skjelvende fingrer
på vinterens lukkede port.

Det var brann nede i gaten, eller falsk alarm, og en høytalerstemme runget fra en av brannbilene og overdøvet alt rundt omkring, og dagene ble tidligere mørke, og gatene begynte å få det middelalderske preget, med underlige tilslørte kvinner, med sjal som tuaregene, som bodde i bilvrak, vaktsomme og stumme, og de som danset i tunnelbanene for småpenger, og de med egne radioprogrammer som man ikke trengte noen radio for å høre på, for de fulgte etter en bortover gaten i en endeløs, inspirert katastrofe ved navn New York.

Siden[..]har jeg lest mange ord. Alltid er det like ufattelig. Jeg åpner ei bok, slår opp på en tilfeldig side, leser. Jeg møter mennesker jeg aldri har sett før, jeg reiser i tid og rom, jeg er vitne til drama som det ville koste millioner av kroner å filmatisere.
Om ikke det er et under, da vet ikke jeg!

Jeg reiste meg, gikk sakte opp trappa til rommet mitt og lukket døra. Jeg la meg i senga, og ble liggende med vidåpne øyne, mens jeg ventet på at pappa skulle rope navnet mitt, eller høre skritt som nærmet seg soveromsdøra mi. Skrittene kom ikke, men den evige redselen for hva som ventet meg, plaget meg nesten like mye som selve slagene.
Som voksen skulle gangene der jeg ikke ble slått eller banket få en spesiell plass i hukommelsen. Minnene om slike ikke-hendelser kunne stå ut som klarere enn alle gangene jeg ble tatt med ned i kjelleren, fiket til eller slått. Kanskje var det fordi det å vente, uten egentlig å vite om det man ventet på kom til å skje, fikk meg til å skjønne hvor redd jeg faktisk var.

Faren min hadde ingen kommentarer til pressen etter at boken kom ut, men på en video som ble lagt ut på nettet, nedtonet han alt jeg anklaget ham for.
Jeg har da aldri slått ham, sa han på urdu.
Og hvis jeg har slått ham, var det aldri hardt.
Og hvis jeg har slått ham hardt, så fortjente han det.

“Hitler var en ekte mann som var bra for muslimene, for han ville utrydde jødene, og da hadde ikke det som skjer i Gaza nå, skjedd”, sier en elev.

Det er bare folk som gjorde noe en bestemt dato, som kommer inn i historiebøkene. De som gjorde alt imellom, de som kjempa alle de små kampene i sine små samfunn eller familier, forblir navnlause i et større perspektiv.

Den ble kalt et ansvarsfraskrivelsesskjema, og det gjorde hovedsakelig oppmerksom på at hvis de ble drept og/eller skadd under skyteøvelser med skarp ammunisjon mens de oppholdt seg i parken, ville det være den mest svimlende av alle tenkelige illusjoner om noen av dem og/eller deres etterlevende et sekund skulle tro at de ville motta noen skadeserstatning.

Et problem med folk er at med en gang de fyller et rom, er det folkene man ser og ikke rommene. Store, øde landskaper slutter å være store, øde landskaper hvis de har ett eller flere mennesker i seg. Mennesket definerer hvor blikket skal ligge. Og menneskets blikk er nesten alltid rettet mot andre mennesker. På den måten er det skapt en illusjon om at mennesket er viktigere enn det på jorden som ikke er menneske.

'Dei seier at ein ikkje kan velja familien sin, men på stadar som Jæren er det ikkje stort anna ein kan velja heller'

Et nytt år med flinkhet og faenskap og tro og håp og kjærlighet i verden.
Men størst av alt er skogen.

Det er nokså begrenset hva elger kan få til, rent finmotorisk.

Det har vore tre hundreåringar her før meg. Henry, som fylte i fjor og døydde tre dagar etterpå. Borghild fylte for eit par år sidan, ho rakk til og med å bli hundre og to før ho pakka ned hårrullane for godt. Og så var det Solveig, som fylte hundre det året eg kom ned hit. Ho døydde dessverre midt i eit kakestykke eit par veker seinare, hadde akkurat ført skeia opp for bit nummer tre, så kom det ein gurglelyd, og hovudet hennar datt på tallerkenen, kremen la seg i det nykrølla håret. Eg trur ikkje det var kaka si skuld. Men god var den ikkje.

Bukettene var vakre og velmente alle som en, men flere ganger grep jeg meg i å tenke: - En dag skal jeg skrive en pamflett om sorg som skal hete Mer mat og mindre blomster!

Når det ser mørkest ut, har nemlig kjærligheten en tilbøyelighet til å bli mer synlig enn noensinne. Det er gjerne først da - når vi er i ferd med å miste den - at vi for alvor ser hva den betyr for oss.

Typical of America, always confusing quantity and quality - to the eternal detriment of the latter.